Demokrati eller regimeskifte?

2

Robert Parry: Er Syrias løsning å blokkere demokratiet?

Eksklusivt: «En langvarig neocon-drøm (neo-com, amerikansk politisk retning, de er sterkt konservative og krigskåte, overs.)) om «regime-skifte» i Syria blokkerer en mulig vei ut av krisen; våpenhvile etterfulgt av valg, der president Assad kan delta likeverdig med mulige motkandidater. Problemet er at det ikke er noen garanti for at Assad vil tape, og dermed kan ikke drømmen oppfylles», skriver Robert Parry. 


Journalisten Robert Parry bidro avgjørende til avsløring av Iran-Contras-skandalen på 1980-tallet for Associated Press og Newsweek.  

Oversatt, forkortet og bearbeidet av Per Lothar Lindtner, 29/1-2016. Kilde: Robert Parry, 21/12-2015. 


syrian army

Løsningen på krisen i Syria kan være demokrati, dvs at Syrias folk bestemmer hvem de vil ha som sine ledere, men det er Obama-administrasjonen og dens regionale sunni-«allierte», deriblant USA-bevæpnete militante og jihadister, som ikke tar sjansen på en demokratisk løsning, for da kan de ikke nå et felles mål: «regime-skifte».Noen syriske opposisjonsgrupper, som ble samlet under ledelse av saudi-monarkiet i Riyadh, Saudi-Arabia, ville ikke en gang bruke ordet «demokrati» i deres felles uttalelse. New York Times meldte  at «islamske delegater gikk mot bruk av ordet demokrati i den siste uttalelsen. I stedet brukte de begrepet demokratisk mekanisme», ifølge et medlem av en slik militær gruppe som deltok på møtet.

Selv det ble for mye for Ahrar al-Sham, en av de viktigste jihadist-gruppene som er alliert med Al QaidasNusra Front. Ahrar al-Sham sa at de trakk seg fra Riyadh-konferensen, fordi møtet ikke bekrefter Syria-folkets muslimske identitet.

Syrias president Bashar al-Assad har prøvd å holde en sekulær regjering som beskytter rettigheter til kristne, alavitter, shiaer og andre  religiøse minoriteter.

Men likevel er det lite sannsynlig at Assad-regjeringen bare vil overføre makt til opposisjonen. Et opplagt alternativ, som fremmes av Assad og Russlands president Putin, er avtale om en våpenhvile og deretter valg med internasjonale observatører. Da kan det syriske folk velge sine egne ledere.

President Barack Obama insisterte på at Assad er hatet av de fleste syrere. Men er det sant, vil han måtte tape et hvert rettferdig valg. Likevel inntar USA en holdning som stenger Assad ute fra valgdeltakelse. USA vil altså være sikker på å oppnå `regime-skifte` i Syria.

Sagt med andre ord: For å oppfylle neocon-drømmen om syrisk regime-skifte, fortsetter Obama den blodige Syria-konflikten som har drept en kvart million mennesker, som har åpnet for IS og Al Qaida-terrorister og drevet millioner av flyktninger inn i og gjennom naboland og som nå destabiliserer og Europa og skaper fremmedfrykt i USA.På sin side kalte Assad deltakerne på den opposisjonelle saudi-konferansen «terrorister» og avviste tanken på å forhandle med dem: «De ber Syrias regjering forhandle med terrorister. Jeg tror ikke noen ville ha godtatt det i noe land», sa Assad til spanske journalister. Samtidig gjentok han at «mange terrorister får støtte fra utenlandske regjeringer og vi vil kun inngå avtale med den virkelige, patriotiske innenlandske opposisjonen i Syria».

Helomvending: 

Utenriksminister John Kerry sa til journalister, 18/12-15, at han har kontakt med høyere offisielle saudiere og sa at «det etter vår vurdering er noen saker der det selvsagt trengs helomvendinger». Likevel trodde han det var mulig å finne løsninger.

Det viser seg at Obama-administrasjonens har demonisert Assad så til de grader for å holde seg inne med neocons, at Obama nå føler han ikke kan trekke seg fra mantraet om at `Assad må gå!` Så for å tvinge vekk Assad og hindre ham fra å delta i valg må krigen eskaleres. Det må skje, enten ved ytterligere væpning av sunni jihadister eller ved å mobilisere til en større invasjon av Syria der amerikanske styrker konfronterer syriske og nå russiske styrker for å etablere det de i sitt forskjønnende språk kaller «sikre soner» i Syria.

