Går det mot nederlag for USA i Syria?

43

Russlands sjakktrekk med å sette Syrias regjering i stand til å knuse de jihadistiske styrkene, har satt USA i noe som begynner å likne sjakk matt. Nye signaler fra Washington ser ut til å berede grunnen for noe som kan bli det største tilbakeslaget til USA på årtier. Alternativet hadde vært å gå til full konfrontasjon med Russland, slik Saudi Arabia, med sine rop om hellig krig, har tatt til orde for. Men det later til at noen i Pentagon har gjort hjemmeleksa si og kommet til at dette spillet ikke kan vinnes.

putin obama fn

Russlands rolle

Russland har vært nøye med å operere på grunnlag av internasjonal rett. Den russiske offensiven mot jihadiststyrkene i Syria kommer på grunnlag av en invitasjon og oppfordring fra Syrias lovlige regjering. Vladimir Putin varslet om offensiven under FNs generalforsamling, og han erklærte sin vilje til å være alliert med USA mot Den islamske staten. «La oss være allierte mot terrorismen, slik vi var mot Hitler under annen verdenskrig,» sa han, og fikk Barack Obama til å stå i et svært dårlig lys.

I løpet av et par uker har Russland demonstrert at USAs angivelige «krig mot IS», som har pågått i over et år, ikke har vært noe annet enn humbug. Med USAs militære kapasiteter, ville supermakta naturligvis ha knekt denne tross alt ganske svake hæren, dersom det var det som hadde vært hensikten. Når Russland så i samme slengen slår til mot de al-Qaida-allierte gruppene og andre terroristgrupper, som har vært finansiert, forsynt og støttet av Vesten via oljediktaturene og Tyrkia, protesterer USA og NATO voldsomt. Og blir dermed avslørt enda en gang. Når fikk de slik omsorg for al-Nusra, kan man jo spørre. Svaret er naturligvis at de har hatt det hele tida, men at de har latt som om de har støttet de såkalte «moderate kreftene».

Andre kritikere av den russiske offensiven sier: Men Russland har sine egne stormaktsinteresser i dette. Javisst. Russland er en imperialistisk stormakt med sine egne stormaktsinteresser. Er det noe nytt? Russland er ingen sosialistisk altruist som opptrer uten baktanker. Russland er et kapitalistisk klassesamfunn der overklassen naturligvis tenker på sine egne strategiske interesser. Hvis man er overrasket over dette, må man ha hatt svært naive forestillinger om verden på forhånd.

Det som er nytt, er at USA etter å ha kunnet herje som landet har villet siden Sovjetunionens sammenbrudd, plutselig møter en motstander som ikke kneler så snart Washington har tatt fram det svarte merket. Dette kommer tydeligvis som et sjokk for ledelsen i USA, men det betyr at de bare beviser sin hybris og sin sjokkerende amatørisme.

Flyforbud og hellig krig

USAs tidligere utenriksminister, presidentkandidat Hillary Clinton, gikk ut 1. oktober 2015 og forlangt at USA oppretter en «flyforbudssone» i Syria, som et svar på den russiske bombinga.

Jeg liker ikke å bruke ord som galskap, fordi det er et upolitisk begrep, men i dagligtale er dette forslaget ikke noe annet enn galskap. I klarspråk ville en «flyforbudssone» være et forsøk på å stanse russiske fly i lufta, eller altså: skyte ned de russiske Su 30 og Su 34 som nå knuser jihadistenes styrkeposisjoner. Eller for å mate det inn med teskje: Dette er et forslag om en luftkrig med Russland over Syria.

Det gjør ikke den sjøloppnevnte «feministen» Clintons krav mer vettugt at hun dermed sier det samme som de republikanske kandidatene Jeb Bush og John Kasich.

Gulfstatene og Tyrkia har også lansert tanken om et militært svar på den russiske offensiven. Og saudiarabiske geistlige har tatt til orde for en «hellig krig» mot Russland i Syria.

Det virker ikke som om det har gått opp for kandidat Clinton og hennes meningsfeller at det allerede er opprettet en flyforbudssone i Syria, og at den er det Russland som bestyrer.

