USAs politikk i Midtøsten ser ut til å falle fra hverandre i Irak, Syria og Tyrkia

0
Peter M. Johansen
Peter M. Johansen

Dagen etter at Tyrkia formelt ba USA om å utlevere predikanten Fethullah Gülen som blir anklaget for å stå bak kuppforsøket 15. juli, rullet tyrkiske stridsvogner i går over grensa til Syria. Framrykkingen mot grensebyen Jarablus skjedde under artilleriild og med flystøtte fra USA. Målet er «å fjerne terrororganisasjonen Daesh», ifølge Tyrkias statsminister Binali Yildirim.

Få timer etter kjørte stridsvognene inn i Jarablus, som IS erobret i 2013. Men ifølge Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan er målet for den regelrette militære intervensjonen som krenker Syrias territorium, like mye den kurdiske militsen Folkets forsvarsenheter (YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ). Militsen har i løpet av året sikret kontroll med store deler av grensa mot Tyrkia, og er dermed i ferd med å avskjære IS-bastionen Raqqa ved Eufrat i den sentrale delen av landet.

YPG/YPJ inngår i fronten Syrias demokratiske styrker (SDF) som ble opprettet i oktober med USAs støtte, for å gi YPG større legitimitet blant syriske opprørsgrupper og i håp om å dempe motsetningene mellom Ankara og Washington.

tyrkisk invasjon

Tyrkia har trolig til hensikt å overlate Jarablus til salafistiske jihadigrupper og den turkmenske militsen som begge får direkte støtte fra Tyrkia. Men det videre målet for intervensjonen er uklart, med tanke på grensebyen Manbij hvor tyrkiske styrker angrep kurdermilitsen mandag. YPG og andre grupper i SDF drev IS ut av Manbij 12. august.

Målet for den tyrkiske intervensjonen, slik Erdogan streket det opp ved å slå YPG/YPJ i hartkorn med IS – og Kurdistans arbeiderparti (PKK), setter USAs strategi i Syria ytterligere i klem. USA innledet sin flystøtte til kurderne i Rojava (Vest-Kurdistan) under den rasende kampen om grensebyen Kobane, hvor tyrkiske myndigheter sørget for å forsegle grensa for støtte til kurderne, mens Sanliurfa i Tyrkia var portal inn og ut av Syria for IS.

kart nordlige syria

Da USAs visepresident Joe Biden i går ankom Ankara, ble han igjen presentert for Ankaras krav om utlevering av Gülen og den nye bekvemmelighetsavtalen mellom Tyrkia og Russland. Intet tyder på at Tyrkia trapper ned sin støtte til opprørsgrupper, inkludert Ahrar ash-Sham og Jabhat Fatah ash-Sham, det nye dekkenavnet for al-Qa’ida-gruppen Jabhat an-Nusra, som lenge har slåss sammen i fronten Jaish al-Fatah i Idlib-provinsen og Aleppo.

I stedet legger USAs allierte Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar stadig flere føringer på bakken mens USAs diplomati er på ferie og innretter seg på innspurten i valgkampen i hjemlandet.

I morgen møter utenriksminister John Kerry sin russiske kollega Sergej Lavrov i Genève for å diskutere Syria og Ukraina. Her vil Kerry bli konfrontert med USAs støtte til den tyrkiske intervensjonen, som i går ble fordømt som «skamløs krenkelse av Syrias suverenitet» av Damaskus. Kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD) kaller Tyrkias intervensjon en «krenkelse av Syrias suverenitet og krigserklæring mot den kurdiske administrasjonen og føderasjonen», ifølge Aldar Khalil, rådsmedlem i Demokratisk samfunnsbevegelse (Tev-Dem). Koalisjonen Tev-Dem styrer den politiske strukturen som er bygd opp i Rojava, basert på en demokratisk konføderalisme som PKK-lederen Abdullah Öcalan har utformet som modell for landene i Midtøsten.

Det som fortsatt forener USA og dets regionale allierte er å bli kvitt Assad-regimet. Veien til Damaskus har imidlertid kryssende interesser.

Washingtons politikk for Midtøsten framstår ikke mindre som lappverk ut fra situasjonen i Irak. USA ble invitert av Bagdad for å slåss mot IS og har utad tilsynelatende stilt seg bak statsminister Haider al-Abadi, som overtok etter at Washington hadde droppet Nouri al-Maliki.

Det til tross for Washingtons åpenbare uro med hensyn til den politiske situasjonen i Bagdad, krigføringen mot IS som er preget av sekterisme, og Bagdads internasjonale forbindelser, både til Teheran og Assad-regimet i Damaskus i det som gjerne framstilles som rivalisering mellom sunnier og sjiaer i regionen.

I Bagdad har det derfor ikke gått upåaktet hen at USA inngikk militæravtale direkte med den kurdiske regionalregjeringen (KRG) i Erbil i Nord-Irak, offentliggjort 12. juli – uten å konsultere Bagdad. Avtalen ble undertegnet av Elissa Slotkon, viseforsvarsminister med ansvar for internasjonal sikkerhet, og Abdul Karim Sultan Sinjari, innenriksminister i kurderregjeringen under president Massoud Barzani som for halvannet år siden utlyste uavhengighet for Nord-Irak i løpet av fem år.

Avtalen har gått under radaren med tanke på betydningen og omstendighetene, i opptakten til slaget om IS-basen Mosul. Avtalen er direkte brudd på Iraks grunnlov fra 2005 som USAs sivile okkupasjonsadministrator L. Paul Bremer etterlot seg og som gir Bagdad eksklusiv rett til å inngå internasjonale avtaler, sivile så vel som militære.

Avtalen er dessuten brudd på Status of Forces-avtalen (Sofa) mellom USA under president George W. Bush og Irak fra 2008 som førte til at USA måtte trekke ut sine kampavdelinger før utgangen av 2011.

Avtalen blir knyttet til det forestående slaget om Mosul som allerede har ført til omfattende spekulasjoner om hva som skjer med byen om IS blir drevet ut. Mosul ligger i skjæringspunktet for flere interesser og grenser til de kurdiske områdene hvor kurdiske peshmergas har befestet oljebyen Kirkuk i ly av IS-erobringen av Mosul – til samstemte protester fra sunni- og sjiaaraberne.

USAs forsvarsminister Ash Carter begrunner direkteavtalen med kurderne med den varslede gjenerobringen av Mosul, som ifølge ham vil skje «før president Barack Obamas presidentskap utløper». Det vil gjøre det mulig for Obama å overlate «et mer stabilt Irak» til etterfølgeren, lyder ønsketenkningen.

Det åpenbart motsetningsfylte i USAs politikk, er at mens Washington «fullt ut respekterer Iraks suverenitet» som det heter på offisielt hold, er Barzani igjen ute med den fåfengte ideen om å holde folkeavstemning om Kurdistan «før valget i USA».

Mens Ankara tilsynelatende har avfunnet seg med eventuelt kurdisk løsrivelse i Nord-Irak, som i stor grad vil være avhengig av Tyrkia med hensyn til handel og transport, er Ankara livredde for de kurdiske autonomibestrebelsene og tanken om et føderativt Syria – i likhet med opprørsgruppene. Avtalen med Erbil har ikke gjort usikkerheten med USAs politikk mindre, verken i Tyrkia eller blant syriske opprørsgrupper.


 

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.