Den store løgnen om Libyakrigen

0

Obamaadministrasjonen sa at den bare ønsket å beskytte sivile. Dens handlinger viser at den gikk inn for regimeskifte. Lesere av steigan.no vil nikke gjenkjennende til dette.
Men denne gangen kommer det fra en av de mest systemlojale tidsskriftene i USA, nemlig Foreign Pollicy.

Tidsskriftet Foreign Policy er så tett innpå oligarkene og den politiske eliten du kan komme i USA. Det har skribenter som John Kerry, Madeleine Albright, Hillary Clinton, David Petraeus og John McCain, bare for å nevne noen. Derfor er artikler der noe mer enn bare meningsytringer. De er ofte signaler for hva «djupstaten» i USA mener.

22. mars 2016 hadde FP en artikkel av Micah Zenko med tittelen The Big Lie About the Libyan War. Zenko er forsker ved en av USAs mektigste tenketanker, Council of Foreign Relations, og han har i nyere tid blanta annet skrevet svært kritiske artikler om president Donald Trump.

Zenko skrev artikkelen om Libyakrigen  da det var fem år siden angrepet på Libya, og der er det Barack Obama og Hillary Clinton som blir satt i et kritisk lys.

On March 28, 2011, U.S. President Barack Obama addressed the nation: “The task that I assigned our forces [is] to protect the Libyan people from immediate danger and to establish a no-fly zone.… Broadening our military mission to include regime change would be a mistake.” Two days later, Assistant Secretary of State Philip Gordon declared, “The military mission of the United States is designed to implement the Security Council resolution, no more and no less.… I mean protecting civilians against attacks from Qaddafi’s forces and delivering humanitarian aid.” The following day, Clinton’s deputy, James Steinberg, said during a Senate hearing, “President Obama has been equally firm that our military operation has a narrowly defined mission that does not include regime change.”

Zenko skriver om disse påstandene:

This is scarcely believable. Given that decapitation strikes against Qaddafi were employed early and often, there almost certainly was a decision by the civilian heads of government of the NATO coalition to “take him out” from the very beginning of the intervention.

Zenko tar også et oppgjør med påstanden om at USA bare tok sikte på å gjennomføre FN-resolusjonen:

In fact, not only was the Western coalition not limiting its missions to the remit of the U.N. Security Council resolutions, but it also actively chose not to enforce them. Resolution 1970 was supposed to prohibit arms transfers to either side of the war in Libya, and NATO officials claimed repeatedly that this was not occurring. On April 19, 2011, a brigadier general stated, “No violation of the arms embargo has been reported.” Three weeks later, on May 13, a wing commander admitted, “I have no information about arms being moved across any of the borders around Libya.” In fact, Egypt and Qatar were shipping advanced weapons to rebel groups the whole time, with the blessing of the Obama administration, while Western intelligence and military forces provided battlefield intelligence, logistics, and training support.

Zenko viser blant annet til en svært avslørende video som NATO sjøl har publisert der en kanadisk fregatt stanser en av opprørernes båter som er stappfull av forbudte våpen. Båten fraktet våpen fra Benghazi til Misrata. På videoen ber den kanadiske kapteinen om instrukser fra NATOs militære ledelse og får beskjed om å la båten seile videre. NATO ikke bare visste om den ulovlige våpentransporten til «opprørerne», de lot den bevisst passere, og var så arrogante at de til og med publiserte en video som avslørte deres eget hykleri, skiver Zenko.

Zenko mener at den offisielle framstillinga av målene med Libyakrigen var løgn fra starten av.

Yet, this was never the military mission that the Obama administration repeatedly told the world it had set out to achieve. It misled the American public, because while presidents attempt to frame their wars as narrow, limited, and essential, admitting to the honest objective in Libya — regime change — would have brought about more scrutiny and diminished public support. The conclusion is clear: While we should listen to what U.S. and Western officials claim are their military objectives, all that matters is what they authorize their militaries to actually do.

Noen av oss skrev dette allerede i 2011, og har gjentatt det siden. Nå er det også bekreftet fra en av de mest systemlojale tidsskriftene i USA. Zenko og FP sier altså at Clinton og Obama løy for folket i USA og for FN og gjennomførte en krig de ikke hadde noe mandat for. Men å få norske politikere til å innrømme dette og å slutte med disse løgnene, kan nok vise seg vanskelig. Og norske hovedstrømsmedier vil nok også klamre seg til dem. Faktisk.

Forrige artikkelDen tredje maktflyttinga til EU på kort tid
Neste artikkelÅ smusse til jordas overflate
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).