oss 150 kroner!
Mandag var jeg i Charlottenberg rett over svenskegrensa – ikke primært for billigere mat, men for å snakke med to svensker som tidligere har jobbet i Jan Christian Vestres møbelfabrikk. Mer om det senere i et eget innlegg.
På veien dit, ca 30 kilometer fra Vestres «The Plus»-fabrikk i Magnor, kjørte jeg forbi Kongsvinger. En av mange kommuner som har kjøpt utemøbler fra Vestre uten reell konkurranse.
På vei hjem mot Oslo tok jeg turen innom Ski – der Vestres møbler også snart skal regjere på torget,se bilde.
Vestre har mottatt enorme offentlige støtteordninger – opp mot en kvart milliard kroner i ulike tilskudd, lån og garantier. Likevel går bedriften med underskudd, permitterer inntil 60 % av de ansatte og har pant i pipa.
Når politikeren selv blir systemet.
Jan Christian Vestres møbelfabrikk er et lærebokeksempel på hva som skjer når politisk elite møter offentlige støtteordninger.
Tallene er klare: Nesten en kvart milliard i statlige garantier, lån og tilskudd. Bare 148 millioner i garantier kom på plass to og en halv måned etter at statsminister Jonas Gahr Støre personlig sto frem i mediene og hyllet fabrikken.
Og det stopper ikke der. Da Vestre selv var næringsminister, laget han en forskrift om miljøkrav som passet som hånd i hanske til sin egen bedrift. Og luket vekk de fleste av konkurrentene.
Underskudd på 11,9 millioner i 2025. Massive permitteringer. Fabrikken pantsatt.
Samtidig har Vestre hatt et nærmest monopol på å møblere det offentlige Norge. Stat, fylker og kommuner har vært en stabil og trofast kunde – finansiert av skattebetalerne. Fellesskapet har ikke bare støttet bedriften. Fellesskapet har vært bedriften.
Hundrevis av millioner i utbytte – til seg selv.
Mens bedriften sliter og ansatte permitteres, har eier Jan Christian Vestre økt formuen sin med hundrevis av millioner til egen lomme.
Vestre er ikke en vanlig næringsdrivende. Han er Ap-kronprins, tidligere næringsminister og nå helseminister. Når statsministeren selv roser fabrikken offentlig, skapes det et tydelig press på byråkratiet.
Hva med vanlige gründere?
De som får avslag på lånegarantier. De som ikke får møte statsministeren på TV. De som ikke har et offentlig monopol å falle tilbake på.
Vestre AS fikk 148 millioner i garantier på rekordtid – samtidig som eieren tok ut store summer i privat utbytte. Nå er det skattebetalerne som sitter igjen med risikoen.
Når en bedrift med direkte bånd til regjeringen får hundrevis av millioner i offentlig støtte, et de facto monopol på offentlige innkjøp, og eieren beriker seg selv mens bedriften går i minus og permitterer folk – da er det ikke lenger næringspolitikk. Da er det nettverkspolitikk.
Er dette rettferdig? Eller er det bare en ny versjon av «den ene er mer lik enn de andre»?
Hva tenker du?
