Av John Pilger og Julian Assange
Dette intervjuet ble filmet i Ecuadors ambassade i London – hvor Julian Assange er en politisk flyktning – og sendt 5. november 2016. (Se intervjuet her.)
Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad
John Pilger:
Hvilken betydning har FBIs inngripen nå de siste dagene av valgkampen i USA når det gjelder saken mot Hillary Clinton?
Julian Assange:
Hvis du ser på FBIs historie, har det i realiteten blitt Amerikas politiske politi. FBI demonstrerte dette ved å presse ut den tidligere CIA-sjefen (general David Petraeus) fordi han hadde gitt hemmeligstemplet informasjon til sin elskerinne. Nesten ingen er uangripelige. FBI forsøker alltid å bevise at ingen kan motsette seg dem. Men Hillary Clinton motsatte seg FBIs etterforskning på en svært demonstrativ måte, så det er sinne i FBI fordi det fikk byrået til å fremstå som svakt. Vi har offentliggjort omtrent 33.000 av Clinton sine eposter fra hun var utenriksminister. De kommer fra en bunke på litt over 60.000 eposter, hvorav Clinton har holdt cirka halvparten – 30.000 – for seg selv, og vi har publisert omtrent halvparten.
Så er det Podesta-epostene vi har offentliggjort. (John) Podesta er Hillary Clintons viktigste valgkampsjef, så det er en tråd som renner gjennom alle disse epostene; det er ganske mye pay-for-play, som de kaller det (betale for tilgang), der stater, individer og storselskaper får tilgang i bytte for penger. Disse epostene, kombinert med neddyssing av Hillary Clintons eposter fra hun var utenriksminister, har ført til et klima der presset mot FBI øker.
John Pilger:
Clinton-kampanjen har uttalt at Russland står bak alt dette, at Russland har manipulert kampanjen og er kilden til WikiLeaks og deres eposter.
Julian Assange:
Clinton-leiren har vært i stand til å slenge fram den typen ny-McCarthy-hysteri: at Russland er ansvarlig for alt. En rekke ganger har Hillary Clinton feilaktig påstått at etterretningsbyråer i USA skal ha vurdert det til at Russland var kilden for våre offentliggjøringer. Dette er galt, vi kan si at Russland ikke er kilden.
WikiLeaks har drevet med offentliggjøring i ti år, og i disse ti årene har vi publisert ti millioner dokumenter, flere tusen individuelle publiseringer, flere tusen ulike kilder – og vi har aldri kommet ut med feil.
John Pilger:
Epostene som legger fram bevis for «tilgang for penger» og hvordan Hillary Clinton selv har tjent på dette og hvordan hun drar nytte av det politisk, er ganske så oppsiktsvekkende. Jeg tenker da på representanten fra Qatar som ble innvilget fem minutter med Bill Clinton mot en sjekk på en million dollar.
Julian Assange:
Og tolv millioner dollar fra Marokko…
John Pilger:
Tolv millioner fra Marokko, ja.
Julian Assange:
For at Hillary Clinton skulle delta (i et selskap).
John Pilger:
Når det gjelder USAs utenrikspolitikk, det er der epostene er mest avslørende, når de viser en direkte forbindelse mellom Hillary Clinton og opprettelsen av jihadisme, av ISIL, i Midt-Østen. Kan du snakke om hvordan epostene viser forbindelsen; at de som er ment å skulle bekjempe ISIL sine jihadister faktisk er de samme som hjalp til med å skape dem.
Julian Assange:
Det er en epost fra Hillary Clinton tidlig i 2014, ikke lenge etter at hun forlot Utenriksdepartementet, til kampanjesjefen John Podesta, som konstaterer at ISIL er finansiert av regjeringene i Saudi-Arabia og Qatar. Dette er den viktigste eposten i hele samlingen, kanskje fordi penger fra Saudi og Qatar finnes spredt ut over alle områder av Clinton-stiftelsen. Selv regjeringen i USA er enig i at enkelte i Saudi-Arabia har støttet ISIL – eller ISIS. Men unnamanøveren har alltid vært at, vel, det er bare noen bøllete prinser, som bruker sin andel av oljepengene til hva de vil, men at regjeringen faktisk ikke bifaller dette.
Men den eposten sier at nei, det er regjeringene i Saudi og Qatar som har finansiert ISIS.
John Pilger:
Saudi-Arabia, Qatar, Marokko og Bahrain, spesielt Saudi og Qatar, gir alle disse pengene til Clinton-stiftelsen mens Hillary Clinton er utenriksminister og mens Utenriksdepartementet godkjenner omfattende våpensalg, spesielt til Saudi-Arabia.
