To slags klimapolitikk – forlenge fossilalderen eller satse på fossilfri energi

0
Erik Plahte
Erik Plahte

Er det realistisk å nå klimamålet fra Paris, hva vil det koste og hvem skal betale? Kanskje noen vil tjene på det? Det er iallfall sterke krefter som ser for seg store profittmuligheter på veien mot en ikke-fossil framtid. Og hvor står den norske politiske og økonomiske eliten? Påstandene om at norsk olje og gass trengs for å nå klimamålene sakner ethvert faglig grunnlag. Her er noen fakta og synspunkter.

Fossilt mot fornybart, kampen er i gang også blant kapitalkreftene

Så lenge fossil energi er billigere enn fornybar, er det ingen grunn til å vente at oljeselskapene vil gå i spissen for å legge om til fornybar energi. Det gjør de jo slett ikke heller. De kjører på som før. Hittil har de ikke vært villige til å ta klimaproblemet på alvor. De har ingen planer om å ta ansvar for, langt mindre å gå i spissen for å redusere produksjonen av olje og gass. Exxon skriver f.eks. i sin 2015 Outlook for Energy: «Vi venter at de globale, energirelaterte utslippene av CO2 vil øke med ca 25% fra 2010 til 2030 og deretter avta med omtrent 5 prosent til 2040.» Dette er et opplegg for klimakatastrofe. Togradersmålet ville bli sprengt før denne perioden er omme. Men en kampanje blant aksjonærene i Exxon for å få konsernet til å ta klimaansvar, ser ut til å få vind i seilene. For flere tiår siden var Exxon blant de ledende i klimaforskninga. Nå reises kravet om å granske hva Exxon egentlig har visst om klimaforandring og om konsernets informasjonsvirksomhet har vært i strid med forbruker- og aksjonærlovene, kan vi lese i en melding fra Ceres, en organisasjon som vil mobilisere ledende krefter innen investering og næringsliv til å skape en global økonomi basert på fornybar energi – og der USA fortsatt er en økonomisk supermakt.

Det vil kreves kolossale investeringer for å erstatte all fossil energiproduksjon med energi fra vind, sol og andre fornybare kilder. IEA anslår i sin rapport Energy Technology Perspectives 2015 at det vil kreves omtrent 40 000 milliarder dollar i ekstra investeringer for å legge om til fossilfri energiproduksjon innen 2050. Dette svimlende beløpet er likevel ikke mer en 1% av verdens totale BNP i 2016-2050, og halleluja! – vil føre til at energiutgiftene vil gå ned med det tredobbelte beløpet. Så der blir det penger å tjene, men det er jo slett ikke sikkert at det blir oljeselskapene som kommer til å tjene dem. Det er andre som nå ser muligheter.

Det kan se ut som det bygger opp til en økonomisk krig mellom fossilselskapene som prøver å forlenge fossilalderen så lenge de kan, og andre kapitalkrefter som vil gjøre penger på de enorme investeringene som kreves for å erstatte all fossil energiproduksjon med fornybar. For dersom prisen på fornybar energi vil fortsette å synke, noe alle regner med, vil det etterhvert bli god butikk å investere i fornybar energi i stor skala. Om vel ei uke, 27. januar 2016, går toppkonferansen «Investor Summit on Climate Risk: Advancing the Clean Trillion» av stabelen i FN-hovedkvarteret i New York, arrangert av Ceres og FN i fellesskap. «Clean Trillion» er navnet på kampanjen Ceres har starta for å få investorer, politikere og næringslivsledere til å gå sammen om å reise den kapitalen omlegginga til fossilfritt vil kreve.

OljeOgVind
Hva er målet med Clean Trillion-kampanjen? Redde verden fra en klimakatastrofe? Ikke helt. «Å takle klimaendringene åpner en av de største økonomiske mulighetene for Amerika i det 21. århundret», står det i Klimadeklarasjonen som Ceres inviterer firmaer og enkeltpersoner til å undertegne.  «Klimadeklarasjonen er oppfordring fra ledende amerikanske foretak til å handle. Den oppfordrer offentligheten, politikere og næringslivsledere til å gripe de økonomiske mulighetene som ligger i å takle klimaendringene.» Det gjelder for USA å opprettholde «our way of life», «å fortsatt være en virkelig supermakt i en konkurranseprega verden». Men for å lykkes med dette kreves det en samla innsats for å bekjempe klimaendringene, der USA tar ledelsen. «Å lede er hva vi alltid har gjort. Og ved å samarbeide, uten hensyn til politiske skiller, skal vi gjøre det igjen», står det avslutningsvis. Over 1200 konsern og firmaer med et samla utbytte på 1200 milliarder dollar har slutta seg til deklarasjonen.

