oss 100 kroner!
Hvis helseøkonomene skal gjøre seg håp om å bli i stand til å forstå de systemene de deltar i, må de først og fremst lære å respektere sitt eget fags begrensninger.
I SIN BLOGG på nett i Dagens Medisin (15. mars) om «Fryktkultur, budsjettkultur og offerrolle», ser helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen fullstendig bort ifra den overveldende mengden av nyere erfaringsbasert forskning – som viser hvordan mål- og resultatstyring overalt virker fordyrende og faglig fremmedgjørende i en grad som ikke er bærekraftig.
Det er i virkeligheten mye billigere og mer effektivt å kultivere kvalitet og faglighet – fordi en stadig bedre ressursøkonomi og prosessøkonomi med redusert sløsing, dobbeltarbeid og etterarbeid, og lavere kontroll- og transaksonskostnader, er egenskaper ved både kvalitetsbegrepet og begrepet faglighet.
PROBLEMET. Vi har ikke råd til å la være å kultivere kontinuerlig læring og kvalitetsforbedring i helsesektoren, men vi har ikke råd til å holde oss med mål- og resultatstyringens eksponentielle vekst i byråkratiske og prosesshemmende kontroll- og transaksjonskostnader.
Kristiansen avslutter sitt blogginnlegg med å skrive: «En bedre forståelse av det systemet som man selv er en del av, kan være en god medisin mot unødvendig frustrasjon». Det har han selvfølgelig helt rett i, og her skal han få smake sin egen medisin.
I virkeligheten er problemet at nettopp helseøkonomenes reduksjonistiske begreper og metoder ikke leder til systemforståelse – mens helsefagene på sin side nettopp er systemorienterte, kontekstorienterte og prosessorienterte av natur.
SVAKHETER. Mål- og resultatstyring reduserer de primære faglige, sosiale og kulturelle erfaringene til sekundære måltall som prosesseres på standardisert vis i beslutningsprosessene.
Dette er på langt nær et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag for en ansvarlig og samvittighetsfull systemforståelse. Og når kvaliteten på informasjonsgrunnlaget for ledelsens beslutninger er for dårlig, fatter ledelsen naturligvis alt for mange dårlige og gale beslutninger. Dette er essensen i den internasjonale administrasjonsfaglige kritikken av mål- og resultatstyring.
NEGATIV STRUKTURTVANG. Systemer identifiseres ved sin idé og sitt formål, og består av strukturer som begrenser og leder prosessene slik at prosessene oppfyller ideen og formålet i utgangspunktet.
Helseøkonomene har i sitt fag verken begreper for å beskrive og forstå systemenes ideer og formål, eller prosessenes tilsvarende faglige, sosiale og kulturelle innhold. De beskriver strukturer og et begrenset utvalg målbare forhold. Mål- og resultatstyring representerer en reduksjonistisk og strukturorientert tilnærming til systemforståelse som i utgangspunktet overstyrer den kontekstavhengige prosessforståelsen – men som nettopp dermed avskjærer seg fra systemforståelse – og følgelig fra en positiv prosesskontroll. I stedet blir målstyringen en overordnet idé og et formål i seg selv, og vi får en negativ strukturtvang – som hemmer evnen til å lære av erfaringen og tilpasse seg endrede betingelser og ny kunnskap – og hvor faglig og etisk begrunnet systemkritikk møtes med mistenkeliggjøring og trusler. Faget helseøkonomi har ikke språk og metoder for å beskrive og forstå virkningene av denne typen systemerfaringer.
KVALITET. En prosessorientert tilnærming til systemforståelse er overlegen i den forstand at den tar utgangspunkt i erfaringen og den primære faglige og sosiale intelligensen og kulturen på de lokale arenaene hvor medarbeiderne anvender sin vilje og sine egenskaper for å oppfylle den overordnede ideen og formålet med systemene.
Denne intelligensen og kulturen må selvfølgelig involveres i utgangspunktet når ledelsen skal lære hvordan den stadig kan forbedre kvaliteten på de strukturene som legger til rette for fagfolkenes oppfyllelse av ideen og formålet med det hele. Da må vi kultivere sunne holdninger, gjensidig respekt og tillit.
SAMMENBRUDD? Mål- og resultatstyring kultiverer konkurranseorientert egeninteresse, usikkerhet og frykt som insentiver i sin overstyring av de faglige, sosiale og kulturelle prosessene i systemene.
Dette stimulerer antisosiale holdninger og kontraproduktiv adferd i arbeidsmiljøene som hemmer teamenes og systemenes prestasjoner. Derfor er det bare et spørsmål om tid før hele det kostnadsdrivende og faglig fremmedgjørende målstyringsparadigmet faller på sin egen urimelighet og bryter sammen under trykket av sin egen tvang – og sin mangel på respekt for fag og arbeid.
RESPEKT. Hvis helseøkonomene skal gjøre seg håp om å bli i stand til å forstå de systemene de deltar i, må de først og fremst lære å respektere sitt eget fags begrensninger i så måte. For å parafrasere Anne Kari Lande Hasle: Helseøkonomene må lære å respektere sitt fags underordnede og sekundære rolle i forhold til systemenes overordnede ide og primære faglige, sosiale og kulturelle innhold.
Da først kommer helseøkonomenes begrensede bidrag riktig til sin rett i den store sammenhengen, og alle blir fornøyd.
