De dårlige taperne (og hva de er redde for å miste)

0

Av Diana Johnstone

Hvis presidentkampanjen i 2016 var en skammelig affære, er reaksjonen fra taperne enda mer nedverdigende. Det virker som det politiske maskineriet rundt Hillary Clinton ikke tåler å tape et valg.

Og hvorfor er det slik?

Fordi de er fast bestemt på å påtvinge resten av verden USAs «eksepsjonelle» hegemoni ved bruk av militærstøttede regimeendringer – og Donald Trump ser ut til å ødelegge planene deres. Hele det vestlige establishment – stort sett sammensatt av neokonservative ideologer, liberale intervenienter, finansielle krefter, NATO, hovedstrøms-media og politikere både i USA og Vest-Europa, som alle er engasjert i å omforme Midtøsten til å passe Israel og Saudi-Arabia, samt å knuse et uforskammet Russland – har fått fullstendig panikk ved utsiktene til at deres felles globaliseringsprosjekt blir sabotert av en kunnskapsløs inntrenger.


Av Diana Johnstone, først publisert i CounterpunchOversatt av Anne Merethe Erstad


Donald Trumps uttrykte ønske om å bedre forholdet til Russland, stikker kjepper i hjulene for planene Hillary Clinton støttet om «å la Russland betale» for landets egensindighet både i forhold til Midtøsten og andre områder. Hvis Trump skulle gjøre det han har lovet, kan det bety et alvorlig tilbakeslag for den aggressive NATO-oppbyggingen langs Russlands europeiske grense. For ikke å glemme alvorlige tap for USAs våpenindustri, som hadde planer om å selge overflødige våpen for milliarder av dollar til NATO-allierte under påskudd av «trusselen fra Russland».

Krigshissernes frykt kan vise seg å være overdrevet. Trumps utnevnelser indikerer at USAs krav på å være den «eksepsjonelle», uunnværlige nasjonen trolig vil overleve endringene i personene på toppen. Men vektleggingen kan bli annerledes. Og de som er vant til å herske, tåler ikke den utfordringen.

Dårlige tapere på toppen

Medlemmer i USAs kongress, mainstream media, CIA og til og med president Obama har gjort både seg selv og nasjonen til latter ved å hevde at Clinton-kabalen ikke gikk opp på grunn av Vladimir Putin. I den grad resten av verden tar denne sutringen alvorlig, burde det ytterligere styrke Putins allerede betydelige prestisje. Hvis det er sant, denne ideen om at Moskva-hacking kunne beseire favoritt-kandidaten til hele USAs makt-establishment, kan det bare bety at USAs politiske struktur er så skjør at noen få epost-avsløringer kan føre til kollaps. En regjering som er beryktet for å snoke i alles private kommunikasjon, så vel som å styrte den ene regjeringen etter den andre på mindre subtilt vis, og hvis agenter skrøt av å ha skremt russerne til å gjenvelge Boris Jeltsin i 1996, virker nå å hyle patetisk: «Mamma, Vlady har tatt hacking-lekene mine!»

Selvfølgelig vil Russland, naturlig nok, fortrekke en president i USA som åpenlyst skygger unna muligheten for å starte en atomkrig med russerne. Det gjør ikke Russland til en «fiende». Det er bare et tegn på alminnelig fornuft. Det betyr heller ikke at Putin er så naiv at han tror Moskva kunne kaste om på valget med noen få skitne triks. Dagens russiske ledere ser ut til – i motsetning til deres motparter i Washington – å se litt lengre fremover – framfor å innbille seg at historiens kurs kan endres med et bananskall.

Hele dette miserable skuet er kun en fortsettelse av Russland-fobien Hillary Clinton utnyttet som en distraksjon fra sine egne mange skandaler. Som den dårligste taperen i USAs valghistorie, må hun skylde på Russland, framfor å innse at det var en rekke grunner til å stemme mot henne.

Propaganda-maskinen har funnet en respons på uvelkomne nyheter: de må være falske. Konspirasjonsteoretikerne i Washington overgår seg selv denne gangen. De russiske nerdene skal formodentlig ha visst at de kunne sikre Trumps seier ved å avsløre noen få interne beskjeder fra Demokratenes nasjonalkomité. Hvilken fantastisk evne til å forutse!

Obama lover represalier mot Russland for å ha behandlet USA slik USA behandler, vel, Honduras (og Russland selv, før Putin blokkerte det). Putin svarte at så vidt han vet, er ikke USA noen bananrepublikk, men en stormakt som er i stand til å beskytte sine valg. Det benekter Washington høylytt. De samme hovedstrøm-mediene som fortalte deg om Saddams «masseødeleggelsesvåpen» forteller deg nå denne vanvittige konspirasjonsteorien med glatt ansikt.

Når etterretningsbyråer kommer under vær med aktiviteter fra rivaliserende etterretningsbyråer, pleier de vanligvis å holde denne kunnskapen for seg selv – som del av det gjensidige spionspillet. Å gå ut offentlig med denne tøvete fortellingen viser at hele poenget er å overbevise den amerikanske offentligheten om at valget av Trump er ulovlig, i håp om å slå ham i valgmannsforsamlingen (som ikke gikk, overs.anm.) eller, hvis det ikke går, å lamme ham som president, ved å merke ham som en «Putin-i-forkledning».