Oljeselskapene må derimot ta de enorme utgiftene til å rydde opp etter fossileventyret. Eller kanskje ikke? Det gjenstår å se. De har stor makt.  Kostnadene vil være av flere slag. Nesten alt som er av rigger, produksjonsplatformer, tankskip, olje- og gassledninger, tankanlegg, raffinerier og distribusjonsapparat må hogges opp. Jo raskere produksjonen avtar, desto mer kostbart vil det bli, siden mer utstyr må hogges opp lenge før det er avskrevet og utslitt. Hadde energiselskapene starta denne prosessen for tjue år siden, kunne den ha skjedd mer gradvis, og store investeringer som nå blir ulønnsomme, kunne ha vært unngått. I Nordsjøen har investeringene de siste årene ligget på opp mot 200 milliarder kroner i året. Mye av dette må regnes som tap dersom produksjonen skal trappes ned så raskt som analysene tilsier at de må. Disse kostnadene er det i første omgang oljeselskapene som må ta. I tillegg går de glipp av inntekter fra olje-, gass- og kullreserver som de ikke lenger kan utnyttte.
Dollarbunke
Men bare vent. Vi vil nok få krav om at samfunnet må dekke dissse kostnadene. De er jo utgifter som samfunnet påfører oljeselskapene, da er det bare rett og rimelig at samfunnet tar kostnadene. Vi kan se for oss at oljeselskapene vil bruke Investor-State Dispute Settlements (ISDS), den muligheten TTIP og tilsvarende avtaler gir dem til å saksøke stater som gjennomfører en politikk som påfører dem tapte inntekter. Samfunnet, det er staten. Da er nyliberalistisk politikk god å ha. Ved velkjent kuttpolitikk kan staten skaffe penger til å støtte oljeselskapene, som har så lite fra før. Men i virkeligheten er det mye penger å ta av. En kunne begynne med å fjerne subsidiene til fossilindustrien, som årlig utgjør omtrent 5000 milliarder dollar ifølge IMF, over femten ganger de årlige investeringene i fornybar energi på knapt 300 milliarder dollar. Denne kjempesummen omfatter direkte subsidier og kostnader fossilindustrien påfører samfunnet i form av helseskader, miljøskader m.m. Hvem betaler? Du og jeg og alle verdens skattebetalere. Har noen av oss noen gang blitt spurt om vi støtter dette? Ikke jeg iallfall, og neppe noen andre heller. Dette kjempebeløpet sier vel litt om hvilken politisk makt fossilindustrien har.

La oss heller snu på flisa. Oljeselskapene har hatt megaprofitter i årtier. De har blitt subsidiert med milliarder. Kostnadene har de velta over på samfunnet. Når fossilalderen går mot slutten, er det tid for å gjøre opp regnskapet. De som har fått gevinsten, får også ta tapene når de kommer. Oljeselskapene har fått gevinsten og samfunnet har måttet ta utgiftene i årevis. Nå er det på tide å bytte om.

Den norske oljepolitikken strir mot faglige vurderinger og råd

Nylig publiserte Christophe McGlade og Paul Ekins ved Institute for Sustainable Resources, University College London, en omfattende analyse av hvor mye av de kjente mengdene av kull, olje og gass som må forbli ubrukt om verden skal holde togradersmålet. Av spesiell interesse for oss er hva de sier om de fossile ressursene i Arktis. Ikke i noen av scenarioene de har vurdert, er det rom for å utvinne noe som helst av olje- og gassreservene nord for polarsirkelen. Alle arktiske ressurser må regnes som ikke utvinnbare om togradersmålet skal nåes, konkluderer de.

Konklusjonene bør ikke overraske noen. De er helt i tråd med tidligere tilsvarende analyser. For knapt et år siden lyste regjeringa ut 23. konsesjonsrunde med 54 blokker i Barentshavet, stikk i strid med alle faglige og vitenskapelige råd. Blokkene er ennå ikke fordelt. Det er ennå mulig å trekke hele utlysninga tilbake. Men det kommer ikke til å skje. Erna Solberg og Tord Lien lar seg ikke affisere av slike klare resultater. De turer fram som før. Paris-møtet var knapt over før vi fikk høre fra regjeringshold at norsk petroleumspolitikk står uendra. Jonas Gahr Støre er helt på linje: Den 23. konsesjonsrunden er i gang og skal gjennomføres. Den bidrar til at Norge leverer gass til Europa. Det er viktig for å få til et skifte bort fra kull. Jeg har ikke sett noe regnestykke som har vist at nedstengning av norsk olje og gass vil løfte fornybarsatsingen i Europa, sa han til NTB.

