”Krigen mot terror” og de multinasjonale selskapene som tjener på den

1

av Solomon Hughes

Det begynte med en artikkel om et privat vaktselskap i Bosnia. Fra da av ble Solomon Hughes trukket inn i en granskning som kom til å avdekke de stadig økende profittene som følger i kjølvannet av privatiseringen av Vestens kriger.

Jeg begynte å skrive om den private sikkerhetsindustrien i juli 2001, da jeg solgte en artikkel til Observer om et firma kalt DynCorp. De var hyret inn av amerikanerne for å hjelpe til med ”gjenoppbyggingen” av Bosnia og Kosovo ved å organisere en ny politistyrke etter krigen.

Kathryn Bolkovac, en av de amerikanske politifolkene som selskapet sendte til Balkan, oppdaget at ansatte i DynCorp var involvert i trafficking. DynCorp forsøkte først å få henne til å holde kjeft, og deretter sparket de henne. DynCorp er et amerikansk selskap. Men siden de drev operasjonen i Bosnia gjennom et datterselskap i Storbritannia, gikk Bolkovac til arbeidsretten der og vant.

På det tidspunktet virket dette som en litt odde og marginal form for korrupsjon. Men så kom angrepene den 11. september, og ”spillereglene ble endret”, som Tony Blair fortalte oss. Etter de nye reglene kom det til å bli mye privatisert ”gjenoppbygging”. Ja, selv før bombingen av Irak begynte, hadde den amerikanske regjeringen gitt kontrakter til Bechtel og Halliburton for gjenoppbyggingen av infrastruktur som man fremdeles hadde til gode å ødelegge.

 

iraq-top-10-corporate-winners.jpg

Profitørene i løpet av de første ti åra av Irak-krigen. På topp troner KBR, et selskap som ble formelt adskilt fra Halliburton i 2007, etter at Halliburton hadde opparbeidet seg et svært dårlig rykte som bl.a. krigsprofitør. Som vist, søg de altså ut nesten 40 milliarder dollar fra amerikanske skattebetalere mellom 2003 og 2013 – bare på Irak-krigen.

 

En hær av private militære kontraktører – eller leiesoldater – sørget for sikkerheten til storselskapenes gjenoppbygging i Irak og Afghanistan. DynCorp forsynte Hamid Karzai med hans pretorianergarde i Kabul.

Som journalist oppdaget jeg at kontraktørene gav meg en stadig strøm av skandalehistorier. Jeg ville prøve å forstå hele fenomenet med de private vaktselskapene, og ikke bare beskrive de mange tilfellene der systemet sviktet.

Det ble raskt klart at dette var en britisk-amerikansk operasjon. Den viktigste av sikkerhetskontraktørene i Irak – Aegis – er for eksempel et britisk selskap. I forkant av Irak-krigen var Dick Cheney i Storbritannia for å promotere privatisering av krigen på en konferanse med Labour-ministre og forretningsfolk fra begge sider av Atlanteren, fordi han mente at ”våre britiske kolleger ligger langt foran oss” når det gjelder kommersialisert krigføring.

Det var også klart at privatiseringen gikk mye lenger enn de godt kjente eksemplene fra Irak. Private selskaper leverte forhørsledere til Abu Ghraib og Guantanamo Bay. Kontraktører hjalp til med vanntortur av USAs fanger på de hemmelige basene.

De private selskapene drifter også de omfattende databasene, leder ”data mining”-operasjonene og forsyner de mannskaper som utgjør ”homeland security” i USA. I Storbritannia vil den største av kontraktene innenfor ”homeland security, de nye ID-kortene, gå til store multinasjonale selskaper.

Da jurister fortalte daværende innenriksminister Charles Clarke at han ikke kunne fengsle utenlandske statsborgere uten en forutgående rettssak, satset han i stedet på ”kontroll-ordrer”. Denne formen for husarrest ble utstyrt med et vakkert ferniss og drevet på Clarkes vegne av de private selskapene Serco og Group 4. Begge er deler av den pågående privatiseringen av ”anti-terror”-vakthold.

