Gresk gjeldskutt: Merkel sier Nei, Obama sier Ja

12
Hellas' finansminister Varoufakis og hans franske kollega Sapin

Det pågår en knallhard tautrekking om den greske gjelda mellom EU og den nye greske regjeringa under ledelse av SYRIZA.

Alexis Tsipras har krevd at gjelda må halveres for at Hellas skal ha noen sjanse til å komme i gang igjen. Tysklands Angela Merkel har sagt kategorisk «Nein!» til dette. Men nå får Tsipras støtte fra ulike hold, noen uventet og noen ikke fullt så uventet.

Frankrikes finansminister Michel Sapin sa at «Frankrike er mer enn klart for å støtte Hellas’ ønske om en reforhandling.» Nå er jo Frankrike nokså ille ute sjøl, så det er kanskje ikke så uventet, sjøl om Frau Merkel nok var svært lite begeistret for å bli dolket i ryggen på denne måten.

Hellas har engasjert investeringsbanken Lazard til å bistå seg i gjeldsforhandlingene, og Matthieu Pigasse, sjef for deres Paris-kontor sier til Bloomberg at «hvis vi kutter gjelda med 50% vil det gi Hellas en mulighet til å vende tilbake til et mer fornuftig forhold mellom BNP og gjeld.»

Sistemann ut er Barack Obama som 1.2.2015 sier i et intervju med CNN:

Du kan ikke fortsette å presse land som er midt i en depresjon. På et eller annet punkt må det komme en vekststrategi slik at de kan nedbetale gjelda og kvitte seg med noe av underskuddet.»

Man kan si hva man vil om SYRIZA, men på ei uke etter valget har de lykkes med å få muntlig støtte fra både Putin og Obama. Det er ikke så verst jobba.

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Hva skjer om Hellas får halvert gjelda si?
    Da er det noen som mister pengene sine.
    Hvem er det?
    Jeg trodde at det ville ramme bla. franske banker?

    • Godt spørsmål. Bankene er stort sett ute av det. Det er det pengene fra EU er gått til. Nå er det europeiske skattebetalere som sitter i saksa. Egentlig burde det ikke bety så mye å halvere gjelda. Den blir jo ikke betalt i alle fall. Det de er redde for er dominoeffekten, og kanskje i første rekke Italia. En kollaps der vil ikke euroen tåle.

      • Vel, egentlig er det vel statsapparatene rundt i EU-landene som sitter i saksa, siden det er dem som har betalt ut bankene og overtatt gjelda. Ett av målene med kuttpolitikken er å redusere statsgjelda ved å kutte i offentlige utgifter, sosiale ytelser m.m. og å privatisere for å kutte statens utgifter og skaffe inntekter ved å selge offentlig eiendom. Det er som et svarteperspill, og Syriza sier at «vi vil ikke sitte med svarteper!» Rimelig nok: de som ville fått gevinsten om det hadde gått bra, får ta tapet om det går skeis.

        Kuttpolitikken løser ikke dette problemet, bare et annet, nemlig å knekke den europeiske fagbevegelsen for å bryte ned motstanden mot kuttpolitikken. Den fører ikke til vekst, for problemet er at det er for mye kapital som ikke finner lønnsom investering. Hvordan kunne det skje? I Spania var det en følge av en byggeboom, i USA en utlånsboom til folk som ikke kunne betale gjelda den dagen verdien av boligen fordampa.

        Anta at eiendomsselskapet Profit ville bygge ut et kompleks, og lånte 10 mill euro av B-banken. Med dagens pengesystem og deregulerte finansinstitusjoner var det lett: Bare å sette pluss 10 mill på kontoen til Profit og minus 10 mill på Profits lånekonto. Det fordra bare noen tastetrykk på banken datamaskin. B-banken trengte slett ikke ha 10 mill euro i ledige midler.

