oss 150 kroner!
Hvordan reagerer russeren på sin vage, men permanente opplevelse av det manglende samsvar mellom de indre forestillinger og den ytre verden? Han utvikler en tendens til å drømme, til å flykte fra virkeligheten. Hos den russiske bonde som hos eliten, ja selv hos tsaren!, våkner ofte trangen til å stå opp og forlate alt, til å legge ut på vandring for å finne idealene sine.
av Jan-E. Askerøi, forfatter av boken “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”
Vandringsmannen
Andrej i Tsjekhovs teaterstykke “Tre søstre” (1901) opplever livets tomhet og meningsløshet og utbryter: “Vi bare spiser, drikker, sover, og så dør vi […] Og det fødes nye mennesker som også spiser og drikker og sover […] Og for ikke å dø av kjedsommelighet, setter de farve på tilværelsen med ondsinnet sladder, med vodka, kortspill og intriger. Kvinnene bedrar sine menn, mennene lyver og later som om de hverken ser eller hører. Foreldrenes liv har en skjebnesvanger innflytelse på barna og slukker den guddommelige gnisten i barnesinnet, og ungene blir levende lik, like ynkelige som fedrene og mødrene […]”
Da sier familiens gamle husvenn til Andrej: “I morgen reiser jeg herfra, kjære bror, kanskje vi aldri sees igjen, men jeg har et råd til deg: Ta din hatt, ta stokken i hånden og gå din vei […] Bare gå, uten å stanse, uten å se deg tilbake. Jo lenger du går, desto bedre!”
Man merker melankolien og resignasjonen. Følger Andrej rådet? Det vet vi ikke. Men Tsjekhov selv gjør faktisk det, om enn på en diskré måte. Da slutten nærmer seg, drar han til Tyskland for å dø der. Heller ikke Tolstoj klarer å motstå trangen. 82 år gammel rømmer han hjemmefra, fra kone, gods og familie.
Nå finnes det naturligvis også andre grunner enn lede og mystiske kvaler til at russeren legger ut på vandring. Maksim Gorkij ble som guttunge kastet ut på gaten av sine lutfattige besteforeldre og måtte ta landeveien fatt. Undertrykkelse, fattigdom og livegenskap betyr mye. Samtidig har de endeløse vidder alltid fremkalt vandrelyst hos bøndene, mener den danske litteraturkritikeren Georg Brandes.
De utvandrer aldri til Nord-Amerika som andre lands bønder, men drar østover for å forbli i selve det russiske riket.
Den rotløse, russiske vagabond er intet nytt fenomen. Ifølge Waage blir allerede James Fletcher, en engelskmann som besøker Moskva i 1589, slått av det nesten uendelige antall tiggere og landstrykere. Fordi vandringstrangen kan gripe så vel fattig som rik, må denne legningen ikke bare forstås ut fra vanskelige livsforhold, men også ut fra russerens murrende utilfredshet med livet. Vandringen synes å være like gammel som det russiske folk og tolkes av mange som en søken etter Gud.
I bylinene, folkediktningen fra tiden før mongolenes invasjon, er helten Ilja fra Murom stadig ute på vandring. Gorkij lar en barfotfilosof uttale følgende: “Inne i meg selv er det noe som ikke er i orden. Jeg er følgelig ikke kommet til verden slik som det sømmer seg for et menneske. Jeg befinner meg i en særlig bane. Og ikke bare jeg. Det er flere av oss. Vi må isolere oss fra alt og ikke føye oss inn i noen ordning […]” .
Det sosiale
En slik holdning peker på et problem som filosofen Hjalmar Hegge drøfter i sin evig aktuelle doktorgradsavhandling “Frihet, individualitet og samfunn”. Avhandlingen undersøker vår tids kanskje mest grunnleggende utfordring, nemlig hvordan samfunnet, det kollektive, kan organiseres slik at hin enkelte, individet, får utfolde seg i frihet uten at samfunnet forvitrer. Denne utfordringen fører oss til et særtrekk ved den russiske folkesjelen.
Russere flest steiler over det de oppfatter som Vestens nærmest tøylesløse individualisme, slik den for eksempel kommer til uttrykk i LHBT-dyrkingen og postmodernismens avskaffelse av sannhet og moral. Mange russere fornemmer at Vestens samfunn er på vei mot undergangen. På sin side føler Vesten at russernes vektlegging av helheten, av det kollektive og av samfunnet går på bekostning av individet og hindrer dets utfoldelse.
La oss se litt nærmere på russernes holdning til det sosiale.
