Kina sprinter mot en eurasisk framtid

0

Av Pepe Escobar

Deltaet i Perleelven er Kinas viktigste nettverk i arbeidsintensiv produksjon.

Da president Putin – etter Brexit – hastet for å diskutere alle sider knyttet til eurasisk integrering med president Xi Jinping i Beijing, startet jeg samtidige min reise i det sørlige Kina. Fra min base i Hong Kong dro jeg ut til deltaet i Perleelven, kom til Shenzen og Dongguan og så til Guangzhou, Zhuhai og Macau.  


Denne artikkelen av Pepe Escobar ble  først publisert på norsk av Derimot.no. 

Pepe Escobar (f.1954) er en brasiliansk journalist. Han har en fast spalte for Asia Times Online og arbeider som analytiker for RT, Irans Press TV og tidligere for Al Jazeera. Han har fokus på Sentral-Asia og Midt-Østen og har dekket Iran kontinuerlig siden slutten av 1990-tallet.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst


Hvorfor?  Fordi denne enestående sammenhengende historien om den halsbrekkende urbaniseringen, teknologiske innovasjonen og de postmoderne kjempebyene brer et utstillingsvindu intet mindre enn en drømmeframtid seg ut, skapt av det samlede lederskap i Beijing.  Og det skader ikke at det sørlige Kina er utgangspunktet for den maritime silkeveien.

Kinas storbyer i Perle-elvens delta er i ferd med å danne en enorm kjempeby – Megapolis. Dette har dimensjoner det er vanskelig for oss å fatte, kanskje nærmere 80 millioner?

Det var et privilegium å besøke Shenzen og Guangzhou bare noen få dager etter at Den Lille Styrmannen, Deng Xiaoping, den gangen 88 år gammel, kom på sin legendariske seks-ukers «tur til sør» i januar – februar 1992.  Hans mål den gangen var å få fart på «get rich is glorious» (å bli rik er  strålende) – det kinesiske produksjonsmiraklet som fremdeles var i sin barndom.

Tidlig i 1990-årene sto jordbruk, gruvedrift og fiskerier for 27 % av Kinas økonomi, mens produksjon og konstruksjon sto for 40 %, og tjenesteyting for 30 %.  Dette ifølge bankkilder i Hong Kong.  Ved begynnelsen av 2010 var jordbruk allerede nede i 10 %, men produksjon var oppe i 46 % og tjenesteyting 44 %.  En generasjon forretningsledere, ofte kalt «92-gjengen» da mange av dem startet – hadde satt sitt preg på et nytt Kina.

Nå er Perleelv-deltaet – Kinas viktigste kjerneområde for arbeidsintensiv produksjon – i ferd med å erstatte arbeiderne med roboter i stor skala, nok et tegn på at Kina er i ferd med å ta av rent teknologisk.  Og det er alt på grunn av «Made in China 2025»-strategien som ble annonsert i   Beijing for bare to måneder siden, konsentrert om nådeløs innovasjon – og kommersialisering.  Kinas 2.0 nye revolusjon er i gang – med et smell.

Kina utvikler seg i en rasende fart. Her: robotproduksjon av biler.

Storby-konføderasjonen.

Sett fra bakken ser og føles Kina i dag som et forbund av kjempebyer som iherdig konkurrerer med hverandre om alt mulig –  investeringer (hjemme og ute), industri, tekniske talenter, og å synes globalt.  Beijing støtter provinser og regioner –  slik Song-dynastiet gjorde – men bare opp til et visst punkt.  Kina er faktisk allerede en forbundsstat.  Det er opp til hver enkelt provins å bestemme sin egen økonomiske strategi.  Det har vært en lang og svingete vei siden 1960-årene, da Kina var under åket av kulturrevolusjonen. (For å skjønne dette omveltende skiftet, les om kulturrevolusjonen: Et folks historie 1962 – 1976 av Hong Kong-professor Frank Dikotter, basert på tidligere klassifiserte parti-dokumenter).  Det er også opplysende å sammenligne med det faktum at FN i 1960-årene lanserte ideen om Special Economic Zone (SEZ) som en mal for å bedre infrastruktur og vekst.