Julian Assange:
Under Hillary Clinton ble verdens største våpensalg noen sinne gjennomført, til Saudi-Arabia. (Verdt) mer enn 80 milliarder dollar. Faktisk ble den totale våpeneksporten fra USA, målt i dollar, doblet i løpet av hennes periode.
John Pilger:
Konsekvensen av dette er selvfølgelig at den notoriske terrorist-gruppen ISIL – eller ISIS – langt på vei ble skapt av penger fra nøyaktig de samme menneskene som gir penger til Clinton-stiftelsen.
Julian Assange:
Ja.
John Pilger:
Det er bemerkelsesverdig.
Julian Assange:
Faktisk synes jeg synd på Hillary Clinton som person, fordi jeg ser noen som blir spist levende av sine egne ambisjoner, rent faktisk plaget inntil et punkt hvor de blir syke; de blir svimeslått (som et resultat) av sine egne ambisjoner. Hun representerer et helt nettverk av mennesker og et nettverk av forbindelser med bestemte stater. Spørsmålet er: hvordan passer Hillary Clinton inn i dette brede nettverket? Hun er en sentraliserende brikke. Du har en rekke mekanismer i virksomhet, fra store banker som Goldman Sachs og betydningsfulle elementer i Wall Street, fra etterretning og personer i Utenriksdepartementet samt saudierne.
Hun er midtpunktet som binder sammen alle disse forskjellige brikkene. Hun er den glatte, sentrale representanten for alt dette, og «alt dette» er mer eller mindre de som sitter med makten i USA nå. Det er hva vi kaller «The establishment» – etablissementet – eller DC-konsensusen. En av de viktige Podesta-epostene vi publiserte handlet om hvordan Obamas regjering ble satt sammen og hvordan halvparten av regjeringen i bunn og grunn ble nominert av en representant for City Bank. Dette er ganske forbløffende.
John Pilger:
La ikke City Bank fram en liste…?
Julian Assange:
Ja.
John Pilger:
…som viste seg å ende opp som mesteparten av Obamas regjering.
Julian Assange:
Ja.
John Pilger:
Så Wall Street bestemmer regjeringen til USAs president?
Julian Assange:
Hvis du fulgte Obama-kampanjen tett den gangen, kunne du se at den hadde blitt tett knyttet til bank-interesser.
Julian Assange:
Så jeg tror ikke du virkelig kan forstå Hillary Clintons utenrikspolitikk uten å forstå Saudi-Arabia. Forbindelsene til Saudi-Arabia er så nære.
John Pilger:
Hvorfor var hun så beviselig entusiastisk når det gjaldt ødeleggelsen av Libya? Kan du snakke litt om hva epostene har fortalt oss, fortalt deg, om hva som skjedde der, fordi Libya er en så viktig kilde for mye av kaoset i Syria nå, for ISILs jihadisme og så videre, og det var nesten Hillary Clintons invasjon. Hva forteller epostene oss om dette?
Julian Assange:
Mer enn noe annet, var Libya Hillary Clintons krig. Barak Obama motsatte seg den opprinnelig. Hvem var det som kjempet den fram? Hillary Clinton. Det er dokumentert gjennom epostene hennes. Hun hadde satt sin foretrukne rådgiver, Sidney Blumenthal, på denne saken: mer enn 1700 av de i alt 33.000 epostene vi har offentliggjort handler om Libya. Saken er ikke at Libya har billig olje. Hun anså fjerningen av Gaddafi og den libyske regjeringen som noe hun kunne bruke i opptakten til presidentvalget.
Så, mot slutten av 2011 er det et internt dokument kalt «Libya tikk-takk» som ble utarbeidet for Hillary Clinton, og det er en kronologisk beskrivelse av hvordan hun var den sentrale personen i ødeleggelsen av den libyske staten, som resulterte i rundt 40.000 døde i Libya: jihadister rykket inn, ISIS rykket inn, og dette ledet til den europeiske flyktning- og migrasjonskrisen.
Ikke bare hadde du mennesker som flyktet fra Libya, mennesker som flyktet fra Syria, destabiliseringen av andre afrikanske land som et resultat av våpen-flyten, men den Libyske staten var ikke lenger i stand til å kontrollere bevegelsen av mennesker gjennom sitt landområde. Libya ligger ved Middelhavskysten og hadde vært en effektiv flaskekork for Afrika. Så, alle problemene, økonomiske vanskeligheter og borgerkriger i Afrika – tidligere endte ikke flyktninger fra disse problemene opp i Europa, fordi Libya kontrollerte Middelhavet. Dette ble sagt uttrykkelig av Gaddafi på den tiden, i begynnelsen av 2011: «Hva er det disse europeerne tror de gjør, når de prøver å bombe og ødelegge den libyske staten? Det kommer til å bli en oversvømmelse av migranter ut fra Afrika, og jihadister, inn i Europa.» Og det er nøyaktig hva som skjedde.
