Danmark: – Fremtiden er skremmende full av muligheter

0

I løpet av fire år ved makten har den sosialdemokratisk ledede regjeringen ikke gjort annet enn å rulle ut den røde løperen for Dansk Folkeparti, skriver forfatteren Carsten Jensen i en kronikk om valget i Danmark. Dansk folkeparti ble som nest største parti den egentlige seierherren i det danske valget, og det eneste som var overraskende, i følge Jensen, er at politikerne og mediene var overrasket. Hva var det som skjedde i det danske valget.

danmark valg 2015

Dansk folkeparti tar arbeiderstemmene

Og Jensen har rett. Det burde ikke være noen overraskelse at Dansk folkeparti kapret 21,1 % av stemmene og ble Danmarks nest største parti. Ved EU-valget i 2014 fikk DF 26,6 % og var Danmarks største parti. Det som også har vært klart lenge er at DF med god margin har gått forbi Socialdemokraterne som Danmarks største arbeiderparti. En velgeranalyse som valgforsker Søren Risbjerg Thomsen fra Aarhus Universitet gjorde i 2014 viser dette:

DF fik 18,0 pct. af arbejdernes stemmer ved folketingsvalget i 2011, men nu står partiet til at få hele 26,7 pct. blandt arbejderne. Dermed overgår DF akkurat både Socialdemokratiet (24,6 pct.) og Venstre (24,1 pct.) som arbejderparti.

«Dansk Folkeparti har med kritik af Socialdemokratiets velfærdspolitik fået større tilslutning fra traditionelle socialdemokratiske kernevælgere som arbejdere, lavere funktionærer og arbejdsløse, og DF truer dermed i stigende grad Socialdemokratiets traditionelle rolle i dansk politik,» siger Søren Risbjerg Thomsen.

Og dette skjedde til tross for at S hadde vunnet noe tilbake etter sitt rekordlave nivå to år tidligere. I 2012 fant AC Nielsen ut at S bare hadde 15 % tilslutning fra arbeiderne og var fobigått ikke bare av DF, men også av Venstre. Skandalene til Løkka Rasmussen har tydeligvis fått en del arbeidere til å vende tilbake til S, men ikke nok til å hindre DF i å holde posisjonen som Danmarks fremste arbeiderparti.

Dette forsterkes ved at DF også har erobret flertallet i de mange av de fattigste regionene i Danmark. Hele Syd-Jylland er nå dominert av DF.

valg danmarkDette kartet er en sammenlikning mellom partiresultatene slik de er framstilt i Politiken og et kart over Danmarks fattigste regioner slik det er framstilt av Scandomark.

Det er en markant sammenheng mellom de fattigste regionene og de regionene der DF har gjort det sterkest. Dette er det statistiske belegget for det Carsten Jensen skriver i sin kronikk:

Socialdemokraterne er ikke lenger de svakes, de arbeidsløse eller arbeiderklassens parti. Den solidariteten som en gang var grunnverdien i partiet er nå solidaritet med den bemidlede middelklassen. … Fra kommandosentralen i regjeringens flygende tallerken ble vi av statsminister Helle Thorning Schmidt og finansminister Bjarne Corydon fortalt at vi som borgere ikke var annet enn et stykke formbar leire i hendene på de fjerne galaktiske kreftene som på folkemunne går under navnet globalisering.

Jensen peker også på at de sosiale paradeinnslagene som Gucci-Helle stilte opp på i valgkampen bare var spill for galleriet:

Den samme regjeringen som overlot alle vesentlige beslutninger til Washington, Berlin, Bruxelles og Goldman Sachs i den hensikt å forvandle Danmark til en global-økonomisk smeltedigel, snakket nå om å forsvare «det Danmark du kjenner». Det var ikke politikk. Det var nervemedisin til en nevrotisk befolkning.

Gucci Helle - ikke akkurat arbeiderklassens anfører
Gucci Helle – ikke akkurat arbeiderklassens anfører

Lyspunkt: Enhedslisten

Enhedslisten er et parti som mer eller mindre tilsvarer Rødt i Norge. Partiet har hatt en gruppe i Folketinget siden 1994 og ved valget i år økte det til 14 mandater med 7,8 % av stemmene bak seg. Partiet støttet opprettelsen av en sosialdemokratisk regjering, men trakk støtten da Socialdemokraterne ikke ville gå med på en del økonomiske krav som ville ha vært til fordel for arbeidere og lavtlønte. Denne politikken har økt oppslutningen om partiet. Det snakkes i Danmark om rød blok og blå blok, men som Carsten Jensen sier et dette «villedende betegnelser som mest synes oppfunnet for å underholde oss med postulert rivaliserings innbilte spenningselement.»

I medienes framstillinger inngår Enhedslisten i «rød blok», men partiet har opptrådt uavhengig i valgkampen, og har tydeligvis vunnet på det. I sine beste kretser har partiet fått over 26% av stemmene.

Hvorfor Dansk folkeparti?

DF er et konservativt parti som har markert seg som en sterk kritiker av innvandringspolitikken. Partiets formann, Kristian Thulesen Dahl, sa i 2008 at partiet er «antimuslimsk på visse strækninger», eksempelvis når det gælder tilhylning af kvinder og kønsopdeling af drenge og piger, omskæring af kvinder og sharia. Kritikerne kaller DF et rasistisk parti, noe partiet sjøl hevder at det ikke er. Men at rasister stemmer på partiet er det ingen tvil om.

