Første generasjon eksmuslimer

4
Fra basaren i Shiraz, Iran. Foto: Pål Steigan

Av Yasmine

Å navigere gjennom livet er på mange måter som å gå på stram line. Et feilsteg eller et heftig vindkast – og du kan være i fritt fall ned mot nettet. Problemet er at jeg – i likhet med mange andre eksmuslimer – ikke har noe nett under meg. Som 19-åring ble jeg presset inn i et ekteskap med en mann jeg senere fant ut var al-Qaida-agent. Som 21-åring var jeg gravid og i en alder av 22 flyktet jeg, uten annet enn min datter, niqab’en foran ansiktet og utdanning fra videregående skole. Min mor var skrekkslagen over at jeg kunne forestille meg å leve uten en mann. Ei jente går fra sin fars hus til sin manns hus. Der blir hun til hun dør. At en kvinne skulle leve for seg selv var absolutt ikke et alternativ. Det ville være skammelig; hun ville vanære familien.


Yasmine er en arabisk-canadisk universitetslærer. Hun bruker ikke sitt etternavn av sikkerhetsmessige årsaker. Hennes hjemmeside finnes her: http://www.confessionsofanexmuslim.com/

Artikkelen er publisert med tillatelse fra forfatteren. Den er tidligere publisert på Sisterhood – a fuuse production, http://sister-hood.com/yasmien/first-generation-ex-muslims/.

Oversatt av Anne Merethe Erstad


Fra basaren i Shiraz, Iran. Foto: Pål Steigan
Fra basaren i Shiraz, Iran. Foto: Pål Steigan

Min mor kunne ikke forstå begrunnelsen min for å forlate mannen hun hadde tvunget meg til å gifte meg med. «Hva så, om han slår deg? Allah har gitt ham rett til det! Har du ikke lest Koranen?» «Kjenner du ikke hadith’en som sier at hvis Profeten Mohammed noen sinne skulle befale noen å knele i ærbødighet for andre enn Allah, ville han befale kvinner å knele for sin ektemann? Hvem tror du at du er?» Jeg kjente disse læresetningene i islam. Jeg var fullstendig innforstått med dem, jeg hadde fått dem slengt mot meg så mange ganger. En håndfull av dem ble gjentatt, gang på gang: «Menn bestemmer over kvinner» «Kvinner er mindre intelligente enn menn.»

Og det er derfor jeg ikke kunne bli værende. Jeg kunne ikke la datteren min leve det samme livet jeg hadde levd. Ingen var der, for å redde meg. Men jeg ville være der, for å redde henne. Uansett hva som skulle til. Forholdet til familien min surnet raskt etter dette. Det surnet enda mer da jeg delte min beslutning om å slutte å bruke hijab, med min mor. «Er du kafra (ikke-muslim) nå?» «Hvis du forlater islam, kommer jeg til å få deg drept. Det er min plikt å drepe deg. Jeg vil ikke la deg leve her på jorden for å ydmyke meg.»

De neste årene var ufattelig vanskelige. Jeg fortsatte å krysse den stramme linen med største forsiktighet. Jeg visste inderlig godt at hvis jeg falt, ville også datteren min falle… og der ville ikke være noe som kunne fange oss opp. Dessverre ble vi truffet av mange harde vinder. Det var mange ganger der jeg virkelig kunne ha trengt et nett som ville ta av for fallet. Det er den største tragedien for en åpen eksmuslim. Du vil være alene i et enormt hav av travle mennesker – og du er ikke viktig for dem. Det er grunnen til at så mange eksmuslimer forblir «i skapet». Tanken på å leve uten familiens kjærlighet er så skremmende. Å forbli i skapet bringer med seg traumer. Å leve et dobbeltliv, aldri virkelig kunne være deg selv. Skyldfølelse over at du bedrar alle – deg selv inkludert. Men å være fri betyr ikke at du unngår traumer – de er bare annerledes.

Det ser virkelig ikke ut til å finnes noe enkelt svar. Uansett hva vi velger, er vi fordømt. Eksmuslimer blir hyllet for deres mot og styrke og fortjener hvert eneste rosende ord. Når alt kommer til alt, har hver og en av oss dype arr. Selv om vi nå har indre fred og er fri til å leve våre liv så sannferdig og fritt som vi ønsker… i de stille timene, i mørke stunder, kan tristheten vi bærer med oss ligge og lure bak usikkerhet, problemer med å stole på andre, manglende selvtillit, osv. Mange av oss er utmattet. Vi er så trette av å bære denne smerten. Men vi må bære den. Som det sies: det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere – og vi er så forbannet sterke.

Jeg tenker på oss som første generasjon eksmuslimer. Jeg vet selvfølgelig at det var noen før oss. Salman Rushdie og Ayaan Hirsi Ali måtte leve med dødstrusler og helt ufattelig motstand. Men dagens generasjon, vi har veltet fram som en «tsunami», som Matyam Namazie kaller det. Anonymt, på nettfora, har vi svellet ut og vi har slått mot land. Vi har forårsaket en revne i islam.

