oss 100 kroner!
En gang i oktober 1968 satt Tron Øgrim og jeg på samvirkelagskafeen på Hovin. Vi pleide å gå dit for å få i oss noe mat mellom all jobbinga, men også for å prate om partikampen i SF og ting som ikke alle på huset nødvendigvis burde høre. Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han:
– Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.
Tron var da 21 år og jeg var 19. Tron var formann i Oslo/Akershus fylkeslag av Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, der jeg også satt i styret. (Som annen varamann, en posisjon jeg som sagt liker ganske godt.) Jeg var redaktør for SUFs tidsskrift Ungsosialisten. Begge satt vi i SUFs sentralstyre.
Bakgrunnen for at Tron i det hele tatt kunne komme med et sånt forslag, var at vi hadde bygd opp den styrken som skulle til for å gjennomføre det. Oslo/Akershus SUF hadde nesten 1000 medlemmer på den tida, og det store flertallet av dem regna seg som revolusjonære eller maoister. Pluss at alle var aktivister. Gjennom systematiske innsamlingskampanjer og hardt arbeid hadde vi bygd opp et trykkeri som var i stand til å trykke aviser i riktig format, og vi var flinke til å ta vare på penger gjennom innsamlingskampanjer og salg av materiell.
Vi hadde folka, vi hadde produksjonsmidlene og vi hadde apparatet. Og vi var ikke skuddredde. På radio gikk den populære dramaserien Dickie Dick Dickens. Hovedskurken var mafiabossen Jimmy Kjøtthue. Hans motto var: «Ha folk, ha penger, ha ryggen fri!» Vi gjorde det til vårt motto.
Jeg var umiddelbart entusiastisk til forslaget. Med ei månedsavis ville vi være på høyde med våre svenske læremestre. Det var også en opplagt fordel med ei avis for å bygge det partiet som både Tron og jeg gikk inn for. Det eneste jeg var uenig i, var navnet. I norsk arbeiderbevegelse hadde det vært navnet på ei avis som først var organ for Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse, og så for NKU. Den mest profilerte redaktøren var Eugene Olaussen, som først var kommunist og seinere ble medlem av Høyre og Fedrelandslaget og ble dømt for landssvik i 1945. Jeg tror jeg ville ha noe mer som «Rødt flagg» eller noe sånt, på linje med det kommunistavisene på kontinentet het. De svenske ml-erne kalte bladet sitt Gnistan, oversatt etter Lenins blad Iskra, det fantes Rote Fahne og Bandiera Roja. Et sånt navn på norsk var det jeg tenkte meg.
Men Tron vant.
– Glem Eugene Olaussen, sa Tron, når vi har brukt navnet Klassekampen en stund, er det det som vil bli husket.
Vi ble enige om navnet, og i løpet av de neste par timene utforma vi det som skulle bli den redaksjonelle linja til Klassekampen fra starten, og vi ble enige om at avisa ikke skulle utgis av SUF, men av «ei gruppe marxist-leninister». Dette var for å vise at avisa fra starten av var eslet til noe større enn å være avis for et ungdomsforbund.
Vi så for oss at utgivelsen av avisa skulle være en forløper til en prosess der alle som kalte seg ml-ere i Norge, enten de kom fra NKP, SF eller SUF, eller fra AUF for den del, skulle gå sammen i en felles organisasjon. Klassekampen skulle bli avisa til denne organisasjonen, dette partiet.
Av samme grunn var vi enige om å finne en redaktør utafor SUFs sentralstyre.
Det var Trons idé å spørre Anders M. Andersen fra Stavanger om å stille som redaktør. Han var fra før av redaktør av avisa Tjen Folket, som var organ for venstreopposisjonen i SF. Dessuten skrev han i Orientering, så han var en god kandidat. Han sa ja, men siden han ikke bodde i Oslo, fikk vi Finn Aasheim fra SUF i Oslo til å være medredaktør, og den som ledet avisa til daglig.
Finn var redaktør til en gang på høsten 1970, først sammen med Anders, så en stund som eneredaktør og så en periode sammen med Sigurd Allern.
Beslutninga om å etablere Klassekampen ble tatt på samvirkelagskafeen på Hovin i oktober 1968. Det neste vi måtte gjøre, var å selge ideen til SUFs daværende formann, Sigmund Grønmo, og det gikk som skudd i ost. Sigmund stilte en del spørsmål omkring det praktiske, og da han skjønte at vi hadde brukbart grep om det, var han med. Og da var det egentlig bare å strø sand på det i sentralstyret. Det var veldig kort vei fra forslag til gjennomføring i 1968.
Borte i Fyrstikkalleen lagde jeg headingen til avisa med rød stjerne, sigd og hammer og en rød flaggborg. Typene ble designet av Ellen Wennberg, som også var en god tegner.
Og så sørga vi for at første nummer av avisa var klar til landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti i februar 1969. Dette ga oss naturligvis et markant overtak i det miljøet som etter bruddet befant seg til venstre for SF. Typisk nok var hovedoppslaget på forsida på den første utgaven av Klassekampen en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. Artikkelen var usignert, men den var skrevet av helgelendingen Viktor Stein. Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.
Denne teksten er et utdrag av boka En folkefiende (Aschehoug, 2013)