        Pengene gikk til entreprenører som utførte arbeidet. Men ingen ville kjøpe, og Profit gikk konk. På Profits konto stod det null, på lånekontoen fortsatt minus 10 mill som B-bank ikke ville få igjen. Det kunne den nok tålt, dersom ikke det samme hadde skjedd for en rekke andre lånere også. Banken risikerte å få negativ egenkapital, mere gjeld enn eiendeler. Da er banken konk, og kan ikke drive lenger. For å unngå det trådte staten til, lånte penger i sentralbanken og overtok gjelda, som den nå prøver å få vanlige innbyggere til å dekke.

        Men de 10 mill euro, hvor blei det av dem? De forsvant ikke. De sirkulerer heller ikke i økonomien, for der har det ikke vært noen vekst og ikke noe behov for flere penger. De fins heller ikke blant vanlige arbeidere, åpenbart. Så de har havna på bankkontoene til finansinstitusjoner, kanskje i skatteparadis, som ikke har noen forpliktelse til å dekke andres gjeld. Bankene har penger til gode, men ingen er forplikta til å betale, for Profit eksisterer ikke lenger.

        Men de som har penger i banken, venter å få renter på dem. Da må de låne dem ut. Men ingen vil låne, for når økonomien går på sparebluss, vil de ikke kunne betale renter og avdrag. Sentralbankene har stort sett to midler til å få hjula i gang igjen: Sette ned renten så det blir mindre kostbart å låne penger. Men når renten er nesten null uten at det har hjulpet, er det bare ett middel igjen: Lage nye penger, i håp om at de skal finne veien ut i økonomien og bidra til at veksten kommer i gang igjen. Det kalles populært «å trykke penger», på fagspråket «kvantitative lettelser», «quantitative easing». Den europeiske sentralbanken, ESB, skal nå pumpe over 1000 milliarder euro ut i økonomien ved å kjøpe opp råtne lån. Faren er stor for at disse euroene også bare blir stående ubrukte på konto og bare forsterker problemet de var ment å løse — at det er for mye penger i økonomien.

        Det fører til at pengene blir mindre verdt, dvs at varene blir dyrere, også kalt inflasjon. Levekostnadene for folk vil øke. Lønningene øker ikke tilsvarende uten at arbeiderklassen klarer å tilkjempe seg høyere lønn. Men det er ikke så lett hvis fagbevegelsen ligger med knekt rygg som følge av mange års kuttpolitikk.

        Når det er for mye penger i økonomien, hjelper det ikke stort å lage enda fler. I en kapitalistisk økonomi kunne løsninga vært å la bankene gå konk. Da ville gjelda bli borte. Staten kunne så nasjonalisere dem (kjøpe dem for 1 euro stykket) og gjenopprette dem som statlige banker. De pengene som bankene hadde skapt, som det egentlig ikke var behov for og som ikke lenger motsvares av gjeld, kunne staten trekke inn ved å regulere finanssektoren, hindre kapitalflukt og legge høy skatt på ikke-produktiv formue. Det ville ikke være behov for noen kuttpolitikk. Tvert imot, staten ville ha penger som kunne brukes til å sette folk i arbeid med nyttige ting. De som eide bankene, ville sjølsagt tape formuen sin. Men de var de som tok risikoen, og de som ville fått profitten om det hadde gått bra. (Tap og vinn med samme sinn, heter det, men det gjelder visst ikke for finanskapitalen.) Sjølsagt kommer dette ikke til å skje, men det ville ikke rokka ved den private eiendomsretten til kapital, som jo er den grunnleggende årsaka til at problemet i det hele tatt oppstår.

        • » legge høy skatt på ikke-produktiv formue. Det ville ikke være behov for noen kuttpolitikk. Tvert imot, staten ville ha penger som kunne brukes til å sette folk i arbeid med nyttige ting».

          Penger er kun byttemidler, tall. Et verktøy som ingen eier men som kan sendes rundt for å sette i gang aktivitet.