Obama har i stor grad fulgt det første handlingsalternativet. Det tillater Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og andre sunni-allierte å kanalisere amerikanske våpen til jihadister som Ahrar al-Sham. De kjemper sammen med Al Qaidas Nusra Front som begge vil omforme Syria til en fundamentalistisk islamsk stat, et mål som deles av Al Qaidas tidligere filial, men nåværende rival, den islamske staten, IS.

Pensjonert generalløytnant i US-army Michael Flynn ledet forsvarets militære e-tjeneste, DIA. Overfor samme DIA har han kalt Obamas hjelp jihadistene «et valg med forsett». Det er en klar advarsel fra Flynn om at det sannsynligvis vil styrke IS og andre ekstremister.

syria telegram_edited-1

I august 2012 utga DIA en hemmelig rapport. Der ble salafister, det muslimske brorskapet og det som i dag er IS, omtalt som viktigste drivkraft i Syria-revolten. DIA-rapporten fortsatte: «Om oppløsningen av Syria fortsetter, er det mulig å etablere et uttalt salafist-fyrstedømme i Øst-Syria under svart flagg. IS vil også erklære en islamsk stat via allianser med andre terror-nettverk i Irak og Syria». Ved å demonisere Assad omtrent på samme måte som Putin, er det kanskje slik at Obama tror han kan sende ut `myk makt`-propaganda for å få utenlandske motstandere på defensiven, mens han samtidig sørger for å få økt politisk støtte fra amerikanske hauker, men falske framstillinger eller fortellinger kan leve sine egne liv og gjøre det vanskelig om ikke umulig å finne fram til fornuftige løsninger.

Selv om Syria-krisen er blitt en flyktning-tsunami som truer med å oversvømme Europa og USA med anti-muslimsk hysteri, kan ikke Obama se den mest åpenbare løsningen: Å presse alle sider til å godta våpenhvile og valg med internasjonale observatører som gjør det mulig for alle som vil lede landet å argumentere overfor landets velgere.

Dersom Obama har helt rett i at det er et utbredt hat mot Assad, så skulle det ikke være noe å bekymre seg for. Det syriske folket vil da diktere sitt `regime-skifte` ved valgurnene.

Om vi antar at demokrati er et av USA-regjeringens mål for landene i Midtøsten, kan det være selve svaret på utfordringene. Men siden demokrati kan være en uforutsigbar prosess, gir det ikke garanti for `regime-skifte`. Dermed fører Obamas mantra til at demokrati ikke blir del av løsningen i Syria.

 

 

KampanjeStøtt oss

2 KOMMENTARER

  1. Jeg spekulerte mye i samme retning, i min artikkel fra april 2012, som kommentar til avvisninga av Kofi Annans fredsplan og vedtaket om væpning av syriske opprørsgrupper:

    Kunne forhandlinger ført fram?
    Fra statene i «Venner av Syria», og de toneangivende globale mediene som er lojale mot disse statenes dagsorden, blir det lagt ut som et implisitt premiss at forhandlinger mellom opposisjonen og det syriske regimet egentlig bare er tull og tøys fordi regimet er et så brutalt diktatur at det uansett aldri vil være villig til å åpne for frie flerpartivalg. Dette er på tross av at president Assad nylig la fram til folkeavstemning en ny grunnlov som nettopp opphever ettpartistaten og som legger opp til snarlige valg.

    Det har skjedd før at regimer har lovt frie valg, men i realiteten sørga for at valgene blir manipulert på en måte som tjener det sittende regimet. Men det har også skjedd før at diktatoriske ettpartistater har sett skriften på veggen og avholdt reelle flerpartivalg. Det skjedde for eksempel i hele Øst-Europa i 1989. Kun i Romania foregikk det en blodig revolusjon hvor det var et nytt revolusjonært regime som arrangerte det første valget. I alle de andre tidligere østblokklandene var det de gamle regimepartiene som sto som arrangør av valg som de i all hovedsak tapte. Unntaket var Bulgaria, hvor det reformerte kommunistpartiet, nå kalt sosialistpartiet, vant det første frie valget, for deretter å tape det andre.

    Så er spørsmålet; hva er situasjonen i Syria? Er Bashar al-Assad en Ceausescu som ville klamra seg til makta til det siste, og som bare kan styrtes gjennom en voldelig revolusjon? Eller er han som lederne i DDR, Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som arrangerte frie demokratiske valg vel vitende om at det var flere tiår siden folkeflertallet hadde vært på deres side, om det noen gang hadde vært det, og at frie valg var ensbetydende med farvell til makta? Jeg tror Bashar al-Assad ikke er noen av delene. Han er snarere som lederne i Bulgaria som har tro på at han vil ha en rimelig sjanse til å vinne et fritt valg om det blir avholdt, selv om det selvsagt har vært tryggest å holde på ettpartidiktaturet fram til nå.

