Uventet applaus for SYRIZA

20

At venstresida skulle juble for valgseieren til greske SYRIZA var ikke akkurat en oddsbombe. Mer overraskende er at partiet høster jubel fra helt annet hold.

Marine Le Pen, leder for det høyreorienterte franske partiet Front National sier at «det er en gigantisk demokratisk ørefik som det greske folket har gitt Den europeiske unionen.» Hun tilføyer at «med EU er vi ikke frie til å føre vår egen pengepolitikk, vår egen økonomiske politikk eller vår egen innvandringspolitikk.»

Bernd Lucke, leder for det høyreorienterte partiet Alternative für Deutschland, gir også SYRIZA applaus og sier at «Det må bli en gjeldsreduksjon for Hellas – så langt har SYRIZA helt rett.»

Matteo Salvini, sjef for det høyrepopulistiske italienske partiet Lega Nord, sier at «Hellas-valget er en ørefik til den europeiske Sovjetunionen til euroen, arbeidsløsheten og bankene.» Lega Nord ønsker å trekke Italia ut av eurosonen.

Nigel Farage, sjefen for det høyrepopulistiske partiet UKIP, kalte valget «et rop om hjelp fra dem som euroen har gjort fattige». Og full av skadefryd twitret han «nå begynner pokerspillet med Merkel».

Ikke fullt så uventet er det at Vladimir Putin var en av de første statslederne som gratulerte Alexis Tsirpas. Hellas har stort behov for å kutte ut sanksjonene mot Russland for å skape arbeidsplasser, og her ser åpenbart Putin en mulighet. Han sier han er klar for å samarbeide med den nye regjeringa.

 

KampanjeStøtt oss

20 KOMMENTARER

  1. Uventet?
    Marine Le-Pen ga jo klar støtte allerede på forhånd. Og Pål Steigan argumenterte ganske overbevisende for at Syriza ikkje passet i kategorien venstre-sosialistisk. Lysbakken tilkjennega støtte tidligere i dag, så SV har havnet i bra selskap.

  2. Helt naturlig at også EU-skeptikere til høyre fryder seg over at eliten får seg en trynetørker. Det betyr ikke på noen måte at Syriza har havnet i «dårlig» selskap, det betyr at høyrepopulistene (dessverre) lodder stemninga i folket bedre enn mange innenfor det etablerte «venstre».

  3. Interessant som bare det. Ser vi konturene av en anti-elitistisk utvikling? Rettet mot oligarkene i vest? Også artig å legge merke til at FRP ikke ser ut til å like det de ser og Hageseters oppslutning om Merkel og oligarkiets politikk.

  4. «Mer overraskende er at partiet høster jubel fra helt annet hold. «

    Jeg har prøvd å skjønne både politikk og partipolitikk i hele mitt liv, uten å ha villet gå inn i hønsegården og ta del i den organiserte kampen. Og/men observert grupper i kamp mot hverandre på det som i vårt (og verdens) politiske landskap er karakterisert som «venstre» og høyre» .Hvori innbefatter «kommunisme», «sosialisme», «nasjonalisme/nasjonalsosialisme», «fascisme» m.fl.

    Jeg synes jeg har hatt stor nytte av Betram D. Brochmann sine tanker om denne oppdelingen/splittingen i politiske interessegrupper. ( innlegg: https://steigan.no/2015/01/25/finnes-det-en-svensk-kultur/ )
    Og/men ser at dette innlegget er uforståelig, for jeg har vært inne i min ( Brochmanns) begrepsverden når jeg svarte på innlegg.

    Jeg liker denne bloggen din Steigan, på tross av at den/du har tatt et standpunkt til «venstresida», ser den ut til å gå løs på den politiske verdensgalskapen fra en relativt frisk synsvinkel. Og også åpner opp for et (relativt) fri debatt. Å lese (nett)aviser uten kommentarmuligheter er en uinteressant sak. En kommunikasjon bør alltid være toveis hvis man skal lære (hverandre) noe.