          Å ta skatt på penger (tall ), som ikke -produktiv kapital, vil vel si det samme som å leve av renter. Bare at da er det stats-kapitalistene i stedet for privat-kapitalistene som leker denne leken. Tall av tall er tall, ikke noe annet.
          Hvis EU , eller noen andre har lånt bort penger til et samfunn som ikke kan betale avdrag ( renter er tullball og tyveri hvis de settes høyere enn indeksregulering av lån), og dette samfunnet har ledig arbeidskraft , «arbeidsløse» (!) ville en oppbygging av effektiv/rasjonell ønsket produksjon, for å skape virkelige verdier gjøre at disse pengene kunne betales tilbake. Nå skriver du jo også at denne gjelden kan være kun tall produsert i banken, mer enn tilsidesatt innsats (sparing) fra samfunnsmedlemmer. Men uansett er det kun virkelig produksjon som kan bygge mer velstand. Hvis det greske samfunn går sammen om å effektivisere en ønsket produksjon, gjerne kun til eget hjemmemarked, gjør det lite om noe av denne effektiviseringen ( i forhold til å gå arbeidsledig/ikke-produksjon) brukes til å betale ned på gjeld. ( Sett at denne gjelden er virkelig tilsidesatt innsats av enkeltpersoner i f.eks. EU, og bør betales tilbake).
          Å skaffe inntekter ved å selge offentlig eiendom, er i forhold et storkapitalistisk spill som burde stoppes.
          Hvis f.eks. Norge hadde gjeld og så solgte strøm- eller vann-rettigheter for å betale en gjeld, ville dette være med på å slavebinde det norske samfunn i lang tid. Om f.eks. Hellas selger f.eks. turistrettigheter, det samme.

        • Å skape penger ut av ingenting burde vært ulovlig. Da hadde vi sluppet dette galskapet med at folket må ta regningen. Fiat pengesystemet burde forbys. Gull standard er mye bedre for da kan ingen skape noe ut av ingenting og tjene penger på det.

          • Fiat-penger er kun et våpen for noen bakmenn som har lyst til å styre verdensøkonomien. Et system og dets folk vi bør latterliggjøre og fri oss fra.
            Men gull som sikring av en valuta er et dårlig (kostbart i arbeidskraft-forbruk) alternativ til tillit.
            Og helt unødvendig, både i et samfunn og mellom samfunn, hvis man hadde tillit til hverandre og virkelig forståelse av at penger ikke er annet enn tall, et byttemiddel og verdivurderingsverktøy.
            Uten tillit fungerer ingen handel og arbeidsbytte, uten at det fører til stridigheter og til slutt militære maktmiddel.

  2. Siden de ikke betaler gjelda allikevel, vil det vel ikke bety så mye for Hellas økonomi direkte.
    Men det vil jo være en stor politisk seier for Syriza. De vil nok skåre stort på det hjemme, – og sjølsagt fremstå som eksempel for andre EU – land.
    Men hva er Obamas motiv?

  3. Kapitalens veier er ikke lett å skjønne, og særlig ikke i disse tider. Men viktig for å skjønne hva som foregår.
    Jeg prøver, men har litt problemer med noen punkter i eksempelet ditt Erik.
    De 10 mil. forsvant ikke sier du.
    De ble investert i en vare: Komplekset til Prior.
    Men når ingen ville kjøpe, forsvant denne varen med sin verdi ut av sirkulasjonen på samme måte som et hvilke som helst forbruk.
    Den investerte kapitalen gikk til varer og tjenester, også lønninger for å bygge komplekset, pluss noe profitt her og der (også kalt påslag), men problemet slik jeg forstår det,var at ingen ville ha varen.
    Derfor gikk Prior konk og B tapte pengene sine.

    • Jeg skjønner ikke helt hva du har problem med. Poenget mitt er at selv om verdien av bygninger osv som de 10 mill ble omsatt i, gikk til spille, så hadde selve pengene i mellomtida havna i andres lommer. Derfor forsvant de ikke. Den eneste måten disse pengene kunne forsvinne på, ville være at prosjektet til Profit hadde gått bra slik at de hadde fått 10 mill i inntekt som de kunne sette inn på kontoen sin i B-bank. Da ville banken kunne overføre dem til lånekontoen, med resultat at begge kontoene ville stå i null. Pengene ville forsvinne like enkelt som de oppsto.