John Pilger:
Du mottar klager fra mennesker som sier: «Hva holder WikiLeaks på med? Forsøker de å plassere Trump i Det Hvite Hus?»
Julian Assange:
Mitt svar er at Trump blir ikke tillatt å vinne. Hvorfor sier jeg det? Fordi han har hatt alle deler av etablissementet mot seg. Trump har ikke en eneste del av etablissementet, kanskje bortsett fra evangelistene, hvis du kan kalle dem en del av etablissementet, med seg. Men bankene, etterretningsbyråene, våpenfabrikantene… store utenlandske pengekrefter… de står alle samlet bak Hillary Clinton. Media også, både medie-eiere og til og med journalister.
John Pilger:
Så er det beskyldningen om at WikiLeaks spiller på lag med Russland. Noen mennesker sier: «Vel, hvorfor etterforsker og publiserer ikke WikiLeaks russiske eposter?»
Julian Assange:
Vi har publisert rundt 800.000 dokumenter av ulike slag som omhandler Russland. Mesteparten av disse er kritiske: og mange gode bøker har kommet ut av våre publiseringer om Russland, de fleste av dem er kritiske. Våre russiske dokumenter har vært brukt i et ganske stort antall rettssaker: flyktning-saker der mennesker som flykter fra det de hevder er politisk forfølgelse i Russland bruker våre dokumenter til å fremme sin sak.
John Pilger:
Har du selv en mening om valget i USA? Foretrekker du Clinton eller Trump?
Julian Assange:
La oss snakke om Donald Trump. Hva representerer han i den amerikanske oppfatningen og i den europeiske oppfatningen? Han representerer amerikansk «white trash» (fattige hvite, eller direkte oversatt: «hvitt søppel», overs. anm.) , som Hillary Clinton kalte «begredelig og uforbederlig». Fra etablissementets side, eller fra det kosmopolitiske, urbane perspektivet, er disse menneskene som «the red necks» (uutdannet, fattig, hvit bondetamp), og de er ikke til å ha med å gjøre. Fordi Trump så tydelig – gjennom sine ord og handlinger og den type mennesker som stiller på valgkampmøtene hans – representerer folk som ikke er middelklasse, ikke øvre, utdannede middelklasse, finnes det en frykt for på noen måte å bli assosiert med dem, en sosial frykt som senker klasse-statusen til alle som kan bli beskyldt for å støtte Trump på ett eller annet vis, inkludert enhver kritikk av Hillary Clinton. Hvis du ser på hvordan middelklassen skaffer seg sin økonomiske og samfunnsmessige makt, gir det fullstendig mening.
John Pilger:
Jeg har lyst til å snakke om Ecuador, det lille landet som har gitt deg asyl og politisk asyl i denne ambassaden i London. Nå har Ecuador kuttet internettforbindelsen fra her hvor vi gjør dette intervjuet i ambassaden, av den åpenbare grunn at de er bekymret for å framstå som om de blander seg inn i valgkampen i USA. Kan du snakke om hvorfor de gikk til dette skrittet og om dine egne synspunkter på Ecuadors støtte til deg?
Julian Assange:
La oss gå fire år tilbake i tid. Jeg sendte en søknad om asyl til Ecuador i denne ambassaden på grunn av utleveringssaken med USA, og resultatet var at jeg ble innvilget asyl etter en måned. Siden den gang har ambassaden vært omringet av politi, en temmelig dyr politioperasjon som den britiske regjering innrømmer koster mer enn 12,6 millioner pund. Det innrømmet de for mer enn et år siden. Nå har de også sivilkledt politi og det er robot-overvåkingskameraer av forskjellige slag – så det har vært en ganske alvorlig konflikt her i hjertet av London mellom Ecuador, et land med 16 millioner innbyggere og Storbritannia med USA som medhjelpere. Så det var en modig og prinsippfast beslutning fra Ecuadors side. Nå har vi valget i USA og valget i Ecuador i februar neste år, og du har Det Hvite Hus som føler den politiske heten som resultat av sann informasjon vi har offentliggjort.
WikiLeaks publiserer ikke fra noe sted under Ecuadors jurisdiksjon, verken fra denne ambassaden eller fra Ecuadors landområde. Vi publiserer fra Frankrike, vi publiserer fra Tyskland, vi publiserer fra Holland og fra en rekke andre land, så forsøket på å skvise WikiLeaks skjer på grunn av min flyktningstatus, og dette er – det er virkelig utålelig. Det betyr at de forsøker å komme en publisist-organisasjon til livs, de forsøker å forhindre den fra å offentliggjøre sann informasjon som er av voldsom interesse for det amerikanske folket og andre om et valg.
John Pilger:
Fortell oss hva som ville skje hvis du spaserte ut av denne ambassaden.
