Fra IRA-sjef til statsmann: Martin McGuinness er død

4
Martin McGuinness (1950-2017) var stabsleder i IRA fra slutten av 1970-tallet. På nyåret trakk han seg av helsemessige årsaker som ledende minister for Sinn Fein i Nord-Irland.
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros

Nord-Irlands nylig avgåtte førsteviseminister Martin McGuinness er død, 66 år gammel. Han er selve symbolet på den irske frihetskampens lange vei fra paramilitær motstand mot britisk okkupasjon til fredsavtale og maktdeling med unionistene, hovedmotstanderne gjennom «The Troubles» siden 1960-tallet. Sånn sette er han en nordirsk Mandela.

Jeg møtte Martin McGuinness i heisen på det ærverdige Adelphi Hotel i Liverpool i fjor høst. Kun vi to sto plutselig sammen i den digre heisen. Ikke en livvakt var å se, enda mannen foran meg var førsteviseminister i Nord-Irland. Og heisen gikk utrolig sakte, så vi fikk god tid til å prate. Jøss!

Vi hadde møttes i Dublin et halvår tidligere, under de store 100-årsmarkeringene av det irske påskeopprøret i 1916. Det skjedde etter den store minnemarsjen fra fengslet der de dødsdømte etter det mislykkede opprøret satt inntil de ble henrettet og deretter gravlagt der marsjen endte opp. Martin McGuinness holdt appell, han framsto som en elegant mann med mørk frakk og stor hatt med brei brem. Folk flokket seg rundt ham for å få en prat og en selfie med den gamle helten. Han tok seg tålmodig tid til alle og utstrålte den store ro og vennlighet. Bare noen måneder seinere skulle dramatiske ting skje både i hans personlige liv og i den nord-irske styringsmodellen der Sinn Fein delte makta med de gamle hovedmotstanderne i unionistpartiet. Krisa ble utløst da McGuinness nektet å samarbeide med førsteministeren som ble anklaget for å stå i spissen for en korrupsjonsskandale knyttet til et grønt energiprogram.

Martin McGuinness (1950-2017) var stabsleder i IRA fra slutten av 1970-tallet. På nyåret trakk han seg av helsemessige årsaker som ledende minister for Sinn Fein i Nord-Irland.

Fredsmekleren

Dette frambrakte et nyvalg der Sinn Fein gjorde sitt beste valg noen sinne og for første gang ble jevnstore med DUP. Men parallelt med denne framgangen forverret McGuinness’ helsetilstand seg. Han hadde en sjelden genetisk sykdom som endte med leversvikt. Da han døde i går, var han likevel kommet til veis ende i en av de merkeligste personlige historier innen moderne politisk historie. Fortsett er det mange av hans gamle fiender som insisterer på å kalle ham terrorist. Men han endte opp som kanskje den aller fremst talsmann for fredsbestrebelsene i Nord-Irland, der han til og med høstet rosende ord fra den gamle unionistiske stridsmann pastor Ian Paisley. De to startet samarbeidet på tvers med delt styre i det nordirske parlamentet Stormont, og de ble også svært nære venner fram til Paisley døde. Det var ikke minst den gamle pastoren som satte ord på de menneskelige kvalitetene mange la merke til i sin omgang med den tidligere paramilitære opprøreren fra Derry.

Det var på kirkegården i Dublin i fjor påske at jeg minnet McGuinness om at jeg hadde snakket med ham i 1986 utenfor huset hans i bydelen Creggan i hjembyen Derry, eller Londonderry som britene på okkupanters arrogante vis hadde omdøpt byen.

-Jeg kan ikke minnes at du var i Creggan. Men jeg husker deg fra Dublin, sa Martin McGuinness i heisen på Liverpool-hotellet i fjor høst. Dagen etter skulle han holde tale på vegne av Sinn Fein på det britiske arbeiderpartiet Labours landsmøte. Og tema for hans deltakelse var det brennaktuelle brexit-spørsmålet. For en ny allianse hadde begynt å forme seg mellom representantene for periferien i Storbritannia, særlig mellom Nord-Irland og Skottland der sterke krefter nå ser på mulighetene for løsrivelse fra Londons hegemoni. Noen antyder at også Wales vil med i denne alliansen av disse landene i «det keltiske beltet» som omgir det gamle England. Paradoksene er mange i øyrikene der vest, for det tidligere EU-skeptiske Sinn Fein har gjennom året som har gått blitt det tydeligste anti-brexit-partiet i Irland. Den mest konkrete begrunnelsen for det er at en britisk utmelding av EU skal gjenskape ei hard grense mellom Eire og det London-kontrollerte Nord-Irland. Det var ikke minst McGuinness som advarte mot ei ny hard EU-grense tvers gjennom Irland, noe som frambringer minner om de militære grenseoverganger og checkpoints som preget øyriket gjennom nær tretti år under «The Troubles».