Signaler om at Pentagon kaster kortene

Det er for tidlig å si ennå, og det er naturligvis fullt mulig at skrivebordsgeneraler kan klare å bringe denne farlige konflikten enda nærmere en tredje verdenskrig. Men det virker ikke som om Pentagon har noe særlig lyst på det. En artikkel i Bloomberg, som virker som om den er plassert der for å ta brodden av den kommende kursendringa, har tittelen White House Is Weighing a Syria Retreat.

A week into Russia’s military intervention in Syria, some top White House advisers and National Security Council staffers are trying to persuade President Barack Obama to scale back U.S. engagement there, to focus on lessening the violence and, for now, to give up on toppling the Syrian regime.

Philip Gordon, som tidligere var sikkerhetskoordinator i National Security Council, skrev en artikkel i Politico om at det er «på tide å tenke nytt i Syria».

The current policy of the United States and its partners, to increase pressure on Assad so that he ‘comes to the table’ and negotiates his own departure, must be rethought.

Den nåværende sikkerhetskoordinatoren i NSC, Rob Malley, sier at dersom man gir opp å styrte Assad, kan USA like gjerne fokusere på å redusere lidelsene til folket i Syria og redusere flyktningekrisa, i følge Bloomberg.

Krigspartiet i USA ønsker fortsatt mer krig, så det er ikke gitt at Obama kaster kortene, slik flere av hans rådgivere ønsker. Men som Bloomberg skriver:

Either way, as Russia, Iran and the Syrian regime change facts on the ground, the relative position of America and the Syrians it has supported becomes graver by the day.

Enda et signal om at det kan være en kursendring på trappene er en artikkel i propagandaorganet New York Times, der det går fram at USA avslutter et program til 500 millioner dollar som tok sikte på å trene såkalte «moderate opprørere».

 A senior Defense Department official, who was not authorized to speak publicly and who spoke on the condition of anonymity, said that there would no longer be any more recruiting of so-called moderate Syrian rebels to go through training programs in Jordan, Qatar, Saudi Arabia or the United Arab Emirates.

En katastrofal strategi med uhyggelige følger

Hvis Washington nå faktisk skulle velge å ikke følge haukenes krav om mer krig, men faktisk gi opp strategien med å styrte Assad, så er det i så fall det foreløpige nederlaget for en katastrofal strategi som har kostet et par hundretusen mennesker livet og drevet nesten 12 millioner mennesker på flukt – enten ut av landet, eller som internt fordrevne. I tillegg til ufattelige menneskelige lidelser er det gjort enorme ødeleggelser på byer, sjukehus, skoler, kulturminner og infrastruktur.

For to år siden skrev jeg an artikkel under tittelen: Hvorfor krig mot Syria? Har de vettet i behold? Det viste seg at det hadde de ikke.

Og Europa, som lojalt har støttet denne katastrofale strategien, får nå betale en del av kostnadene med å ta imot en flyktningebølge som ingen av de kriseridde landa i verdensdelen har budsjetter til. Men slik går det naturligvis når Europa holder seg med ledere som er stolte hver gang de får tørke opp etter tabbene til amerikanske presidenter.

 

Les også: Syriakrigen, flyktningene og vi.

KampanjeStøtt oss

43 KOMMENTARER

  1. Nei, ikke nederlag. USA bare mangedobler sin støtte til IS og andre terrorister. De har en Sareptakrukke full av penger som kan brukes på å finansiere terroristene.

  2. Det vil ikke finnes noe IS å støtte i løpet av noen uker, ikke i betydningen Islamic state in syria and the levante……
    Derimot vil det finnes et IS som har gått under jorda som alle de andre terroristbevegelsene og som vil kunne slå til overalt i vesten, helst der kjeden er svakest og minst motstand kan forventes ved spektakulære aksjoner – Norge peker seg ut, sammen med Sverige…..

    Det vil bli en like lang og hard kamp som mot terrornettet til bin Laden…. Russland står sterkest der også, ved at de hele tiden har nektet å ta imot arabiske flyktninger og ikke er redde for å bruke enhver form for makt mot dem…. Se bare på oanikken russisk inngripen har skapt innen «kalifatet» i Syria/Irak, muslimene går ikke lenger i moskeene for å be, de vet de konstant er overvåket av staelitter og droner og at moskeer fulle av terrorister vil bli mål for 1000kgs presisjonsbomber fra Su-24 bombere.

