oss 100 kroner!
Den norsk-britiske leiesoldaten, og tidligere norske soldaten, Joshua French, er i Den demokratiske republikken Kongo dømt for drap, drapsforsøk, væpnet ran, dannelse av et kriminelt forbund og spionasje. Han ble arrestert sammen med kompanjongen Tjostolv Moland i 2009. Opprinnelig ble de begge dømt til døden, og i 2011 ble dommene omgjort noe ved at Moland ble dømt for drap, mens French ble dømt på alle de resterende punktene. Siden dødsstraffer i praksis ikke blir utført i Kongo, betydde dommen livsvarig fengsel. French sonet i åtte år, mens Moland døde i fengselet i 2013. French har hele tida hevdet at han er uskyldig.
På 17. mai 2017 avbrøt statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende feiringa av nasjonaldagen for å avholde en pressekonferanse der de kunne fortelle at de hadde avtalt med myndighetene i Kongo at French skulle få komme til Norge – av humanitære grunner og av hensynet til moren, som det het.
At en mor vil ha sin sønn tilbake, uansett hva han måtte ha gjort, er forståelig, og er ikke temaet her.
Halle Jørn Hanssen skrev i sin tid en artikkel i Bistandsaktuelt om saka under tittelen «Gutta i Kongo – ikke naive eventyrere» der han både forsøker å belyse hovedpunktene i saka og knytter den sammen med Kongos erfaring med væpnede europeere. Europeiske makter har til denne dag plyndret og myrdet for fote i Kongo, og dette er preget inn i den kollektive bevisstheten til innbyggerne gjennom generasjoner.
«De gamle i Kisangani som ellers i Kongo, forteller sine barn og sine barnebarn om den gamle historien mens alle voksne også unge, kjenner den nyere fra egen erfaring. Er det derfor så rart at noen klapper i en rettssal i Kisangani når to hvite av en svart dommer blir dømt til døden?»
Hansen gir i artikkelen uttrykk for håp om at de to måtte få komme til Norge, men mente at norske myndigheter så måtte «stille dem for retten for de kriminelle handlinger de utvilsomt har begått og som bryter både med norsk lov og internasjonal rett og konvensjoner.»
Joshua French vil ikke bli stilt for retten i Norge. Dette, og det at regjeringa har engasjert seg så voldsomt i denne saka, gir grunn til å reise på nytt et annet spørsmål som Halle Jørn Hansen nevner i sin artikkel:
Det er kjent at French og Moland har hatt væpnede oppdrag i kampen mot piratvirksomheten i Adenbukta. Men ingen har ennå fortalt oss hvem oppdragsgiverne var, og hva de to gjorde i Adenbukta. Hadde de og deres oppdragsgivere internasjonal rettslig dekning for den virksomhet de drev?
Når statsministeren på sjølveste nasjonaldagen kaster hele tyngden sin bak frigivelsen av French, må det være lov å spørre om hun hadde andre motiver enn de humanitære. Norge deltar i forbryterske kriger i flere land og fostrer opp en generasjon soldater i imperialistisk tankegang og holdninger. French og Moland er produkter av dette systemet. Så mye er sikkert.