Mange observatører opplever russerne som mer sosiale enn Vestens mennesker. Den russiske ånd betyr hang til fellesskap i familie, kommune og stat, skriver den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Her spiller det kollektive en mye større rolle enn i Vesten.
Går du ut på gaten i Moskva en kald vinterdag uten hodeplagg, blir du straks tilsnakket av vilt fremmede mennesker som belærer deg om at dette blir du syk av. Det har jeg selv opplevd. Under spaserturer på Moskvas bulevarder kommer menn bort til meg for å spørre om vi skal spleise på en flaske vodka. Det er naturligvis for å spare penger, men enda viktigere er det at en russer ikke drikker alene, han trenger selskap for å nyte alkoholen fullt ut.
Hedrick Smith, som ledet Moskva-kontoret til New York Times 1971-74, forteller at i mye mindre grad enn amerikanerne er russerne opptatt av hvordan de ser ut, hvordan de skal holde tritt med naboen, være nyvasket, lukte godt, ha frisk ånde og se konstant opplagt ut. I Russland kan et menneske være kviset, hverdagslig, svett og loslitt og fremdeles bli akseptert, skriver han.
Våre vestlige vaner er trange og knuslete, mener den franske folkelivsgranskeren Jules Legras og forteller at han en gang kom til et område høyt oppe i nord hvor det var umulig å få kjøpt mat. Til slutt fikk han øye på en meget fattig bondekvinne og spurte om han kunne få kjøpt litt brød av henne.
Hun tok opp et helt brød av sekken sin og rakte ham det. “Hvor mye koster det?” utbrøt Legras overlykkelig. “Nei, nei. Bare ta det. Brødet er Guds gave, det kan ikke selges”.
Russerne er “uendelig sosiale. De elsker kontakt, de elsker å snakke med hverandre. Det er de hyggeligste, mest gjestfrie, mest imøtekommende folk”. Kommer det gjester, setter de frem det beste de har. De deler alt, erfarer Legras.
Brandes griper tilbake til de gamle heltediktene. Vestens helter ofrer seg selv av hengivenhet til sin fyrste eller av ærgjerrighet. Helten Ilja fra Murom derimot ofrer seg av edelmot for umyndige og forlatte. Hans pliktfølelse gjelder fellesskapets idé. Han er likegyldig overfor det personlige. Den russiske ånd lengter etter fellesskap, kommenterer Brandes.
’Fedrelandsforbedrere’ kaller Brandes den russiske intelligentsiaen. Bak intelligentsiaens streben ser Brandes en moralsk idé, den å være nyttig for folket, den å oppleve sine landsmenn som lykkelige og frie mennesker. Han undrer seg videre over den store ‘hjertensgodhet’ i det russiske folket. Og konstaterer: “Det finnes en russisk likegyldighet overfor egne lidelser og en russisk medfølelse med andres”.
Det ligger åpenbart et element av medfølelse og barmhjertighet i denne opptattheten av det sosiale. Waage minner om at i Russland blir ikke forbryteren utstøtt, han anses fremdeles som et menneske og blir ofte omtalt som en ‘ulykkelig’. Russeren synes synd på alkoholikeren, han fordømmes ikke. En annen ekte russisk skikkelse kalles ‘jouródivij’, et ord som kan oversettes med åndssvak, men som ifølge Valerij Berkovs russisk-norsk ordbok også har betydningen “en hellig narr” (i det gamle Russland en omstreifende sinnsyk som man trodde var besatt av guddommen og hvis ord man tilla en skjult, dyp mening)”. Slike mennesker fikk almisse over alt.
Brorskapsfølelsen – selv med mordere og straffanger – er uutslettelig. Når et menneske rammes av en ulykke, gjør naboer og venner alt de kan for å hjelpe til.
Legras innfører imidlertid et interessant skille. Samtidig som han kaller russerne ekstremt sosiale i det praktiske liv, er de likevel ekstremt individualistiske i tanken. “Hvis 50 russere kommer sammen for å diskutere en sak, ender de opp med 50 forskjellige oppfatninger.” Slik er det alltid i frie diskusjoner. Russerne har derfor problemer med å organisere seg, mener Legras og tilføyer at russerne er ekstremt udisiplinerte. Det kan ikke være enkelt å herske over et slikt folk, særlig når landet er så stort. Mon det sosiale element kanskje utgjør limet som holder landet sammen?