  3. Russland skal ha for at de beholder selvstendigheten sin, det er ingen selvfølge i dag. Men det er jo samme type styre som USA på mange måter: Et oligarki, få reelle politiske alternativer, militaristisk, i overkant patriotisk med innslag av religion. Men Putin snakker mye mer fornuft enn Obama.

    • Russland har vært innstilt på å verne sine grenser, først og fremst, det er en strategisk linje i å forsvare sine ressurser, som var i ferd med å bli gitt vekk gratis til USA, UK og Tyskland under Jeltsin.

      Skal vi sammenligne med oligarkiet i USA, så går deres «grenser» tvers gjennom øst-europa og ringer rundt hele asia.
      årsaken til det finnes i en formel observert rundt 1960, på den tiden amerikanske biler hadde vinger nesten som fly og doble rakettlys….. «USA har verdens største økonomi, og disponerer 60% av verdens ressurser, med 6% av verdens befolkning»

      I dag har de ikke lenger verdens største økonomi, og verre, deres produksjon har nesten forsvunnet, de disponerer langt mindre enn 60% av verdens ressurser, fordi de har mistet hegemoniet, det var ingen som trodde at alle disse ressursene lå inenfor USA’s grenser vel? Og deres befolkning utgjør nå under 5% av jordens befolkning…

    • «sareptakrukke fullav penger»???? USA er finansielt sett konkurs. De trykker falske penger og låner stadig mere, foreløpig fantastiske 19 trilliarder dollar. Det er deres «fiende» eller konkurrent, Kina som eier storparten av gjelden. Om de krever gjelden betalt, stopper alt i USA og krisen i Hellas blir bare blåbær.

      Dette betyr i klartspråk at USA kriger med andres penger, det viser at USA ikke kan starte en krig. Verden har sett slik rustningsmessig uansvarlighet tidligere : Hitler gikk til krig med en stagnerende økonomi. det var bl.a. derfor at tyske finansierer og kunsteksperter fulgte rett etter panservognene i 1940, for å få tak i gullreserver og kunstskatter som kunne selges, feks i Sveits….

        • Tjaaaaa det har jo blitt prøvd før, av andre, det har ikke løst problemet for noen – tvert om!
          Så sannhetehn er USAs gled har vokst fra 13 – 14 trilliarder, til 19 trilliarder under den nåværende inkompetente administrasjon, det skyldes blant annet at de har holdt på å trykke penger i årevis.
          Og det har i virkeligheten lammet landet og begrenser sterkt deres handlingsfrihet, så argumentet består.

  4. Rent strategisk ville det ha vært smart av USA om de sammen med andre allierte trakk seg helt ut og avsluttet angrepene om IS og overlot hele terrorismeproblemet til Russland. USA er faktisk ikke truet av ISIS/ISIL/Daesh. Det er bare propaganda for å holde USA inne i midt-østen.

    En uttrekning av USA og koalisjonens styrker vil bety et nytt minefelt eller ny Afghanistan for Russland fordi Russland alene eller i samarbeid med Assad i dag ikke er i stand til å takle IS og opprørerne både i Syria og Irak. Et titalls bombefly og manglende logistikk vil langt fra være nok til å holde ISIL/ISIS/Daesh i sjakk både i Syria og Irak. I tilfelle dette vil Kina og Iran også intenvensjonere i Irak og Syria. Det store spørsmålet for USA å ta stilling til, er om dette likevel kommer til å skje – at de likevel kan gi opp nå. Alternativet for USA er å intensivere kampen mot ISIS/ISIL/Daesh for å holde Iran og Kina ute.

    • En god exit-strategi for USA fra krigen mot terror i Syria og Irak er å konstruere en konflikt med Kina i Sør-Kinahavet. Iblandes det riktig bruk av propaganda så kan USA flytte sine styrker fra Midt-Østen og til Sør-Kinahavet uten å tape anseelse. Russland vil sammen med Assad, Kurderne og Irakerne stå igjen alene med ISIS/ISIL/Daesh problemet. En konflikt mellom Kina og USA i Sør-Kinahavet vil redusere muligheten for at Kina vil assistere Russland i Syria og Irak.