Det sies nå, ved Martin McGuinness’ død, at han ble innkalt spesielt for å dempe gemyttene i de temmelig skarpe ordvekslinger som har funnet sted mellom London og Edinburgh etter hvert som det skotske lederskapet stadig tydeligere har gått inn for skotsk løsrivelse fra London. De gamle fiender av de irske «terroristene» måtte til slutt kalle på den aller verste av dem. For ingen har visst noen gang sett Martin McGuinness miste besinnelsen. Dette er kanskje en hovedforklaring på at freden i nord har vart i godt og vel et tiår etter at Langfredagsavtalen ble inngått i 1998 og de politiske arrangementer for å ivareta dens intensjon sakte kom på skinnene.

IRAs paramilitære leder

Derry, med de sterkt irsk-katolsk-dominerte bydelene Creggan og Bogside, var berømt for sin republikanske motstand og som rekrutteringssted for IRA. Det var i Bogside den britiske massakren på 13 mennesker fant sted under Bloody Sunday i januar 1972. Seks av de drepte kom fra Creggan, der McGuinness var oppvokst og fortsatt bodde etter at de aller hardeste årene i «The Troubles» var tilbakelagt.

Han kom med i IRA den gang den dominerende retning blant de væpna paramilitære styrkene kalte seg Officials. Dette peker tilbake på splittelsene innen IRA som blant andre retninger hadde utviklet sterke marxistiske påvirkninger som McGuinness ble delaktig i da han ble med i IRA som tenåring. I 1969 kom det til et utbrudd der de mer nasjonalistiske krefter dannet IRA Provisionals, ofte kalt «Provos». Det var her McGuinness ble med videre, og mye av kampen sto om linja med å avstå fra å delta i parlamentene (både regionalt og i London). Dette fungerte som et effektivt hinder for å delta i den utenom-militære og politiske kampen. Sånn sett går det ei linje tilbake fra dette bruddet og fram til den politikken Sinn Fein har stått for de seinere tiår som et sosialistisk og republikanske opposisjonsparti med stadig større velgerappell i hele Irland.

McGuinness ble tidlig oppdaget som et ledertalent og som en hengiven mann i kampen for irsk frigjøring. Den voldsomme opptrapping av britenes okkupasjonsstyrker og massedrap som Bloody Sunday – en katastrofal hendelse for britenes styring av «provinsen» – var med på å oppildne de republikanske opprørerne. Som stabssjef for den paramilitære virksomheten til IRA i 1979-82, var McGuinness ansvarlig for at Lord Louis Mountbatten ble drept av en IRA-bombe og 18 britiske soldater drept dagen etter i et vel planlagt angrep sommeren 1979.Mountbatten var fetter til den britiske dronninga, og sånn sett et symbolsk offer for okkupasjonspolitikken som for mange avtvang respekt for IRAs terrordåd. Men i løpet av 1980-tallet begynte ledende folk blant IRAs og dets politiske parti Sinn Feins ledelse, som dagens partileder Gerry Adams, å revurdere den væpna strategien. Den hadde ikke bare sin politiske, men også sin menneskelige pris, noe Martin McGuinness’ alt i 1988 begynte å reise tvil om. Til paradoksene i hans historie hører hans dronningmøte da han håndhilste på monarken i 2012. Forsoningen var et faktum.

Fredsforhandlingenes sluttpunkt var Langfredagsavtalen av 1998. Men også forsoningspolitikken har hatt sin pris, for Sinn Fein har nok sett at spørsmålet om irsk gjenforening har blitt borte i trivielle og byråkratiske prosesser rundt delt styring av de seks fylkene i nord som fortsatt er under britisk kontroll, men «bortlånt» til et regionalt selvstyre. Det kom kanskje til et vendepunkt nettopp ved Martin McGuinness’ fratreden og et nyvalg som igjen åpnet perspektivet for en irsk gjenforening.

