Den store løgnen om Libyakrigen

5

Obamaadministrasjonen sa at den bare ønsket å beskytte sivile. Dens handlinger viser at den gikk inn for regimeskifte. Lesere av steigan.no vil nikke gjenkjennende til dette.
Men denne gangen kommer det fra en av de mest systemlojale tidsskriftene i USA, nemlig Foreign Pollicy.

Tidsskriftet Foreign Policy er så tett innpå oligarkene og den politiske eliten du kan komme i USA. Det har skribenter som John Kerry, Madeleine Albright, Hillary Clinton, David Petraeus og John McCain, bare for å nevne noen. Derfor er artikler der noe mer enn bare meningsytringer. De er ofte signaler for hva «djupstaten» i USA mener.

22. mars 2016 hadde FP en artikkel av Micah Zenko med tittelen The Big Lie About the Libyan War. Zenko er forsker ved en av USAs mektigste tenketanker, Council of Foreign Relations, og han har i nyere tid blanta annet skrevet svært kritiske artikler om president Donald Trump.

Zenko skrev artikkelen om Libyakrigen  da det var fem år siden angrepet på Libya, og der er det Barack Obama og Hillary Clinton som blir satt i et kritisk lys.

On March 28, 2011, U.S. President Barack Obama addressed the nation: “The task that I assigned our forces [is] to protect the Libyan people from immediate danger and to establish a no-fly zone.… Broadening our military mission to include regime change would be a mistake.” Two days later, Assistant Secretary of State Philip Gordon declared, “The military mission of the United States is designed to implement the Security Council resolution, no more and no less.… I mean protecting civilians against attacks from Qaddafi’s forces and delivering humanitarian aid.” The following day, Clinton’s deputy, James Steinberg, said during a Senate hearing, “President Obama has been equally firm that our military operation has a narrowly defined mission that does not include regime change.”

Zenko skriver om disse påstandene:

This is scarcely believable. Given that decapitation strikes against Qaddafi were employed early and often, there almost certainly was a decision by the civilian heads of government of the NATO coalition to “take him out” from the very beginning of the intervention.

Zenko tar også et oppgjør med påstanden om at USA bare tok sikte på å gjennomføre FN-resolusjonen:

In fact, not only was the Western coalition not limiting its missions to the remit of the U.N. Security Council resolutions, but it also actively chose not to enforce them. Resolution 1970 was supposed to prohibit arms transfers to either side of the war in Libya, and NATO officials claimed repeatedly that this was not occurring. On April 19, 2011, a brigadier general stated, “No violation of the arms embargo has been reported.” Three weeks later, on May 13, a wing commander admitted, “I have no information about arms being moved across any of the borders around Libya.” In fact, Egypt and Qatar were shipping advanced weapons to rebel groups the whole time, with the blessing of the Obama administration, while Western intelligence and military forces provided battlefield intelligence, logistics, and training support.

Zenko viser blant annet til en svært avslørende video som NATO sjøl har publisert der en kanadisk fregatt stanser en av opprørernes båter som er stappfull av forbudte våpen. Båten fraktet våpen fra Benghazi til Misrata. På videoen ber den kanadiske kapteinen om instrukser fra NATOs militære ledelse og får beskjed om å la båten seile videre. NATO ikke bare visste om den ulovlige våpentransporten til «opprørerne», de lot den bevisst passere, og var så arrogante at de til og med publiserte en video som avslørte deres eget hykleri, skiver Zenko.

Zenko mener at den offisielle framstillinga av målene med Libyakrigen var løgn fra starten av.

Yet, this was never the military mission that the Obama administration repeatedly told the world it had set out to achieve. It misled the American public, because while presidents attempt to frame their wars as narrow, limited, and essential, admitting to the honest objective in Libya — regime change — would have brought about more scrutiny and diminished public support. The conclusion is clear: While we should listen to what U.S. and Western officials claim are their military objectives, all that matters is what they authorize their militaries to actually do.

Noen av oss skrev dette allerede i 2011, og har gjentatt det siden. Nå er det også bekreftet fra en av de mest systemlojale tidsskriftene i USA. Zenko og FP sier altså at Clinton og Obama løy for folket i USA og for FN og gjennomførte en krig de ikke hadde noe mandat for. Men å få norske politikere til å innrømme dette og å slutte med disse løgnene, kan nok vise seg vanskelig. Og norske hovedstrømsmedier vil nok også klamre seg til dem. Faktisk.

KampanjeStøtt oss

5 KOMMENTARER

  1. Detta är inga nyheter. Som Pål säger, är nyheten att folk inifrån etablissemanget medger lögnerna. Hugh Roberts som i London Review of Books den 17 november 2011 skrev «Who said Gaddafi had to go ?» betonade dessutom att Afrikanska Unionen, AU, ville se en fredlig lösning och att det fanns alla förutsättningar att uppnå en sådan. Men Clinton, Obama, Sarkozy och Stoltenberg ville se blod flyta. Läs gärna Maximilian Forte: «Slouching Towards Sirte».

    En nyhet vore om lögnarna ställdes inför domstol. Men sådant sker endast i samhällen där lag och rätt gäller för alla och inte bara för vanligt folk. Obama, Stoltenberg & Co står ovanom sådana små förtretligheter.

  2. I nabolandet til Libya skjedde det også et regimeskifte på denne tiden. Den gamle diktatoren i Egypt ble styrtet etter et folkelig opprør. Isteden fikk man en demokratisk folkevalgt president i Egypt. Problemet var imidlertid at han tilhørte det muslimske brorskap og følgelig var upopulær i vesten. Folket hadde altså valgt feil. Så ble feilen korrigert, og man fikk isteden innsatt en vestligvendt diktator. Men jeg har ikke registrert at noe vestlige land har protestert mot en slik tilbakevendig til diktatur i Egypt. Tenk det.

    • Det muslimske brorskap er faciten på radikal islam i araberverden. Det er like åpenbart som at ISIL er en terrororgnisasjon utgått fra islam. Egypt trengte som andre araberland en president som holdt og holder islamismen i sjakk, Det muslimske brorskap som du nevner, var snare med å ta kontakt med Saudi Arabia og andre land med strenge sharia lover, akkurat som de ønsket å innføre i Egypt! Hadde partiet styrt i Egypt ville internasjonal terrorisme blomstret langt mer enn vi ser idag, selv om det er mer enn nok. Egypt sliter med islamistiske terrorgrupper, mange av disse er sympatisører med Det muslimske brorskap, ikke alle er ISIL krigere, partiet er islamistisk og derved ett salafist parti.

  3. The same happend in the Iraqie war, first Killary was selling Husain Weapons, then Bush goes to war. (DS.I ), General Swartcopf diden’t finish, so bush No.2. takes down the WTC. 9/11. to get a reason to go back to Iraqe (DS.II). there was no weapons of mass destruction, but the Bushes had oil intrests, and Dick Chainy, the VP. had Haliburten there. They killed 3000. 9/11. to protect there intrest’s. Bin laden had absolutly nothing to do with 9/11. he was just the patcy just like Osvald. Killary, Kerry,Petreaus, McCain, and Albright, the biggest liaers in DC. Kadafie, and Husain was the only guys that was able to control the midlle east, they was bad yeas, but as you see, that is the only language they understand, it takes an Iron hand witch the European government lacks, they dont ewen gat a spine.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here