    Jeg vil gjerne få hjelp til avklaring av noen spørsmål knyttet til artikkelen og mitt innleggs overskrift.
    ( Jeg skal prøve å holde Brochmanns verdenssyn litt unna, men jeg er nok preget av hans tanker.)

    Når man, i et samfunn, regner seg som Kommunist eller Sosialist har man tiltro til en samfunnsoppbygging som tar hensyn til flere grupper i samfunnet. Spesielt de «svake»?
    Er man kommunist har man i tillegg tilknytning til Marx og hans teorier om/mot kapitalmakt, og viktigheten av å bekjempe denne internasjonalt, gjennom «arbeidere i alle land foren dere».
    Regner man seg som sosialist, liker man tanken på å dele «rettferdig» innad i egen nasjon, men er mindre opptatt av internasjonalt arbeide -Men er allikevel knyttet til kommunistiske tanker, og er satt opp på «venstresida».

    «Liker» man «Nasjonalisme» og «Nasjonal-sosialisme» ( gud bedre!) regnes man som en person som har tatt et helt motsatt standpunkt av K.& S.. («ondskapens akse»?)
    «Fascisme» er noe enda mer ytterliggående ( sett fra K.& S.) og linkes til Nasjonalisme/Nasjonal-Sosialisme lik linken mellom Sosialisme – Kommunisme.
    Nasjonalisme og Fascisme tilhører «høyresida». ( På tross av begrepet nasjonal-Sosialisme)

    ( Jeg regner Brochmann ( og hans bruk av bibelens filosofiske profeter/»seere») og hans tanker om samfunnsbygging,basert på livslover/psykologiske krefter(«gud»), som mer realitetsorientert og riktigere enn slik politisk gruppetenking, – som en orientering.)

    Så er spørsmålet mitt:
    Hvorfor er det overraskende at et nasjonalt orientert parti støtter en politikk/SYRIZA, som arbeider for større nasjonal makt/frihet, – frigjort fra store internasjonale sammenslåinger og deres kapitalmakt?
    Burde det ikke, ut fra overstående, være mer overraskende at inter-nasjonale partier ( «venstresiden») støttet en slik politikk?
    Må jeg inn i denne vår tids begrepsverden og politiske «klassekamp» for å skjønne?

    Og også: Hvorfor denne demoniseringen mellom sosialisme og nasjonal-sosialisme?
    Historiske overgrep er begått mot folk, i begges navn.
    ( Skillet mellom nasjonalisme og inter-nasjonalisme/kommunisme er mer forstålig.)

    • Jeg er svært uenig i både din nasjonalismeforståelse og din framstilling av «nasjonal-sosialismen». Jeg vil ikke ha noe propaganda for «nasjonal-sosialismen» her, og jeg håper det blir respektert.

      • Og det er langtfra min intensjon. Propaganda hverken for det ene eller andre. Jeg ønsker bare en samtale om politikk og vår samtid. Jeg tror (har trodd) at fri diskusjon/samtale er viktig; at det motsatte kun lager grupper som er enige hverandre og (for å) slåss seg imellom. Avisa «Klassekampen» var vel kjent for å være en avis man skulle «lese for å vite man skulle tenke». Dette var vel lite fruktbart, også for de som hadde valgt lag.
        Definisjon på en «gubbe» (uansett kjønn) er «en person som har tenkt de nye tankene det er verdt å tenke» ( Else Michelets definisjon?). Hvis steigan.no skal være et slikt sted har jeg misforstått.
        Innleggene mine har vært litt lange (og forrvirrende). Jeg skal skjerpe meg på det.

    • Jeg har ikke fått noen svar (fra deg eller andre lesere) på disse spørsmålene. Men en beskjed om å slutte med lange innlegg. Dette derfor mitt siste lange innlegg, men en nødvendig forklaring for tidligere meninger.
      Jeg har antagelig misforstått; jeg trodde denne avisen/bloggen var et sted der man , utover å vise til verdens (politiske) galskap, skulle samtale om veien videre og ut av dette uføre.
      ( Altså ikke kun for å mobilisere til enda mer kamp og krig.)
      For naivt? Jeg tror da også at det er viktig å gå ut av «den politiske sandkassa», og nå oss som ikke (kun) er politisk skolerte.( som en akademisk øvelse.)

