Krigen i Syria: Gassangrepene

Krigen i Syria del 3: Gassangrepene

Av Helmut Scheben

Etter initiativ fra Frankrikes president Nicolas Sarkozy i februar 2012 møttes representanter fra flere land og internasjonale organisasjoner i Tunis for å danne en allianse, kalt `Syrias venner`. Den ble dominert av NATO-land, USA, UK, Frankrike og Tyrkia. Dessuten: Golf-statene som kjempet militært mot Assad.  Da Russland og Kina sa nei til FNs sikkerhetsråd om grønt lys for å gjenta Libya-scenariet, prøvde `venner av Syria` å styrte Assad uten FN-mandat gjennom politisk og militært press. Økonomiske sanksjoner ble også satt inn for å få fart på sammenbruddet i Syria. Som talsperson for `Syrias venner` var US-utenriksminister Hillary Clinton i front med sine skarpe trusler mot Syrias allierte, Russland.

clinton syria

Obamas `røde linje`

I august 2013 møtte et team av spesialister på kjemiske våpen fra FNs OPCW i Damaskus for å

Helmut Scheben: Geboren am 31. August 1947 in Koblenz (Deutschland). Von 1980 bis 1985 Presseagentur-Redaktor und Korrespondent für Printmedien in Mexiko und Zentralamerika. Ab 1986 Redaktor der «Wochenzeitung» in Zürich. Ab 1993 Redaktor verschiedener Sendungen im Schweizer Fernsehen. Seit 1995 Redaktor der SF-«Tagesschau». (Bild: ZVG)

Helmut Scheben: Født 31. August 1947 i Koblenz (Tyskland). Fra 1980 til 1985 redaktør og korrespondent i Mexiko und Sentralamerika. Fra 1986 redaktør for «Wochenzeitung» i Zürich. Fra 1993 redaktør for forskjellige sendinger på sveitsisk TV. Fra 1995 redaktør for SF-«Tagesschau». (Bild: ZVG)

undersøke anklager om bruk av gass i ulike deler av landet.  En dag etter at FN-spesialistene dukket opp, kom et angrep med saringass ikke langt fra hotellet der de var innlosjert. Angrepet tok livet av flere hundre. Syrisk opposisjon og Vesten med USA i spissen, anklaget omgående Assad. De gjorde det uten å ha bevis og uten bruk av innlysende logikk: Assad måtte være mindre begavet om han brukte gass akkurat når FNs eksperter på giftgass var på besøk. Og det skulle han ha gjort samtidig med president Obama erklæring om at bruk av kjemiske våpen var en rød linje for USAs tålegrense i Syria.

10/9-2013 talte Obama til nasjonen. Han sa bl.a. at `regjeringen Assad hadde drept over 1000 mennesker med gass`. Eksplisitt sammenliknet han det med holocaust under 2. verdenskrig. Han annonserte et militært angrep på Syria, men ble åpenbart holdt tilbake av egne e-folk og generaler. Generalstabssjef Dempsey advarte mot `aggresjon som ikke kan rettferdiggjøres`, som ville utløse en ukontrollerbar politisk gressbrann i hele Midtøsten.   

Var påstander om bruk av giftgass en propagandaløgn?

US-forsvarets-etterretning, DIA, henviste i juni 2013 i et strengt konfidensielt notat til at al-Nusra-fronten hadde en avdeling som produserte sarin og fikk hjelp av tyrkiske og saudi-arabiske agenter. I e-tjenestene gikk rykter, for det var mange tegn på at al-Qaidas ideologiske tvillingbror al-Nusra-fronten kunne stå bak angrepet for å provosere fram et USA-angrep. Noen e-folk bestemte seg for å gå ut med det de visste til journalisten Seymour Hersh: The Red line and the Ratline, London Review of Books, april 2014. 

images-8_6.jpeg

Bashar al-Assad sa selv etter gass-angrepet i intervju med der Spiegel: `Obama kommer ikke med annet enn løgner. Vi har ikke brukt kjemiske våpen. Og bildet dere tegner av meg som en drapsmann mot sitt eget folk, er like falskt`. 

Også Russland, en nær alliert med Syria med gode informasjonskilder på stedet, kom til den slutningen at det ikke var Assad som var ansvarlig for gass-attentatet, men opprørerne. Putin skrev dette i et innlegg i New York Times. Men det gjorde ikke inntrykk på ledende vestlige medier, som slavisk fulgte USA-fortellingen om `Assad som skyldig`.

