Er dette Pentagons nye plan for krigen i Syria?

30
Her skytes en TOW-rakett ut. Dette er meget avanserte og dyre våpen. Det er USA som produserer disse.

22. september 2016 trykte avisa Klassekampen en artikkel om Syria av en viss Tobias Schneider. Den skilte seg ut fra det meste annet i norsk presse gjennom sin aggressive militaristiske tone, og det viste seg da også at den kom fra det Pentagon-kontrollerte nettstedet War on the Rocks. Sjønt jeg fortsatt ikke forstår hvorfor Pentagon får prioritert plass i Klassekampen, er jeg takknemlig for at avisa på denne måten tipset meg på Pentagons avdeling for militær og imperialistisk høyttenkning. 30. september 2016 publiserte nettstedet en artikkel som må kunne leses som Pentagons nye plan for krigen i Syria. Den er vel verdt et studium.

War on the Rocks

I redaksjonen for War on the Rocks (WOTR) og blant bidragsyterne er det folk fra U.S. Special Operations Command, Center for Strategic and International Studies, U.S. Army Human Terrain Team, US Army War College, U.S. Navy, RAND Corporation og Cato Institute. Altså kremen av det militærstrategiske establishment i USA. (Cato Institute har sommeren 2016 kjørt en hel serie med artikler under samletittelen Rethinking America’s Globale Role.)

Skrivende redaktør Francis G. Hoffmann er ansatt ved Institute for National Strategic Studies, som ligger direkte under US Department of Defense.

WOTR er altså Pentagon, men Pentagon med løs snipp. Siden artiklene ikke er offisielle pressemeldinger, kan bidragsyterne tillate seg høyttenkning og formuleringer som ikke kan komme offisielt fra forsvarsministeren. I den grad det er nyanser og meningsforskjeller mellom skribentene, så gjenspeiler det reelle diskusjoner innad i den militære ledelsen i USA.

Her skytes en TOW-rakett ut. Dette er meget avanserte og dyre våpen. Det er USA som produserer disse.
Her skytes en TOW-rakett ut. Dette er meget avanserte og dyre våpen. Det er USA som produserer disse.

Pentagons nye plan for Syria-krigen?

30. september 2016 publiserte WOTR en artikkel av en viss Charles Lister. Han kommer fra Brookings Institution, som kalles verdens mektigste tenketank, og som alltid har spilt en sentral rolle i utforminga av USAs utenriks- og militærpolitikk. Der jobber han med Midtøsten og Nord-Afrika og ifølge presentasjonen på nettsidene til Brookings har han personlig møtt lederne av mer enn 100 opposisjonsgrupper i Syria. Han kjenner altså jihadistene personllig.

Lister legger fram sitt (eller er det Pentagons?) forslag til ny amerikansk militærstrategi i Syria i artikkelen A Plan for Winding Down the Syrian Civil War: Surge, Freeze, and Enforce.

Lister er svært kritisk til Barack Obamas Syria-politikk. (Vi vet nå at også John Kerry er uenig med presidenten og gjerne ville ha en mer offensiv krigspolitikk.)

Lister skriver:

Until now, the United States has adopted an inconsistent and largely half-hearted approach to the crisis. Despite publicly proclaiming that President Bashar al-Assad had lost his legitimacy in July 2011, the Obama administration has not once determinedly sought to push that political statement towards being a reality.

Han lenker her til sin egen artikkel i elitemagasinet Foreign Policy med tittelen:  Obama’s Syria Strategy Is the Definition of Insanity, bare så man kan ane tonen.

War on the Rocks er en del av Pentagons utredningsarbeid for den nye kursen til USAs krigføring
War on the Rocks er en del av Pentagons utredningsarbeid for den nye kursen til USAs krigføring

Intervensjon gjennom åpen støtte til jihadistene

Hva går så Listers forslag ut på? Han antyder det i tittelen: Opptrapping, frysing og tvinge gjennom. Han foreslår altså en rask militær opptrapping fra USAs side. Til dette vil han at USA skal begrunne det i den humanitære situasjonen. Grepet skal være en markant økning i den militære støtten til jihadistgruppene.

On Day 1 and amid continued hostilities in Syria, the United States and allied nations would initiate a substantial increase in assistance to vetted opposition groups. This would principally take the form of increased supplies of small-arms and light weapons, mortar and medium-range artillery systems, as well as anti-tank guided missiles. To add to the existing supply of semi-portable BGM-71 TOW anti-tank systems, the United States and allies should consider adding shoulder-launched anti-tank systems for added tactical in-theater utility.