Julian Assange:
Jeg ville umiddelbart bli arrestert av britisk politi og deretter ville jeg bli utlevert enten umiddelbart til USA eller til Sverige. I Sverige er jeg ikke tiltalt, jeg har allerede tidligere blitt renvasket (av Stockholms sjefsanklager Eva Finne). Vi er ikke sikre på hva som eksakt vil skje der, men vi vet at den svenske regjeringen har nektet å si at de ikke vil utlevere meg til USA. Vi vet at de har utlevert 100 prosent av personene USA har krevd utlevert siden 2000. Så i løpet av de siste 15 årene har hver eneste person USA har ønsket utlevert blitt utlevert, og de nekter å gi noen garanti (om at det ikke vil skje).
John Pilger:
Folk spør meg ofte hvordan du takler isolasjonen her inne.
Julian Assange:
Hør her, en av de beste egenskapene ved mennesket er at det er tilpasningsdyktig; en av de verste egenskapene ved mennesket er at det er tilpasningsdyktig. Det tilpasser seg og begynner å tolerere misbruk, det tilpasser seg til å være involvert i overgrep, det tilpasser seg motgang og det fortsetter livet. Så, i min situasjon, for å si det rett ut, jeg er litt plassert på institusjon – denne ambassaden er verden… visuelt sett er den verden for meg.
John Pilger:
Det er en verden uten for eksempel solskinn, er det ikke?
Julian Assange:
Det er verden uten solskinn, men det er så lenge siden jeg har sett solskinn at jeg ikke husker det.
John Pilger:
Ja.
Julian Assange:
Så, ja, du tilpasser deg. Det eneste virkelige irritasjonsmomentet er at mine små barn – de tilpasser seg også. De blir vant til å være uten faren sin. Det er en hard, hard tilpasning de aldri har bedt om.
John Pilger:
Er du bekymret for dem?
Julian Assange:
Ja, jeg er bekymret for dem, jeg er bekymret for moren deres.
John Pilger:
Noen folk ville si: «Vel, hvorfor setter du ikke en stopper for det og ganske enkelt spaserer ut døren og godtar å bli utlevert til Sverige?»
Julian Assange:
FN (FNs arbeidsgruppe for vilkårlig fengsling) har sett på hele denne situasjonen. De brukte 18 måneder på en formell prosess etter forhandlingsprinsippet. Så det er meg og FN mot Sverige og Storbritannia. Hvem har rett? FN kom til den konklusjon at jeg er blitt ulovlig vilkårlig fengslet, fratatt min frihet og at det som har skjedd ikke er i henhold til Storbritannia og Sveriges lovverk, og at de (landene) må føye seg. Det er et ulovlig overgrep. Det er FN som spør formelt: «Hva foregår her? Hva er deres juridiske forklaring på dette? (Assange) sier at dere bør anerkjenne hans asyl.»
(Og det er) Sverige som formelt sender svar til FN og skriver: «Nei, vi kommer ikke til å anerkjenne FNs kjennelse», og på den måten holder de åpent muligheten for utlevering.
Jeg synes det er helt utrolig at fortellingen om denne situasjonen ikke er offentliggjort i pressen fordi det ikke passer med det vestlige etablissementets fortelling – at, ja, Vesten har politiske fanger. Det er en realitet, det er ikke bare meg, det gjelder en masse andre mennesker også. Vesten har politiske fanger. Ingen stater aksepterer selvfølgelig at mennesker de setter i fengsel eller holder i forvaring av politiske grunner, kalles politiske fanger. De kaller dem ikke politiske fanger i Kina, de kaller dem ikke politiske fanger i Aserbajdsjan og de kaller dem ikke politiske fanger i USA, Storbritannia eller Sverige; det er absolutt uutholdelig å ha en slik oppfatning av seg selv.
Julian Assange:
Her har vi en sak, den svenske saken, der jeg aldri har blitt tiltalt for noen forbrytelse, hvor jeg allerede er blitt renvasket (av den svenske anklageren) og funnet uskyldig, hvor kvinnen selv har sagt at politiet fant på det, hvor FN formelt sier at det hele er lovstridig, hvor staten Ecuador også undersøkte og fant at jeg burde bli innvilget asyl. Dette er fakta, men hva er retorikken?
John Pilger:
Ja, den er annerledes.
Julian Assange:
Retorikken later som, konstant later den som, om jeg har vært tiltalt for en forbrytelse og nevner aldri at jeg allerede har blitt renvasket, nevner aldri at kvinnen selv hevder at politiet fant på alt sammen.
Retorikken forsøker å unngå (sannheten om) at FN fant hele saken lovstridig og nevner aldri at Ecuador foretok en formell vurdering gjennom sine formelle prosedyrer og fant at, ja, jeg er offer for forfølgelse fra USA.