Vi er den første gruppen som er kommet ut åpent, med våre Twitter-kontoer, våre blogger og våre YouTube-kanaler, våre virale hashtag’er og våre dokumentarer. Vi er den første gruppen som har begynt å si vår mening offentlig og danne allianser som CEMB og EXMAS i et stort antall. Mange muslimske grupper strever nå med hvordan de skal håndtere utfordringen med eksmuslimene. Hvordan kan de stanse oss? Hvordan kan de stoppe deres egne barn fra å forlate islam, de også?

Noen av dem hakker oss i hjel. De pisker oss og setter oss i fengsel. De «æres»-dreper oss, de fornekter oss, de forsøker å undergrave oss, de fornærmer oss, de lyver om oss… men vi er vant til det. Vi har tykk hud. Vi er vant til å bli hatet av våre egne familier, så hat fra tilfeldige fremmede svir ikke det minste. Vi vil tåle slagene. Vi vil lide under tilbakeslag. Og vi vil brøyte vei. Hvert eneste arr i våre hjerter, våre sinn og noen ganger på våre kropper, vil være verdt det. Fordi den neste generasjonen eksmuslimer vil få det lettere. Vi sørger for det. De skal aldri vite hvordan det er å stå fullstendig alene, for vi vil strekke hånden ut til dem på nettet, uansett hvor de er på kloden. De skal aldri føle at de er gale. De vil aldri føle at de er den eneste på planeten som føler slik de gjør. De skal aldri føle at de ikke har noe annet valg enn å følge status quo. Vi vil være deres nettverk. Og vi vil være der for dem, hvis de skulle falle.


 

Yasmine

Yasmine er en arabisk-canadisk universitetslærer som nylig har gitt ut memoarboken «Some of my Best Friends are Jewish, and other confessions of an Ex Muslim» (Noen av mine beste venner er jødiske, og andre bekjennelser fra en ex-muslim). Her beskriver hun hvordan hun måtte utholde de samme traumene som er gjenkjennbare for muslimer over hele kloden, til tross for at hun var født og oppvokst i Nord-Amerika. Som barn ble hun slått for ikke å huske innhold i Koranen. Som tenåring ble hun presset til å gifte seg med et medlem av al-Qaida (etter at han var løslatt fra fengsel mot kausjon, betalt av Osama bin Laden selv). Og som voksen bar hun niqab og levde i et hjem/fengsel der papir dekket til alle vinduer. Likevel, på ett eller annet vis, med intet annet enn eksamenspapirer fra videregående skole og en baby på slep, kom hun seg ut. Til tross for alle de mørke temaene, er Yasmines budskap til andre ex-muslimer et budskap om håp.

*

Artikkelen er publisert med tillatelse fra forfatteren. Den er tidligere publisert på Sisterhood – a fuuse production, http://sister-hood.com/yasmien/first-generation-ex-muslims/.

Yasmine bruker ikke sitt etternavn av sikkerhetsmessige årsaker. Hennes hjemmeside finnes her: http://www.confessionsofanexmuslim.com/


Sisterhood er et prosjekt som er startet og ledes av min gode venn Deeyah Khan. Hun skriver sjøl om prosjektet på hjemmesida deres:

It is with pride and excitement that I introduce sister-hood, an online magazine and a series of live events. Our purpose is to spotlight the voices of women of Muslim heritage.

What is sister-hood?

Women of Muslim heritage are always in the news – as victims, as ‘jihadi brides’, in innumerable pieces on hijab. We are endlessly spoken for, and spoken about. It’s time we got to speak for ourselves. If we can’t get heard through mainstream media outlets, then it’s time to build our own. We cannot allow ourselves to be placed on the margins of debates that directly concern us. Produced by Fuuse, my own independent media and arts production company,  sister-hood will ensure that our vital contributions to these debates are heard.

4 KOMMENTARER

  1. Leste artikkelen og lurte alvorlig på hvor hun kom fra. Fikk lettere anfall da det står at hun er født og oppvokst i Nord.-Amerika. Det er svært vanskelig å tro at noen opplever slike holdninger i en oppvekst i Nord-Amerika. Man går definitivt ikke med nikab, sjøl i de mørkeste delene av Detroit-området (er hun et unntak er hun omtrent det eneste). Jeg skulle trodd det om det var Saudi-Arabia eller noe sånt – Afghanistan er ikke arabisk. Jeg oppfatter dette som anti-islam-propaganda – eller penere: Fantasifortelling: Sånn kunne det vært.

    • Nord-Amerika omfatter også Canada. Der har bruken av niqab vært til behandling på regjeringsnivå. Bare som en detaljopplysning.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here