Av Robert Chavin
Som seierherrene etter Pariskommunen, er ikke vinnerne av den «kalde krigen» bare tilfreds med undertrykkelse (som i Frankrike 1871) eller oppstykking (Sovjetunionen på 1990-tallet); de trenger en demonisering av de beseirede.
For Bismarck og «republikanere» (de franske konservative) var kommunardene bare vanlige kriminelle, og måtte behandles som sådanne ved å drepe deres ettermæle. Likedan var revolusjonen i Russland bare en manifestasjon av landets kulturelle tilbakeliggenhet, som kunne forbindes med den tradisjonelle anti-russiske holdningen.
Denne artikkelen kommer fra fra Investig’action. Utdrag fra boken «Bør vi hate Russland?» Oversatt og publisert av Midt i fleisen.
I begge tilfellene handlet det om å eliminere et plutselig utbrudd av barbari i sivilisasjonen. «Beviset» for denne teorien er analogien om undertrykkende metoder, det vil si, brudd på menneskerettighetene: hærverk og drap av gisler, inkludert erkebiskopen av Paris av kommunardene; bolsjevismens forbrytelser, henrettelsen av Nicolas II og stalinismens brutalitet i Russland.
Demoniseringen av det post-sovjetiske Russland skjer ved bruk av anklagen om brudd på demokratiske prinsipper: slike brudd ligger i det russiske samfunnets «natur». Det er «uforbederlig». I virkeligheten er det som står på spill, russiske myndigheters forsøk på å vinne tilbake Russlands suverenitet og makt, noe som igjen reduserer den vestlige verdens manøvreringsrom. Den anti-russiske kampanjen (som den anti-kinesiske) er resultatet av irritasjonen over det faktum at store områder er utenfor USA og Vest-Europa sin politiske innflytelse, som begrenser tilgangen for vestlige [økonomiske] interesser. Dette er et enormt «inntektstap» for Vesten.
Det er selvsagt at historisk kunnskap utvikler seg med «en evigvarende revisjon av innhold, ved å utdype enkelte ting og slette andre». I stedet, vis-a-vis Russland, er det en permanent repetisjon av en permanent og systematisk tilnærming: det gjentas stadig at «ingenting er mer fremmed for den kulturelle tradisjonen i den russiske verden enn det liberale demokratiets verdier, ideen om den sosiale kontrakten og folkets suverenitet, selve grunnlaget for den vestlige verden.»
De som regjerer i Russland i dag, som i går, lider av en «kollektiv paranoia, et beleirings-kompleks», troen på en «omfattende truende konspirasjon». Faktum er at Vesten forsøker alt for å blande seg inn på mange måter: først og fremst ved utdeling av penger og mobilisering av media, men også oppløsningen av den russiske [kulturelle] verden, det faktum av NATOs militære baser nå vokser som paddehatter for å omringe det «post-sovjetiske» Russland, eller de ulike handelsrestriksjonene som blir pålagt. I denne tankegangen, spiller ikke slike ting noen rolle. Russland har en historisk sykdom som er uten botemiddel og må fordømmes ubønnhørlig.
Vestlige jurister er i teten av denne ideologiske aggresjonen, og skaper det teoretiske verktøyet for mediekampanjer. I strid med prinsippet om alle staters suverene likhet, som fortsatt står i FN-pakten, har de klekket ut ideen om en «ikke-demokratisk stat,» som dermed ikke har de samme rettighetene som andre i den internasjonale orden. Den vestlige definisjonen av demokrati, oppsummert av «frie» og representative valg, skal integreres i internasjonal lov. Det vil si «siviliserte nasjoners» rettigheter, som i det nittende århundre.
Legg merke til at alle disse «frie valgene» i ettertid kan tolkes som «utilstrekkelig frie» (i Elfenbenskysten, for eksempel), eller når de ikke fører til den ønskete politiske retningen (som i Ukraina).
Folkeretten mistet dermed sin universalitet på slutten av det tjuende århundre. Ikke alle stater er dekket av denne «nye» folkeretten. Dermed er demokrati ikke lenger et internt anliggende, og «pro-demokratiske» intervensjoner, dvs. «pro-vestlige», er dermed legitime. «Demokrati» har blitt (som begrepet «sivilisasjon» i kolonitiden) et middel vestlige land bruker å «tolke» reglene for fredelig sameksistens mellom alle stater som er fastsatt i FN-pakten.
Intervensjoner (til tross for at de i prinsippet er forbudt) og til og med bruk av makt (til tross for at statene har mistet retten til å avgjøre uenigheter med krig) har en tendens til å bli en praksis som de vestlige landene tillater seg selv. Noen ganger er det i sammenheng med FN: de begynte med svært brede tolkninger som ikke er ånden til Sikkerhetsrådets vedtak.
Dette var for eksempel tilfelle i Libya. Et enkelt flyforbud for det libyske flyvåpenet, begrunnet med «plikten til å beskytte sivilbefolkningen,» tillot NATOs militære intervensjon på bakken, i sjøen og i luften, som forårsaket titusenvis av dødsfall, og etter åtte måneder med væpnet konflikt, likvideringen av den libyske regimet og henrettelsen av dets leder.
Det samme var tilfelle i Elfenbenskysten, på initiativ av Frankrike, der et vedtak i FNs sikkerhetsråd, offisielt for «demokrati» og «beskyttelse av sivile», ble brukt som fikenblad for en militær intervensjon som fjernet president Gbagbo og sendte ham til Den internasjonale straffedomstolen.
Med vellvillig tillatelse fra Investig’action. Fra boken «Bør vi hate Russland?» (Kapittel: Vestens oppfatting av Russland).