Klassekampen og samvirkelagskaféen

16
Faksimile av det første nummeret av Klassekampen.

En gang i oktober 1968 satt Tron Øgrim og jeg på samvirkelagskafeen på Hovin. Vi pleide å gå dit for å få i oss noe mat mellom all jobbinga, men også for å prate om partikampen i SF og ting som ikke alle på huset nødvendigvis burde høre. Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han:

– Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Tron var da 21 år og jeg var 19. Tron var formann i Oslo/Akershus fylkeslag av Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, der jeg også satt i styret. (Som annen varamann, en posisjon jeg som sagt liker ganske godt.) Jeg var redaktør for SUFs tidsskrift Ungsosialisten. Begge satt vi i SUFs sentralstyre.

samvirkelagskafeen paa hasle

Bakgrunnen for at Tron i det hele tatt kunne komme med et sånt forslag, var at vi hadde bygd opp den styrken som skulle til for å gjennomføre det. Oslo/Akershus SUF hadde nesten 1000 medlemmer på den tida, og det store flertallet av dem regna seg som revolusjonære eller maoister. Pluss at alle var aktivister. Gjennom systematiske innsamlingskampanjer og hardt arbeid hadde vi bygd opp et trykkeri som var i stand til å trykke aviser i riktig format, og vi var flinke til å ta vare på penger gjennom innsamlingskampanjer og salg av materiell.

Vi hadde folka, vi hadde produksjonsmidlene og vi hadde apparatet. Og vi var ikke skuddredde. På radio gikk den populære dramaserien Dickie Dick Dickens. Hovedskurken var mafiabossen Jimmy Kjøtthue. Hans motto var: «Ha folk, ha penger, ha ryggen fri!» Vi gjorde det til vårt motto.

Jeg var umiddelbart entusiastisk til forslaget. Med ei månedsavis ville vi være på høyde med våre svenske læremestre. Det var også en opplagt fordel med ei avis for å bygge det partiet som både Tron og jeg gikk inn for. Det eneste jeg var uenig i, var navnet. I norsk arbeiderbevegelse hadde det vært navnet på ei avis som først var organ for Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse, og så for NKU. Den mest profilerte redaktøren var Eugene Olaussen, som først var kommunist og seinere ble medlem av Høyre og Fedrelandslaget og ble dømt for landssvik i 1945. Jeg tror jeg ville ha noe mer som «Rødt flagg» eller noe sånt, på linje med det kommunistavisene på kontinentet het. De svenske ml-erne kalte bladet sitt Gnistan, oversatt etter Lenins blad Iskra, det fantes Rote Fahne og Bandiera Roja. Et sånt navn på norsk var det jeg tenkte meg.

Tron Øgrim 1967. Foto: Pål Steigan
Tron Øgrim 1967. Foto: Pål Steigan

Men Tron vant.

– Glem Eugene Olaussen, sa Tron, når vi har brukt navnet Klassekampen en stund, er det det som vil bli husket.

Vi ble enige om navnet, og i løpet av de neste par timene utforma vi det som skulle bli den redaksjonelle linja til Klassekampen fra starten, og vi ble enige om at avisa ikke skulle utgis av SUF, men av «ei gruppe marxist-leninister». Dette var for å vise at avisa fra starten av var eslet til noe større enn å være avis for et ungdomsforbund.

Vi så for oss at utgivelsen av avisa skulle være en forløper til en prosess der alle som kalte seg ml-ere i Norge, enten de kom fra NKP, SF eller SUF, eller fra AUF for den del, skulle gå sammen i en felles organisasjon. Klassekampen skulle bli avisa til denne organisasjonen, dette partiet.

I forbindelse med at Klassekampen fylte 40 år i 2009 tok avisas fotograf, Jon Lundell, dette bildet av noen av oss som var med på oppstarten i februar 1969. Fra venstre: Arne Hedemann, Pål Steigan, Morten Falck og Steinar Hinkel. Bildet er tatt i Fyrstikkalleen, der vi hadde trykkeriet den gangen.

Av samme grunn var vi enige om å finne en redaktør utafor SUFs sentralstyre.

Det var Trons idé å spørre Anders M. Andersen fra Stavanger om å stille som redaktør. Han var fra før av redaktør av avisa Tjen Folket, som var organ for venstreopposisjonen i SF. Dessuten skrev han i Orientering, så han var en god kandidat. Han sa ja, men siden han ikke bodde i Oslo, fikk vi Finn Aasheim fra SUF i Oslo til å være medredaktør, og den som ledet avisa til daglig.