This effort would focus on two battle fronts: southern Syria through the Free Syrian Army’s Southern Front and northwestern Syria through the region’s collection of FSA factions. For a period of two-to-four weeks, this enhanced assistance effort would aim to exert discernible pressure on Assad regime positions around Aleppo city and south of Damascus. A supplementary assistance effort could also be added to vetted FSA factions involved in the Turkish-led Operation Euphrates Shield offensive against ISIL, with the objective of sending a signal to the regime that the opposition will expand its de facto safe zone and to eventually re-open a meaningful front in Aleppo city’s northern periphery.

Pentagons mann vil altså ha full krig via jihadistgruppene og åpne en ny front både i nord og sør.

Lister vedgår at CIA har støttet jihadistgrupper som Pentagon til nå ikke har villet ta i,  og han lenker til en artikkel i New York Times som sier at denne støtten er finansiert av Saudi Arabia. (Kort sagt det samme som vi anti-imperialistiske kritikere har sagt hele tida.)

For the CIA, its program of direct military assistance to over 70 armed opposition groups (at my count) across the country comes as part of its covert “Timber Sycamore” program, though this has never reached a sufficient level to have a truly qualitative effect.

Lister innrømmer at CIAs støtte også går til Jabhat Fateh al-Sham, som er det nye navnet på al Nusra, eller en rebranding av al Qaida i Syria. Og han anbefaler at USA nå bør gi denne støtten åpent, fordi:

Though it breaks all foreign assistance taboos, this support should be provided because the military, civil, and judicial spheres are intrinsically interconnected and interdependent. Islamist governance has succeeded to a greater extent in opposition Syria at least partly due to the fact that regional states supportive of such groups instinctually accept this dynamic.

Denne nye fasen i krigen skal rette seg mot: Syrias hær, Hezbollah og «Russlands våpeneksportører». (Det siste kan jo ikke skilles fra Russland, så det er bare en tungvint formulering.)

Jihadister fra al-Nusra i Aleppo
Jihadister fra al-Nusra i Aleppo

Framtvinge en våpenhvile på USAs premisser

Etter tre ukers krig langs disse linjene skal så USA, fortsatt ifølge Lister/Pentagon, tvinge fram en våpenhvile der jihadistgruppene også skal inkluderes, inklusive al Nusra.

Hvis Russland skulle legge ned veto i FN mot dette, må USA være klart for å føre krigen videre sammen med en «allianse av de villige». (NB: Norge vil være en del av dette, pluss at vi skal finansiere det gjennom våre milliardbidrag.)

Were Russia to resolutely veto an ISSG-led enforcement mechanism, the United States and allied “Friends of Syria” governments would necessarily then consider forming a “coalition of the willing” to enforce the very same agreement — an enforced cessation of hostilities — under the principle of humanitarian intervention.

Lister innser naturligvis at dette vil bety en direkte konflikt med Russland, men han tviler optimistisk på at Russland vil la det gå så langt som til et «tredje verdenskrig-scenario».

Oppdeling av Syria

Etter fire ukers krig vil så Lister/Pentagon at USA skal tvinge gjennom sin kontroll over Syria, der jihadistgruppene vil inngå i løsninga.

Listers plan går ikke ut på å styrte Bashar al-Assad, men å frata den syriske regjeringa enhver framtidig mulighet for å kontrollere hele landet, kort sagt redusere det offisielle Syria til en Damaskus-enklave. Og han sier at dette vil føre til en «mjuk oppdeling av landet», kort sagt det som har vært planen i årevis, nemlig å splitte opp Syria i små enklaver, noe som igjen vil tjene både Israels og Tyrkias strategi i regionen.

Det har vært skarpe motsetninger mellom CIA på den ene sida og Pentagon på den andre sida når det gjelder Syria-strategien. Til tider har dette ført til at de to partene i USA har støttet hver sine grupper som til dels har ført krig mot hverandre. Denne planen forsøker å samkjøre CIAs hemmelige støtte til jihadistgruppene med Pentagon, slik at USA kan handle som én kraft og bekrefte sin rolle som den eneste supermakta og tvinge fram en pax Americana i Syria. Og blir den vedtatt står det internasjonale mediekorpset klart til å selge det hele som en humaniær aksjon, bare vent.