    • Hvordan i all verden skal USA kunne holde Kina ute, om de ønsker å bestemme hva som skjer her?
      det blir omtrent som skolegutten som prøver opprør mot foreldrene, og oppdager hvem som har lommeboka!

      Folk tar helt feil med å ha fokus så voldsomt på Putin. Det er PM i Kina som bestemmer takten her.
      Det er den nye verdensmakten som nå tar regi, ikke bare økonomisk som tidligere, men direkte militært, både i Sør-Kina havet, øyene rundt Japan og her i midt-østen.
      Kina har økonomiske muskler til å tvinge selv saudi i kne, det er det flere tiår siden USA måtte oppgi.

      INGEN tør å skyte på kinensiske marinefartøyer, det blir kostbar ammunisjon.

  5. Nok en fin artikkel av Steigan. Nå har det her vært mye stoff om Norges delaktighet i Libya, men en nitidig undersøkelse vil bringe det på bane at Norges politikk overfor Syria har vært politisk identisk med Libya – om vi nå trekker fra bombingen. Vi kan erindre oss det berømte intervjuet med general Wesley Clark hvor han redegjør for at Pentagon planlegger krig mot en rekke arabiske stater.
    Den andre interessante saken er at avisa Klassekampens mest prominente skribenter på Midtøsten samt herr Mimir,også bifalt full støtte til CIAs islamistiske leiehærer,også der omtalt som «opprørere» – den norske Nato-terminologien for Syria-jihadistene fra 100 nasjoner.
    Det som hadde vært ønskelig og som før eller senere vil komme,er en bok som tar for seg hele den norske Midtøstenpolitikken fra 2010 av og en vil fort finne ut at den er hele tida bare amerikansk.
    Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende og sjokkerende, men det som verre er,er at det fantes ikke noen venstreside som slåss imot det, men heller ble med på ferden. Det krever undersøkelser og kritikk skal en noen gang komme utover det «nullpunktet» som Steigan forleden skrev om.
    Hva var det Marx skrev – «revolusjonære bevegelser kritiserer alltid seg selv». I Nato-kongeriket er det helt omvendt. Statssubsidierte Nato-sosialdemokrater bedriver ikke slikt.

  6. «Går det mot nederlag for USA i Syria?»

    USA: Som en full, ravende, skrikende bølle på gata, som kliner til folk i hytt og tryne, utenfor kafeene, pubene og restaurantene der folk prøver å ha det hyggelig – gjerne etter å ha jobbet hele dagen i virksomheter som den ravende bøllen tjener spenna til å bli så full av. Noen ganger blir’n stoppa.

  7. Har lest artikkelen din Pål, og jeg er så hjertens enig med DEG! Min ærlige mening er at DU skulle ha vært Norges utenriksminister. Da er jeg sikker på at Norges forhold både til Kina og Russland hadde vært annerledes enn det er i dag! Slik situasjonen er i dag, så er det Europa som «må betale prisen» for USA sin feilslåtte politikk i Syria..

  8. Bra artikkel. Jeg vil legge til at gammelmedia hadde en snutt om at Japan og USA sammen skulle forsøke å finne ut hvorfor alle disse gruppene i Syria/Irak hadde toyota pickuper. 🙂

    • Så skulle det vært morsomt hvordan grupper i Norge hadde blitt møtt av den norske regjeringen, hvis de væpnet pickuper ( f.eks. sponset av Russland) og kjørte rundt og skjøt på bygninger, og forlangte at regjeringen måtte gå av ( f.eks fordi regjeringen hadde bombet et annet land og politiet ikke satte disse ansvarlige for retten, slik som ABB.)
      Samme forslag om valg skulle selvfølgelig bli avslått av denne opprørsgruppen, som i Syria.

      Ville disse blitt sett på som «moderate opprørere» ?

    • Jøss, var Japan også involvert? Artig. Ja, jeg tar jo for gitt at hvis de blir utpekt til å hjelpe bukken med å passe havresekken er det fordi de uansett er inne. Den japanske staten spanderte selve bilparken, kanskje? Så tok the Usual Suspects og de seg av det praktiske? Etterforskningen vil vise, jajamen! Neida. Kødda. Den vil ikke det. Makan.