      Men i eksemplet mitt skjedde dette altså ikke, og heller ikke i mange tilfeller i virkeligheten. Skapte det et problem? Såvidt jeg kan forstå: Ja. En og annen konkurs skjer alltid. Men dette skjedde i stor skala. Det dreide seg om hundrevis av milliarder euro. Og minst like mange US$. Alle disse pengene, som på et vis ble overflødige i økonomien, eies av finanskapitalister som vil ha renter på dem, i tillegg til all den andre kapitalen de eier. Så profittproblemet blir større. Men når det er få profitable investeringsmuligheter, lykkes det dårlig å få avkastning på kapitalen. Løsninga blir å skape finansbobler, som legger grunnlaget for nye kriser i neste omgang.

      Økonomi og penger er viktig å forstå, men vanskelig, og et stort lerret å bleike. Jeg overskuer slett ikke alt og tar sikkert feil i mye, trass i mye jobb med det. Det trengs diskusjon og ulike synspunkter og synsvinkler. Om denne bloggen/nettavisa kunne fungere som et forum for det, ville det være fint.

      • Takk til Plahte for gjennomgangene. På meg ser det helt korrekt ut. Vesten er i en situasjon med mangel på lavrisiko profitable prosjekter å plassere penger i.

        Det er bl.a. fordi mange enser at den CO2-drevne privatkapitalistiske industrimodellen har nådd grensen og ikke kan gjenopprettes i tidligere form. Det igjen er bl.a. fordi ødeleggelsen av klimastabiliteten er blitt for tydelig til å fornektes bort mer, samtidig som det er klart at klima-destabiliseringen skyldes særlig industrielle CO2- og metan-utslipp. «Kapitalisme = Klimaendringer», slik det har vært oppsummert.

        Hvor pengene da skal plasserer/investeres, i realistisk håp om høy nok fortjeneste til at det ikke relativt sett til resten av økonomien og prisstigningen ser ut som tap, er da et problemet, sålenge kapitaleierne – særlig aksjonærene i banker – ikke påføres tap på investeringer.

        Alle de gode investeringene er opptatt, og flere finnes ikke fordi aktivitetsmodellen / industrisamfunnet har nådd biosfærens yttergrense for belastning.

        Eierne i modellen vil ikke skifte til nye former for kulturelle verdier, fra de materielle – av mental latskap fordi de liker utnyttingsmåtene de har. Pengene, og underveis eiendelene, hoper seg da opp hos de rikeste, og samfunnet blir mer statisk av den stadig mer institusjonaliserte motviljen mot endring i hva som anses som verdier (m.a.o. spirituelle holdninger om hva som er verdt noe i verden), i forsøk på beskyttelse av de opphopede pengene som representerer det som anses verdifullt. «Institusjonalisert motvilje mot endring» blir fort det samme som tradisjonelt kalles politistat: Ingen får lov å prøve ut nye verdiformer, fordi det vil true de opphopede pengene. Vesten er nær der nå.

        Generelt er økonomi helt enkle forhold som beskrives vanskelig faglig, og med mange stilltiende eller lite uttenkte premisser. Det er særlig fordi få ønsker sine lettvinne verditilganger avdekket slik at alle kan ta del i dem bare ved å skjønne hvor enkelt det egentlig fungerer. I faget (makro)økonomi må en derfor alltid lese mellom linjene, og korrelere med kontekstuelle forhold, for å skjønne hva som skjer. Og konteksten – virkeligheten – er alltid ny, hver dag. Derfor er økonomi et rart fag. Fullt av bedrag pluss stadig nye omstendigheter. For ikke å nevne korrupsjon i alle former – lettvinne utnyttelsesmåter av systemet, som åpenbart ikke følger grunnreglene. Det forstyrrer bildet ytterligere.