Men har noen sett noe regnestykke som viser hvordan norsk gass kan erstatte kull i Europa? Finnes det noen avtale som sikrer at norsk gass faktisk vil erstatte kull og ikke bare komme i tillegg? Finnes det beregninger og modellanalyser som viser at produksjonen fra nåværende felt, Johan Sverdrup og nye felt kan skje innen ramma av nødvendige reduksjoner for å nå klimamålene? Finnes det noen avtaler eller analyser som viser at det vil være norsk gass, ikke russisk for eksempel, som skal erstatte kullproduksjonen? Innen 2050 må all fossil produksjon være redusert til bare brøkdeler av dagens. Hvor er planen for hvordan gass skal erstatte kull i de 35 årene fram til 2050? Dersom det blir produksjon på noen av blokkene i 23. konsesjonsrunde, kan den tidligst starte opp omkring 2025-2030 og vil vare ved i flere tiår. Ingen norsk politiker har lagt fram slike analyser og planer. De viser ikke engang til noen. Finnes de? De store mediene spør ikke, konfronterer ikke politikerne med at de ikke presenterer noe faglig grunnlag for politikken sin. Artikkelen til McGlade og Ekins er ett år gammel. Ingen har konfrontert Solberg, Lien og Støre med den

UranquintyPowerStation
Gasskraftverket Uranquinty Power Station 1 i New South Wales, Australia har en effekt på 640 MW og kosta 500 mill dollar (kilde: Wikipedia).

 

IEA (International Energy Agency) la foran Paris-møtet en omfattende og konkret plan for hvordan verden kan realisere togradersmålet ved å redusere og legge om den fossile energiproduksjonen og gradvis erstatte den med fornybar. Å fase ut kull som energikilde er en viktig del av planen. Men ikke å erstatte kull med gass. Det er kanskje ikke noen god idé? Jeg kan hjelpe regjeringa med noen flere analyser.

Ei gruppe under Verdensbanken har vurdert det optimale tidspunktet for å erstatte kull med gass og fornybar energi. De konkluderer med at investeringene i fornybar energi bør starte før kull- og gassressursene fases ut, og bør alltid være høyere enn investeringene i gasskraft. På kort sikt, før kull erstattes med fornybar energi, kan det likevel være aktuelt med gass som en overgang. Men det vil bli nødvendig å stenge ned disse kraftstasjonene før tida for å gi rom for mer karbonfri energi.

Tre australske forskere (pdf her) konkluderer enda klarere, riktignok ut fra en analyse av det australske energimarkedet. De sier rett ut at ved å erstatte kull med gass vil gevinsten i reduserte utslipp være liten og prisen høy, og at politikere bør tenke seg godt om før de utnytter gass som en midlertidig energikilde. Det er heller ikke den norske regjeringa som bestemmer om EU skal bruke norsk gass til å stenge ned kullkraftverkene tidligere.

David Biello, ledende skribent om miljøspørsmål i Scientific American, konkluderer på liknende vis: Gass kan også bli et hinder for å bygge ut vind- og solkraftverk og geotermisk energi. Gass vil være ei svak bru til en framtid uten utslipp, ei bru som høyst kan vare et par tiår.

Klaus-Ole Vogstad har skrevet en doktoravhandling ved NTNU (pdf her) om å legge om fra fossilt til fornybart i et liberalisert, nordisk energimarkedet. Basert på en systemdynamisk modell undersøkte han bl.a. effekten av å erstatte kull med gass. Konklusjonen gir ikke mye støtte til Solberg og Lien:

Resultatene viser at gasskraft vil erstatte kullkraft på kort sikt (slik gass-forkjemperne hevder), men at klimaeffekten vil være liten. Når man også tar med effekten av nye investeringer på lang sikt, vil gasskraft også erstatte framtidige investeringer i fornybar energi. Følgen blir netto økte utslipp av CO2 i det lange løp. Disse resultatene reiser alvorlig tvil om de miljømessige gevinstene ved strategien å erstatte kull med gass.

 

Vogstad viser også til en ikke nærmere spesifisert IEA-rapport fra 2000 eller tidligere som viste at også i framtida vil nye gasskraftverk bli starta opp i EU, uten å erstatte eksisterende kullkraftverk. Da den nylig tiltrådte Stoltenberg-regjeringa presenterte sitt syn på dette i oktober 2000, avvviste EUs miljøminister den norske regjeringas påstand at gass vil erstatte kull i Europa (Dagbladet 25.10.2000).

