oss 100 kroner!
Hvordan Parkteatret på Grünerløkka ble gjenoppdaget.
Av Geir Johnson
”Det var en mørk og stormfull natt…” Omtrent slik var det faktisk, den kvelden jeg oppsøkte det gamle teateret på Oslos østkant, for å se om det kunne bli et kulturhus for det 21.århundre.
Jeg hadde blitt oppringt noen dager tidligere av en professor på Norges Musikkhøgskole, som fortalte at han satt i styret for Fegerstens stiftelse. De eide Parkteatret, en gammel kino på Grünerløkka, og nå ville de tilby meg å låne lokalet gratis 100 dager i året dersom jeg kunne fylle det med interessante konserter.
Jeg hadde i utgangspunktet ikke noe behov for å arrangere flere konserter enn jeg allerede gjorde. Ultimafestivalen var vanskelig nok å finne penger til, og det var en kamp hele tiden å finne lokaler som var rimelige nok og dessuten i god nok stand til å betjene de stadig stigende kravene fra kunstnerne. Men jeg bestemte meg for å ta turen opp og se på stedet.
Antakelig var dette en kveld i slutten av oktober 2001. Jeg gikk av trikken på Olaf Ryes plass, skrådde over gaten, det regnet, løvet dekket bakken, hele gaten var mørklagt og ikke et menneske var å se. Jeg hadde fått låne nøkler til teateret og gikk bort til den gamle porten foran kinoinngangen. Det var ikke noe lys innenfor, og det vokste et tre i inngangsdøren, som om ingen hadde brydd seg om stedet på lang tid. Over inngangen kunne man fortsatt se rester av neonlysene som en gang hadde vært Grünerløkkas mest lokkende lyskilde. Fasaderekken mot parken var mørklagt, dette var en del av byen som fortsatt var uoppdaget.
Mens jeg sto der alene i mørket, i høstregnet, og fomlet med nøkkelen til porten kom en gammel fyllik ganske overraskende bort til meg. ”Skjer’e no’ her i kveld’a?” sa han til meg. Jeg kvapp til. Et slikt spørsmål hadde jeg aldri fått utenfor en konsertsal før. Og jeg har sett en del av dem, fra Carnegie Hall til Universitetets Aula, fra Hanoi Opera til kulturfabrikken på Verftet i Bergen. Men aldri hadde jeg fått dette spørsmålet så direkte, så tilsynelatende interessert fra en som man vanligvis ikke regner med blant kulturlivets faste brukere. Jeg mumlet fram et svar, og låste meg inn. Den mørklagte kinofoajeen var full av toaletter som ikke fungerte, vinduene mot gaten var blendet. Jeg kom meg inn i salen, fikk slått på lyset og så meg omkring. Kinostolene var der fortsatt, det var et palass uten keiser, og jeg følte meg plutselig hensatt til Cinema Paradiso.
Det demret plutselig for meg at dette spørsmålet fra fylliken likevel hadde en historie i mitt liv, som gjenklang fra en av favorittnovellene til Somerset Maugham, den gang jeg strevde med å lære engelsk. Den handlet om den gamle kirketjeneren som ble oppsagt fordi han ikke kunne lese og skrive, og som i sin fortvilelse så seg om etter et sted å kjøpe tobakk. Han endte opp med å drive noe helt annet da at han ikke kunne livnære seg som kirketjener, da en innskytelse endret hans liv. Slik opplevde jeg også denne henvendelsen fra en boms på Grünerløkka.
Det å få et slikt hus stilt til rådighet så plutselig gjør at man også gjerne vil vite noe om husets tilblivelse. Denne viktige bygningen ved Olaf Ryes plass ble oppført i 1871-72 av Tøger Christian Killde, murmester fra Rakkestad. Killde opererte som utbygger i Kristiania fra 1870 til begynnelsen av 1890-tallet.
Olaf Ryes plass 11 var opprinnelig en leiegård, og den hadde da en enkel, senklassisistisk fasade. Ved folketellingen i 1875 bodde 32 mennesker i gården, blant dem språklærer Rasmus Rosing Bull og gårdeiersøstrene Hovelsrud. Huset skiftet stadig eiere, og henimot århundreskiftet tilhørte eiendommen fanejunker Bakstad. I år 1900 bodde 14 mennesker i gården, og det er sannsynlig at restauratrise Martine Sørum, som var en av gårdens beboere, drev sin bevertningsvirksomhet i første etasje. Flere av hennes ansatte bodde også i gården, og dessuten bodde sporveisvognfører Petter Andersen her.
I 1907 åpnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinematograf i bygningen. Kinematograflokalene ble tegnet av arkitekt Frithjof Aslesen, en gammel forretningsforbindelse av murmester Killde. Gården ble ytterligere om- og påbygget i 1911, denne gang ved en G. Lund.
I 1913 skiftet etablissementet navn til Grünerløkkens Verdenstheater. I 1918-22 ble det foretatt en større ombygging, der fasaden fikk ny utforming, og kinoen fikk navnet Parkteateret. Den nye fasaden ble utformet i nyklassisistisk stil av arkitekten Erik Waldemar Glosimodt, og kjennetegnes av enkle og svakt utstikkende kolossalpilastre i annen og tredje etasje. I første etasje er vinduene store og rundbuede. Den kunstneriske utsmykningen av 1932 ble utført av maleren Paul Ansteinsson, parallelt med arkitekt Jens Dunkers ominnredninger. En ny ominnredning ble foretatt i 1950-årene, mens lysreklamen ble satt opp på 1960-tallet.
Parkteatret kino holdt det gående som kommunal kino fra 1926 før virksomheten ble avviklet i 1991. Dette var også noe vi erfarte i gjenoppbyggingsperioden, at det var utrolig mange som hadde et nært og sentimentalt forhold til kinosalen Parkteatret. Hvem har vel ikke ”klint” på bakerste benk der? Vi har møtt mange. Men selv om det i en viss forstand bare handlet om å børste støv av neonlysene og fylle huset med liv, like sikre var vi på at Parkteatret Scene måtte bli noe nytt. Det handlet ikke bare om å gjenskape en kino, men først og fremst om å gjenskape et sted der folks drømmer om kunst og kultur i videste forstand kunne oppfylles – på ny og på ny.
Jeg gikk inn i teateret den første kvelden, sugde inn atmosfæren i halvmørket, så meg omkring, og etter å ha snakket med noen gode venner besluttet jeg meg til å svare Fegerstens stiftelse at vi dessverre ikke kunne benytte oss av tilbudet om å låne Parkteatret gratis i 100 dager. Men vi kunne godt leie det i 30 år. Og slik ble det. Jeg spurte Pål Steigan om han kunne tenke seg å være med på dette prosjektet, og han sa ja. Ingen oss hadde vel tenkt oss at vi skulle komme til å drive en av de beste kulturscenene i Norge, men slik ble det altså.
1.april 2002 ble driften overtatt av Parkteatret Scene AS, som også driver Parkteatret Bar. Foajeen og salen ble restaurert og ombygd under ledelse av arkitekt Henrik E. Nielsen.
”Skjer’e no’ her i kveld’a?” Det spørsmålet har jeg aldri glemt. Og siden 2002 har vi forsøkt å levere svaret: Ja, det skjer no’ her i kveld, og alle andre kvelder.
Se nettsidene til Parkteatret Scene