  9. Nok en god blogg!

    Hva kan grunnen være til at USA ikke etablerer enn flyforbuds-sone i Syria?
    Er russiske og kinesiske luftstridskrefter så sterke at det vil koste USA for mye å ta en slik kamp?
    Er det atomavskrekking som er forklaringen?
    Eller er det det at mange land i EU i tillegg til Irak nå er lei?

    Hvis det nå er slik at Kina og Russland nå er så sterke at USA ikke tørr angripe uten deres støtte vil vi forhåpentligvis se at maktbruk igjen blir regulert av FN-pakten. De vil kunne gi færre kriger.

  10. Jeg tror USA er i ferd med å trekke seg fra målet om å støtte Assad nå, som du indikerer. En grunn til at USA presses til å gi opp, er selvsagt Russlands inntreden som gjør at målet om å styrte Assad gjennom en intensivering av støtten til Islamsk Front og de andre saudi- og tyrkisk-støtta opprørsgruppene med støtte fra en tyrkisk-initiert, folkerettsstridig, «flyforbudssone» må skrinlegges. Alternativet, som er å «bare» intensivere våpenforsyningene til opprørerne slik at de holder ut, vil bare kunne lykkes i et flerårsperspektiv, tilsvarende hvordan Sovjetunionen ble nedkjempa i Afghanistan. Det kunne vært et helt akseptabelt alternativ for mange amerikanske geostrateger, om det ikke var for at det innebærer en fortsatt økende flyktningekrise og overhengende utsikter til at en rekke europeiske allierte vil hoppe av krigslasset under det økonomiske og sosiale trykket fra en virkelig betydelig flyktningestrøm (Europa har selvsagt aldri tidligere opplevd dette i nyere tid, i kontrast til retorikken fra ytre høyre og i motsetning til land hva land som Pakistan og mange land i Afrika faktisk har opplevd). Flykningesolidariteten har dermed paradoksalt nok, i sin geopolitisk upolitiskhet og naive humanisme, sammen med Russlands inntreden, pressa fram de omstendighetene som faktisk kan la Syrias folk få fred i løpet av ikke så veldig lang tid.

    Men den tredje grunnen til at dette kan skje nå, er at USA allerede HAR oppnådd det viktigste målet med krigen, nemlig å spore trusselen fra den arabiske våren fullstendig av skinnene. Dette var hva jeg skreiv om dette i forbindelse med det første offisielle vedtaket om å de facto væpne syriske opprørere i 2012:

    «En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt. […]

    En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudi-støtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. […]

    Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering.

    Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i Øst-Jerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko.

    Risikoen for et backlash i form av at statene i «Venner av Syria» i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer.

    Hele artikkelen her: http://globalgeopolitikk.blogspot.no/2012/04/venner-av-syria-gar-for-blodbad.html

    • Demokratibevegelsene i den arabiske verden? Det er da i hovedsak et fenomen man bare har observert i europeisk presse hvor man rapporterer drømmer, istedet for fakta. Det var praktisk talt ikke en eneste demonstarnt i Kairo som hadde eller har begrep om «demokrati». Den arabiske verden gir intet rom for demokrati.

      Derfor er tankerekken din, samme hvor interessant den ellers er, ikke til å ta helt alvorlig.

      • Det er sant. Derfor tror jeg at årets dialog pris vil bli latterliggjort slik mange av de siste har blitt. Alfred Nobel skulle ha visst om hykleriet.

      • «Den arabiske verden» er ikke én ting, det bor ulike mennesker i regionen med ulike politiske ideologier, sinnelag, drømmer og håp. Til og med folk som har vestlige demokratier som nærmeste forbilde, og man kan utvilsomt si en del kritisk om demokratiets kår her også. Men denslags generalisering er ikke bra, og ikke riktig. De store mediene er selvfølgelig stort sett helt i lomma på eliten, så der har du rett.