Til slutt. Denne sosialiteten henger også sammen med noe annet som jeg selv opplever sterkt. I et beåndet øyeblikk skriver Brandes: “Det som slår meg personlig sterkere enn noe annet er une large franchise, den brede og stolte frimodighet. De meddeler ikke bare uten betenkning meninger og tanker, men de forteller ikke sjeldent viktige trekk av deres eget liv […] uten frykt for å tape i den annens omdømme. Bak denne åpenhet, der især hos kvinner i høy grad overrasker, ligger der et: ´Sådan er jeg; jeg gir meg, som jeg er; – for bredt og stort anlagt til å være forbeholden og forsiktig, og for livssikker til ikke utelukkende å være avhengig av min egen dom´. Meningen hermed i det selskapelige liv er denne: ´Jeg er sådan, si hvordan du er. Hvorfor denne tilknappethet! Livet er kort, tiden sparsomt tilmålt; skal vi få noe ut av vårt samkvem, må vi åpne oss for hverandre´. Og bak denne frimodighet ligger den følelse, som virker mest fremmed av alle på den som kommer fra Norden, en redsel og avsky for hykleri, og en stolthet som viser seg i sorgløshet – så ulik engelsk stivhet, fransk forsiktighet, tysk standshovmot, dansk vrøvl”.
Ja, les dette to ganger, da fornemmer du noe av den russiske karakter!
Intellektualitet
Russeren stiller seg altså inn i livet på en annen måte enn vi. Dette blir enda tydeligere når det gjelder en annen grunnleggende egenskap. Rudolf Steiner, antroposofiens grunnlegger, understreker at russeren nærer “en viss uvilje overfor det vi kaller intellektualitet. Han liker ikke å bli innspunnet i regler for det sosiale liv. Han forlanger så å si at jeget kan få leve seg ut på en viss vilkårlig måte. Han er mer opptatt av det jeget vil ut fra øyeblikkets innskytelse”.
Ja, “i Russland lever ikke mystikk og intellektualitet adskilt som i det øvrige Europa”, fortsetter Steiner. Han anfører et eksempel. Det vestlige menneske krever over alt ‘bevis’. Det østlige menneske derimot har liten sans for ‘bevis’. Russeren opplever sannheten skuende. Dermed vet han. Og det man vet, det beviser man ikke.
Steiner uttaler et annet sted at “den vestlige tenkning ikke forstår noe som helst av den russiske […]. Det ligger noe av barnet i det russiske, noe som skal vokse frem […]. Dette barnet må finne forbindelsen til den åndelige verden”.
Steiner står ikke alene med slike tanker.
Legras tar for seg forskjellen i tenkning mellom franskmannen og russeren. Han beskriver franskmannen som “en latiner og venn av logikken. Derfor kan han aldri til bunns forstå et menneske fra en kultur der det ulogiske er det normale og hvor øyeblikkets følelser hersker suverent”. Han fortsetter: Russeren er totalt uinteressert i å planlegge livet sitt, han preges av uegenytte, likegyldighet og fordomsfrihet. Men nettopp orden, planlegging og egennytte er det essensielle mål for latinere. “Franskmenn føler derfor lett russerne som en foryngelse. Men de står i fare for å fantasere seg frem til den russiske karakter. For franskmannen er alt sant fornuftig og logisk. Når franskmannen bruker logikk for å analysere en utenlandsk mentalitet som har veldig lite av det, bærer det galt av sted”.
Brandes er spesielt opptatt av Mikhail Lomonosov (1711-1765), som grunnla det første russiske universitetet. Han står som et skoleeksempel på noen spesielle forhold ved den russiske intellektualiteten. Lomonosov er den geniale guttungen fra en fattig fiskerfamilie ved Arkhangelsk. Kunnskapstørsten var så stor at han som ung mann til fots vandret de 1000 kilometrene fra Kvitsjøen til Moskva. Hans interessefelt omfattet blant annet kjemi, fysikk, mineralogi, historie, kunst, filologi og optiske instrumenter. Han oppdaget blant annet atmosfæren til Venus. Han regnes som den moderne geologiens far. Men han var også poet og la grunnlaget for det moderne russiske litteraturspråket. Med ham begynte vitenskapen i Russland. Steiner uttaler: “I mange henseende er Lomonosov grunnleggeren av den slaviske kultur”.
Som ekte russer, skriver Brandes, fremstår Lomonosov samtidig både som rasjonalist og mystiker. I en drøm så han en gang farens lik bli skyllet opp av bølgene på en øde øy i ishavet. Da sendte han broren hjem med et brev til egnens fiskere. Brevet inneholdt en nøyaktig beskrivelse av det stedet hvor faren lå. Faren ble da også funnet. Hele livet påsto Lomonosov hardnakket at liket ble funnet nettopp på det sted han hadde sett i drømmen.