Ved Martin McGuinness’ død ser vi tilbake på livsverket til en nordirsk Nelson Mandela, på livsverket til en som aldri kastet vrak på den militære motstanden som ble øvet mot okkupanten, men som også i rett tid så nødvendigheten av å skifte taktikk og kjempe kampen videre med fredelige midler for å oppnå det store målet, et samlet Irland.

 

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

  1. Jeg var i Derry i august 1972. Det var like etter at «Free Derry» var blitt okkupert av britiske styrker. Folkerepublikken «Free Derry» blei oppretta etter «Den lange marsjen» People’s Democracy» gjennomførte fra Belfast til Derry i 1969 og en påfølgjende skattestreik. Her greidde en å opprette et sjølvstyrt område, uavhengig av det britiske styret, med folkestyrte politiske organ og sjølvbergingsøkonomi. «Martin» var et namn alle jeg snakka med kjente til: 21-åringen hadde stått opp i katedralen og talt kardinal Conway midt i mot da han fordømte IRA i harde ordelag. At Martin, og mange med han, nettopp fant vegen til Provisoriske IRA i tida som følgte er ikke det minste rart, med «Bloody Sunday»- massakren og okkupasjonen av «Free Derry» i friskt minne. At det var den militante linja til «The Provisionals» i Sinn Féin/IRA, i forhold til den defaitistiske til «The Officials», som slog igjennom på begynnelsen av 1970-talet var bare rett og rimelig, ettersom den «offisielle» leidinga i IRA hadde selt unna alle våpna og var ute av stand til å forsvare folket mot terror fra den britiske hæren og massakrer fra paramilitære fascistgrupper i samarbeid med nord-irsk politi. Etter massakrene sommeren 1969 kunne en lese «IRA – I Ran Away» på alle husveggene i Vest-Belfast. Året etter oppstod «Provos» som «en fugl føniks av asken», slik det heitte på folkemunne. Det var bare naturlig at Martin McGuinness fant sin plass innafor denne organisasjonen, som snart utkonkurrerte «The Officials» både når det gjalt politisk aktivitet og oppslutning i folket. Bare så synd at AKP (m-l) (og dets underbruk «Irlandsfronten») her i Norge i mange år etterpå kjøpte propagandaen til det pseudomarxistiske (og Moskva-orienterte) «Officials», som stempla «Provos» som «fascister» og «terrorister», sjølv om folket i Nord-Irland forlengst hadde gjennomskua den. Venstresida i Norge var derfor ute av stand til å komme med noen motoffensiv mot «Peace People» – det probritiske og overklassebaserte partiet som greidde å håve inn millionbeløp fra Norge – som einaste land – gjennom «Folkets Fredspris» i 1976 og Nobels Fredpris året etter (- det kjennes ikke til andre formål disse pengene har gått til en personlig berikelse).

    • Takk, Harald Støren, for en god og supplerende story om ei tid som er lang, langt borte. Jeg var inne på tanken om å finne et foto av «Free Derry»-portalen, slik jeg husklr en ruvet i Bogside. Men stridighetene mellom Officials og provos med gjenklang i Norge hadde jeg nesten glemt. Men Ola Bauer har vel skrevet bra om disse tingene med Belfast som utsiktspunkt.

  2. Ja, Olas bok «Rosapenna», tar opp nettopp de vanskelige forholda solidaritetsarbeidet med den irske friheitskampen måtte bakse med i Norge på 1970-talet og realitetene på gata i Belfast. Den er omsatt til flere språk. Ola skreiv òg et skuespill, «Brendan», som blei oppført på Nasjonalteateret. Det er inspirert av Sinn Féin-veteranen og den tidligere H-blokkfangen Brendan MacFarlane, som budde hos meg ei tid i Oslo etter at han hadde greidd å rømme fra Long Kesh, og som jeg introduserte for Ola. Jeg arbeidde mye sammen med Ola i solidaritetsarbeid i Irlandskomitéen. Det årelanget kivet mellom oss og «Irlandsfronten», som støtta «The Officials», gav gjenklang, ikke bare innafor vår faste arena, Studentersamfunnet, men jamvel i den norske dagspressa! (Dagbladet hadde t.eks. et svært oppslag under overskrifta «Fredskvinnene angripes av norske IRA-tilhengere», da pengeinnsamlinga til «Peace People» pågikk på sitt mest intense).

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.