KampanjeStøtt oss

30 KOMMENTARER

  1. I hvilken grad styres USAs utenrikspolitikk av Norge?
    Dette spørsmålet ble stillt av den mangeårige reporteren i det hvite hus, Keith Koffler.
    Koffler og flere andre i det hvite hus mente at venstrevridde norske eks-politikere ga Obama en pris han ikke fortjente, for å styre ham i en mer diplomatisk retning, og dette har de selvsagt helt rett i!

    På grunn av fredsprisen kan ikke Obama ture fram som han vil, og balkaniseringa av Syria må derfor vente til etter 20 januar 2017, dvs. like etter at Hillary Clinton blir sverget inn som president. Russland har ingen mulighet til å vinne en konvensjonell krig om “hele Syria”, og er derfor nødt til å akseptere at Syria deles opp. Assad og hans tilhengere vil da få et lite landområde de kan styre, og så slipper man at Assad ender opp som Gaddafi. Russlanfd vil aldri la spillet om Syria utvikle seg til en storkonflikt.

    • «I hvilken grad styres USAs utenrikspolitikk av Norge?»

      I bakvendtland der øst er vest
      og fem og to er ni
      er Norge større enn USA
      og sjefen, det er vi

        • Lutefisk er vel og bra, men det er en sk. acquired taste, og vil neppe kunne fremme utdannelse for jenter i den tredje verden. Black metal? Dersom det innbærer at kirkebrenning blir obligatorisk fag er jeg for.

          De milliardene Stephen etterlyser skjønner jeg ikke helt hvor han har fått det for seg at vi har. Hvis det er oljefondet han tenker på, har folka hans tatt det allerede.

        • At Nobelkomitéen, og da ikke minst Jagland, noen ganger deler ut nobelpriser i hytt og pine til statsledere som er mer involvert i krig enn de fleste, i ren hybris, med ambisjon om å påvirke og fordi de er så glade for besøk, er selvfølgelig helt riktig. Det finnes en del eksempler på det.

          Men når Keith Koffler snakker om Norges forsøk på å styre amerikansk utenrikspolitikk, og at prisen derfor av prinsipp derfor aldri skulle vært akseptert, er det formuleringer som må ses i sammenheng med Kofflers ståsted og visse av hans øvrige oppfatninger slik de tydelig nok fremkommer andre steder i samme artikkel. Han er en typisk amerikansk-patriotisk tilhenger av fred gjennom avskrekkende styrke, fortsatt stort amerikansk nærvær i Irak, og latterliggjør statsledere for deres forsøk på å oppnå noe gjennom forhandlinger med «very bad men». Bush Sr. og Ronald «StarWars» Reagan er hans eksempler på presidenter som har gjort mer for freden, men aldri fått noen fredspris. Han ser idiotien i fredspris til FN eller EU, men synes Nato ville vært en mer verdig mottaker. Han synes Obama er veik, og derfor farlig for USA og all verdens fred. Norske «venstrevridde» politikere er noe han forakter, og som er til evig bry med sin hyklerske moralisering.

          Verden kan se ganske annerledes ut for en reaksjonær amerikaner enn for norske raddiser som synes norske «venstrevridde» politikere er det nye Høire og at de logrer kvalmende ivrig for USA.

          Hvis man skreller av forakten og retorikken, hvor mye kan en slik dustete prisutdeling ha hatt å si for Obamas ambisjoner og politikk i praksis? Antakelig null og nada. Trøkket i den sfæren han befinner seg i, tidspresset, overordnede amerikanske agendaer, antall folk som har sitt de skulle ha sagt og hans egen begrensede makt, tilsier at den prisen er stuet vekk i et mørkt hjørne og ansett som en litt pinlig vits av folk som artikkelforfatteren, såvel som av Obama selv og hans nærmeste medarbeidere. Hvis man utvider perspektivet litt fra snever intern amerikansk politisk debatt og valgkamp og de argumenter og personkarakteristikker som der brukes, og ser på praksis verden i dag, amerikansk imperialisme og norsk haleheng, burde det være temmelig opplagt at USA ikke lider nevneverdig under påvirkning av naivt, norsk, fredsælt sinnelag og motvilje mot bomber. Dersom Koffler innerst inne tror noe annet må han være enda mer forstokket reaksjonær enn jeg trodde.

