oss 100 kroner!
Det ble altså et dundrende nederlag for Matteo Renzi og ja-sida i folkeavstemninga om grunnlovsendringer i Italia. Nesten alle regioner stemte nei. Men hvordan fordelte resultatet seg ellers?
Et kart over resultatene på provinsnivå viser noen interessante ting.
Den eneste provinsen med et overbevisende ja-flertall var Bolzano-Bozen på grensa til Østerrike, altså Sør-Tirol. Der var det 64% ja. Provinsen tilsvarer Sør-Tirol. Folk snakker for en stor grad tysk (tirolsk) og kulturen er mer tirolsk enn italiensk. En gang jeg kom sørfra til Burgeis, som er en landsby i denne provinsen, sa folk til meg (på tysk): – Da dere var i Italia, hvordan var det? Sør-Tirol ble italiensk i 1919 i traktaten i Sait-Germain etter en krig med Østerrike på slutten av første verdenskrig. En kan også si at den ble gitt til Italia som premie fra seierherrene for at landet var med på vinnernes side.
Resten av ja-provinsene utgjøres av de fleste provinsene i Toscana pluss «det røde Emilia». Reggio Emilia, Modena og Bologna var områder der den kommunistiske motstandsbevegelsen hadde makta på slutten av annen verdenskrig. I en generasjon var det alltid kommunistisk flertall her.
Toscana er en sum av gamle fyrstedømmer som har vært dominert av noen få rike familier siden middelalderen. En ny undersøkelse viser at de rikeste menneskene i dagens Firenze er etterkommere etter de rikeste familiene i byen på 1400-tallet. Når det gjelder makt og rikdom har lite skjedd på 600 år!
Renzis parti (PD) står sterkt i disse områdene. Partiet kalles sosialdemokratisk, men historisk har det røtter i alle de tre hovedpartiene etter seieren over fascismen; kommunistpartiet, sosialistpartiet og det kristelig-demokratiske partiet.
I den andre enden var nei-flertallet størst i sør. Napoli 70%, Palermo 72%, Catania 74%. Og Sardinias fire provinser fra 70 til 74%.
Kartet over nei-bastionene i sør ser ut som en skygge av Kongeriket de to sicilier. Da Garibaldis styrker samlet Italia og tok makta fra østerrikerne ble de sett på som frigjørere i nord, men som okkupasjonsstyrker i sør. Og det såret er ikke helt grodd ennå.
Den italienske attenhundretalls politikeren Massimo d’Azeglio sa etter Italias samling i 1860: «L’Italia è fatta. Restano da fare gli italiani», Vi har skapt Italia, nå gjenstår det å skape italienere. Det er fortsatt et poeng i dette.