    Hvorvidt det kunne blitt gjennomført frie valg av østeuropeisk format om opposisjonen hadde gått med på å legge ned våpnene og i stedet stille til valg, ville vi kunne fått svar på om det hadde blitt forsøkt. Hvis det hadde blitt forsøkt, og det ble tydelig at Bashar al-Assad brukte Mubarakmetoden med myndighetsorganiserte valgbøller, Karzaimetoden, med stapping av stemmeurner, eller annet fusk og fanteri i valget, ville det kunne blitt påtalt av internasjonale valgobservatører. Det ville også kunne blitt påtalt som et argument mot valget om det viste seg at al-Assad ville nekte internasjonale valgobservatører å være til stede.

    Hadde forhandlings- og valgmetoden blitt utprøvd først, og vist seg å feile, ville opposisjonens legitimitet blitt styrka dramatisk og det ville vært mye verre for spesielt Russland (i mindre grad Kina og Iran ettersom de jo ikke praktiserer noe som pretenderer til demokratisk flerpartisystem på hjemmebane) å stå ved støtten til regimet. Så hvorfor saboterer «Venner av Syria» konsekvent en slik opsjon?

    Fordelene med krig
    Hva som faktisk ville blitt utfallet av et fritt syrisk valg, vil forbli spekulasjoner ettersom det nå, når vi beveger oss med stormskritt mot full borgerkrig, uansett ikke vil bli avholdt. […] Det mest sannsynlige scenariet ved et fritt valg i Syria, er at ingen av partiene eller blokkene hadde fått reint flertall. Et brorskapsbasert islamistisk parti med støtte i et flertall av den sunniarabiske befolkninga ville trolig blitt det største, men presidentens Baath-parti ville med stor sannsynlighet blitt nest størst med sterk støtte fra alawiene og betydelig støtte blant de kristne. Tredjeplassen ville trolig tilfalt et sekularistisk kurdiskbasert parti, mens mindre sekulære, liberale og sosialistiske, partier med varierende støtte blant de kristne og den sunniarabiske økonomiske eliten som blant andre presidentens kone stammer fra, ville utgjort resten. Selv om både en kurdisk blokk og liberale og sosialistiske sekulære partier i dag ville definert seg som del av opposisjonen mot al-Assad-regimet, er det på ingen måte gitt at de etter et fritt valg ville foretrukket en allianse med et konservativt sunniislamistisk parti framfor Baathpartiet.

    Samtidig er det heller ikke gitt at et brorskapsbasert parti i Syria etter et eventuelt fritt valg ville stått last og brast med Saudi-Arabia og USA i kommende geopolitiske konfrontasjoner i Midtøsten. Gjennom den væpna konfrontasjonen med al-Assad-regimet står Brorskapet i Syria i dag i et avhengighetsforhold til de statene som støtter opprørerne og i en fiendtlig relasjon til Iran som støtter regimet. Dette preger nå også den geopolitiske orienteringa til deres søsterpartier i Tunisia og Egypt. Før konflikten i Syria kom på dagsorden, var det imidlertid stor bekymring for at brorskapspartienes valgseire ville bety at Egypt og Tunisia ville orientere seg bort fra en provestlig linje i utenrikspolitikken og tvert imot knytte sterkere bånd til Iran. [..] Hamas i Palestina er nemlig også en del av brorskapsfamilien, og hatet mot Israels anneksjonspolitikk i Palestina var i utgangspunktet en viktig del av den folkelige forakten for de Israel- og USA-kollaborerende regimene til Hosni Mubarak og Zine bin Ali.

    Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere syriske partier, er det for det første ikke gitt at Syria ville ende med å orientere seg inn i en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse uansett om det fortsatt ville være al-Assad eller eller den syriske fløyen av Brorskapet som hadde sittet som det ledende partiet i en ny regjering. For det andre ville fraværet av en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter det sunniislamistiske Brorskapet opp mot alliansepartneren for det sjiaislamistiske Iran, kunne lagt veien åpen for det som er Irans strategiske mål og Saudi-Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia.

    En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt.

    Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på «langt mindre» menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste Verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria.

  2. Raseri,hat og sinne er hva de tyr til. Hva er det med disse menneskene? Hvorfor snakker vi ikke om det samme under valgene her?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.