Dårlige tapere på bunnen

De dårlige taperne på toppen vet i det minste hva de gjør og har et formål. De dårlige taperne på bunnen uttrykker følelser uten klare mål. Det er falsk selv-dramatisering å kreve «motstand» som om landet hadde blitt invadert av romvesener. Valgsystemet i USA er bisart og utgått på dato, men Trump fulgte reglene.  Han kjempet for å vinne vippestatene, ikke folkeflertallet, og det er hva han gjorde.

Problemet er ikke Trump, men et politisk system som reduserer folkets valg til to forhatte kandidater som er støttet av masse penger.

Uansett hva de tenker eller føler, skaper de i all hovedsak unge anti-Trump-demonstrantene i gatene et inntrykk av et hedonistisk forbrukersamfunns bortskjemte snørrunger, som får raserianfall når de ikke får det som de vil. Selvfølgelig er noen genuint bekymret for venner som er illegale innvandrere og frykter deportasjon. Det er absolutt mulig å organisere for å beskytte dem. Demonstrantene kan være først og fremst skuffede Bernie Sanders-tilhengere, men om de liker det eller ikke, innebærer protestene deres en fortsettelse av det dominerende temaet i Hillary Clintons negative valgkamp. Hun kjørte på frykt. I mangel av noe som helst politisk program i møte med behovene til millionene som foretrakk Sanders, og alle dem som søkte seg til Trump rett og slett på grunn av hans vage løfter om å skape jobber, overdrev hennes valgkamp faren ved Trumps mest politisk ukorrekte uttalelser – og skapte illusjonen om at Trump var en voldelig rasist hvis agenda bare var å skape hat. Enda verre, Hillary Clinton stigmatiserte millioner av velgere som «en samling stakkarslige, rasister, sexister, homofobe, fremmedfiendtlige, islamofobe – kall det hva du vil.» Disse uttalelsene ble framført på et LGBT-massemøte, som del av hennes identitetspolitiske kampanje for å skaffe støtte fra minoriteter gjennom å stigmatisere den krympende hvite majoriteten. Identitetspolitikkens premiss er at etniske og seksuelle minoriteter blir undertrykt og derfor er den hvite majoriteten moralsk overlegne, siden denne majoriteten er den antatte undertrykkeren. Det er denne tendensen til å sortere mennesker i distinkte moralske kategorier som splitter og setter amerikanerne opp mot hverandre, like mye – eller mer – enn Trumps overdrivelser om meksikanske eller muslimske innvandrere. Dette har overbevist mange entusiastiske tilhengere av politisk korrekthet om å anse den hvite, amerikanske arbeiderklassen i «overflygings-regionen» som fiendtlige angripere, som truer med å sende dem alle i konsentrasjonsleirer.

Skrekkslagne over hva Trump vil kunne gjøre, har motstanderne hans en tendens til å overse hva taperne som ikke vil gi slipp på makten, faktisk holder på med. Det siste gispet fra Clinton-kampanjen, der de skylder nederlaget på «falske nyheter», visstnok inspirert av Fienden – Russland – er et aspekt ved den voksende og kraftige offensiven for å sensurere internett. Tidligere mot barnepornografi, eller mot antisemittisme, og nå det neste: under foregivende av å bekjempe «falske nyheter». Og det betyr alt som går imot den offisielle linjen. Denne trusselen mot ytringsfriheten er mer illevarslende enn det elleve-år-gamle-garderobe-macho-skrytet fra Trump.

Det vil bli – og bør bli – sterk politisk motstand mot hva enn slags reaksjonær innenlands politikk Trumps administrasjon innfører. Men slik opposisjon bør definere sakene og arbeide for spesifikke mål, i stedet for å uttrykke en ikke-fungerende altomfattendel avvisning.

Den hysteriske anti-Trump-reaksjonen er ikke i stand til å fatte implikasjonene i kampanjen for å legge skylden for Hillary Clintons tap på Putin. Vil ungdommene i gata virkelig ha krig med Russland? Det tviler jeg på. Men de forstår ikke at til tross for alle hans skrikende feil, er Trump den presidenten som tilbyr en mulighet til å unngå krig med Russland. Dette er et mulighetens vindu som smeller igjen hvis Clinton-establishmentet og Krigsmaskinen får det som de vil. Om de innser det eller ikke, hjelper gate-demonstrantene establishmentet med å gjøre Trump illegitim og dermed sabotere det ene positive elementet i programmet hans: fred med Russland.

