Hvorfor har Arbeiderpartiet problemer?

Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Arbeiderpartiets problemer er dyptgripende. Partiet er ikke lenger sosialdemokratisk, men nyliberalistisk lik mange av deres søsterpartier i Europa som har utspilt sin historiske rolle. I Nederland, Hellas og Frankrike er disse partiene redusert til minipartier.

Problemet for Ap er at deres velgere ikke er nyliberalister. Partiet hadde derfor vært tjent med å ha en leder og statsministerkandidat som i framtoning og retorikk klarte å kamuflere partiets egentlige kjerne. Men det har de ikke.

Jonas Gahr Støre er selve legemliggjørelsen av en nyliberalistisk politiker, og han prøver knapt nok å skjule det.  

Valgkamputspill: Støre i «den røde sofaen» med Gro Harlem Brundtland og Anne Grosvold. Foto: Audun Braastad, NTB SCANPIX

Han uttalte til   Klassekampen 19/7 i år: «Det er sterke, nesten naturgitte drivkrefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.» Han nevnte fire slike naturgitte drivkrefter: Markedskreftene, globalisering, fordeling av kapital og innvandring.

Den globaliserte kapitalismens utbytting og ødeleggelse av mennesker og miljø framstiller han nærmest som en naturlov som ikke er styrt av politiske beslutninger – og Støre sier han ønsker å begrense skadevirkningene.

Støre var i sin tid en av arkitektene for EØS-avtalen og som utenriksminister tok han initiativ til TISA-forhandlingene som åpner for et massivt angrep på velferdsstaten.  Både EU/EØS og handelsavtaler som TTIP, CETA og TISA vil nettopp styrke disse «naturgitte drivkreftene». Og denne utviklinga har massiv støtte fra de sosialdemokratiske partiene nasjonalt og internasjonalt.

Macron som ideal

Arbeiderpartiets ledelse må altså prøve å tildekke at de står for en markedsliberalistisk poltikk som bare tjener et lite mindretall rike mennesker.  Men strategien for denne dekkoperasjonen varier. Gahr Støre velger andre ord en hans rådgiver Jonas Bals. En annen variant står på trykk Klassekampen 22/7 der Aps partisekretær Kjersti Stenseng gjør et forsøk på å forklare partiets ideologi i kronikken «Grasrota tilhører oss».

Hun fokuserer på presidentvalget i Frankrike. Det hadde vært interessant å få en vurdering av hvorfor deres søsterparti gikk på en smell. Det gjelder altså partiet til forrige president François Hollande som styrte Frankrike i de siste fem åra og etter hvert ble den mest upopulære presidenten i Frankrikes historie. Men Ap har fått en ny helt, en utbryter av sosialistpartiet, den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron og hans parti La République en marche !

Stenseng skriver:

Labour, under Jeremy Corbyn, har vokst til en organisasjon med over 550.000 medlemmer. Bernie Sanders samlet en kampanjeorganisasjon med over 200.000. Emmanuel Macrons parti greide på kort tid å registrere over 200.000 medlemmer.

Ved å  omfavne bevegelsene bak Corbyn, Sanders og Macron samtidig, blottlegges Aps problem; at de prøver å ri to hester på samme tid. Disse bevegelsene er jo uttrykk for stikk motsatt politiske tendenser.

Den tidligere bankmannen Macron er fullblods markedsliberalist. Da han ble utnevnt til næringsminister for sosialistpartiet i august 2014, skrøt han av at han var kjent som en som ønsket en  «kreativ destruksjon» av arbeidsplasser gjennom digitaliseringen av arbeidslivet.

Macron fikk gjennomført en lov som fremmer buss framfor tog, med søndagsåpne butikker og nattarbeid. Han myket også opp reglene for kollektive oppsigelser og satte fart i privatiseringen av regionale flyplasser.

