Dramatiske strategiske endringer på det eurasiske kontinentet

Det geopolitiske landskapet på det eurasiske kontinentet endrer seg på helt grunnleggende måter, stort sett uten at det kommer opp på radaren i norske medier eller den politiske debatten her hjemme. Fra Middelhavet til Stillehavet og fra Arktis til Det indiske havet er imidlertid de politiske alliansene i ferd med å bli trukket opp på nytt.

Ralph Peters kart over et revidert Midtøsten, slik han tenkte det i 2006.

Nyoppdeling av Midtøsten

Det mest opplagte er at det pågår en krig om en ny oppdeling av Midtøsten. Krigene mot Irak og Syria har vært ledd i USAs, Israels og Saudi-Arabias forsøk på å skape et nytt Midtøsten. De sekulære statene Irak og Syria var hindringer for både Israels og Saudi-Arabias ambisjoner. Og de tidligere fiendene har funnet sammen i en allianse, som lenge var hemmelig, men som ikke lenger kan benektes. Riyadh og Tel Aviv har på hver sin måte deltatt i krigen for å ødelegge Syria. Begge ønsker å hindre Iran i å vinne innflytelse, og der Saudi-Arabia ser muligheter for å spre sin ekstreme wahhabisme, ser Israel en mulighet til å splintre opp nabolanda i ubetydelige og gjerne stridende småstater, slik at de ikke kan representere noen hindring for Stor-Israel og for israelsk dominans i hele regionen. Det er også grunnen til at Israel entusiastisk støtter opprettelsen av et Kurdistan. Det vil endelig dele Irak i to og slå kiler inn i Iran, Syria og Tyrkia.

I USA har det lenge vært en strategisk diskusjon om en nyoppdeling av Midtøsten, og det kartet den tidligere oberstløytnanten i US Army, Ralph Peters, tegnet i 2006 er et av utkastene for ei slik oppdeling.

Splittelse på NATOs sørflanke

Tyrkia har NATOs nest største hær og er en viktig strategisk partner for USA på alliansens sørflanke og som en spydspiss inn mot Midtøsten og Russland sørgrense. Tyrkia har da også vært en viktig deltaker i alliansen for å knuse Syria. Mesteparten av johadistene og den materielle støtten til dem, blant annet fra norske hjelpeorganisasjoner er kommet inn i Syria den veien. Det hemmelige tyrkiske politiet MIT har også vært i tett allianse med IS, noe som er grundig avslørt i tyrkisk presse.

Men fordi USA satser på det kurdiske kortet i sin krig mot Syria, har forholdet mellom Ankara og Washington blitt stadig mer anstrengt. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har anklaget USA for enten å ha stått bak, eller i det minste ha visst om, kuppforsøket mot ham i 2016.

Samtidig oppfatter Erdoğan USAs allianse med de kurdiske styrkene i Syria som en støtte til PKK i Tyrkia, som Ankara fører en omfattende krig mot. Ankara har så valgt en økende tilnærming til Moskva i det New York Times kaller en “pivot toward Russia”, ikke minst i form av en avtale om kjøp av Russlands fryktede S-400 missilsystem.

Her har vi altså en NATO-alliert som kjøper et strategisk våpensystem fra NATOs hovedfiende og som fører krig mot USAs kurdiske allierte.

Saudi-Arabia og splittelsen i Gulfen

Saudi-Arabia, som er bærebjelken i det petrodollarsystemet som USA er avhengig av, er samtidig verdens største sponsor av islamistisk terror. Ved siden av å betale for og frakte våpen og utstyr til leiesoldatene i Syria, fører landet en barbarisk kig mot det fattige nabolandet Jemen.

Dessuten har Riyadh forsøkt å ta kontroll over nabolandet Qatar. Men Qatar er de facto alliert med Iran, på grunn av samarbeidet dem i mellom om utnyttelsen av det gigantiske gassfeltet i Parsiabukta, som iranerne kaller South Pars.

Qatar er også vertskap for den største USA-basen på Den arabiske halvøya, og har dessuten en tyrkisk base på sin jord. Altså: En alliert av USA og de facto-alliert av Iran, er i en konflikt som går på livet løs med USA hovedallierte i Gulfen. Å få alt dette til å gå opp til ales fordel, lar seg ikke gjøre.

Det eurasiske økonomiske samarbeidet

Samtidig har EUs oppsigelse av medlemskapsforhandlingene med Tyrkia fått Ankara til å vende seg østover mot Den eurasiske union, mot Shanghai Cooperation Organisation og mot Beijing.

Kina er klart for å diskutere tyrkisk medlemskap i organisasjonen, og det samme er Russland.

