Krigen i Syria er over – og det syriske folket vinner

Robert Fisk

 

Av Robert Fisk

Det kom et budskap fra Syria på mobiltelefonen min: «– General Khadour har holdt løftet sitt» sto det. Jeg forsto hva det betydde.

For fem år siden møtte jeg Mohamed Khadour som kommanderte noen få syriske soldater i en liten forstad til Aleppo. De var under ild fra islamistiske kjempere øst i byen. Hele tiden viste han meg kartet sitt. Han hadde gjenerobret disse gatene på 11 dager, sa han.

Og så, i juli i år, møtte jeg Khadour igjen, langt ute i den syriske ørkenen. Han sa han var på vei til å gå inn i den beleirede byen Deir ez-Zor, før slutten av august. Jeg minnet han om, litt ondskapsfullt, at sist vi møttes han han inntatt deler av Aleppo på 11 dager, noe som hadde tatt den syriske hæren mer enn fire år å gjenerobre.


Denne artikkelen av Robert Fisk ble først publisert på Counterpunch. Oversatt av Ingunn Kvil Gamst og publisert på Derimot.no.


Fouad Khadour

Det var lenge siden, sa han. På den tiden hadde ikke hæren lært å kjempe en geriljakrig. Da var hæren øvet i å gjenerobre Golan og å forsvare Damaskus. Men nå hadde de lært.

Javisst hadde de det. Ute i ørkenen sa Khadour at han skulle bombe byen Sukhna. Russerne skulle stå for det meste av bombingen – og hans syriske tropper ville bryte gjennom derfra til Deir ez-Zor, byen som har vært omringet av IS i tre år, byen med 80 000 sivile og 10 000 soldater. Khadour sa han ville nå Deir ez-Zor den 23. august. Han var nesten sikker på målet. Nå gikk han mot resten av Deir ez-Zor, og så videre mot den syrisk-irakiske grensen.

Deir ez-Zor er den syvende største by i Syria og den største i Syrias østlige del. Byen ligger ved Eufrat ca. 450 km nordøst for hovedstaden Damaskus, og er hovedby i guvernementet Deir ez-Zor. Området har ørkenklima med tørre og varme somre og kjølige vintre. Ifølge en folketelling fra 2004 hadde byen 211 857 innbyggere. (Wikipedia) Etter mer enn tre års beleiring og beskytning så deler av byen slik ut. Beleiringen er nå brutt.

Så nå ser det ut til at byen er fullstendig inntatt og Khadour er ved grensen. Og nå som Aleppo er helt i hendene på regimet er det kun Idlib-provinsen som står igjen, denne «søppelkassen» med stort sett islamske opprørere (inkluder al Qaida). Mange av disse fikk lov å dra dit til gjengjeld for at de hadde overgitt deler av syriske byer. Det som for Vesten så helt utenkelig ut har nå skjedd.: Bashar al Assads styrker ser ut til å vinne krigen.

Og ikke bare ser det slik ut. Hassan «Tiger» Saleh, Syrias favorittsoldat – referert til to ganger av den russiske forsvarsministeren – brøt gjennom til leiren til den syriske 137. syriske brigadehærens leir i Deir ez-Zor og befridde soldatene der, mens Khadour, kommando-offiseren (de er personlige venner) gikk inn for å befri flybasen i byen.

Hvor mange er det som husker dagen da amerikanerne bombet syriske soldater i nærheten av den flybasen, og drepte mer enn 60 av dem? Og som tillot IS å kutte forbindelsen deres fra resten av byen? Syrerne har aldri trodd på den amerikanske påstanden om at de hadde begått en «feil». Det var russerne som fortalte USAs luftstyrker at de hadde bombet syriske soldater.

Det ser ut som om britene allerede hadde fått den beskjeden. Lurt nok trakk de tilbake sine militære rådgivere forrige uke – mennene som ifølge David Cameron skulle forberede de mytiske «70 000 opprørerne» på å styrte Assad-regjeringen.

Ikke en gang FNs rapport om at regimet hadde hadde drept mer enn 80 sivile i et gassangrep i sommer fikk stor oppmerksomhet fra de europeiske politikerne, de som pleier å skrike opp om krigsforbrytelser i Syria, og som hadde støttet Donald Trumps meningsløse Cruise Missil-angrep på den syriske flybasen.

Men hva med Israel? Her har vi en nasjon som virkelig hadde regnet med slutten på Assad. De gikk så langt at de bombet styrkene hans, og styrkene til Hizbollah og Iran mens disse ga medisinsk hjelp til islam-krigere fra Syria i israelske byer. Ikke rart at Netanyahu var «opphisset»og «følelsesladd» – russisk beskrivelse – da han møtte Vladimir Putin i Sochi. Iran var Russlands «strategiske partner» i regionen, sa Putin. Israel var var også en «viktig partner» for Russland. Det var ikke helt det samme – og slett ikke hva Netanyahu ønsket å høre.