    • USA har ikke oppnådd sitt hovedmål med krigen, nemlig å styrte Assad-regjeringa. «Den arabiske våren» var aldri noen trussel mot USA. USA var tungt inne i den med sine NGOs og sine agenter fra første øyeblikk. Men det å ødelegge de nasjonalistiske arabiske regimene har vært et mål gjennom tjue år. De ødela Somalia, Jemen, Irak, Libya og langt på vei Syria, og de har jo ødelagt Afghanistan. Det var USAs enehegemoni etter Sovjetunionens sammenbrudd som gjorde dette mulig. Nå som Russland har gjenoppstått som stormakt og Kina har begynt å spille en mer aktiv rolle, så gjelder andre regler.
      Nederlag for USA i Syria har derfor vidtrekkende betydning.

      • Man kan diskutere om USA i stor grad har oppnådd sine mål i Syria, også i forhold til å skape tilstrekkelig sekterisk hat mellom sjiaer og sunnier. Det er imidlertid ingeting som støtter forestillinga om at den arabiske våren i utgangspunktet var noe USA og Vesten dreiv gjennom. Tvert imot diskuterte Frankrike under neocon-hauken Sarkozy å sende soldater til Tunisia for å hjelpe sin gamle allierte bin Ali med å slå ned opprøret, men rakk det ikke fordi bin Ali selv sjønte tegninga og flykta (megetsigende) til Saudi-Arabia. Da demonstrasjonene spredte seg til Egypt, var Hillary Clinton på ingen måte støttende til disse, men snakka tvert imot om behovet for stabilitet. Obama derimot, var ikke helt på linje og kom med uttalelser som ble tolka som støtte til kravet om demokrati og slutt på volden fra regimets side. For dette ble han hardt kritisert av ledende neocon-hauker blant republikanerne, blant andre av tidligere presidentkandidat Rick Santorum. Israel og Saudi-Arabia var også i harnisk over at Obama på denne måten dolka sin gamle allierte i ryggen.

        Så hvorfor var alliansen som seinere kjørte gjennom bombekrigen mot Libya og støtte til syriske opprørere så negative til den arabiske våren i utgangspunktet? Det var fordi de visste godt at demokratiske valg ville bringe Det muslimske Brorskapet til makta i Egypt, og muligens også i Tunisia. Det muslimske Brorskapet er sunniislamistisk, men ikke salafistisk og i utgangspunktet ingen venn av Saudi-Arabia, tvert imot. Hamas er nemlig den palestinske avleggeren av Brorskapet og Hamas har jo ganske tydelig fått støtte av Saudi-Arabias erkefiende Iran, og blitt regna som del av motstandsaksen i den arabiske verden, sammen med nettopp sekulære og allawidominerte Syria, sjiaislamistiske Hizbollah og sekulære og sosialistiske PFLP. Dette viste seg også i all sin gru under Gazakrigen i 2011, da Egypt da dominert av Brorskapet ikke lenger spilte den rollen som politisk og diplomatisk støtte for Israel som landet gjorde under Mubarak, og igjen under Sisi i 2014. Morsi var også åpen for dialog med Iran, selv i starten av borgerkrigen i Syria.

        Borgerkrigen i Syria var slik en strategisk manøver for å sette det lokale Brorskapet der i direkte konfrontasjon med Irans allierte og dermed bryte motstandsaksen og erstatte den palestinsk-israelske konflikten som det sentrale temaet i den arabiske gata til en sjia-sunni-konflikt. Borgerkrigen i Syria var en contingency-plan som hadde ligget i skuffen lenge, og egentlig planlagt for et annet formål, men ble henta fram i 2011/2012 for å skyve den geostrategiske trusselen fra den arabiske våren av skinnene.

        • Jeg tror du undervurderer USAs rolle i «den arabiske våren», men det betyr ikke at USA hadde en enhetlig og konsistent politikk. Denne artikkel i New York Times hevder at det var betydelige amerikanske interesser involvert, i finansiering, trening, tilrettelegging m.m.
          http://www.nytimes.com/2011/04/15/world/15aid.html
          Den virker velinformert og kildene virker troverdige.

