Venstresida og den nye tjenerklassen

0

– Vi har fått en helt ny tjenerklasse i Norge. Folk som får beskjed om at de ikke har rett til noen ting. De skal bukke og takke, og være glad for at de i det hele tatt er her, sier Georg Schjerven Hansen til Dagbladet.

Framveksten av den «nyliberale» økonomien fra 1990-tallet har ikke bare ført til at de rikeste er blitt enormt mye rikere. De fattige er også blitt fattigere, og det har vokst fram et nytt tjenerskap av lavtlønte, ofte innvandrere, som har få rettigheter og stort sett må ta det som byr seg på arbeidsmarkedet.

Mikael Nyberg har beskrevet hvordan dette nye arbeidsmarkedet har skapt et nytt tjenerskap, som vi må kanskje hundre år tilbake for å se maken til i Norden:

CAROLA LEMNE, vd för Svenskt Näringsliv, minns i en stort uppslagen intervju i Dagens Nyheters helgmagasin sin barndom. De hade ett hembiträde från Thailand: ”hon kunde krypa på knäna och servera och se ut som en drottning under tiden”

Norsk oljeøkonomi har ført til en periode med høye lønninger, ikke bare for næringslivstoppene, men også for toppene i organisasjonslivet og tankesmiene.

I en kronikk i Klassekampen tok skribenten Sandra Lillebø opp tendensen til at høyprofilerte ledere på «venstresida» kjøper seg vaskehjelp og andre tjenester i hjemmet.

Jeg husker veldig godt den dagen det gikk opp for meg at mange av dem som ga seg ut for å være på mitt lag, ikke lignet på meg i det hele tatt. Jeg var ganske voksen, og på besøk hos en venninne. Vi snakket om felles bekjente, som i likhet med oss jobbet i kultursektoren. Vi snakket om stipendene deres, om de spennende oppdragene, om utenlandsoppholdene, om mødrene deres som hadde gått av med tidligpensjon for å passe barnebarna og dermed sørget for sine barns selvrealisering. På den tiden var jeg selv dobbeltarbeidende alenemor med tilnærmet ingen avlastning, men med desto flere urealiserte prosjekter i skrivebordsskuffen.

Etter hvert som samtalen skred frem, og jeg innså hvor vanlig det var blant oss på venstresida å være så privilegert, tok jeg til tårene.

Men det var da Lillebø satte navn på fenomenet at temperaturen i diskusjonen økte mange hakk:

I lørdagens utgave av Klassekampen bet jeg meg merke i to tekster. Den ene var Åse Brandvolds reportasje om de tre tankesmielederne Cathrine Sandnes, Marte Gerhardsen og Kristin Clemet, som alle bruker vaskehjelp for å få hverdagen til å gå opp. Senere har det – til min overraskelse – blitt tydelig at mange har tolket denne artikkelen til utelukkende å handle om kjønn.

Da jeg for min del åpnet avisa lørdag morgen, så jeg en sak som først og fremst dreide seg om hvor utbredt og akseptert det har blitt i deler av middelklassen å kjøpe tjenester til hjemmet, og hvilke virkninger utbredelsen av disse tjenestene har, særlig for dem som utfører dem.

Naturligvis ble Lillebøs artikkel tolket moralistisk, og ikke sosialt, slik er jo norsk debattkultur. Men hvis vi ser på tankesmia Agenda, så tjener de tre topplederne til sammen nesten 4 millioner kroner (ink. sosiale utgifter), og disse lønningene sluker hele tilskuddet fra Landsorganisasjonen: Marte Gerhardsen har en lønn på 1,3 millioner kroner, nestleder Kaia Storvik og stabssjef Marte Ramborg 890.000.

(I denne sammenhengen er Cathrine Sandnes i tankesmia Manifest, nesten atypisk med sin lønn på 580.000 kroner.)

Kristin Clemet i tankesmia Civita, har en lønn på 2 millioner. Ser vi på toppene i bistandsorganisasjonene, så er de svært godt betalt for sin altrusime og sin nestekjærlighet. Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen. Lønn: 1 195 000 kr. Åsne Havnelid, generalsekretær i Norges Røde Kors. Lønn: 1 083 000 kr. Nita Kapoor, direktør Fredskorpset. Lønn: 1 082 000 kr. Svein Grønnern, generalsekretær i SOS-barnebyer. Lønn: 1 031 000 kr. Liv Tørres, generalsekretær Norsk Folkehjelp. Lønn: 909 000 kr.

Grensa for å tilhøre de 1% rikeste i Norge, når det gjelder lønnsinntekt, er på 1,6 millioner, skriver Aftenposten, så disse topplederne har ikke helt klart å rykke inn der. Men de er like under, la oss si blant de 1,5% rikeste. Klassemessig sett betyr det at de tilhører det vi må kalle borgerskapet i Norge. De fleste av dem har ikke kapitalinntekt, men de har et mektig nettverk, som kan være vel så viktig for å fortsette klassereisa opp og fram.

Dette sosiale sjiktet har råd til å kjøpe seg tjenester fra den nye tjenerklassen, særlig nå som «en polakk» eller ei «thai-dame» er blitt så billige.

Gjennom det siste tiåret er de «frivillige organisasjonen» blitt en slags ytre etat for statsapparatet. Disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.

Her hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner i samme periode lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner, ifølge regnskapene for 2012.

Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.

Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst. Etter omsetning tilhører disse organisasjonene de aller største bedriftene i Norge.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.