          Når det er sagt, jeg kan alltids tenke meg at Obama i sitt lønnkammer (har de lønnkamre i det hvite hus?) ikke er under snittet forfengelig, og derfor pleier visse helt private myke følelser for den jævla prisen og tenker at i en litt annen utgave av virkeligheten skulle han virkelig gjort seg fortjent til den, og ingen røyk uten ild, den prisen betyr noe, jeg er nok egentlig litt av en fredsdue og statsmann av dimensjoner, jeg, synd ettertiden ikke vil få mer glede av mitt talent og mitt kall, bla bla bla … Men det fikk bare ingenting å si.

          Og ikke et vondt ord om lillehjernen, Johnny. Jeg er avhengig av å bruke det jeg har, for svarte. 🙂

          • Når Obama går av og blir ferdig med å administrere amerikansk utenrikspolitikk på vegne av Norge, vil nok egentlig det eneste stedet han kan diskutere åpent med likemenn hvordan det er å være en misforstått halvgud med et fredens budskap, være nettopp blant norske venner. Her vil han kunne sette ord på vanskelige følelser i beste sendetid hos Skavlan, snakke ut om det å være en fredskalkun som ikke flyr og sånn. Det beste for alle parter vil nok være at han skiller seg fra Mrs. Obama og gifter seg inn i kongefamilien her i Norge, så kan han jobbe fra innsiden for å avvikle monarkiet og la seg velge til president en gang til. Märtha er ledig og tror på det meste.

          • Nå er det ikke bare Keith Koffler som mener dette, flere i det hvite hus var rimelig forbannet for at Norge på denne måten la føringer for USAs utenrikspolitikk. Dette var omtalt i noen lekkasjer litt tilbake i tid.

            Presidenten i USA har mer makt enn de fleste tror, han er militærets øvstkommanderande, han velger sin egen regjering og har utvida fullmakt i utenrikssaker. Det er ingen tvil om at fredsprisen har påvirket Obamas politikk. Obama har satt foten ned i flere saker der militære ville sette hardt mot hardt, blant annet i Ukraina og Syria.

          • At Obama ikke er av de verste haukenes og neocons’enes yndling, eller på langt nær så trigger happy, er åpenbart. Så litt bremsekloss har han alltids vært i noen tilfeller. Om dette faktisk skyldes fredsprisen eller andre ting er vel ikke like hinsides tvil, om man ikke har vært flue på veggen i Obams hode. Og også innen det militære er det svært delte oppfatninger om USAs rolle og når det skal gis gass, og det er vel tilfeller der det har vært mer tilbakeholdne folk i Pentagon enn dem Obama har vært på linje med.

            Men du kan ha rett, jeg kan ikke granske sjel og nyrer på Obama og vet jo ikke sikkert jeg heller. Men om prisen har vært viktig for Obama, er jeg fremdeles ikke veldig imponert over gjennomslagskraften i praksis, for det kriges usedvanlig mye på mange fronter, og det har blitt gjort det hele hans lange periode. Og at man var irritert på Nobelkomitéen i Washington der og da er helt sikkert, men det betyr jo ikke at man i retrospekt kan si at Norge faktisk har hatt mye innflytelse på amerikansk politikk og krigføring. Men jeg husker at Norge var ivrige med å skulle være flinke bombere over Libya, og ivret for å ta det som i ettertid fremstår som de mest kritikkverdige enkelttoktene andre NATO-land kviet seg for, så kanskje vi nå endelig har funnet tonen med haukene og blir hørt når vi mener noe?

          • Obama fredspris; for hva da? For å øke antall atomvåpen i verden, eller for dette?:
            http://www.derimot.no/blog/clinton-m%C3%A5-ikke-settes-i-forlegenhet

            Det er på tide at «Norges» Nobels fredspris gravlegges, og man istedet fokuserer på land/personer som ikke hele tiden øker trusselnivået i verden.:
            http://www.dagbladet.no/nyheter/vladimir-putin-fikk-fredspris/63951147

            ( Selvfølgelig med et uheldig bilde av Putin, men dette var vel for å få lov til , av bakmennenes representanter i Norge, å trykke artikkelen.)

  2. Hvordan vil Russland, Iran og Tyrkia reagere på en slik oppsplitting av Syria?

    Iran: Vil dette krysse Irans røde linje i Syria? Assad vil jo fremdeles bli sittende, men Iran kan bli utsatt for oppsplitting i neste runde?
    Russland: For Russland betyr dette at Qatar vil bli stor gasseksportør av gass til Europa gjennom ny rørledning lagt i Sunni-Syria. Dessuten vil jihadistene kunne starte felttog mot russiske områder.
    Tyrkia: Vil en slik oppsplitting av Syria (og deretter også av Irak) føre til at kurderne løsriver seg fra Syria, Irak og Tyrkia?

