Panama Papers – det er mye som stinker

0

Avsløringer av hvordan maktpersoner har brukt et advokatfirma i Panama til å skjule private formuer og svindle hjemlandet for skatt, dette burde jo være drømmen av en gravende journalistikk. For det er slik avsløringa av 11,5 millioner dokumenter fra advokatfirmaet Mossack Fonseca, de såkalte Panama Papers, framstår. Men dessverre er dette også corporate media på sitt verste. Det er mye som stinker her, og det er ikke først og fremst DNBs assistanse til norske skattesnytere jeg tenker på.

panama papers logo

Panama-papirene og avsløringene

Panama-papirene dreier seg altså om lekkasjen av omtrent 11,5 millioner dokumenter fra advokatfirmaet Mossack Fonseca i Panama. Dokumentene ble lekket 3. april 2016, og skal vise at et stort antall rike og kjente personer har plassert verdier i skatteparadiser. Dokumentene navngir over 500 banker, 214 000 virksomheter og flere statsoverhoder, politikere og milliardærer, inkludert rundt 200 norske kunder.

De som har jobbet med dokumentene er International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) og et utvalg mediebedrifter, deriblant Süddeutsche Zeitung. Det første som ble slått opp av avsløringene var at venner av Vladimir Putin står på denne lista.

Men skuffende nok hadde de ingenting på den russiske presidenten. Russland er et land med omfattende korrupsjon, og en klasse av oligarker som ikke er kjent for å bry seg så mye om lover og regler. Og som president i dette landet, antar jeg at Putin kjenner de fleste av dem. Og det ville ikke ha overrasket meg om også han hadde brukt noen tjuvtriks. Men så viser det seg at disse nyhetene om Putin og skatteparadiser er en ikke-nyhet. Journalistene har virkelig anstrengt seg for å finne noe på Putin, og det eneste de kan slå fast er at «presidentens navn ikke finnes i noen av dokumentene». Derimot skal det finnes noe skittent undertøy på en av Putins venner.

panama papers

Det viser seg, som for så vidt Süddeutsche Zeitung har redegjort for, at journalistene spesielt har gått etter personer som står på FNs sanksjonliste, og The Guardian fyller ut med at dette inkluderer Nord-Korea, Syria, Russland og Zimbabwe. Kort sagt har man gått etter fiender av USA.

Dinosaurusen i rommet

Det som ved første øyekast slår en som utrolig merkelig ved det som foreløpig er avslørt er det nesten totale fraværet av firmaer og personer fra USA. USA har verdens største antall multimilliardærer. Svært mange av de aller rikeste selskapene i verden finnes i USA. Disse er beryktet for å skjule sine formuer og drive global skatteplanlegging. Det er velkjent at et selskap som Apple for eksempel skjuler gigantformuer i skatteparadiser. Og ikke bare Apple. Citizens for Tax Justice har avslørt at de 500 rikeste selskapene i USA har over 2100 milliarder dollar plassert i skatteparadiser.

Men til nå har ikke ICIJ eller deres utvalgte partnere så mye som rørt ved disse selskapene. Dette er ikke en glipp. Skal du skrive om internasjonal skattesvindel, så må du jo skrive om de største av dem. Uansett hvor tvilsomme Rune Bjerke og statsbanken DNB måtte være, så kommer de ikke høyt opp i denne sammenhengen.

Avsløringene inneholder ingenting om de notorisk korrupte politikerne Tony Blair og Hillary Clinton og ingenting om USAs oligarker, ingenting om Rothschild, Rockefeller, Carnegie, Ford, Soros og så videre. Det skulle vel ikke ha noe med det å gjøre at ICIJ er grunnlagt og sponset av USA’s Center for Public Integrity, som igjen er finansiert av Ford Foundation, Carnegie Endowment, Rockefeller Family Fund, W K Kellogg Foundation og Open Society Foundation (Soros) – samt USAID?

Og det finnes ingen senatorer fra USA i det materialet som er publisert, ingen toppolitikere fra EU eller Israel. Og hvorfor har de ikke gått etter de store selskapene som eier corporate media. Det burde jo være enkelt. Det er bare en håndfull av dem. Kan det være så enkelt som at denne avsløringa nettopp kjøres av coporate media, og at deres eiere derfor er «no go zone»?

Del av mediekrigen og et kraftig våpen

Dette stinker. Når journalistene har tatt seg bryet med å finne en fetter av Bashar al Assad som visstnok skal ha plassert noen svarte penger i utlandet, men ikke har gått etter de store haiene, så stinker det til himmels. Dette er krig via massemedier, krig via lekkasje. Og massemediene spiller en viktig rolle i all krig. Se her og her.

Den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray skriver:

The corporate media – the Guardian and BBC in the UK – have exclusive access to the database which you and I cannot see. They are protecting themselves from even seeing western corporations’ sensitive information by only looking at those documents which are brought up by specific searches such as UN sanctions busters. Never forget the Guardian smashed its copies of the Snowden files on the instruction of MI6.

What if they did Mossack Fonseca database searches on the owners of all the corporate media and their companies, and all the editors and senior corporate media journalists? What if they did Mossack Fonseca searches on all the most senior people at the BBC? What if they did Mossack Fonseca searches on every donor to the Center for Public Integrity and their companies?

What if they did Mossack Fonseca searches on every listed company in the western stock exchanges, and on every western millionaire they could trace?

Dette skjer naturligvis ikke, og fordi det ikke skjer, kan vi ikke ha tillit til The Guardian, Süddeutsche Zeitung og ICIJ i deres behandling av disse dataene.

Og en ting til: Dette legger grunnlag for utpresning. Det sietter opplagt korrupte politikere og ledere rundt i verden som vet at de står på denne lista, men som ennå ikke har fått navnet sitt publisert. De ser hvordan det går med den islandske statsministeren Sigmundur David Gunnlaugsson, og de kan tenkes å være lett bytte neste gang USA vil ha dem til å snu i en politisk sak, støtte en krig eller lure et parlament.

Det handler om å vinne narrativen

De som manipulerer verdens massemedier for å lure oss trill rundt vet at det handler om å kontrollerere narrativen. Så snart en fortelling er akseptert i folks hjerner, kan den nesten ikke viskes ut av logikk, fakta eller argumenter. Og for å gjøre det, handler svært mye om det første døgnet, det er da fortellingen setter seg, jamnfør MH17. Snart vil denne saka drukne, ikke minst i den enorme mengden av data som antakelig vil bli produsert. Og det folk sitter igjen med er at det var noe om at Putin og Assad driver med skattefusk, noe som altså slett ikke er dokumentert. Og de virkelig svære haiene har sluppet unna med det igjen – fordi det er de som styrer mediene og eier spillet.

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.