Justeringer i fiende-listen

Gjennom sine fatale, gale valg i Midtøsten og I Ukraina har establishmentet i USAs utenrikspolitikk drevet seg selv på kollisjonskurs med Russland. Ute av stand til å innrømme at USA satset på feil hest i Syria, ser Krigsmaskinen ingen annen utvei enn å demonisere og «straffe» Russland – med risiko for å gripe til Pentagons enorme arsenal av «konfliktvinnende» atomvåpen. Anti-russisk propaganda har nådd nye høyder som overgår den kalde krigen. Hva kan stanse denne galskapen? Hva kan tjene til å skape normale holdninger og forbindelser når det gjelder den stolte nasjonen som hovedsakelig aspirerer til rett og slett å bli respektert og støtte gammeldags, internasjonalt lovverk basert på nasjonal suverenitet? Hvordan kan USA slutte fred med Russland?

Det er åpenbart at i det kapitalistiske, sjåvinistiske USA er det ingen utsikter til å endre til en fredspolitikk gjennom å plassere David Swanson som leder for USAs utenrikspolitiske relasjoner, uansett hvor mye man måtte ønske det.

Realistisk sett, går den eneste veien til at USA slutter fred med Russland, gjennom kapitalistisk forretningsvirksomhet. Og det er hva Trump foreslår å gjøre.

Litt realisme hjelper på, når man har med virkeligheten å gjøre. Valget av Esso-sjefen Rex W. Tillerson som utenriksminister er det beste steget for å komme nærmere slutten på det nåværende oppløpet mot en krig med Russland. «Tjen penger, ikke krig», er det pragmatiske amerikanske slagordet for fred på dette stadiet.

Men det er lite sannsynlig at «motstanden» mot Trump vil støtte en slik pragmatisk fredspolitikk. Den har allerede møtt motstand i den krigselskende kongressen. Ved å rope «Trump er ikke min president» styrker den forvirrede venstresiden uforvarende denne opposisjonen, som er verre enn Trump.

Å unngå krig med Russland vil ikke omskape Washington til en oase av godhet og lys. Trump er en aggressiv personlighet, og de opportunistiske aggressive personlighetene i establishmentet, spesielt hans pro-israelske venner, vil hjelpe ham til å snu aggresjonen i andre retninger. Trumps hengivenhet for Israel er ikke noe nytt, men virker å være særdeles kompromissløs. I den konteksten er Trumps beske ord mot Iran illevarslende og man får bare håpe at hans uttalelser om å forkaste «regimeendrings-krig» har gyldighet i dette tilfellet, så vel som i andre. Trumps anti-Kina-retorikk høres heller ikke bra ut, men i det lange løp er det lite han eller USA kan gjøre for å forhindre at Kina igjen blir den «uunnværlige nasjonen» den har vært gjennom mesteparten av sin historie. Hardere handelsvilkår vil ikke lede til apokalypse.

Fiaskoen til det intellektuelle establishment

Dagens sørgelige bilde av amerikanerne som dårlige tapere, ute av stand til å møte realitetene, må delvis tillegges den etiske fiaskoen til den såkalte 68-generasjonen av intellektuelle. I et demokratisk samfunn er første plikt for alle menn og kvinner med tid, lyst og kapasitet, å dele av sin kunnskap og forståelse med mennesker som mangler de samme privilegiene. Generasjonen av akademikere, som fikk sin politiske bevissthet høynet en stund av tragedien med Vietnamkrigen, burde ha innsett at deres plikt var å bruke sin posisjon til å utdanne det amerikanske folket, spesielt om den verden Washington satte seg fore å ommøblere – og om historien. Den nye fasen med hedonistisk kapitalisme tilbød imidlertid de største mulighetene for intellektuelle til å manipulere massene i stedet for å utdanne dem. Forbrukersamfunnets markedsføring oppfant til og med en ny fase i identitetspolitikken, med ungdomsmarkedet, det homofile markedet og så videre. På universitetene trakk en kritisk masse av «progressive» seg tilbake til den abstrakte verden av post-modernisme, og har endt opp med å styre de unges fokus mot hvordan de reagerer på andre menneskers sex-liv, eller «kjønns-identifikasjon». Den slags esoterisk stoff fyrer opp under «publiser eller gå under»-syndromet og forebygger at akademikerne i humaniora underviser noe som kan bli ansett for kritikk mot USAs militære pengebruk eller landets mislykkede anstrengelser for å oppnå en evig dominerende rolle i en globalisert verden.  Den største kontroversen akademia har kommet med, handler om hvem som skal bruke hvilket toalett.

Når de intellektuelle snobbene i kyststatene kan hånflire selvtilfreds av de fattige «stakkarslige» i «fly over-statene», er det fordi de selv har ignorert sin primære sosiale plikt til å søke sannhet – og dele den. Å skjelle ut folk for deres «gale» holdninger mens man selv setter eksempel ved uhemmet personlig markedsføring, kan bare føre til anti-elite-reaksjonen som kalles «populisme». Trump er hevnen fra folk som føler seg manipulert, glemt og foraktet. Uansett hvor mangelfull han er, er han det eneste valget de hadde for å uttrykke sitt opprør i et råttent valg. USA er dypt splittet, ideologisk, så vel som økonomisk. USA er truet, ikke av Russland, men av sin egen indre splittelse og av amerikanernes manglende evne ikke bare til å forstå verden, men til å forstå hverandre.

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.