oss 100 kroner!
EU-president polakken Donald Tusk, som hører til den konservative fraksjonen i EU, har tydeligvis blitt rystet av den skarpe debatten i forbindelse med behandlinga av Hellas.
Det var første gang jeg opplevde radikale folk med så sterke emosjoner. Og det var nesten halve europaparlamentet.
Hvis EU-presidenten får åndenød av å oppleve en kritisk, men tross alt ganske moderat, debatt i EU-parlamentet, så var det vel på høy tid at han fikk oppleve det. Han ble også veldig bekymret over det han kaller «den radikale illusjonen som går ut på at man tror at det finnes noe alternativ til den økonomiske modellen som EU bygger på».
I en periode der sjøl iherdige EU-tilhengere har problemer med å tro på sin egen modell, gir det dem ikke mye trøst å få beskjed om at det ikke finnes noe alternativ.
Situasjonen kan til en viss grad sammenliknees med Europa etter 1968. Jeg aner en viss, kanskje ikke direkte revolusjonær stemning, men en sterk utålmodighet. Når individuell utålmodighet blir til et sosialt fenomen, så er det innledninga til en revolusjon.
Som tidligere aktivist i Solidarność har Tusk kanskje greie på det han snakker om, hvis det da ikke er høydeskrekken i elfenbeinstårnet som har tatt tak i ham.
Fra mange kanter kommer det analyser som peker på elitenes nye frykt for et opprør i Europa. James K. Galbraith er inne på det samme i forbindelse med Hellas. En viktig grunn til at den europeiske eliten følte at de måtte knekke Syriza for å hindre en spredning av opprøret.