Sjølsagt kan alle disse ta feil. Men det virker ikke særlig sannsynlig, for å si det mildt, at Solberg, Lien og fossilforkjemperne i Arbeiderpartiet har rett. De har et forklaringsproblem. Men for en gassnasjon som Norge er det sjølsagt penger å tjene på denne politikken – så lenge det går. Storbritannia har lagt seg på samme linje. Der skal alle kullkraftverk stenges innen 2025 og erstattes med gasskraftverk. Kritikerne, f.eks. WWF, støtter sjølsagt at kull blir fasa ut, men mener at regjeringa heller burde satsa for full på fornybar energi. For det gjør ikke den britiske regjeringa heller.

lillgrund_01
Lillgrund, Sveriges største vindmøllefarm til havs. Den ligger langt sør i Øresund. Øresundbrua kan skimtes i det fjerne. De 48 vindmøllene produserer 110 MW.

Det kan synes uforståelig, siden vindkraft nå gir billigst elektrisk kraft i Storbritannia og dessuten i Tyskland og Danmark, ifølge Bloomberg. Vindkraft kan allerede konkurrere prismessig med gass- og kullkraft. Dersom en tar hensyn til kostnadene som skadevirkningene av gass og kull  fører til, er vindkraft mye billigere, hevder CleanTechnica, som karakteriserer seg sjøl som «Top Cleantech Site In The World». Den gunstige prisen på vindkraft fører til positive tilbakekoplinger som ytterligere styrker fornybar energi. Når et vind- eller solkraftverk først er bygd, er grensekostnaden, kostnaden ved å produsere én kWt til, nesten null. Den store utgiften ligger i kapitalkostnadene, ikke i driften. Et tenkt eksempel: La oss si at lønnsom drift av en vindmøllepark krever en kraftpris på 70 øre/kWt, men prisen har sunket til bare 40 øre/kWt. Likevel lønner det seg å la møllene gå når de først står der, for driftskostnadene er bare 20 øre/kWt. Det er bedre å tjene 20 øre/kWt, selv om det ikke er nok til å dekke renter og avdrag, enn ikke noe i det hele tatt. Slik er det ikke med et gasskraftverk, der er det driftskostnadene som teller i lengden. Der vil grensekostnaden være mye høyere, og om gassen blir dyrere enn strømmen, blir driften ulønnsom.

Jo mer fornybar energi som blir bygd ut, desto mindre vil gasskraftverkene bli brukt, og desto dyrere blir strømmen de produserer siden kapitalkostnadene må fordeles på færre kilowattimer. Det gjør vind og sol enda billigere i forhold, og prosessen vil forsterke seg helt til den støter på naturlige hindre.  «Dette innebærer en betydelig risiko for kraftselskap som planlegger å investere i kull- eller gasskraftverk», skriver Bloomberg avslutningsvis samme sted. «Strøm fra kull og gass blir dyrere og profitten mindre forutsigbar.» I alle viktige områder i verden stiger levetidskostnadene for kull- og gassprosjekter, mens fornybar energi blir billigere og billigere å produsere. Alt dette vil sjølsagt slå tilbake på dem som produserer gassen. Så visjonene til Solberg, Lien og Støre er kanskje ikke så smarte reint økonomisk heller.

Norge har slutta seg til EUs klimapolitikk 2030 Climate and Energy Policy Framework (pdf her), vedtatt i Rådet 23.-24. oktober 2014. Dokumentet inneholder ikke et ord om å erstatte kullkraft med gasskraft. Et av målene er å øke energieffektiviteten med minst 27%. Olje- og energiminister Tord Lien argumenterte sterkt for å droppe dette delmålet. Grunn: Det vil svekke behovet for gass i EU (Aftenposten, 24. okt 2014). Nesten all norsk gass blir eksportert til EU, og dekker omtrent 20% av EUs gassforbruk. Ifølge EUs egne tall vil delmålet føre til at importen av gass til EU blir redusert med 12 prosent fra 2010 til 2030. Aftenposten skriver videre at EU åpner for å skjerpe kravet til 30% høyere energieffektivisering, noe som vil redusere importen av gass med 22% innen 2030 og 31% innen 2050. Trass i alt dette klarte Lien å få seg til å si på en energikonferanse i Brussel 25. september 2014 at å erstatte kull med gass er den «sikreste, raskeste og mest kostnadseffektive» måten å redusere klimagassutslippene på.