Og denne politikken vil han fortsette å gjennomføre som president med brutale angrep på rettighetene til franske arbeidstakere. Han vil si opp 120 000 offentlige ansatte, utvide arbeidstida, redusere sykepenger og dagpenger osv.

Macron er kjent som Støres ideal, men Støre får neppe personlig drahjelp av den franske presidenten i valgkampen. Men til trøst får han hjelp av Gro Harlem Brundtland. Støre drar land og strand rundt med en rød sofa der han og Brundtland intervjues av Anne Grosvold. Brundtland har sikkert god appell til noen trofaste Ap-folk, men for mange står hun for den som introduserte nyliberalismen i Norge.

Vil Arbeiderpartiet tape en generasjon ungdom?

Kanskje kan Arbeiderpartiet klare å mobilisere nok til å få regjeringsmakt ved dette valget til tross for klønete valgkamputspill, men deres problemer vil forsterkes framover, særlig hvis det skjer en politisering blant de unge. Det har dårlig appell blant mange unge at Ap støtter aktivt norsk deltagelse i NATOs kriger som bombinga av Libya, at de i Stortinget stemte mot å anerkjenne Palestina og er imot at Norge skal delta i forhandlinger i FN med sikte på en bindende avtale om å forby atomvåpen.

I tillegg til dårlig rykte som miljøparti, vil Ap få problemer med å nå fram til progressive unge. Det er kanskje ikke så rart at AUF prioriterer den populistiske kampen mot fraværsreglene i videregående skole som viktigste sak i valgkampen. Da slipper man å snakke om det ubehagelige ved partiets politikk.

Muligheten er der for  Ap kan miste en generasjon av unge slik de gjorde på 1970-tallet. Men i Norge finnes det i dag ingen bevegelse som kan fange inn denne ungdommen i anti-kapitalistisk retning.

 

Artikkelen ble første gang publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

  11 kommentarer til “Hvorfor har Arbeiderpartiet problemer?

  1. Northern Light.
    20. august 2017 klokka 17:46

    En bra oppsummering. AP er for EU,EØS,TTIP og TISA, og Støre er en beundrer av Macron. Derfor bør han derfor slutte å kalle seg representant for arbeiderklassen. Arbeiderpartiet er et misvisende navn når han feks er for TISA, som en skulle tro var en ide fra Tea Party bevegelsen. TISA vil privatisere det som kan privatiseres, og overlater mye av styringen til store selvskaper. AP stemte i mot åpenhet om TISA forhandlingene 12 Juli 2015, det sier en del.
    Mye bra informasjon om TISA her på Steigan.no, enda mer på http://folkeaksjonenmottisa.blogspot.no.

    Støre sto bak EØS avtalen, som har vært en katastrofe for arbeiderklassen, det kan en bare konstantere ved å se på hvordan det har blitt i bygg, anlegg og restaurantbransjen. EU er noe AP vil inn i som fullt medlem, enda med EU i drift i flere tiår viser at arbeiderklassen i Europa må jobbe mer og mer for mindre og mindre lønn og dårligere vilkår og sosialt sikkerhetsnett, som vi kan se best i Storbritannia. Støre fikk sammen med Siv Finanstilsynet inn under Brussel og EU forrige sommer, og kan ikke vente med å få Norge inn i EU ser det ut som.

    Rutete flanellskjorter i valgkampen er nok for å få gjenkjenning hos eldre AP velgere som stemmer AP av gammel vane, uten å ha lagt merke til hvordan AP har blitt forvandlet til et markedsliberalistisk parti.

  2. Terje Alnes
    20. august 2017 klokka 23:02

    Jonas Gahr Støre tok et klart standpunkt for EUs knallharde krav overfor gjeldsofferet Hellas i 2015. «– Hellas har fått en slags ukelønnsavtale med EU. Først må de gjøre jobben, så får de ukepenger. Det er krevende og brutalt, men det er mulig å forstå at det må være slik», sa Støre. I 2015 skulle landet tvinges til bl.a. å privatisere strømnettet, endre reglene for kollektive lønnsforhandlinger og streikelover, og til å opprette et uavhengig privatiseringsfond.