Nå er det mer enn 4000 SEZ-etter spredt over hele verden – levende og oppegående eksperimenter der strategiske investeringer er ment å trekke til seg de arbeidende massene og få fart på moderniseringen.  Og Shenzhen, naturligvis er alle SEZers mor.

I 1979 utpekte Deng Shenzhen, da en søvnig fiskerlandsby nord for Hong Kong,  til Kinas første SEZ.  Nå er det hjem til bortimot 18 millioner mennesker – og voksende.  Shenzhen startet som et uregulert nav for lavkost-arbeid, svært nyttig for Kina som sårt trengte utenlandske investeringer for å skape jobber, trene opp en massiv arbeidsstyrke og importere ferdigheter og teknologi.  Det ble en gedigen vinn-vinn-situasjon.  Det som det tok Vesten 200 år å få til, greidde Kina på bare 20 år.

Fra søvnig fiskerlandsby til storby på 18 millioner innbyggere: Shenzhen.

Mellom Stor-Shanghai og Guangdong-provinsen ligger Perleelv-deltaet.  I dag står de for 80 % av Kinas eksport.  Nå strekker Kinas nye «urbaniserings-apetitt» seg langt forbi Shenzhen.  De har som mål å splitte opp i nye storbyer, alle selvdrevne.  Det vektlegges å skape en sirkel;  opp og opp i verdikjeden;  mer produktivitet; mer konsum; høyere lønninger.  Både Hong Kong og Singapore – viktige modeller for Beijing – har på en utmerket måte maktet å heve seg fra denne handelssirkelen til førsteklasses verdensbyer.  Nå er det opp til stedene i Kina, fra Shenzhen til Suzhou industripark nær Shanghai å vise veien.

Det er denne urbaniserings-apetitten som er kjernen i den kinesiske drømmen.  Og stedet der ideen ble unnfanget er Perleelv-deltaet, med sin samordning av kapital, teknologi og kunnskapsindustri.

Kunnskap er makt

Guanzhou, mindre enn to timer nord for Hong Kong, er hovedstaden i Perleelv-deltaet, der har de produsert mirakler.  Langt ut over frihandelssonen fra 1992 er Guangzhou  Nasha Export Processing Zone ( sette sammen bilmotorer, bioteknologi, tungt maskineri) sømløst forbundet med med flyplassen, såvel som med Shenzhens ultramoderne flyplass.

Guangzhou, to timers kjøring fra Hong Kong

Å være nært Hong Kong var alltid et pluss for Guangzhou, til og med før overtakelsen i 1997. Like mye som Hong Kong var en viktig kilde for alle direkte utenlandske investeringer i Kina, utnyttet delta-eksportens maskineri alle disse investeringene for å bygge opp en ultra-moderne infrastruktur i konkurranse med Hong Kong. Shenzhen kan nå for alle praktiske formål overgå Hong Kong på mange måter – men offisielt handler det om nødvendigheten av en kjempeby i verdensklasse: Hong Kong – Shenzhen.

Og det handler ikke bare om at Foxconn (produsent av elektroniske komponenter på Taiwan).  «The Factory of the World»  vil skape en non-stop elektronisk tsunami, i hovedsak samlet i Shenzhen, alt fra Apple til Microsoft, fra Sony til Samsung. De  kinesisk teknologigigantene Huawei og Tencent ligger i Shenzhen.  Børsen er blant verdens travleste – de skryter av stor handel med både statseide foretak og teknologiske nykommere.

Imens utmerker Gaungzhou seg som et stort kunnskapssenter via Knowledge City, forvaltet av folk fra Singapore.  Og spesiell er  Guangzhou Science City – som rivaliserer med Samsung Digital City i Suwon i Sør-Korea.  Det er en slags kinesisk versjon av Silicon Valley.  Singapore har også bidratt med det som blir undervist ved South China University of Technology, som forer Kinas topp-digitale nystartere med alt fra skytjenester til nyskapte materialer, fornybar energi og bioteknologi.