De prøvde å bruke rapporten fra FNs kjemi-våpen-eksperter som bevis. Men de hadde ikke i oppdrag å slå fast hvem som sto bak ugjerningen. Det gjorde de heller ikke i rapporten. Tvert i mot pekte de på at undersøkelsen fant sted under enormt tidspress og at området de sjekket var under opprører-kontroll. Videre slo de fast at forholdene på stedet gjorde det ikke umulig å manipulere ammunisjonshylser og andre bevismaterialer. For å forstå det var det nødvendig å lese hele FN-rapporten, også det med liten skrift, nøyaktig. De fleste journalistene hadde åpenbart ikke tid til det og fulgte raskt opp meldinger og framstillinger fra vestlige regjeringer som betegnet Assad som `massemorder`.

Ekspertene fra FNs organisasjon for forbud av kjemiske våpen, OPCW, har siden sist funnet ut at opprørsgrupper brukte kjemiske våpen, siste gang for eksempel primo november 2015. Tilsvarende rapporter ble allment ignorert av vestlige medier eller dukker opp bare som rand-meldinger. De mener tydeligvis at det er saker vi helst ikke bør kjenne til.

Våpen og US-dollar til terrorister

US-visepresident Joe Biden fortalte i 2014 om stillingen når krigen begynte i Syria med forbausende åpenhet i en tale ved Harvard-universitetet:  

«Vårt største problem var våre egne allierte. Tyrkere, saudier, emirater var så opptatt av å få vekk Assad og sette i gang stedfortreder-krig mellom sunni -og sjia-muslimer at de leverte hundre millioner US-dollar og flere tusen tonn våpen til alle som ville kjempe mot Assad». 

På samme måte ble al-Nusra og al-Qaida og `hellige krigere fra hele verden rustet opp. (Se også Leukefelds bok). Det Biden her unnlot å nevne er at Washington fra starten av var med på å destabilisere Syria, som da CIA organiserte transport av våpen fra Benghasi til Syria, noe som kom fram under kongress-høringen om drapet på USAs ambassadør i Benghasi, Libya.

De store feilene i Vestens politikk

Michael Lüders, mangeårig Midtøsten- korrespondent for Die Zeit publiserte for kort tid siden boka: Den som sår vind – Hva den vestlige politikken har fått i stand i Midtøsten. Lüders kom til denne konklusjonen: «Vestens politikk i arabisk-islamsk verden er blind på årsaker og kompleksitet i de sosiale endringene disse regionene gjennomlever. Den tror at direkte eller indirekte intervensjoner kan ordne opp i alt, uten å ta hensyn til tapene». 

Lüders minner om at det ikke finnes mellomsjikt i de fleste arabiske statene, som er sterke nok til å sette inn en egen fortelling og en ny identitet mot klansmakt, stammemakt og innflytelse fra religion og etnisitet.

Lüders frifinner ikke Assad-regjeringen fra anklager om at den ikke prøvde andre løsninger på krisen enn panservogner og bombing fra luften. Likevel slår han fast: «Det var en stor feil å gå inn for å styrte Assad for enhver pris». Etter erfaringene i Irak, Afghanistan og Libya må det nå endelig være klart at det er umulig å påtvinge en demokratisk modell utenfra. Nøkternt sett kom den syriske oppstanden minst 10 år for tidlig. Betingelsene for endring av makta var ikke til stede`.

 

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 4/2-2016. Kilde: Helmut Scheben , 2/12-15, gjengitt av uz/dkp, 5/12-2015.

Les også:

Del 1: Krigen i Syria: Bakgrunnen

Del 2: Syria: Den skitne propagandakrigen

  2 kommentarer til “Krigen i Syria: Gassangrepene

  1. 8. februar 2016 klokka 10:57

    Tillat meg å komme med en liten, men viktig korreksjon til denne artikkelen: Nusrafronten er ikke al-Qaidas ideologiske tvillingbror i Syria. Nusrafronten ER al-Qaida offisielle avdeling i Syria. IS og “moderate” opprørsgrupper av typen Jaish al-Islam og Ahrar al-Sham kan derimot med rette omtales som al-Qaidas ideologiske tvillingbrødre, og sistnevnte har også et formalisert samarbeid med al-Qaidas Nusrafront i Jaish al-Fatah. Jaish al-Fatah, som altså er et samarbeid mellom det offisielle al-Qaida og en annen ekstrem salafistisk gruppe, blir også inkludert i kategorien “moderate opprørere” i en rekke vestlige medier. Blant annet har BBC fortalt at USA-produserte rakettdrevne anti-tanksmissiler har blitt levert til Jaish al-Fatah, men vel og merke (i følge BBC!) IKKE til Nusrafronten. Det er derfor litt viktig å være litt pirkete i disse framstillingene. Vesten leverer FAKTISK avanserte våpensystemer rett til kjerne-al-Qaida, ved at Saudi-Arabia leverer våpen til Jaish al-Fatah, som inkluderer Nusrafronten som ER al-Qaida, ikke bare en ideologisk slektning.

Legg inn en kommentar