oss 100 kroner!
Av Johan Nygaard
(Leserinnlegg i Klassekampen i en debatt som også er kommentert her og her.)
Rødts Ronny Kjelsberg bekrefter jo bare Pål Steigans påstand om at han er intellektuelt uredelig og har problemer med å lese norsk når han (23. januar) uten videre påstår at «det sentrale i Steigans innlegg er at han fundamentalt har misforstått viktigheten av kamp mot rasisme (og sexisme for den del)». Og når han i sitt svar til Øyvind Andresen (25. januar) fortsatt insisterer på at bruken av begrepene «globalist» og «globalisme», og kritikk av høyre-venstre aksen som utilstrekkelig i den politiske orienteringen , må assosieres til fascistoide holdninger (sic).
Slik jeg leser Steigan her og ellers er han slett ikke mot antirasisme eller kamp mot sexisme i seg selv – det skulle bare mangle. Men Steigan hevder med styrke, og komplementært til de Marx sitatene Kjelsberg forsøker å bruke mot ham, at identitetspolitikk uten klassekamp og en oppdatert systemkritikk virker unødvendig splittende. Altså akkurat slik klassekamp uten antirasisme og kamp mot sexisme virker unødvendig splittende.
Wenche Mühleisen argumenterer i sin seneste artikkel under vignetten Feminist, javisst for det samme som Steigan står for i så måte. Vi finner tilhengere og motstandere av globalisering over hele det politiske spekteret. Globaliseringstilhengere på venstresiden henviser til arbeiderbevegelsens ideal om internasjonal solidaritet, og velmenende idealister over hele spekteret nærer forestillinger om en grenseløs verden. Virkningene av globaliseringen utfordrer folk over hele spekteret til å reorientere seg politisk. Posisjonene er ikke fastlåste og entydige her. Men Kjelsbergs primitive enten-eller tenkning er altså ikke tilstrekkelig for å forstå og beskrive komplekse sammenhenger med mange kryssende interesser.
I dag ser vi at nettopp protestene mot globaliseringens forbannelser – som altså representerer (mer eller mindre velartikulert) oppdatert systemkritikk og klassekamp – virker samlende. Mens Kjelsbergs notoriske brunskvetting på globaliseringsmotstandere virker unødvendig splittende på arbeiderklassen. Andresen uttrykker i sitt svar til Kjelsberg (24.januar) skuffelse over å bli angrepet på denne måten i nettopp Klassekampen, og redaktøren føyde til en beklagelse under hans innlegg. Jeg vil fremheve nettopp redaktør Braanens ledere og fokusartikler som gode eksempler på hvordan vi må holde tungen rett i munnen når vi resonnerer i denne svært sensitive debatten.
Kjelsbergs forvirring er imidlertid for massiv, og de urimelige påstandene for mange, til at det bryet verd å vikle seg inn i nærmer diskusjoner med ham. Dette hyperaktuelle temaet fortjener bedre behandling. Stilen og den oppstyltede begrepsbruken til Kjelsberg har hverken appell til mer disiplinerte og nyanserte intellekt, eller til den arbeiderklassen han påberoper seg å tjene. Dette bør være et problem for partiet, men først og fremst fremstår dette som Kjelsbergs personlige problem.