    Hvilke motreaksjoner vil kunne komme:
    Kan det tenkes at Russland og Iran vil utstyre opprørerne/militsen i Jemen med slagkraftige våpen som kan skyte ned Saudi-Arabias jetfly. På sikt kan det føre til at Saudi-Arabia går i oppløsning. Og da vil vel storkrigen i Midt-Østen være i gang med oppsplitting av de fleste land i Midt-Østen med trekking av nye grenser. Dette kan lett bli WW3.

  3. Syria som et historisk Stalingrad,et vendepunkt? Det er iranske generaler som nå leder angrepet på Aleppo. Og Kina følger Sun Zis anvisninger om å være usynlige og umerkelige i krigføring.
    Både Kina-Russland-Iran vet utmerket godt at såfremt USA/Nato skulle vinne Syriakrigen,er det Iran og Russland som blir neste krigsmål for vestimperialismen.
    De amerikanske strategene som Pål henviser til her er ikke annerledes enn de som anbefalte Irakkrigen og som var så hekta på krigsteknologisk overlegenhet og sedvanlig amerikansk selvskrytende hubris. Som neo-con dissent David P.Goldman stadig skriver om på Asia Times: de er usedvanlig tjukke i hue.
    Syriakrigen utspilles ikke bare i Syria, men også i Norge som er partner for USA. Dessverre er situasjonen den at norske anti-imperialister i øyeblikket ikke har annet våpen enn noen blogger som Påls og andres. Vi er i en prekær situasjon nå såfremt det ikke tas noen grep.

    • Fordelen med disse strategene er at de er kunnskapsløse og forstår lite, men det er også ulempen med dem. De kan utløse storkrig av rein og skjær dumhet.

      Når det gjelder mediesituasjonen og den politiske situasjonen i Norge, så har den vel knapt vært verre noen gang.

    • «The Saker» har en omfattende analyse av hvilke alternativer vi kan forvente oss i Syria. Har han rett, haster det for Norge, sammen med eventuelle andre NATO allierte, å øve press på USA for å få en slutt på krigen.
      http://thesaker.is/the-war-against-syria-both-sides-go-to-plan-b/

      Eneste løsning som kan føre til varig fred, synes være at USA, med sine allierte, erklærer krigen som tapt.

      Uansett burde Norge med basis i USA´s flyangrep på Syriske styrker under våpenhvilen, samt senere innrømmelser at de bevæpner og støtter terroristene, umiddelbart trekke tilbake Norges aksept av ulovlige terrororganisasjoner som Syrias rettmessige styresmakter, trekker tilbake økonomisk og militær støtte, samt bryte handelsblokaden mot Syria som primært rammer sivilbefolkningen.

      Forrige gang vi gjorde noe liknende var i 2011, og vi vet hva det førte til, så dette kommer nok neppe til å skje.

      Hva med et søksmål mot Norske medier for medvirkning til folkemord i tråd med Nüremberg-oppgjøret etter WWII? Noen som seriøst har vurdert dette?

      • «Hva med et søksmål mot Norske medier for medvirkning til folkemord i tråd med Nüremberg-oppgjøret etter WWII?»

        Jeg liker dette.

  4. Jeg er sikker på du skjønner det,Pål, at såfremt det skulle skje et eller annet grep om «den politiske situasjonen i Norge»,så kan ikke dette utgå fra noe annet enn denne webben her. En gammeldags møteinnkalling ett eller annet sted om temaet Syria og Krigsfaren,hadde nå vært som en historisk bedrift å regne. Fytterakkern hvor ille ute vi er nå.

    • Jeg er klar over dette, og alt jeg gjør for å bygge opp denne bloggen gjøres ut fra det perspektivet. Skjematisk kan du si at jeg jobber utfra modellen analyse-formidling-opinionsdanning-organisering-kamp. Dette vil nødvendigvis gå om hverandre og i hverandre. Men det har vært helt avgjørende å bruke så mye tid på analyse, både for å ha noe å formidle av betydning og for å skape opinion. Jeg tar sikte på å nå 2000 abonnenter innen jul og 4000 til jul neste år. Det vil med dagens målestokk være en stor kraft. Som ledd i dette vil jeg både innkalle til møter og drive skolering av unge folk. Og jeg håper å utvikle et miljø rundt meg som kan jobbe på lag med det samme. Sånn sett var møtet på Parkteatret 3. september et langt skritt framover. Det kommer mer.