“Skjønnheten skal frelse verden”, sa Dostojevskij. Waage minner om denne uttalelsen og fortsetter: Den russiske intelligentsiaen opplever at verden bare kan gripes gjennom en helhetlig tenkning, gjennom en kunstnerisk bearbeidelse. Denne kunst tenderer like meget mot religion som mot samfunnskritikk. Lenger ut i boken siterer Waage litteraturkritikeren Vissarion Belinskij (1811-1848): “Poesiens vesen er legemliggjørelsen av ideer. Derved blir poesien det samme som vitenskap […]. Den lærde beviser sannheten, dikteren påviser den”.
Belinskijs samtidige, Pusjkin, anså poesien for å være den høyeste manifestasjon av menneskeåndens skaperkraft og at den derfor sto høyere enn vitenskapen, skriver litteraturprofessor Geir Kjetsaa.
Russerens oppfatning av intellektualiteten, av forholdet mellom kunst og vitenskap, mellom tro og tenkning gjør det enklere å forstå Steiners ord om at det russiske folk ikke bare er apolitisk, men antipolitisk. Politikk er et fremmedelement som ikke passer til den russiske karakter. Så lenge en russer blir stående innenfor sitt folk, har han intet å gjøre med politikken. Russeren har å gjøre med noe helt annet, nemlig med intellektualiteten, med erkjennelsen, med visdommen som skal åpenbare seg for menneskeheten i det 6. etteratlantiske tidsrom, sier Steiner.
Et fredelig folk
Endelig hevder Rudolf Steiner at fredsommelighet er en av de “grunnleggende eiendommeligheter ved det russiske folk”.
Hvordan i all verden kan jeg trekke frem en slik påstand i dag? Det var da vitterlig Russland som gikk til angrep på Ukraina 24. februar 2022! Ja, det var det. Men for det første må man, som Steiner, skjelne mellom folket og landets ledere. For det andre kommer påstanden om russisk fredsommelighet i et helt annet lys dersom man betrakter den lange og vonde forhistorien til angrepet 24. februar. Men bortsett fra alt dette, foreslår jeg at vi et øyeblikk legger vår overbevisning om krigen i Ukraina til side og undersøker påstanden nærmere.
Jules Legras melder seg som frivillig i 1914. Takket være sine kunnskaper i russisk sendes han to år senere som liaison-offiser til Russland. Snart innordnes han direkte i den russiske armé og tjenestegjør i russisk uniform. Da revolusjonen griper om seg, kommer han seg tilbake til Frankrike via Murmansk. Han tildeles Æreslegionen og flere russiske utmerkelser. Nettopp denne mannen understreker at russerne ikke er et krigersk folk. Legras observerer at russerne i motsetning til franskmennene ikke elsker ‘la gloire et la patrie’.
Joda, russerne mangler ikke nasjonal stolthet. Men den er aldri sårende for andre. Den er tvers igjennom naiv. For Legras er det russiske folket gjennomsyret av godhet og altruisme. Men under ekstraordinære omstendigheter, som under en krig, fremviser russerne ofte et mot og en dristighet som overgår alt man kan forestille seg, konkluderer Legras.
Brandes skriver: “Skjønt russerne er et tappert folk og i krig et overordentlig standhaftig folk, er de verdens mest fredelige, mest ukrigerske folkeslag […]. De russiske offiserer utgjør ingen krigerkaste adskilt fra folket, i motsetning til den prøyssiske. De har ingen morgue (arroganse), intet sårende hovmot. Mens den tyske offiser […] føler seg som en art prest, en militær sacerdoces, er den russiske offiser, selv når han er rå, etter sin egen oppfatning like dødelig som alle andre”.
Kanskje er feltmarskalk Aleksander Suvorov (1730-1800) Russlands nasjonalhelt fremfor noen. Brandes holder ham for å være det eneste geni blant Russlands generaler og regner ham som mer betydelig enn hans samtidige Mikhail Kutuzov (1745-1813) som tvang Napoleon til å gjøre retrett i 1812.
Under sitt opphold i Russland overværer Brandes et folkelig teaterstykke om Suvorov. Det gjør sterkt inntrykk. Hvorfor er Suvorov en helt? Brandes svarer: I god russisk ånd forherliges Suvorov for sitt faderlige sinnelag, ikke for sitt mot og sine seire. I dette stykket om en krigshelt forekommer det ingen kruttrøyk, ingen skudd. Nei, publikum ser her med undring og stolthet Suvorov kledd i en slitt uniform som den simpleste soldat, han bærer selv sin bagasje i en pose på ryggen, han lever som soldaten og spiser som ham, han er en far for alle.
