Mediaboblen Aleppo

0

Av Øyvind Hvenekilde Seim

Aleppo, Syrias største by og økonomiske sentrum, er gjenvunnet av den syriske regjeringshæren og dens allierte. Det blodige slaget om Aleppo er et vendepunkt i den langvarige krigen og en geostrategisk seier til Russland, Putin og Iran. Konflikten i Syria er både en borgerkrig og en stedfortrederkrig med et utall av interessekonflikter og regionale og globale aktører.

Syria er også en mediakrig, hvor vestlige media som CNN, BBC, Guardian, Bild og Washington Post konsekvent har demonisert president Assad og fremmet de syriske opprørerne sin sak, uten hensyn til deres islamisme og krigsforbrytelser. Det er en orwellsk samtid der media som fremmet anklagen om “Fake News” selv er fakenews-produsenter og benytter propagandaspråk. Men sannheten er alltid krigens første offer. I Syria-krigen har mediene spredd desinformasjon basert på opposisjonens selvlagete bombevideoer, falske twitterkontoer og mediakonstruksjonen sivilforsvaret White Helmets. Da kjemiske våpen ble benyttet i Ghouta i Damascus i august 2013 var BBC på pletten for å tilvirke vestlig intervensjon, men Ghouta skjedde trolig under “falskt flagg” av opprørerne selv og deres utenlandske sponsorer, som erfarne Robert Fisk i Independent skrev den gang.

Den historie som vestlige media har formidlet om Aleppo er et uttrykk for en klar politisk agenda. Det er greitt å bombe Mosul i Irak, for det er USA som gjør det nå, men ikke å gjenerobre og frigjøre Aleppo. I 2011-12 ville ikke Aleppo ha denne krigen. Krigen kom til Aleppo med utenlandske jihadister og den syriske landsbygden og dens migranter til de fattigere av Aleppos bydeler. Vestlige media reagerte ikke da Assads soldater ble henrettet på åpen gate i Aleppo og senere i Raqqa. Vestlig presse brydde seg ikke da Vest-Aleppo var beleiret av opprørerne og islamister i 2013. Det igangsatte en langvarig militær snuoperasjon som ble avsluttet med Assad-styrkenes lynoffensiv de siste tre ukene. Til sist ble de sivile brukt som gisler av opprørerne.

At den militære avgjørelsen i Øst-Aleppo falt så raskt har nok heller begrenset sivilbefolkningens lidelser. Rykter om overgrep på sivile i Øst-Aleppo etter krigens slutt blir systematisk formidlet i vestlige media, men sivile og opprørssoldater i Aleppo som har ønsket det har kunnet evakuere til Idlib. Dette har tidligere skjedd i Homs og i Damascus bydelene Hamah, Qudsaya, Daraya og Vest-Ghouta.

Media forteller ikke at det er Assad-styret som står på lag med minoritetene i Syria, som de kristne og druserne, samt kurderne i Aleppos kurdiske bydel. Vel er Assad-styret autokratisk, men det er i det minste et forsøk på et sekulært, moderne styre, og med fulle rettigheter for kvinner. Etter flere år med radikalisering har de såkalte moderate opprørerne tapt innflytelse på de fleste frontavsnitt i Aleppo og i Idlib-provinsen til islamistene, Al Qaida, Al Nusra (Fatah al-Sham) og tilreisende utenlandske jihadister. I Raqqa sitter fortsatt terrororganisasjonen Den Islamske Stat (ISIS) trygt. De syriske opprørerne er 99% sunni-islamske og har innført islamsk sharia-lovgivning med minoriteter og kvinners underkastelse i det meste av sine områder.

Så hvilken illusjon og agenda forsøker vestlige media, som de nyligste norske avislederartikler

Fra Golanhøydene – Foto Øyvind Hvenekilde Seim

kopierer, å underbygge og hvorfor? Vestlige og saudi-qatarske interesser har vært å styrte Assad. Derfor har vestlige media kollaborert med makten for å få dette til. I stedet for å være maktens kontrollører, fungerer mainstream media som deres stenografer. De bygger opp en “maktpolitisk korrekt” meningsboble i det offentlige rom omkring konflikten i Syria, som Libya og Jugoslavia tidligere. Slike ekkokammer forsterkes av brukeralgoritmer og selvstyrt flokkmentalitet og gruppekontroll i sosial medier. Dette er et demokratiproblem fordi politiske spørsmål blir et skinnskuepill av symbolpolitikk som fører til politiske feilgrep. Men norsk meningsbærende elite har stort sett støttet intervensjonsideologiene som skapte de skitne regimeskifte-krigene i Syria og Libya og Europas selvlagete flyktningkrise. Disse feilgrep truer samfunnskontrakten i Europa og skaper ytre-høyre vekst som får EU til å vakle. For å finne fredsløsninger for Syria som gir flyktningene muligheten til å vende hjem, må EU nå paradoksalt nok samarbeide med Assad-styret og Russland.

 


 

En forkortet versjon har vært publisert som leserinnlegg i KLassekampen

Forrige artikkelLos EE.UU. en declive: es la economía, amigos!
Neste artikkelWhat ISIS Really Wants