 

Fra Guangzhou Science City, Chinas nye Silicon Vally.

Ma mot Ma

En av Kinas topp hemmeligheter er en liten hær med forretningsmenn med sunn fornuft som har omdefinert grensene for innovasjon, ikke bare i Kina, men i hele verden.  Og dette blir ikke ledet av Beijing. Tvert imot – maktsetet kan ikke kontrollere dette, og de vil virkelig ikke  kontrollere all denne svært fornuftige begeistringen.  Historien om det Shenzhen-baserte Haier  representerer prosessen til private verdensomspennende kompanier som drivere av Kinas økonomi.

Kinas største kompanier – banker, forsikring, energi, telekommunikasjon, flyselskaper, ledende stålverker, biler og konstruksjonsfirmaer er alle eid av staten – eller kontrollert av staten.  Men det er ikke hele historien.  Det er private forretningssledere som forandrer industrien, med litt kontroll fra regjeringen. Akkurat nå skryter Kina av 12 millioner private selskaper og 24 millioner såkalte «proprietorships» – selskaper som er eid enten av enkeltpersoner eller familier.

I Science City fikk jeg vite at privat sektor står for 75 % av Kinas økonomiske produksjon, og privatkontrollerte selskaper nå står for ikke mindre enn to tredeler av alt arbeid i byene i Kina.

Disse forretningsfolkene er virkelig tøffe karer – fra Alibabas Jack Ma til Tencents Pony Ma, fra Baidus Robin Li til Huaweis Ren Zhengfei, fra Xiaomis Lei Jun til Yihaodians Yu Gang.  De har overlevd så å si alt – den asiatiske finanskrisen i 1997 – 1998, den voldsomme konkurransen fra en flom av utenlandske aktører etter at Kina kom med i WTO på 2000-tallet.  Og sist – men ikke minst, den Wall Street-skapte verdensomspennende finanskrisen i 2008.  «Hemmeligheten» deres er ganske enkel – feilfrie tjenester til kundene.

Alibaba er den mest notoriske av alle,  i stor grad fordi de i 2014 dro i land hele 25 milliarder dollar.  Men Tencent, Kinas viktigste internettportal, grunnlagt av Pony Ma i 1998, er enda større, både i inntekter og profitt.

Jack Ma

Utdannelse møter infrastruktur

Perleelv-deltaet er også en historie om førsteklasses undervisning på grunn av  infrastruktur av høyeste kvalitet – fra høyhastighetstog til upåklagelige motorveier til raske luftputefartøy-forbindelser.  Det gjør alt i USA til skamme –  forbindelser i hver detalj, sømløse storbykorridorer som kan skryte av en befolkning på 80 millioner og et brutto nasjonalprodukt på 2 billioner dollar i 2030.  En gang ble Perleelv-deltaets strategiske rolle skapt  i en global arbeidsinndeling – nå har vi kommet til det punktet der Alibaba, for eksempel, er delvis flyttet til Hainan-øya for å øke sine «skytjenester» og en plattform for en elektronisk regjering pluss en gren av Taobao Universitet fokusert på elektronisk handel.

Investering i høyere utdannelse har alltid vært nøkkelen.  I Kina har 1,2 millioner av 7 millioner årlig utdannete studenter enten en vitenskapelig eksamen, eller utdannelse innen ingeniør-relaterte fag.  Kinas colleger og universiteter spyr konstant ut en hær av engelsktalende studenter med ekstrem internettkunnskap.  Som  Edward Tse observerer i boken China’s Disruptors, i 2020 vil andelen utdannede arbeidere være på  fantastiske 200 millioner – mer enn hele USAs arbeidsstokk.