SCO har allerede samlet mesteparten av det eurasiske landmassivet under sin paraply, og flere kommer med. Det er også samtaler i gang med Armenia, Aserbajdsjan, Kambodsja, Nepal og Sri Lanka. Syria og Egypt kan også bli tatt opp som observatører i organisasjonen.

Russland og Kina ønsker også å knytte Nord- og Sør-Korea til dette samarbeidet og bygge en jernbane fra Pusan sør i Sør-Korea og tvers gjennom Nord-Korea for å knytte de to landa til den økonomiske utviklinga i regionen.

Trans-Korea-jernbanen er et ledd i det store transasiatiske jernbaneprosjektet

Japan, som er verdens fjerde største eksportnasjon, kan ikke forbli utenfor dette samarbeidet. Så sjøl om Japan er under USAs atomparaply og har revitalisert sin militarisme, har Japans statsminister Shinzo Abe nylig signalisert at han er interessert i å knytte landet til Kinas gigantiske silkeveiprosjekt, One Belt, One Road. Abe sa også at Japan er interessert i å knytte seg til den asiatiske utviklingsbanken AIIB, som Kina har tatt initiativet til.

Disse enorme strategiske endringene på det eurasiske kontinentet skjer som nevnt stor sett utenfor radaren til vestlige medier. Men de vil føre til grunnleggende endringer i verdens politikk og økonomi, endringer som også kommer til å få vidtrekkende konsekvenser for Europa, enten vi skjønner det eller ei.

 

 

  18 kommentarer til “Dramatiske strategiske endringer på det eurasiske kontinentet

  1. Torgeir Salih Holgersen
    1. oktober 2017 klokka 10:23

    Kartet er en god illustrasjon på mye, blant annet årsakene til at påfølgende pakistanske regjeringer, inkludert sekulære regjeringer med en kvinnelig statsminister, har gitt grønt lys for pakistansk etterretning til å støtte Taliban, og dermed også forklaringa på at 16 år med NATO-intervensjon fortsatt ikke har klart å knekke Taliban.

  2. Geir Ivar Jørgensen
    1. oktober 2017 klokka 10:43

    Jeg har skrevet om denne strategiske utvikling gjentatte ganger de siste årene. Det er jo ingen helt ny strategi. Den har vært under utvikling lenge. Men, som Steigan her understreker, det oppfattes ikke av hovedmedia. I alle fall vil de ikke skrive om denne fundamentale geo-politiske endringen på det eurasiske kontinent.

    • Laila Perly Yssen
      1. oktober 2017 klokka 11:56

      Og HVA med utviklingen i våre nærområder i EUROPA. Det er duket for full krig INNENIFRA Nasjonalstatene, med Pakistanere og Afghanistanere som i sin SEIERSRUS voldtar små barn og jenter og torturerer disse UTEN at MEDIA i Våre Vestlige land beretter om dette, og Rettssystemet totalt forfaller til fordel for den Kultur-Marxisme fra Venstre som har pågått i hele etterkrigstiden.

      Micheal Black har både muslimsk og jødisk bakgrunn, og er en av de meget få som har mot og Intelligens (IQ 160) til å påpeke HVA som er iferd med å skje RETT FORAN VÅRE ØYNE, men knapt noen vil se eller høre, takket være dendespotiske Politikk som føres for å ødelegge, mishandle og ruinere EGET FOLK.

      I hele etterekrigstiden har VI beskyldt Tyskere for nøyaktig å VITE hva som foregikk i EGET LAND 1939- 1945. Det NORSKE FOLK er ikke det sport bedre, i utryddelsen av Norsk Identitet, Rase, Kultur og Etnisitet.

      For å få et mer intelligent, dypere forståelse om HVA som foregeår midt i EUROPA lytt til Michael Schwarz. Jeg anbefaler hans videoer på det sterkeste.

      • Han med kortstokken
        1. oktober 2017 klokka 14:54

        Takk for tanker og omtanker. Jeg må likevel jeg si at jeg får fnatt hver gang ordet “kultur-marxisme” ytres. Det kan likevel være du har gode poenger, bare at hvordan det sies blokkerer budskapet, i hvert fall for meg.

        Jeg er neppe den rette til å gå inn i marxistisk teori eller Frankfurter-skolen og sånn. Jeg kjenner likevel at noe er galt der, og jeg skal forsøke å forklare litt hvor jeg tror det skurrer. Spørsmålet er jo spennende og kanskje folk som har studert dette mer enn meg kan komme med mer nøyaktig innspill eller korreksjon.

        Jeg tror det har å gjøre med at “kultur-marxismen” omtrent er omvendt enn hva jeg oppfatter er essensen i Marxismen. Marx er opptatt av de materielle og økonomiske forhold som nettopp bestemmende for kulturelle overbygningen. Hovedpoenget er jo å forandre økonomiske basis! Såkalte kulturmarxismen ligner altså omtrent det motsatte av hva Marx stod for. Det blir jo da rakt feil å kalle det en slags marxisme, eller?