Men man skal være mer enn gjennomsnittlig arbeiderfiendtlig for å hevde at det er dette som har gjort DF til Danmarks største arbeiderparti. DF stemmer stort sett med de andre blå i den økonomiske politikken, men i dette valget har de markert seg som større tilhengere av sosialdemokratiske velferdsordninger enn sosialdemokratene selv, og et av partiets ufravikelige krav til i det hele tatt å snakke om regjeringsdeltakelse er en årlig vekst i offentlige utgifter på 0,8%. Nå har riktignok Enhedslisten dokumentert at partiet i maktposisjon i kommunene også er et nedskjæringsparti som de andre, men det har vel ikke gått opp for alle arbeidere.

DF er også sterkt imot at EU skal bli en overnasjonal stat. De er for gjeninnføring av grensekontrollen, altså de facto mot Schengen-avtalen. Og ikke minst er det for en langt strengere innvandringspolitikk. Men på det området har de fått følge av de andre store partiene, inkludert Socialdemokraterne.

Det er også et klasseaspekt ved innvandringspolitikken som liberalerne gjerne ser bort fra: For den øvre middelklassen er det greit å få inn flere billige tjenere, mens det for lavtlønte arbeidere ikke er like greit at de får konkurranse fra folk på enda lavere lønn.

Arbeiderklassen og ekstremhøyre

I artikkelen Om Sverige, eliten og ekstremhøyre drøfter jeg denne tendensen til at arbeiderklassen velger høyreekstreme partier:

Sverigedemokraterna er et høyreparti – partiet har stemt med Moderaterna i ni av ti saker.  Men flertallet av partiets velgere definerer seg som arbeidere, flere enn for både Socialdemokraterna og Vänsterpartiet, skriver Bella Frank i artikkelen Det nya arbetarpartiet i magasinetArena.

Jens Rydgren, professor i sosiologi ved Stockholms universitet er redaktør for boka Class Politics and the Radical Right. Han sier at det har pågått «en proletarisering av høyreekstremismen» i de seinere tiårene.

Det handlar om väljargrupper som har blivit mer utsatta de senaste decennierna, de har jobb som håller på att försvinna, som är konkurrensutsatta globalt sett. De har också en position i samhället där man generellt är mer utsatt.

I den boka Rydgren er redaktør for skriver hans kollega Simon Bornschier en artikkel under tittelen: The populist right, the working class, and the changing face of class politics.  Han skriver at det nå er vitenskapelig belagt at arbeiderklassen er overrepresentert blant de høyreekstreme populistiske partienes velgere. Hans forklaring er at dette henger sammen med utviklinga av den globaliserte kapitalismen.

Vi viser at taperne i den ekonomiske moderniseringa faktisk avstår fra å stemme, mens de som misliker den kulturelle moderniteten støtter det populistiske ekstremhøyre. Selv om vi kontrollerer for politisk preferanse og en rekke andre faktorer, så viser det seg at det er en overrepresentasjon av arbeidere i det ekstreme høyres velgermasse. Arbeiderklassen ser nå ut til å være rotfestet i dette segmentet av velgerne. Selv om de ikke er verst stilt i det post-industrielle samfunnet, så har de opplevd en relativ nedgang i forhold til etterkrigstida, som gjør dem mottakelige for den kulturelle appellen til ekstremhøyre.

Maria Oskarson, dosent i statsvitenskap ved Göteborgs universitet peker på at:

– I takt med att Socialdemokraterna och Moderaterna som de två största partierna har kommit allt närmare varandra i centrala frågor, så har det funnits ett utrymme för att artikulera och mobilisera den här typen av auktoritära värderingar som ligger bakom stöd till exempelvis Sverigedemokraterna.

Reservekort for kapitalen

I artikkelen Om fascismens väg til makten skriver Jan Myrdal:

Med den nuvarande officiella franska oförmågan blir det mer troligt att Marine Le Pen kan bli Frankrikes president och om vår nuvarande vänsterpolitik – inga fascister på våra gator – når framgång kan den nog pressa upp Sverigedemokraterna från 13 till 25% i nästa val.

I Sverige er Myrdals spådom langt på vei til å bli oppfylt, etter som SD i meningsmålinger i juni 2015 ligger på 22%.

Det er Carsten Jensen sier i sin artikkel at Socialdemokraterne har rullet ut den røde løperen for Dansk Folkeparti. Og jeg kan føye til: det fortsetter sosialdemokratene med over hele Europa. En slik politikk kan før vi aner det gi regjeringsmakta til flere høyreekstreme partier.

Vi lever virkelig i skremmende tider, men det finnes også muligheter, hvis den såkalte venstresida tar arbeiderklassens problemer på alvor og bygger opp en offensiv mot den nyliberale politikken til Kartellpartiene.

 

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

Forrige artikkelKrigshetsarna i Washington vinner mark – men inte i Europa?
Neste artikkel86 prosent flere asyl­sø­kere til EU, gjett hvem det er flest av
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).