Brandes forteller en anekdote om Suvorov. Når feltmarskalken våknet om morgenen, gjerne som den første, istemte han et hanegal for å vekke sine omgivelser. Under klengenavnet ‘Kykeliky’ er han blitt viden berømt og elsket over hele Russland. I løpet av forestillingen blir Brandes oppgitt over at publikum galer kykeliky hele 30 ganger. Men hver bidige gang følges skriket av tilhørernes jubel.
Stykket inneholder scener hvor Suvorov gir den pliktoppfyllende menige soldat som står foran ham, hånden og erklærer ham som like verdifull som generalene. Han hjelper og trøster sine underordnede, spøker med dem og krever like mye av seg selv som av dem.
Sammenligner vi dette skuespill med andre nasjoners folkeskuespill om store krigshelter, så slår det oss at mens det der er tapperhet som fremheves, står her den patriarkalske faderholdning i fokus, skriver Brandes.
Brandes minner oss videre om Lermontovs dikt “Mitt fedreland” som blant annet inneholder følgende linjer: “Jeg elsker mitt fedreland, men for barbari kan jeg ingen begeistring føle. Jeg holder ikke av det ry som kjøpes med blod, ikke av den stolte tillit som støtter seg til bajonettene”.
Brandes gir seg ikke med dette, men viser nok en gang til ‘bylinene’. Ingen helt er mer eiendommelig og typisk russisk enn Ilja fra Murom. Før denne russiske helten drar ut i den vide verden, avlegger han merkelig nok det løfte at han aldri vil besudle sine hender med blod. Videre praler han aldri av sine seire, han ønsker at hans heder må tilfalle Russland og i sin uvilje mot å få blod på hendene, skåner han sine fiender og frigir fanger.
Men kan ikke russeren være heltemodig? Jo, konstaterer Brandes, men hans heltemot er passivt og består primært av “standhaftighet overfor kvaler”.
Kanskje overrasker det noen at også den amerikanske diplomaten George F. Kennan (1904-2005) mener at russerne er fredelige. Det var han som i 1947 lanserte ideen om at Sovjetunionens ekspansive tilbøyeligheter måtte “oppdemmes”. Det kom han snart til å angre på. For ‘oppdemming’ ble nemlig tolket som ‘omringing’, og som sådan sterkt kritisert, blant annet av Walter Lippmann. Selv USA var ikke allmektig, mente Lippmann, det kunne ikke gripe inn militært hvor som helst det måtte foreligge en kommunistisk trussel.
Men i realiteten var han og Kennan enige. For begge var den sovjetiske trussel politisk, ikke militær. Begge var således skeptiske til Truman-doktrinen og positive til ideen bak Marshall-planen.
Våren 1948 skrev Kennan et brev til Lippmann, som riktignok ikke ble sendt, men senere offentliggjort i utdrag. Her heter det blant annet: “Russerne vil ikke angripe noen. Det er ikke deres tradisjon. De prøvde det i Finland, men brente fingrene. De ønsker ingen form for krig”. (Se Grimberg “Menneskenes liv og historie”, bind 23 “Duellen uten ende” ss. 136-137)
Historikeren Emmanuel Todd (1951-) minner oss om at i motsetning til amerikanerne har russerne ikke utryddet sine ‘indianere’, det vil si basjkirerne, ostjakerne, mariserne, samoederne, bouriaterne, toungouserne, jakuterne, joukaghirerne, tchouktchererne og andre.
Etter alt dette tror jeg at det må være noe i tanken om det russiske folks fredsommelighet. Men misbruker eller misforstår andre folk denne egenskapen, sier Steiner, kan dette ellers så fredelige folk manes til en blodig kamp. Dette fikk vi til fulle demonstrert under det som russerne kaller Den store fedrelandskrigen 1941-45. Forhåpentligvis slipper vi å oppleve det på nytt.
Konklusjon
Under sin berømte Pusjkin-tale i 1880 uttrykte Dostojevskij håpet om at hvis Vesten kunne forstå den russiske ånd, da ville Russlands europeiske brødre “kanskje slutte med å betrakte oss russere med mistro og hovmot”. Men det sitter åpenbart meget langt inne. For det å forstå et lands folkesjel er meget vanskelig. Trolig kommer man aldri lenger enn til antydninger. Interesserte finner flere i boken min. I dette innlegget ville jeg primært minne om at også russerne er mennesker. Og om at vi – ved nærmere ettertanke – neppe er så mye bedre enn dem.