Forsøket på å forstå effektene av Krigen mot terror A/S, innebar å forsøke og forstå ”krigen mot terror” i seg selv. Den britiske statsministeren Gordon Brown og jubelgutten hans, David Miliband, kom til min unnsetning da de trakk følgende sammenligning: De sa at ”krigen mot terrer” burde føres som Den kalde krigen. Deres nostalgi for denne perioden med anti-sosialistisk heksejakt og støtte til ”anti-kommunistiske” diktaturstater var vanskelig å forstå, men analysen deres traff spikeren på hodet.

Under Den kalde krigen forsøkte den politiske ledelsen både i USA og Storbritannia å sverte enhver utfordrer til lederstillingen deres, hjemme eller i utlandet, ved å hevde at de var del av en internasjonal kommunistisk sammensvergelse. På samme måten forsøker lederne i Washington og London å utnytte terrortrusselen til å rettferdiggjøre en hel rekke nye internasjonale intervensjonskriger eller autoritære tiltak i sine egne land.

Bare noen få timer etter at Twin Towers var falt, sa Donald Rumsfeld til sin sekretær at USA måtte gå til angrep: ”Nødvendig med mål i nær fremtid… Gå kraftig ut… Fei alt sammen vekk. Ting som har sammenheng med dette og de som ikke har det.” De siste fem årene har vi vært vitner til hvordan USA ”går kraftig ut” og forsøker å presse ikke-relaterte saker inn i ”krigen mot terror” – tydeligst da de gjorde angrepet på Irak til del av kampen mot Al Qaida, selv om Saddam ikke hadde noe som helst å gjøre med terroristangrepet i New York.

Poenget med ”krigen mot terror” er ikke å hanskes med terrorismen som sådan. Det er å vise USAs politiske og militære makt. Storbritannias ledere har valgt å surfe på bølgen etter denne makten.

Det finnes et nytt trekk ved ”krigen mot terror”. Så snart Storbritannia og USA styrket sin makt , gav de den videre til private foretak. Den nye autoritære staten og den etter-thatcheristiske minimumsstaten avfødte en ny hybrid av kjøpt, autoritær og privatisert krigføring.

Under Den kalde krigen advarte den amerikanske presidenten Eisenhower mot den ”det militær-industrielle kompleksets” ”uberettigede innflytelse”, fordi ”muligheten finnes og vil fortsatt finnes for at en illegitim makt kan vokse frem, med katastrofale følger”. Det nye sikkerhets-industrielle komplekset har ført til fremveksten av en mektig privat lobby med berettiget interesse av nye militære intervensjoner utenlands og nye autoritære tiltak på hjemmebane.

Selv om politikerne i Washington og London er fullt ut i stand til å kaste seg ut den katastrofale ”krigen mot terror” på eget initiativ, blir nå deres autoritære og militære lyster forsterket av sjefene for den nye sikkerhetsindustrien.

Det finnes to viktige mekanismer. For det første senker denne industrien terskelen for krig utenlands og reaksjonære tilbakeslag her hjemme. Hver eneste gang en minister funderer på et slikt tiltak, vil et kobbel av forretningsfolk nå tilby en konkret løsning.

For det andre: Når ministre og toppbyråkrater nå går ut av politiske lederstillinger, kan de regne med en plass i styrene til de sikkerhetsselskapene de tidligere kjøpte tjenester av. Dessuten betaler sikkerhetsindustrien en gjeng akademikere for å piske opp frykt for ”sikkerheten”.

Nylig fikk den britiske tenke-tanken IPPR, som har forbindelser til Labour, økonomisk støtte fra fire selskaper som tjener seg rike på ”krigen mot terror” – Raytheon, Booz Allen, EDS og De La Rue – til å etablere en ”sikkerhets-kommisjon” som skal komme med nye alarmerende påstander om rikets sikkerhet.

Publisert: 05.04.2008

(Fra Socialist Review) Publisert på norsk av derimot.no

KampanjeStøtt oss

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.