Finn var redaktør til en gang på høsten 1970, først sammen med Anders, så en stund som eneredaktør og så en periode sammen med Sigurd Allern.

Beslutninga om å etablere Klassekampen ble tatt på samvirkelagskafeen på Hovin i oktober 1968. Det neste vi måtte gjøre, var å selge ideen til SUFs daværende formann, Sigmund Grønmo, og det gikk som skudd i ost. Sigmund stilte en del spørsmål omkring det praktiske, og da han skjønte at vi hadde brukbart grep om det, var han med. Og da var det egentlig bare å strø sand på det i sentralstyret. Det var veldig kort vei fra forslag til gjennomføring i 1968.

klassekampen 1969

Borte i Fyrstikkalleen lagde jeg headingen til avisa med rød stjerne, sigd og hammer og en rød flaggborg. Typene ble designet av Ellen Wennberg, som også var en god tegner.

Og så sørga vi for at første nummer av avisa var klar til landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti i februar 1969. Dette ga oss naturligvis et markant overtak i det miljøet som etter bruddet befant seg til venstre for SF. Typisk nok var hovedoppslaget på forsida på den første utgaven av Klassekampen en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. Artikkelen var usignert, men den var skrevet av helgelendingen Viktor Stein. Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.


Denne teksten er et utdrag av boka En folkefiende (Aschehoug, 2013)

 

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

  1. Det er helt fantastisk så mye bra som starter med serviettskriblerier på kaféer. Selv begynte jeg ikke å lese Klassekampen før 92/93.
    Som tillitsvalgt i renholdsbransjen og som styremedlem i det lokale Nei til EU, var det ikke så mange steder å vende seg.
    I perioder har dette barnet ditt, hjulpet meg å holde fokus.
    Uansett har Klassekampen spilt en rolle i folks bevissthet, om det bare var for å minne om at noen faktisk tenker annerledes.
    Nå er jeg redd aviser er noe jeg holder, for å lese på do.
    Ellers er de i ferd med å gjøre seg irrelevante.

    Jeg var å hørte Trond Øgrim snakke om internettet og de mulighetene det ga oss, på slutten av nitti-tallet. Og jeg brukte å kikke under hans stein i skogen, men så tok hverdagen meg og så døde han- like før «finanskrisen». Like før det ble åpenbart at han hadde rett.

    Jeg er veldig takknemlig for at du bærer børa videre.

    • Den eies indirekte av staten gjennom pressestøtten (40 mill) som betaler 80% av lønna til samtlige ansatte. Eierskapets formelle fordeling er:
      Rødt – 20.18%
      Foreningen Klassekampens Venner – 16.57%
      Fagforbundet – 15.00%
      Industri Energi – 5.00%
      Andre – 43.25%
      Under andre finner man div. forlag hvor aksjonærer eier bl.a. NHST Media Group/Dagens Nærlingsliv som igjen eier foretak bestående av A-media, Schibsted staten mm. Derfor kan du ikke forvente noe som helst av denne avisa som berører makta. Da må man starte noe nytt.

      • Rødts aksjepost har liten betydning. Rødt tør ikke bruke posisjonen til å dreie avisa i den retninga partiet ønsker, for da vil BB påberope seg redaktørplakaten og få alle medier og de fleste av de andre eierne med seg. Hvis avisa skulle pådra seg sterk politisk misnøye fra AP/Høyre, slik at de tar vekk statsstøtten, ville avisa gå inn umiddelbart.

        • Litt av ei latterlig skrustikke. Jeg vet hva jeg har kunnet utrette med 15% av pressestøtta til KK i oppstartsmidler. Satt opp eget avis&mediehus med rotasjon, servere, studio, selveid driftsbygg – og attpåtil tjent ærlige penger for beskatning. Et par tusen innskytere med beløp fra 2-5000 NOK og man er i gang.

          • Hvorfor i all verden skal en prøve å blåse liv i det kadaveret, som MSM er i dag? Er det ikke bedre å bruke pengene på å sette opp en nettavis, og kjøpe seg annonseplass hos liket med lenke til avisa?

            Det er en slik hunger der ute, alt som trengs er å lage noen få åpninger i matrisen.

