Erdogans Tyrkia et forbilde?

2
Arnljot Ask
Arnljot Ask

Tross balanserte og saklige reportasjer fra flere av avisas journalister, ser Klassekampen redaksjonelt ut til å legge seg på en linje med forsvar av Erdogan og framstilling av at hans Tyrkia bør være en slags modell for islamske land. Jeg sikter først og fremst til de tre lederartiklene etter kuppet og debatter i sosiale media. Hvor kjepphesten var, at dersom en var mot kuppforsøket så måtte en også støtte opp om sjølve det regimet som Erdogan sto for.

Ser vi på Erdogans politikk de første årene av hans styringsperiode, kan det være belegg for tesen om at Tyrkia kunne være et positivt alternativ til utviklingen i andre muslimske land. Sekularismen, skille mellom religion og statsstyre, sto ved lag, og den økonomiske politikken ga også bredere lag av befolkningen del i framgangen. Rundt frambruddene for den arabiske våren i 2011, sto tesen om Tyrkia som et alternativ sterkt hos de fleste kommentatorene. Sjøl om det også da var et skår i glansbildet at menneskerettighetsbruddene skjemmet, spesielt i forhold til behandlingen av kurderne og kritikerne av regimet.

kk erdogan

Det som forundrer er at Klassekampen-lederne ikke ser ut til å ha fått med seg det som har skjedd de siste årene. Erdogans periode som statsminister endte 28.august 2014, etter vel 11 år i embedet. Han gikk straks over til presidentstolen, etter å ha blitt valgt som det 10.august samme året.

Hele hans periode i maktposisjon har det pågått en dragkamp med kretser i det militære, som ved siden av å vokte på sine privilegier også var redd for en islamisering av Tyrkia. Erdogan var i 1999 4 måneder i fengsel på grunn av offentlig framføring av et religiøst betona dikt, og ble mistenkt for å ville gi religion større innflytelse i staten.

De første 10 årene av sin regjeringstid har Erdogan klart å minske generalenes posisjon i statsstyret, noe som har vært positivt. Generalenes formelle vetorett over regjeringen, gjennom det nasjonale Sikkerhetsrådet, ble fjernet fra grunnloven, og militære ledere som var opposisjonelle til Erdogan ble fjerne (bl.a. Ergenekon-prosessen). Samtidig bygde Erdogan opp sine egne spesialavdelinger i hær og politi.

I den samme perioden utvidet Erdogan sitt maktgrunnlag gjennom samarbeid med den såkalte Gülen-bevegelsen, Hizmet. De hadde felles interesser gjennom å styrke islams rolle i det tyrkiske samfunnet, noe de må sies å ha lyktes delvis med. Dette samarbeidet havarerte i 2013, da Erdogan beskyldte Fethullah Gülen for å stå bak korrupsjonsanklagene som bl.a. involverte Erdogan. Gülen pekes nå ut som hovedpersonen bak det nylige kuppførsøket. Hvem som sto bak dette, er ikke tema for dette innlegget, sjøl om undertegnede heller mot at det var misfornøyde militære som ble «sluppet» inn på arenaen igjen gjennom krigen mot kurderne som var bakmennene. Bakgrunnen var uansett den harde maktkampen som nå utspiller seg i landet, og som skjøt fart etter at Erdogan gikk over i presidentstolen i august 2014.

Konstitusjonen i Tyrkia sier at det skal være et parlamentariske styre, med statsministeren som den utøvende regjeringssjefen. Presidenten, som statsoverhode, har ingen formell innflytelse over regjeringen, unntatt ved regjeringsdannelsene. Erdogans hovedprosjekt siden 2014 har vært å endre grunnloven, til en overgang til presidentstyre, a la det skiftet Putin fikk til i Russland etter at han måtte gå av som statsminister. Alle partiene i Nasjonalforsamlingen, unntatt Erdogans Rettferdighets- og utviklingsparti (AK partiet), har gått i mot dette. Allikevel har Erdogan satt konstitusjonen tilside og opptrådt som regjeringssjef også etter 28.august 2014. Den forrige statsministeren, Ahmet Davutoglu, ble presset ut i mai 2016 og erstattet av en nær våpenbror av Erdogan, Binali Yildirim, som finner seg i å spille annenfiolin.