    To år senere fortsetter utpiningen av det greske folket. Aldri før har så mange grekere levd i ren fattigdom, 20 % av befolkningen befinner seg nå under fattigdomsgrensen. Sosialdemokraten Støre mener altså at «det må være slik».

    Kilde: «Ap-Støre støtter EU», i Klassekampen 15. juli 2015
    http://www.klassekampen.no/article/20150715/ARTICLE/150719928

  3. Berit O.
    21. august 2017 klokka 07:06

    Sagt enda tydeligere: PARTIPOLITIKK GIKK UT PÅ DATO I FORRIGE ÅRHUNDRE!

  4. SH
    21. august 2017 klokka 10:37

    Det dreier seg ikke bare om EØS. WTO og WTO/Gats har også stor betydning bla når det gjelder outsourcing og utflagging til Kina og India. Nå bygger et stort kinesisk selskap en stor bru i Nord-Norge med materialer og arbeidskraft fra Kina. Statkraft, Helse Sør-Øst og Statoil planlegger outsourcing av IT-systemer til India etc etc etc. Det er ikke bare nok å melde seg ut av EØS.

  5. 21. august 2017 klokka 12:13

    Nylibertaristisk? Really? AP mener et skattetrykk på 70%+ (med formueskatt og eiendomsskatt i tillegg) er litt lavt. DEt er ikke mye libertarisme å spore der. AP er statssosialister, og følger Machiavellis lære fullt ut; DVs gå løs på en liten gruppe til fordel for en stor gruppe. Den store gruppen er trygdede og offentlig ansatte. Gjett som skal betale for moroa…

  6. SG
    21. august 2017 klokka 12:35

    “Markedskreftene, globalisering, fordeling av kapital og innvandring.” Ja dette er nok ikke naturkrefter men heller noe som man kan ta beslutninger på. Men hva med teknofisering og digitalisering? Det er en kraft som man ikke kan stagge med politiske beslutninger. Maskinene tar over mer og mer av produksjons-arbeidet. Industri 4.0, eller IOT er på vei, og i praksis betyr det et videre bortfall av tradisjonelle arbeidsplasser. Samtidig ser vi en utvikling der eierskapet til teknologien (=produksjonsmidlene) i større grad monopoliseres av internasjonale selskaper

  7. Ole Å. Langeland
    21. august 2017 klokka 19:30

    På en eller annen måte har Arbeiderpartiet et grep omkring så store velgergrupper at den stadige situasjonen ved hvert stortingsvalgår er at dette partiet ses på som det selvfølgelige sentrumspunkt i ett av regjeringsalternativene. Både SV og Rødt står i en pådriverposisjon. Jonas Gahr Støre kan velge og vrake. Han står ikke i forhold til noe håndfast alternativt, men forskjellige fragmenter av politikk.

    En mulig vei for å frariste Arbeiderpartiet denne rollen, kunne være at SV og Rødt, sammen eller hver for seg, søkte en mer eller mindre direkte forbindelse mot det politiske sentrum, først og fremst Senterpartiet , men også Kristelig Folkeparti for om mulig å finne fram til felles punkter som angår styrking av den nasjonale selvstendighet og folkestyre. Det kunne f. eks. bety at en fikk en mer detaljert og årvåken oppfølging av det som EØS-avtalen innebærer, samt at de nye avtalekonsepter som TTIP, TISA, JEFTA og CETA blir stoppet

    Det kunne f. eks. innebære at en fikk en mer gjennomgående behandling av forsvarspolitikken og fikk satt en sperre mot at Norge uten stortingsbehandling trekkes inn i militære aksjoner i utlandet.