Gasspolitikken er ikke det eneste området der regjeringas politikk sakner faglig grunnlag. I Klassekampen 15. januar 2016 skriver Wegard Harsvik om at det heller ikke finnes noe forskningsmessig grunnlag for regjeringas privatiseringsiver. «Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering», står det i regjeringserklæringa til Høyre og FrP, stikk i strid med hva grundige vitenskapelige undersøkelser viser. De skremmende følgene av at jernbanen har blitt privatisert i Sverige og Storbritannia er grundig dokumentert av Mikael Nyberg i boka Det store tågrånet (Karneval Förlag, Stockholm 2013). Men disse erfaringene legger ingen demper på regjeringas iver etter å privatisere jernbanen i Norge.

«Samarbeidspartiene bygger sin politikk på respekten for kunnskap», og «Kunnskap er avgjørende for å styrke norsk konkurransekraft og bygge landet for fremtiden», står det så vakkert i regjeringserklæringa til Høyre og FrP. Det første er som vi har vist, bare svada. Det andre stemmer nok, men er bare preik i denne sammenhengen, for regjeringa bryr seg ikke om det.

Hva må til for å få gjennomslag for en progressiv, effektiv og realistisk norsk klimapolitikk?

Er det i det hele tatt mulig? Den økonomiske og politiske eliten står på parti med oljekapitalen. Hadde Erna Solberg og hennes kolleger vært virkelige nasjonale ledere og ikke bare servile tjenere for USA og internasjonal olje- og finanskapital, hadde de invitert folk i Norge til en nasjonal klimadugnad. De ville spredd informasjon og oppfordra folk til å organisere og mobilisere til lokale klimaplaner og -tiltak. De ville lagd en konkret plan for å redusere norske utslipp ned mot null så raskt som praktisk og økonomisk mulig. De ville børsta støvet av Klimakur, den svære utredninga på over 300 sider som ble lagt fram i 2010 på oppdrag fra Miljøverndepartementet. Den inneholder konkrete analyser av og forslag til aktuelle klimatiltak på alle samfunnssektorer. Departementet la den i en skuff, og der har den ligget siden. De ville lagt en plan for å trappe ned olje- og gassproduksjonen og for å omstille forsyningsindustrien til fornybar energi og annen framtidsretta produksjon. De ville trukket tilbake utlysninga av nye blokker i Barentshavet. De ville lagt en plan for å skaffe arbeid til alle dem som blir ledige i petroleumssektoren. De ville forsert omlegginga til klimavennlig samferdsel og satt igang sikringstiltak mot flom, ras og ekstremvær. De ville satt igang programmer for energisparing og energiøkonomisering. De ville oppretta statlige garanti- og støttefond for ny, «grønn» industri. De ville lagt om landbrukspolitikken for å øke sjølbergingsgraden og sette landet bedre i stand til å møte en eventuell krise i internasjonal matproduksjon. De ville lagt om skattesystemet til støtte for klimapolitikken. De ville tatt politisk kontroll over Oljefondet og brukt det aktivt til å fremme klimavennlig økonomi og næringsliv.

Olje- og finanskapitalen ville garantert ikke like dette og motarbeide det så godt de kunne. Borgerlige krefter ville hyle opp om sosialisme. Men det ville det overhodet ikke være. Heller gammeldags sosialdemokrati. Men alt tyder på at en så offensiv holdning og slike tiltak er nødvendig om vi skal unngå en klimakatastrofe.

Uten brei, folkelig støtte, som bare ville være mulig ved kraftig massemobilisering, ville dette ikke ha sjans til å kunne bli gjennomført. Og der er vi kanskje ved sakas kjerne. For hverken kapitalkreftene eller politikerne i de etablerte partiene liker store og omfattende massebevegelser. De vil styre sjøl, uten innblanding, og opprettholde illusjonen om at det er politikerne som styrer og at det er folkeflertallet som bestemmer politikken. Det ser ikke så lyst ut. Det finnes ingen norsk masseorganisasjon med særlig tyngde og bredde som kan reise klimakampen. Fagbevegelsen er ganske passiv, og må forsvare jobbene i petroleumsindustrien som nå forsvinner i rask tempo. Det er knapt noen debatt i de store avisene, og lite redaksjonelt stoff. Folk stoler kanskje på at politikerne ordner opp, føler seg maktesløse eller tenker at «det årnær sæ», som folk sier i Fredrikstad. Men det gjør det ikke uten videre. Det må kraftig mobilisering til for å snu om på dette. Og det haster.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.