Global ekspansjon kommer naturligvis med i området.  Chicago, for eksempel, har blitt den beste  amerikanske byen for kinesisk business.  Kineserne bygger opp samlebånd i Shenzhen-stil med industrielle forsyningskjeder inne i USA for å unngå importavgift.  Kinas Minsheng Investment og Advance Business Park ruster opp Royal Albert Dock i Øst-London, beleilig nær London City Airport som et tax-fritt senter for kinesisk business.  Huawei bygger et R&D-senter (senter for forskning og utvikling) i Thailand.

 

Iphoner fra Huawei til Kr. 450,- pr. stk?

Finansielt har Shenzhen – Hong Kong Stock Connect – aksjehandelen mellom de to børsene allerede gjennomgått en utvidet samarbeidstest tidligere denne uken.  Målet, sier en opphisset  Hong Kong-handler, er «å pumpe likviditet inn i aksjemarkedet på tvers av grensen og tjene som et springbrett for ytterlig å åpne opp mot kapitalmarkedet i Kinas fastland».

Så hva med krumtappen mot Asia?

Kinas giganter innenfor e-handel flytter seg nå inn i finansen.  De tilbyr pengemarkedet produkter med høyere rente enn bankene.  Telekommunikasjonskjempen Huawei ønsker å bli en stor medspiller på smartphone-markedet.  BYD som lager batterier til mobiltelefoner har gått inn i bilindustrien.  Det er en hurtigvoksende blanding av business.  Man gjetter på at kinesiske selskaper kan komme med Iphones til 50 dollar, kostnadseffektiv solenergi, masseproduserte elektriske biler til overkommelig pris og, hvorfor ikke, din egen personlige robot.  Kina er allerede verdens største marked for industrielle roboter, de fleste i bilindustrien.  Kinas besettelse for innovasjon, i stor grad utviklet i Perleelv-deltaet, kombinert med trangen til urbanisering fører til et nytt sosioøkonomisk mønster – en nasjon med flere hundre byer med fra én til ti millioner innbyggere – ikke noe verden har sett maken til, bortsett fra Deng Xiaoping i sin visjon om «ett tusen Singaporer».

25 % av USAs eksport og 40 % av USAs import involverer Asia.  Det er en sak som dette «å vende seg til Asia» er kjært for Obama-administrasjonen og Pentagon, i utgangspunktet for å beskytte USAs forsyningskjede.  Men det samme er relevant for Kina.  Spørsmålet er om the Beltway (Washington) noen gang vil innrømme at den geopolitiske siden ved forsyningskjeden er viktigere enn humanitær imperialisme.  Adgang til naturressurser og infrastruktur er nå blitt strategiske  betingelser over hele verden.  Og Beijing vet dette bedre enn noen andre.  Derfor er den kommende Nye Silkeveien, One Belt, One Road (tilkobling og samarbeid mellom landene først og fremst mellom Folkerepublikken Kina og resten av  Eurasia) viktig.  Et sentralt punkt for Asia å avskrekke «kinesisk aggresjon» er derfor meningsløs.  Ved å spre Perleelv-delta-modellen bygger Kina en massiv infrastruktur med naboene – og langt videre.  Infrastruktur vinner «sikkerheten».

 

One Belt, One Road. (OBOR) Disse handelsrutene vil forandre hele verdensbildet

Så det å bygge opp en eurasisk ressurskorridor må sees parallelt med kinesiske  handlinger i Øst- og Sør-Kinahavet, der hovedplanen er å bygge opp en massiv infrastruktur i Det Indiske hav og Stillehavet for å unngå flaskehalsen i Malakkastredet.  Raske trans-eurasiske tog, sjøveis kanaler i Sør-Øst-Asia,den maritime Silkeveien, alt stammer fra den dagen i 1979 da Deng Xiaoping oppfant Shenzhen.  Uten tvil – det 21. århundrets kinesiske drøm startet som drømmen om Perleelv-deltaet.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Bilder/tekst: Knut Lindtner

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.