          • Som du selv tidligere, ganske riktig, har påpekt, er NYT noe nær et reint propagandaorgan for USAs offisielle utenrikspolitiske posisjoner. Det som er verdt å merke seg, er at denne artikkelen, som framstiller USA som en aktiv støttespiller for demokratiopprørene, er skrevet ETTER at Mubarakregimet var falt og på et tidspunkt hvor få om noen trodde på den snarlige returen til Mubarakregimets dager som al-Sisis militærkupp to år seinere innebar. Det du da må spørre deg om, er hvilke motiver, annet enn å komme med objektiv faktainformasjon NYT, da hadde for å framstille det som at USA helt fra begynnelsen var støttende til demokratiopprøret. En analyse fra Brookings datert 27. januar samme år, altså FØR Mubarakregimet falt, kan gi interessante svar.

            Analysen var en respons på at Hillary Clinton 25. januar, dagen flere ble drept og hundrevis av demonstranter skadde i voldsomme sammenstøt i Kairo, hadde følgende å si om Mubarak-kleptokratiet: «Our assessment is that the Egyptian government is stable and is looking for ways to respond to the legitimate needs and interests of the Egyptian people.»

            Brookings påpeker at en slik lojalitet til Mubarakregimet ikke nødvendigvis lenger var særlig smart:
            «The Egyptian protests pose a thorny problem for U.S. foreign policy in the Middle East. By affirming its commitment to Mubarak, the United States is gambling on the regime’s survival. Should Mubarak wind up exiled in a Saudi palace, however, the United States would face immense difficulty in restoring its eroding credibility in Egypt and the broader Middle East.»

            http://www.brookings.edu/research/opinions/2011/01/27-egypt-clinton-sharqieh

            NYTs «lekkasjer» om langvarig amerikansk støtte til arabiske demokratibevegelser, på tross av den åpenbare og aktive støtten til de mest udemokratiske regimene, vil jeg heller enn gravejournalistikk anse som et propagandastykke som forsøkte å omskrive historien for å tilpasse USAs image til de nye politiske omstendighetene, slik de framsto i april 2011.

        • Blir litt for enkelt dette, å kontrollere massene, når deførster ute på gatene, er en mye vanskeligere kunst enn de fleste forestiller seg. Kaosteori vil dekke bedre enn klare planer trukket etter klare og forutsigbare linjer.
          «Den Arabiske våren» kom overraskende på de fleste, og alle fikk det travelt med å utnytte den.
          Så langt har alle tapt på den, innkludert de naive bloggerne som startet sirkuset.

        • Veldig interessant det du skriver. Det som er spørsmålet er hva som kommer til å skje etter krigene i Syria er slutt? Vil det være mulig å styre en sekterisk Syria basert på demokratiske prinsipper? Eller ender det opp med etnisk rensing eller en «tyrann» av en regjeringssjef?

      • Nåååå Pål du må ikke UNDERDRIVE USAs angsiktige mål i midtøsten!
        Likr siden kuppet i 1954, som gjeninsatte Shaens eneherskerdømme, har det vært USAs uttrykte mål å bli kvitt de nasjonalistiske regimene i alle «araberstatene», under vekslende propaganda og navn (kommunistiske, ultranasjonalistiske, terroristiske osv).
        Og lista over ødelagte stater blir dermed nødvendigvis mye lenger, nesten uendelig. Er USA den virkelige terrorist-staten?

  11. » Er USA den virkelige terrorist-staten?»

    «Staten USA» er ikke terrorister.
    Disse maktmenneskene, makten bak makten, «folket uten land»- men med kontroll over verdenshandel og verdensøkonomien, har hatt tilhold i flere nasjoner opp gjennom historien. – Før de ble kastet ut, eller fant nytt rede.
    Nederland, Storbritania, Sovjetunionen.., og nå altså USA.

    At disse nå ikke avsløres så lett, tross interaktive internett, er at de har høket til seg makten over det meste av media og overvåker hele verdens nasjoner, folk og ledere.

    • The show must go on
      Avslørt er de, TILGANGS (!) – men det er kun bloggere og kommentatorer som påpeker dette. FED creates its own market. We give you a bloody circus, a good entertainment, and our deliveries in our combats is a part of the ticket you pay us to see our horror theater. As partner in our theater is your loyalty unconditional. The show must go on!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.