  5. Ved nyttår hadde bloggen din ca 660 abonnenter. Nå er du i ferd med å passere en økning på 100% for i år. Halvparten av denne økningen har kommet i september.
    2000 innen jul?
    Ja det er mulig!

  6. USAs militære blir mere og mere desperate, når det viser seg at militær makt ikke er nok, den må følges av en fornuftig politikk og være fundert på en sunn økonomi.
    På samme måte som disse folk later som om de ikke er klar over at saudi finansierer krigen, later de som om Russland er den store stygge ulven.

    Det er Kina som ultimativt bestemmer hvor mye USA kan røre seg nå og de neste årene. De kan nok gå til krig, men de kan ikke vinne den, fordi de vil slippe opp for penger, lenge før de selv slipper opp for folk, og det er bare en brøkdel av hvor lenge motstanderne kan holde ut, når de virkelige spillerne kommer på banen.
    Russland har en nesten uendelig større kapasitet i en forsvarskrig enn USA og Nato vil ha i en angrepskrig mot Russland.
    I en angrepskrig mot Kina er det ikke en gang vits i å stille spørsmålet.

    USAs århundre er over, de har bare ikke forstått det selv enda, på samme måte som klakkørene i Hitlers bunker håpet på et under, og febrilsk trodde at sammenpressingen av deres styrker de siste ukene til slutt skulle utløse de store kraftanstrengelse som ville snu spillet, inntil føreren begikk selvmord.
    Dessverre kan ikke verden håpe på at hverken Obama eller en etterfølger vil løse problemet for oss så enkelt, men ultimativt vil de store spillerne komme på banen og sette bom for idiotien, enten politisk eller økonomisk. Det siste G-20møtet gav oss en pre-view i så måte.

  7. Veldig godt sett av Erik P, men metaforen om Hitlers bunker. Den er bare delvis god fordi Hitler hadde ikke hundrevis av atomraketter han kunne avfyre fra 10 hangarskip. Det de har drevet med i det siste halve året er jo utplassering av selv-tenkende atomraketter i de fleste naboland til Russland,ja selv i hjertet av Tyskland ved Frankfurts Büschel.
    Og planer om å investere 1 trillion dollar i videreutvikling av atomvåpen er ønsket av Obama, men selv deler av etablissementet syns dette er i overkant. USA er jo et 19 trillioners konkursbo.

  8. Splitte opp Syria, hvorfor skulle Syria, Russland , og Iran, – og Kina godta noe slikt?
    Når det nok arbeides for å splitte opp Russland, – og nok også Kina.
    Ville USA latt seg splitte opp?

    Som Hitler sa, da de samme bakmennene stadig provoserte og lette etter en anledning til å angripe: «Vi vil ikke krig, men hvis disse vil krig så skal de få total krig».
    Jeg tror nok ikke USA tør å strekke strengen lengre, men vil nok prøve å få med verdenssamfunnet på (uspiselige) løgner om sivile og barn & hvite hjelmer. Men med Putin som leder ( Som nok ble forsøkt skutt ned over Ukraina.),som har skjønt etterhvert at bakmennene i USA/Israel kun lyver , – men så tydelig at de stadig blir avslørt . ( Bortsett av norske politikere, uansett politisk side.)
    Og kina har vært i Opiumskriger med disse pengevekslerene tidligere.
    Så får vi håpe at det eventuelt blir total krig. ( Det blir nok ikke verre for folk enn det som er satt i gang i Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Folk er folk , uansett hvilke land de bor i. Det er forferdelig krig nå. Og våre politikere er med på galskapen. Det er ikke urimelig at vi også får smake hva dette vil si.)
    Det viktigste er at disse bakmennene blir fjernet for godt. Det er på overtid.
    Verden kan være et fantastisk sted, uten disse kreftene. Uten økonomikriser, renteslaveri, uforutsigbarhet og skremsler om klimakriser og overbefolkning. Og økonomisk krigføring som stopper verdens utvikling mot en fantastisk utvikling.
    Disse del-krigene disse bakmennene har drevet med i hundrevis av år bør få en ende. – Og Norge bør enten kaste de av våre politikere som er med på denne galskapen, eller gå under. Slik situasjonen er nå ville ikke dette være det verste for verden.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.