De gjentatte seirene til Syria betyr at den syriske hæren nå er blant de mest «krigsherdete» i regionen. Soldatene deres er vant til å kjempe for livene sine, og er nå trent i samlede tropper og med etterretning fra ett enkelt kommando-hovedkvarter. En tidligere medarbeider fra St. Antonys College, Sharmine Narwani, sa denne uken at alliansen nå har politisk støtte fra to av de permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd, Russland og Kina.

Så hva vil Israel gjøre nå? Netanyahu har vært så besatt av Irans atomprogram at han ikke kunne tenke seg at Assad kunne vinne. Og her er han i selskap med Obama, Hillary Clinton, Trump, Cameron, May, Hollande og andre medlemmer av den politiske eliten i Vesten. Heller ikke at en sterkere irakisk hær skulle oppstå fra ruinene i Mosul.

Netanyahu støtter fortsatt kurderne, men verken Syria eller Tyrkia eller Iran eller Irak har noen interesse av å støtte de kurdiske nasjonale aspirasjonene – til tross for USAs militære bruk av kurdiske militser i de såkalte syriske demokratiske styrkene. (disse er for det meste kurdiske, mer enn «syriske», de er ikke «demokratiske» i det hele tatt, og neppe noen «styrke» uten hjelp fra USAs flyvåpen).

Bashar al-Assad beskrives som seierherren i krigen Gulfstatene og NATO har ført mot Syria med leiesoldater. Men den virkelige vinneren er det syriske folket

 

Så mens vi alle venter på at Donald Trump og Kim Jong-Un skal starte den tredje verdenskrigen, så har vi ikke sett at det militære kartet i Midt-Østen har forandret seg, betydelig og blodig. Det vil ta år før Syria og Irak (og Jemen) er gjenoppbygget. Men israelerne, som til vanlig roper på Washington etter hjelp, må kanskje gå tilbake til Putin igjen for å oppklare det rotet de befinner seg i.

Politikerne på det ytterste høyre i Israel, som påsto at Assad var en større fare enn IS, må kanskje tenke om igjen- ikke minst fordi Assad kan være mannen de må snakke med om de ønsker å trygge nord-grensen sin.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder m/tekst: Knut Lindtner

 

  8 kommentarer til “Krigen i Syria er over – og det syriske folket vinner

  1. Anne Minken
    17. september 2017 klokka 12:30

    Artikkelen til Robert Fisk heter The Syrian War is ending and Assad is the Victor. Påstanden om at det er det syriske folket som er vinnerne må stå for nettstedet Derimots regning. Les gjerne artikkelen i original https://www.counterpunch.org/2017/09/08/the-syrian-war-is-ending-and-assad-is-the-victor/. Fisk er som vanlig skarp og god når han viser vestens opportunisme.

  2. 17. september 2017 klokka 13:32

    Hvem som er vinneren, gjenstår nok å se.

  3. Willy Hansen
    17. september 2017 klokka 17:16

    Lever General Mohamed Khadour fremdeles? Det er ikke lenge siden jeg leste en artikkel om han var død….han ble drept av en granat like etter at (Fisk?) hadde snakket med ham. Men i denne artikkelen så høres det ut som at han har vært med og inntatt Deir-ez-Zor…..:-/ Eller har jeg misforstått noe?

  4. Per Einar Svendsen
    17. september 2017 klokka 18:22

    Obama var jo den store fresaktivisten som skulle avslutte alle USAs kriger. Trumps valgkamprettorikk varheller ikke veldig langt unna. Selv lurer jeg egentlg på hvor stor reel innflytelse presideter har i et korupt USA, hvor våpenindustri, lobby og hemmelige tjenester ser ut til å få gjennom sine innteresser langt oftere enn folket.

    • Willy Hansen
      17. september 2017 klokka 20:10

      Det korrekte svaret er at presidenten får lov å sitte i stolen så lenge han gjør som de reelle makthaverne ønsker og befaler. Det har vi sett med Trump…..som i begynnelsen av sitt presidentskap skulle forandre verden til det bedre, men som ganske snart ble gjort oppmerksom på at han ikke burde tøye strikken for langt i gal retning….dvs. mot fred. For USA lever av og ånder for krig, og bygger sitt imperium med våpen av ulike slag; skytevåpen, økonomiske våpen, og politisk press.

Legg inn en kommentar