Det som har preget utviklingen de siste årene i Tyrkia har vært Erdogans spill for å bli eneveldig president. Ved siden av å ha vært bestemmende for Tyrkia rolle i krigen i Syria, har det først og fremst gått ut over kurderne. Kurderkonflikten ligger her i bånn og har ført til at Tyrkia har alliert seg med alle som bekjemper dem i Syria, og også brakt IS direkte inn i Tyrkia og forverret den allmenne sikkerhetssituasjonen der.

Erdogans plan var at valgene 7.juni 2015 skulle gi han flertall for å innføre presidentstyre i Tyrkia. En forutsetning for det var å hindre at det kurdervennlige partiet Folkets demokratiske parti (HDP) kom inn i Nasjonalforsamlingen. Derfor ble utspillene fra kurderlederen Abdullah Ocalan vinteren 2015 om å videreføre fredsprosessen som startet opp i 2013 avvist, og forfølgelsen av kurdere intensivert. Da Erdogans plan om flertall ved valgene i juni falt i grus, ble krigen mot kurderne også i Tyrkia tatt opp igjen for fullt i slutten av juli sist sommer. Det førte til noe økt oppslutning for AK partiet ved valgene 1.november i fjor, da kurdere delvis ble skremt eller forhindret fra å stemme HDP igjen. Men fortsatt mangler Erdogan støtte til å innføre presidentstyre. Og kostnadene har vært massakre av mange ganger flere kurdere enn antallet drepte i kuppforsøket, og at sikkerhetssituasjonen i landet ble sterkt forverret med IS-attentater og borgerkrigstilstander i de kurdiske områdene i Sørøst Tyrkia.

Den generelle menneskerettssituasjonen er også sterkt forverret det siste året, og lite tyder på at den vil bli bedre nå, når Erdogans videre kamp for å vinne total kontroll over staten fortsetter i kjølvannet av forsøket på statskupp. Uten å beskylde Erdogan for sjøl å ha trekt i trådene bak forsøket på militærkupp, må det slås fast at hans politikk de siste årene har et stort ansvar for situasjonen landet har kommet opp i nå. Sjøl om Klassekampens forside 28.juli slår stort opp at representanter for Muslimbrødrene i Egypt heier på Erdogan og ser ut til å dele Klassekampen-ledelsens tro på Tyrkia som modell-landet, vil jeg hevde at det nok er flere år for sent.

Arnljot Ask
landsstyremedlem i Rødt

KampanjeStøtt oss

2 KOMMENTARER

  1. En liten oppfølging pr 7.augus – siden Klassekampen ser ut til å fortsette på samme sporet:

    Etter at Klassekampen hadde en forkorta utgave av mitt innlegg 2.august, har de fortsatt å prioritere intervjuer og bakgrunnsstoff som bygger opp under Erdogans fortelling om hva som har skjedd og nå skjer i Tyrkia.

    Påstanden om at «også det kurdiske partiet HDP har stilt seg bak mesteparten av politikken som presidenten har gjennomført» blir gjentatt i hovedreportasjen 5.august, uten referanse til noen representant for partiet. Den eneste representanten fra HDP som i det hele tatt har sluppet til i avisa er Hiyar Özsoy, som ble intervjuet av Kristian Aaser rett etter kuppforsøket 19.juli. Han presiserte at fordømmelsen av kuppforsøket «ikke var uttrykk for støtte til Erdogan», men støtte til «de demokratiske institusjonene». Alle uttalelsene som HDP og andre kurdiske organisasjoner har kommet med etterpå har også understreket dette. Men Klassekampen har ikke funnet det verdt å bry seg om disse, men fortsatt med sin tolkning av hva «en samlet opposisjon» mener.

    HDP har sjølsagt måtte betale for at de ikke bøyer kne for Erdogans såkalte nasjonale enhetspolitikk, ved at straffesakene mot deres parlamentarikere fortsatt opprettholdes, mens de er frafalt for medlemmer av CHP og MHP som for øyeblikket har slutt fred med Erdogan. De to siste ble også nærmest tvunget til å være med i den store markeringen Erdogan trommet sammen 7.august.

    Krigen mot kurderne fortsetter også som før, uten at Klassekampen legger vekt på dette og prøver å drøfte hvordan denne politikken henger sammen med forspillet for kuppforsøket. Siste innspill til nå (pr 6.august) var i stedet oppslaget med den gamle høyrepolitiker og NATO/EU-venn Carl Bildt, som oppfordrer Europa til sterkere støtte for Erdogan (KK 6.august). I en kroniikk som er henta inn fra et svensk magasin, og som en derfor åpenbart ikke kan bruke ytringsfriheten som begrunnelse for å måtte sette på…

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.