      Fra B.DB. Sitt : http://www.samfunnsliv.no/kunst-03.htm
      Litt «religiøst», men ikke splittende. (?)
      «Jeg vil vie all min styrke, interesse, arbeidskraft og evne i din tjeneste og ber deg gjøre meg skikket, så at det jeg skriver virkelig kan befordre ditt — det hellige sannhetens lys — inn i hjertene så verden kan bli frisk. Hjelp du meg til å forklare og avsløre den teologiske mentalitetog den akademiske sinnsinnstilling, så verden kan begripe seg selv og for alle tider og slekter lære og oppfatte den sikre regel at det ikke er god vilje som mangler verden, men alene sannhetens lys over den menneskelige natur. Så kommer Guds rike av seg selv ved Jesus Kristus vår frelser.»
      ( Hva Brochman mener med»Guds rike» og «frelse», er tydeliggjort i begynnelsen av hans
      «Kunsten å lese bibelen», og må sees i sammenheng med både tidsperiode/samtid og hans filosofiske ståsted.)

      Hva i denne nedenforstående samfunns-organisering kan kalles henholdsvis kapitalisme,kommunisme,sosialisme,nasjonalsosialisme, fascisme? ( Og hva kan IKKE gå under disse politiske begrepene?)
      HVA er det man kjemper om /mot i denne politiske kampen som foregår? Der det virker som om man konstruerer motsetninger heller enn å arbeide for at alle skal bli rike , i betydningen materielt mette med mest mulig fri tid. ( Resurser og arbeidskrefter/energi er det nok av i alle samfunn , spesielt når man reduserer så mye som mulig av ikke-produserende aktivitet.) :

      Et samfunn produserer sin egen velstand. (eventuelt i samarbeid/arbeidsbytte med andre frie nasjoner, altså ikke kapitalistisk handelskrig.
      En stat (samfunnsadministrasjon) produserer ingenting og er en kostnad, men kan være en kostnad til velferds ervervelse ved å ha oversikt over og organisere samfunnets resurser.
      Hvis en stat subsidierer («») en aktivitet i samfunnet er det alltid samfunnet som subsidierer seg selv.
      Et samfunns viktigste oppgave er å organisere arbeidet slik at den ønskede materielle velferden gjøres/produseres på en så rask/god måte som mulig, med minst mulig arbeid og mest mulig bruk av maskiner /teknikk/teknologi. – Med størst mulig frihet til samfunnets medlemmer. Penger blir her (kun) et verktøy (tall) i et dugnad-regnskap for å nå et mål. Skatt burde derfor ikke betales når fellesoppgaver det er blitt enige om har blitt dekket av fellesproduksjonen/aktiviteten. Jfr. Pliktarbeidstid mellom storbonde- husmann.
      Penger er primært et samfunns-verktøy (tall) i et dugnadsregnskap og må ikke begreps-forbyttes med virkelig materiell velferd. ( Et samfunn som har ledige arbeidskrefter kan alltid øke sin velferd, selv om det «ikke har penger».)
      Kunst, underholdning, støtte til andre samfunn/land og andre «ikke-primære» oppgaver burde utføres på egen fri tid. Jo mer fri tid et samfunn greier, jo mer kan disse aktivitetene utføres . Men ut fra enkeltmenneskets individuelle ønske. Altså en tro på enkeltmenneskets selvvirksomme kraft.