    Dessverre preges det verdipolitiske bildet av en kulturradikalistisk/ekstremliberalistisk trend som vanskeliggjør en slik forbindelse mellom venstresiden og sentrum , og særlig da i forholdet mellom Kr.f. og partiene på venstresiden.

    For at de brede folkegrupper skal vinne herredømme over sin situasjon må denne trenden drives tilbake, slik at fokuset kan rettes mot de grunnleggende maktforhold, hvor hensikten bør være å frariste storborgerskapet og den kosmopolittiske eliten dens makt. Det betyr at den nasjonale enhet må fornyes som naturlig sentrum for et aktivt demokrati.

    Slik som Arbeiderpartiet i dag fungerer, så blir dette partiet en garantist mot en slik utvikling. Det kan selvsagt endre seg. Men det går ikke av seg selv. Den manipulerende evne er ganske stor. Og det er et langt lerret å bleke.

  8. Ole Å. Langeland
    21. august 2017 klokka 19:54

    Jeg linker en artikkel fra en av mine blogger om hvordan jeg ser på sosialdemokratiet, litt om egne erfaringer og en grenseoppgang mot liberalisme er avgjørende .
    http://nykurs.bloggnorge.com/2016/08/22/egne-erfaringer-kritikk-og-noen-ledetrader/

  9. Jms
    21. august 2017 klokka 21:54

    Storkapitalen har det veldig greit for tiden. De har vunnet valget uansett hvem som taper.

    • Eivind Reitan
      24. august 2017 klokka 16:33

      Mens Høyre og Ap later som om de strider,og MSM-innkludert de rosa blekkene-skriver om at ” nå er krisa over-det går likar no-” så viser ett såkalt barometer noe annet.:
      LO/NHO og bankene forventer en prisstigning på 2,1 % og lønnnsøkning på 2,5%.
      Befolkningen har mer edruelige forventninger 2,6% og 1,9%.

      Sosialdemokratene er ikke så flinke til å (over)styre undersåttene i nedgangstider.
      Og den antikapitalistiske ungdom kan vise seg også å være et oppgangsfenomen.
      Det var bare de hardbarka hippiene som overlevde,på siden av stat og-velferd.

      Hverken Høyre -med F,r.P. på slep,eller Ap kan trylle.Gjeldsbefengte huskjøpere og forbrukere med lav-prisvaner kan ikke inngis framtidstro ,når forsvarsbudsjettene skal prioriteres høyest.Og hensynet til “de som trenger støtte mest” viser seg å være folkegrupper som ikke har opparbeidede rettigheter.

      Løftene om redusert formuesskatt fenger ikke alle.Det gjør heller ikke løftene om høyere formuesskatt.

      Den vanlige skatteyter kan faktisk lokkes til Høyre.Fordi et ikke ubetydelig antall betaler slik skatt-rett og slett fordi de har beholdt sin frihet ,ved å holde seg gjeldfrie.

      Begge global-liberalistpartier kjemper for mer av det som ikke virker-import av lavtlønnsproletarer
      Noen velgere kjøper Høyre -talen-vi tjener alle på dette,og de som evt.taper må få ekstra støtte.
      Andre tror på at Ap tross alt vil bevare det de vil trenge av velferd.

      På vanlig sosionom dialekt heter det-“Positiv forskjellsbehandlig.”

      Det blir neppe unge globalaltruister som vender denne skuta.Ikke før de ikke lenger er så unge,og gjelda skal tilbakebetales.Foreløpig rømmer de sakte skuta-Oslo hadde nesten ikke befolkningsvekst siste kvartal.

      Pyramiden snus ikke på hodet,den revner.

  10. Bb
    22. august 2017 klokka 11:57

    https://m.youtube.com/watch?v=5evGaIvvxYQ
    Men steigan kom.. og forkludret alt.. 🙂 har dere sett denne morsomme trudelutten til ære for steigan.no?

Legg inn en kommentar