        Et annet poeng er at en skyller på venstresiden for en kulturell utvikling som skjer i et borgerlig kapitalistisk og liberalistisk system. Dette er å rette baker for smed. En snur verden opp-ned.

        Nasjonalister og tradisjonalister burde snarest se at det ikke er venstresiden og marxistene som sitter med makten i Vesten. En burde heller se på hvordan fri privat-økonomi og markeds-fundamentalismen selv degenererer samfunnet i retning av begjær og egosentrisme, i tilbud og all markedsføring.

        Vi ser ellers at kapitalismen ikke har problemer med å tilpasse seg hva det måtte være av kulturelle strømninger, så lenge det ikke rokker ved økonomiske forhold og organisering av arbeidskraften. Makten kan fint spille med venstreside-ideer, der det ikke teller. Noen ganger er jo elementer av “venstresiden” også helt på lag med kapitalens interesser. For eksempel for økt tilgang på arbeidere fra kvinner eller innvandrere. Kapitalen kan fint bruke venstresiden, litt som konge og adel tidligere brukte kristne verdier. Kapitalen kan også bruke nasjonalisme eller tradisjonelle verdier dersom dette er tjenlig. Så det er en fordel om vi holder tungen rett i munnen og unngår unødige konflikter, der folk ikke trenger å splittes.

        Veien “mot dag” er å organisere bedrifter og økonomi i fellesskap. Det er marxisme, ikke kulturUmarxisme.

        • 1. oktober 2017 klokka 18:18

          “Høyresiden har hatt rett” Om Erik Solheim.
          https://www.aftenposten.no/norge/i/8mL7W/Hoyresiden-har-hatt-rett
          Seks og et halvt år på reise verden rundt i norsk bistands tjeneste har gjort sosialisten Erik Solheim til overbevist kapitalist:

          • 1. oktober 2017 klokka 20:36

            Pussig at hva som har brakt verden til randen av økologisk kollaps skal være botemidlet på våre problemer. Som å be en som er rammet av kolera om å drikke kloakkvann til medisin.

        • 1. oktober 2017 klokka 20:27

          Et godt eksempel er hvordan General Motors ved Edvard Bernays tok til seg Bauhaus-skolen og modernismen som den nye arkitektur ved verdensutstillingen i New York i 1939: https://permaculturenews.org/2013/11/22/vision-architecture-sum-parts/

          Bauhaus-skolen og de tidlige modernistene bestod stort sett av kommunistiske jøder, mens modernismen i dag er finanskapitalens arkitektur, jamfør Bjørvika. Mens kommunisten Steigan forsvarer tradisjonell, borgerlig arkitektur. Så det meste har blitt snudd på hodet.

          Kapitalismen er lik kamelonen, den skifter farge med omgivelsene. Så lenge den kan profittere og produsere mer kapital, er den fornøyd. Hvilken ham den tar er likegyldig.

          Tragedien med kommunisme 4.0, statssosialismen, var at man så staten som fellesskapet. Fellesskapet er allmenningene og allmenningheten, staten skal kun være en underdanig tjener som hjelper allmenningheten til å organisere sine egne liv slik de ønsker det. Aller best er det hvis staten oppløses i allmenningheten og forsvinner.

          Imidlertid må vi ta demokratisk kontroll over økonomien, da det er produksjonen av varer og tjenester som truer eksistensen vår. Slik sett representerer ikke alle disse nye konstellasjonene noe nytt håp, da de er nye utgaver av kapitalismen, i fornyet ham. Udyret er det samme.

          Vi i Europa bør heller se til Tolfa enn til Beijing og Shanghai. Det er der vår framtid ligger!

          Kanskje reiser jeg selv ned for å hjelpe Steigan til å gjøre Tolfa til et nytt kraftsentrum for Europas allmenninger? En av mine ideer er å etablere “The Permaculture Research Institute of Europe” i Tolfa. Men enda må en del brikker først falle på plass.

          • Han med kortstokken
            3. oktober 2017 klokka 10:30

            Lykke til med Tolfa, der høres og ser fantastisk ut. Jeg håper jammen det kan bli modell for Europa.

            Jeg må si jeg er lurer litt da på om Tolfa(ene) kan bygges fort nok til å være et faktisk alternativ for Europas befolkning 2017. Altså hva med hundrevis av millioner som bor i digre byer?

            Dersom svaret er tjanei så trenger vi vel andre bein også.

            Vi bør da tror jeg organisere økonomisk virksomhet innenfor en kommunistisk paraply, også i de store byene, samt for jordbruk-fiske som kan fø denne bybefolkningen. Kommunismen bør sånn være en motor for selvorganisering over alt, slik at ingen trenger å selge seg til kapitalistene.