    • Ja, men hvorfor papiravis? Hvem skal lese den? De som leser Klassekampen i dag? Arbeiderklassen? Hvordan skal den distribueres? Kan du reise en slik armé av frivillige som Øgrim og Steigan kunne? Har vi ikke bedre ting å bruke tida på?
      En verifiserbar, kritisk og undersøkende presse, ja takk. Men hold det i open source, slik at vi lett kan sjekke kildematerialet, og komme med innspill. Det er alt vi trenger.
      For min del er dagsaviser på papir like dødt som TV, jeg vil ikke bare se på lenger. Men jeg trenger noe å lese på do, til det duger Klassekampen utmerket. Alternativet er Donald.

      • Hvis du kutter internett, hva har du da? Da Adresseavisen måtte selge seg ned i Hitra-frøya fordi de ble for dominerende, ble det også lagt vekt på tilgang til trykkerier. Da med nazifiseringen av Adressa i friskt minne, som mange andre aviser ble under krigen. Nå trykkes alt sammen gjennom få regionale monopol som kan betraktes som ett eierskap.
        – Kunsten å sette ting i perspektiv for folk er å sy en rød tråd av hendelser over tid, og samle det sammen til ett forståelig og lesevennlig produkt. Ei månedlig eller ukentlig blekke/magasin i et virrvarr av nettsider med begrenset oversikt – som inngår i samme konseptet er like aktuelt i dag. Synligheten med å være på alle plattformer er vel så viktig. Og tro meg, det er innholdet folk bryr seg om, ikke teknologien. I tillegg ønsker annonsører å nå ut til alle. Ei nettside har begrenset plass, det er tross alt bare èn side, og panoramakampanjer har stor effekt uansett budskap. Et komplett mediehus bør inneholde radio, tv, nettside og tabloid/magasinmuligheter, uavhengig av andre.

        • Jeg tror ikke på at internettet lar seg kutte så lett. Det er da ikke bare oss som bruker det. Hvis det blir kuttet, så er vi alt i unntakstilstand og da må vi allikevel ty til alternative løsninger. Datamaskiner kan da skrive ut også, de.

          Det som er viktig, er at mange nok er kjent med «avisa» på forhånd, slik at de vil lete etter den. Det kan vi best oppnå gjennom nettet.

          Jeg vil heller at «avisa» er i flest mulig andre hus, enn å kaste bort krefter på å bygge sitt eget.

          Det sies at generalene planlegger for forrige krig, det ser ut til at de ikke er alene.

          • Det første som blir tatt ned og kontrollert er et sårbart internett. Det viktigste er uavhengighet og synlighet. Det er en grunn til at murdocks mediehus er strengt bevoktet i en rolig hverdag sjøl om i internett er raskest på nyheter. Ingen kommer til å kvitte seg med en papirbackup som kan spy ut 40 – 50.000 eks 48++ sider tabloid i timen hvis det kommer en mobilisering. Da blir det vanskelig å leie trykk hos motparten 😄

          • Meget interessant og relevant diskusjon, AnneBrit og JAP. Gode momenter på begge sider. Takk.

  2. «Jordnært, norsk, arbeiderinnretning.» Norska och svenska är två språk som står varandra så nära att en del utomnordiska lingvister vill räkna dem som två dialekter. Men kulturellt är vi mer olika och det är kanske grunden till att vi utgör två nationer; jag menar inte hade någon «svensk Pål Steigan» idag skrivit om svenska «Gnistan» att den skulle vara «Jordnära, svensk och inriktad på arbetare». Det första och sista nog, men det i mitten…..?

  3. Min 1. arbeidsplass i 1970 var i Samvirkelaget her. Nå er bygget rivi og betongkolosser bygges langs Grenseveien… av utenlandske arbeidere. Det gikk jævlig fort fra solide arbeidsplasser i byggebransjen til bare innleid arbeidskraft. Da er vel Klassekampen tapt i den bransjen… også!??
    Sjøl ble jeg typograf og tapte klassekampen i 2001, men fikk noen spennende og gode år i avisa Nationen. Jobbe med Orientering på onsdager var et høydepunkt. Engasjerte folk i den avisa, husker jeg og de gikk alltid over deadline. Skulle jo ha med seg det siste. Entusiasmen var helt sikkert ikke mindre i Klassekampen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.