        Økonomifagets forhold til demokratipraksis er også et svært ømtålelig emne. Om man ikke definerer spennet på akseptable forskjeller i rikdom innen et samfunn som søker å være demokratisk, vil demokratiet undergraves. Men samtidig vil investeringsvilje dempes av en strengt nøyaktig definering av forskjellspennet i rikdom.

        Her trengs nye, gode og ærlige modeller utviklet til praksis (ideene finnes i fleng), med fleksibilitet – dvs. verdipluralisme (at noen vil ha mye materielle ting, mens noen foretrekker eksponering for solskinn, uten at ødeleggende sjalusier oppstår i noen retning) – innenfor et akseptabelt rikdomsspenn, på måter som ikke sprenger spennet. Det venter vi på.

        Vi selv er dem vi venter på at skal presentere slike nye og troverdige modeller for økonomi i et, ja, ‘klima’ av mulig klimastabilitet.

        *

        Håper flere fortsetter å videreføre Plahtes innspill.

        • ««Institusjonalisert motvilje mot endring» blir fort det samme som tradisjonelt kalles politistat: Ingen får lov å prøve ut nye verdiformer, fordi det vil true de opphopede pengene. Vesten er nær der nå.»

          Det var vel dette som ble skjebnen til MEDOSS: http://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

          «…- innenfor et akseptabelt rikdomsspenn, på måter som ikke sprenger spennet. Det venter vi på.»

          Da venter du på IGD, eller InnGruppe-Demokratiet. Rikdomsspennet må avgjøres demokratisk med utgangspunkt i tilgjengelige økosystemtjenester. Spenner vi økosystemtjenestene utover det bærekraftige, vil sivilisasjonen kollapse. Vi kjenner disse grensene i dag. Hva som gjenstår er en demokratimodell for å leve i balanse med økosystemtjenestene.

          Dette må innføres raskt, da vi allerede langt har overskredet økosystemenes bærekapasitet.

        • «Vesten er i en situasjon med mangel på lavrisiko profitable prosjekter å plassere penger i.»

          Penger er verdifastsetter og byttemidler i et samfunn. Et verktøy ingen eier men som kan sendes rundt og være med å settte i gang prosjekter/oppbygging og utvikling av velstand; basert på tilgjengelige arbeidskrefter og materielle resurser, og slik at spesialister kan verdisette innsats og bytte mot andre spesialister (oss alle). Det er denne spesialiseringen og effektiviseringen av hode og henders innsats som skaper velstand i et samfunn. Penger har ingen egenverdi, men er tall. Renter er tall av tall, og tyveri hvis det brukes til annet enn å indeksregulere byttemiddelverdien i forhold til indeks (riktig pris- og lønns-utvikling).
          Et samfunn kan bruke hva det vil til byttemiddel; stemplede metall eller papirbiter eller tall i et kort/regnskap. Penger er et kostnadsefffektivt verktøy. ( i forhold til natural-bytte)( Eller gull, som kun er et dårlig/kostnadskrevende alternativ til tillit.)

          Å «tjene på penger/byttemidler ved bruk av renter er den store svindelen. Det er et grusomt verktøy i hendene på de som har tatt styring over dette. «De som har kontroll over det økonomiske systemet kontrollerer politikken, lokalt og globalt».
          Tilsidesatt innsats (sparing) kan halveres over natta , med enkle grep av bakmennene. Og lånt innsats (gjeld) kan dobles ved et mafia-grep på samme hvis, og holde folk i en slave-situasjon.
          Dette gir manglende forutsigbarhet og mulighet for kontroll over eget økonomiske liv, i et samfunn.
          Og kan gjøre ønskede fellesprosjekter «ulønnsomme», sende samfunn ut i arbeidsløshet og kaste folk på gaten «fordi de har levd over evne».
          Hvert samfunn burde skille mellom egne byttemidler og byttemidler til bruk mellom nasjoner. Og rente-«leken» burde være hovedfienden i oppbyggingen av et samfunn. Likeså de som styrer denne verdensvalutaen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.