      Hvordan et samfunn organiserer seg burde være opp til den enkelte nasjon, ut fra medborgernes lynne og geografiske muligheter, ønsker og behov.
      Inter-nasjonalt arbeide/politikk bør tones ned i forhold til samfunnets velstands-mål er nådd. Alle nasjoner burde forlange frihet til SIN utvikling.
      En nasjons viktigste marked er eget hjemmemarked, både for stolthet, forutsigbarhet/trygghet men også for nærhet mellom produsent og forbruker og videre utvikling av produktet.
      Sam-produksjon/handel med andre frie nasjoner kan gjøres der det er gjensidig tillit og hvis det fører til mer effektiv produksjon. -Mer fri tid for den enkelte. Men bør ikke være noe en nasjon gjør seg avhengig av.
      Organiseringen av samfunnet burde være en hyggelig og lærerik lek for alle samfunn i dets oppbygging og utvikling. Den virkelige utdanningen i samfunnet.
      Ikke , som nå, grunnlag for (parti) politisk kamp og konstruerte motsetninger.

      Er det noen «onde» i denne flokken? ( «konspirasjon»-tenking?)
      Eller er ondskapen kun at vi ikke vet, eller har blitt enig om målet?
      At vi arbeider i blinde,og forveksler penger (verktøy) og produkt, arbeid og arbeidsplasser.
      Og ikke ser at alle ønsker bli materielt rike med størst mulig anledning til å styre eget liv. Og at vi som enkeltmennesker har mindre mulighet for dette. Derav SAMfunn.

      B. D. Brochman mente dette, og at for å komme ut av denne misforståelsen/bakevja måtte vi kjenne oss selv og våre begreper/symboler. ( han mente kristendommens hadde mye av svaret, – ikke som religion, men som filosofi.)
      Politisk kamp før dette, så han som en klar vei til helvete. ( krig og interessemotsetninger.)

      • Til opplysning og klargjøring for både Pål Steigan og andre interesserte:

        Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956) var på ingen måte nasjonalsosialist eller fascist (hvilket jo desverre har blitt hevdet fra ulikt hold gjennom tidene) men snarere en slags selvlært sosiologisk tenker som helt siden 1916 hadde forfektet en form for kristenanarkisme. Selv sammenlignet han sitt samfunnssyn med hva både Hans Nielsen Hauge og Lev Tolstoj hadde forsøkt å etablere: «nn sann kristen, sosial oppvåkning». På 30-tallet ble det grunnlagt et parti rundt denne mannen – Samfundspartiet – og Brochmann ble valg rett inn på Stortinget på første forsøk. Der ble partiet sittende helt framtil høsten 1945 (med unntak av de 5 åra under tysk styre, så klart).

        Rent politisk var Brochmann en meget sterk motstander av den borgerlige linja etter mellomkrigstiden, og han argumenterte allerede fra 1934 for at Ap burde få regjeringsmakta fremfor Venstre, og støttet således Kriseforliket i 1935. Likevel ble ha senere en kraas kritiker også av Arbeiderpartiets regjeringer, men hans kritikk gikk da ut på at de hadde forlatt sine grunnleggende idealer og blitt nok et borgerlig, kapitalistisk parti. Av de som tilsluttet seg Brochmann, finner vi både kristne akademikere, syndikalister og anarkister, fiskere i Nordland, kunstnere og bohemer, og både offentlige tjenestemenn, arbeidere og privat næringsdrivende – i tillegg til at en av Arbeiderpartiets egne stortingsmenn gikk ut av Ap og over til Brochmanns parti da han kom i opposisjon mot sin sitt eget regjeringsparti i 1938.

        Men selv om Brochmann riktignok kritiserte både Moskva og London, var han i enda større grad en kritiker av fascismens og nasjonalsosialismens fremvekst i Europa. Her hjemme mente han at kommunistene hadde et langt bedre program enn Quisling. og han skrev et åpent brev til Hitler, der han river den tyske førerens ideologi i stykker. Som en av få aviser i Norge rapporterte Brochmanns «Samfundsliv» om tyskernes behandlinger av politiske motstandere og Brochmann selv var en av dem som sterkest argumenterte imot samtidens «anti-semitter, eller jødehatere» som han kalte dem. Samtidens nokså populære rasehygiene hadde han heller ikke noe til overs for, og Samfundspartiet var således det eneste av Stortingets partier som stemte imot Steriliseringslovene av 1934.

