Salg av statlige selskaper: De rødgrønne 17 – De borgerlige 13

Ap angriper regjeringen for nedsalg av arvesølvet. Men de rødgrønne har solgt, eller solgt seg ned, i flere statlige selskaper enn de borgerlige. Dette skriver avisa VG, og det er sant.

Det er ikke slik at det er noen avgrunn av forskjell mellom de «rødgrønne» og de «blåblå». Retorikken er ulik, det er så. Men når det kommer til praksis, er det nesten umulig å se forskjell på dem. Når det gjelder salg av «arvesølvet», leder Jens Stoltenberg på Bondevik/Solberg med 17–13, viser oversikten fra VG. (Se nederst.)

Lagtempo i flere etapper

Hvis vi skjærer bort retorikken, har både «sosialistene» og «de borgerlige» hatt som politikk å selge unna statseiendom og drive privatisering. Det har vært en lagtempo i flere etapper.

Det var Willochs regjeringer som innledet privatiseringa, men de fikk absolutt følge av Arbeiderpartiet. Hvis vi ser på de siste førti åra under ett, har privatisering, konkurranseutsetting, selskapifisering, plan- og målstyring med mer vært en lagtempo der de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har vekslet på å dra. Og de har holdt stø kurs i samme retning.

Et typisk eksempel: I 1998 åpnet Bondevik I-regjeringa for privatisering av Telenor gjennom børsnotering, men det var den påfølgende Stoltenberg I-regjeringa som i juni 2000 la frem forslaget om at staten skulle selge seg ned til 51 % eierskap i Telenor.

Arbeiderpartiet har stort sett sagt “hit, men ikke lenger” hver gang partiet har stått i spissen for et nytt skritt i retning privatisering. Da Televerket ble til Telenor forsikret Arbeiderpartiet at selskapet skulle være 100% statlig eid. Men likevel ble det arbeiderpartimannen Tormod Hermansen som skulle gjennomføre omdannelsen av Telenor fra etat til et multinasjonalt kapitalistisk konsern etter forbilder fra Tony Blairs Storbritannia.

Partiets fremste strateger for nedbygging av den sosialdemokratiske staten har vært Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og nettopp Tormod Hermansen.

Det var Arbeiderpartiet som i 1989 delta NSB i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel, på tross av sterk motstand i fagbevegelsen og fra publikum. Hensikten var å legge til rette for konkurranse på kjøreveien, altså privatisering.
– En dag vil de angre på denne politikken, sa den tidligere industriministeren Finn Lied (Ap) til Klassekampen 14.2.2009. Han var med i opprettelsen av Statoil og den statlige styringen av norsk industri. Han var ikke imponert over hvordan Ap styrer staten.
– Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi. (Artikkel av Svenn Arne Lie i Klassekampen 14.2.2009.)

Apoteker

Frislippet av apotekene skjedde under Jens Stoltenbergs første regjering. Et av formålene med loven var å skape økt konkurranse. I virkeligheten førte den til monopolisering. I dag eies 99 % av de privateide apotekene av tre internasjonale kjeder: Apotek 1 (heleid av tyske Phoenix Group) 49 %, Vitusapotek (heleid av tyske Celesio Group) 27 % og Alliance Boots (multinasjonalt selskap med hovedkvarter i Sveits) 23 %.

Barnehager

Barnehagefoliket i 2003 innledet en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Dette var de «rødgrønnes» flaggsak, og ganske riktig ble barnehagedekning økt betydelig, men det ble samtidig de internasjonale monopolenes inntogsmarsj i omsorgssektoren.

Under den Stoltenbergs regjering var det en omfattende kommersialisering av den private barnehagesektoren – fra ideelle stiftelser og foreninger til aksjeselskap. Det viser statistikk fra SSB, utført på oppdrag for organisasjonen For Velferdsstaten. I 2005 var 26% av barnehagene aksjeselskap, i 2013 var andelen steget til 52%, og det er de store aktørene som tar for seg.

I 2012 brukte norske kommuner 34 milliarder kroner på barnehage. Det er omtrent like mye som samferdselssektorens del at statsbudsjettet for 2013. Rundt regnet halvparten av barnehagekronene går til private barnehager.

Noen tror at det går an å komme dette til livs ved å introdusere et «forbud mot utbytte», men da skjønner man ikke hvordan konserner opererer. «Å begrense debatten til utbytte er derfor en gavepakke til de kommersielle aktørene. Da kan de med rak rygg og stor pondus si at de tar lite eller null i utbytte samtidig som de sluser ut store summer på andre måter,» skriver LInn Herning i Manifest.

I Norge domineres de private barnehagene av tre grupper: Trygge barnehager AS, Espira AS, som var eid av et investorselskap på Jersey, men som nå eies av den svenske giganten AcadeMedia, og Norlandia Care Group AS. Privatiseringa har skapt enorme private formuer, betalt av skattebetalerne.

Privatisering av offentlig sektor

Etter barnehagene fulgte barnevernet, som plutselig ble en milliardindustri under de «rødgrønne». Som Aftenposten skrev:

Barnevern er blitt Big business. … Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern. Store utenlandske konsern har de siste årene inntatt Norge.

Blant storprofittørene finner vi igjen Norlandia som nå er en del av AdolfsenGroup, med en omsetning på 2,5 milliarder og 6000 ansatte.

De største asylprofittørene i Norge er brødrene Kristian og Roger Adolfsen, som dessuten er storprofittører på barnehager, eldresentre og private sjukehus. Brødrene eier 57% av Norges største kjede av asylmottak, Hero, som i 2015 omsatte for 872 millioner kroner.

De samme kjedene har siktet seg inn på eldreomsorg og skoler.

Offentlig sektor blir privatisert i rasende fart. Skattekronene øses over i private bankkonti, for en stor del i utlandet, og den som hevder at det er noen prinsippforskjell mellom de «rødgrønne» og de «blåblå» er enten svært uvitende eller snakker bevisst usant.

VGs oversikt over privatisering:

De rødgrønne:

De borgerlige:

oss 100 kroner!

oss 200 kroner!

oss 500 kroner!

oss 1000 kroner!