4. september vil pave Frans erklære Mor Teresa som helgen. Gyrid Gunnes, som er prest og doktorgradsstipendiat i teologi, skriver på kronikkplass i Klassekampen 1. september 2016 om den albanske nonnens svært lite helgenaktige ideologi og praksis. Gunnes jobbet en periode for Mor Teresas orden og skriver:
Jeg møtte selvoppofrende og sterke kvinner som tok imot en luthersk prest med tillit og vennlighet. Men først og fremst møtte jeg en organisasjon som fremsto som forelsket i sin egen ideologi, uten evne til kritisk refleksjon. Fattige mennesker ble gjort til et middel for å realisere et kall. Mor Teresas tilnærming til fattigdom er fullstendig uten evne og vilje til å endre på de grunnleggende vilkårene som skaper fattigdom.
Gunnes forteller om sine erfaringer med organisasjonens svært nedverdigende klesutdelinger til de fattige i Roma, og fortsetter:
Mine erfaringer er likevel ikke de verste. På Youtube ligger en dokumentar om Mor Teresa. En europeisk frivillig på ordenens House of the Dying i Calcutta, intervjues. Hun er sykepleier i sitt vanlige liv og sier: Disse menneske hadde ikke trengt å dø. De dør ikke fordi de er dødssyke. De dør fordi de ikke får adekvat helsehjelp.
På en pressekonferanse i 1981 ble Mor Teresa spurt om mun lærte de fattige å akseptere sin skjebne. Hun svarte ifølge Wikipedia:
I think it is very beautiful for the poor to accept their lot, to share it with the passion of Christ. I think the world is being much helped by the suffering of the poor people.
I et essay i artikkelsamlinga White Women in Racialized Spaces, skrev historikeren Vijay Prashad :
Mother Teresa is the quintessential image of the white woman in the colonies, working to save the dark bodies from their own temptations and failures. […] The Euro-American-dominated international media continue to harbor the colonial notion that white peoples are somehow especially endowed with the capacity to create social change. When nonwhite people labor in this direction, the media typically search for white benefactors or teachers, or else, for white people who stand in the wings to direct the nonwhite actors. […] Mother Teresa’s work was part of a global enterprise for the alleviation of bourgeois guilt, rather than a genuine challenge to those forces that produce and maintain poverty.
Mor Teresa fikk Nobels fredspris i 1979. I presentasjonstalen sa John Sannes at hun fikk den for sin «ærefrykt for livet». I sitt nobelforedrag sa Mor Teresa at «I feel the greatest destroyer of peace today is abortion, because it is a direct war, a direct killing – direct murder by the mother herself.»
Det er jo svært typisk for den norske nobelkomiteen å velge slike kandidater, for som Gyrid Gunnes skriver i sin kronikk: «Mor Teresas strategi skaper ikke endring, men holder mennesker nede i fattigdom og fornedrelse.»