            Jeg tror vi skal åpne arbeidskontor i Oslo og Bergen.

        • roger
          4. oktober 2017 klokka 22:36

          Her er en video om hvordan og hvorfor marxismen utviklet seg til kulturell marxisme.

          https://www.youtube.com/watch?v=7qUoO9k_UFc

        • roger
          4. oktober 2017 klokka 22:39

          Denne boken forklarer hvorfor superkapitalistene ønsker et kommunistisk samfunn.

          http://whale.to/b/allen_b1.html

      • Trond
        1. oktober 2017 klokka 20:35

        “Micheal Black har både muslimsk og jødisk bakgrunn”

        Hvilken muslimsk bakgunn har han?

      • OLA
        2. oktober 2017 klokka 20:36

        Meget bra innlegg,Laila…..Steigans “storanalyse” virker ,er fraværende,de virkkelige konflikt-punkter i Europa. Det er INNAD i de europeiske stater striden står, fremmede vs opprinnelig folk/kultur….Utenfor-trusler er ministiøse .

        • OLA
          4. oktober 2017 klokka 18:17

          sste ord—-skal være “minimale”…

  3. Ove Andre Johansen
    1. oktober 2017 klokka 13:36

    Det jeg lenge har sagt er at det meste i Midt-Østen handler om Eretz Israel (Stor-Israel), som skal omfatte det som er Israel i dag, Vestbredden, Libanon, Jordan, Negev, deler av Egypt, halve Syria og halve Irak. Derfor samarbeider stormaktene og mange land om å ødelegge Midt-Østen, slik at Israel kan overta sakte men sikkert. Flyktningene fra Midt-Østen skal deporteres til Europa, og jødiske statsledere i Europa, som Merkel, gjør alt for å ta imot så mange flyktninger som mulig. Toppolitikerne i Norge gjør også alt de kan for å tilfredsstille USA, Israel og de internasjonale jødiske bankiererne som stort sett styrer verden (med Rotschild-dynastiet i spissen). Rotschild-familien eier i dag over halvparten av alle jordens verdier. Tilsynelatende er det en konflikt mellom USA og Russland, akkurat som under den kalde krigen. Men de samarbeider for å bombe Syria i stykker i hver sin omgang.I tillegg bomber også Israel i skjul i stykker Syria. Alt dette gjøres altså med samtykke fra norske toppolitikere.

    • Jan Hårstad
      1. oktober 2017 klokka 16:33

      Ove skriver “med samtykke fra norske toppolitikere”. Helt riktig. Men er det noen protester fra “venstresidas” partier da? Terje Alnes i et ferskt innlegg her,venter seg mye av disse på
      Stortinget.

  4. Trond
    1. oktober 2017 klokka 20:02

    “Det mest opplagte er at det pågår en krig om en ny oppdeling av Midtøsten. Krigene mot Irak og Syria har vært ledd i USAs, Israels og Saudi-Arabias forsøk på å skape et nytt Midtøsten.”

    Hva var det Condi Rice kalte all krigføringen og drepeingen som USA og deres allierte drev med?

    Fødselsrier?

    Jepp; “birth pangs of a New Middle East.”

    All smerte og lidelse var verdt det, for et nytt og bedre midtøsten kom til å bli født, der alle var alliert med Israel og USA, og demokrati og regnbuer og enhjørninger daler ned fra himmelen eller hvordan dette fungerer… (Jeg har alltid trodd at regnbuer, enhjørninger, demokrati og bomber for fred kommer ut av rumpestumpen til den allmektige gud, men hva vet vel jeg… )

    Hun fikk rett i at det ble mye lidelse, men USA og Israel endte opp med å styrke sine fiender…

    Gratulerer !!!

  5. Jan
    1. oktober 2017 klokka 21:53

    Steigan’s antydninger om at det finnes en bakenforliggende master-plan for Midt-Østen har jeg ingen tro på.

    Det virker heller som m-ø lever i sin egen dynamikk, hvor vestens påvirkning er premissleverandør for de allianser som oppstår og de fiendeskap som etableres.

    Et godt eksempel i så måte er IS og Assads regime i en konflikt hvor vesten har mye av ansvaret En stilltiende aksept tuftet på at din fiende’s fiender er dine venner. Om enn ikke for alltid. Det samme ser vi i forholdet Israel/Saudi-Arabia hvor Iran er felles fiende og vestens knefall for Israelsk imperialisme er påfallende.

    I prinsippet kan man påstå at ethvert land får den lederen de fortjener. Med det tankegodset er nøytralitet det beste virkemiddelet. Rent konkret betyr det f.eks nå at vesten ikke skal blande seg inn i Kurdistan konfliktene som en slags takk for hjelpen i Levanten

    J.U

Legg inn en kommentar