        Brochmann var passifist og anti-imperialist, og så på seg selv som en kultur-relativistisk internasjonalist – hvilket han mente var belagt i Jesu lære i Evangeliene. Han hevdet selv å ha blitt «døpt i den Hellige ånd», men forkastet samtidig samtlige av våre religiøse system som menneskeskapte symboler som mennesket ville kunne frigjøre seg fra idet de ble modne nok. Det betydde ikke at det ikke fantes noen Gud. Snarere tvert imot. Dersom man tolker Brochmann dithen at han bare så på Jesus som en flink filosof, så har man misoppfattet Brochmann. Derimot mente nemlig Brochmann at Kristus var hele verdens Mentale Frelser, men at bare noen ytterst få mennesker var i stand til å oppfatte «den levende Jesus» i «vårt levende samfunn». På mange måter er det mulig å sammenligne ham med Rudolph Steiner, dog Brochmann ikke begikk seg ut på svevende teosofiske spekulasjoner, annet enn at han knyttet Jesu lære opp mot hva samtidens vitenskapsfronten ellers sa, særlig om økonomisk teori, sosiologi og psykologi. Av økonomi-professor Johan Vogt er han blitt omtalt som en «pioner» innen samfunnsøkonomien, og Ragnar Frisch skal ha hentet mesteparten av inspirasjonen til både sine teorier om kapitalsirkulasjon og oppsettet av nasjonalt regnskap fra «den gale Brochmann», som forøvrig i 1947 uttalet profetisk at «innen 20 år – senes innen 1970 – skal ungdommen reise seg mot sine foreldres politiske dogmatikk og gjennomføre en kulturrevolusjon».

        Gjennom hele mellomkrigstiden ble Brochmann både hyllet og hatet på begge sider av det politiske spektrum. Han var for likestilling, bærekraftig utnyttelse av naturressurser og en ønsket en blanding mellom planøkonomi og markedsøkonomi der alle borgere bidrar til – og høster av – fellesskapets nødvendige produksjon og varehandel. Dessuten ville han erstatte sin samtids politiske system (han var jo født 3 år før innføringen av parlamentarismen i Norge) mellom en blanding mellom direktedemokrati og syndikalisme gjennom fagforbund. Han ble sammenlignet med Ibsen og Garborg i sin samfunns- og kirkekritikk, mens hans motstandere kunne finne på å kalle ham hvaenn de måtte se som det værste de kunne tenke seg. I de borgerlige avisene ble det hevdet at han var sosialist, og de spekulerte dessuten i om han var en agent for arbeiderpartiet, mens arbeiderpressen på sin side (med Tranmæl i spissen) enten mente at han var borgerlig og reaksjonær, eller for den sakens skyld; anarkist og radikal – mens NS kalte ham kommunist eller til og med «agent for jødene»! De kristne kalte ham for en vantro kjetter, mens kommunistene og anarkistene kalte ham religiøs svermer. Selv hevdet han at han kjempet for sannhet og «den svake» – og ville gjennom yttringsfrihet – fri presse, fri forskning, full kunstnerfrihet uten sensur (selv erotisk kunst, hvilket var meget radikalt for 100 år siden) og fri offentlig debatt – rive ned de fordommene og stereotypiske bildene vi alle lager i vår fantasi om «den andre», uten å forstå ens «motstanders» mentalitet og livsverden.

        Etter å ha advart mot en tysk invasjon i en årrekke, ble ikke Brochmann særlig overrasket da dette skjedde i april 1940. Derimot ble han senere den våren – etter kapitulasjonen – overrasket over at regjeringen i London inntok en fiendtlig holdning til de pågående riksrådsforhandlingene, og han fryktet at Londons agens ville føre til en situasjon der tyskerne enten overtok styringen selv, eller innsatte en regjering bestående av Quisling og NS. Derfor gikk han i en tale på NRK – sommeren 1940 – til angrep på kongen, regjeringen og England, samtidig som han formulerte seg på en måte som for utenforstående ble oppfattet som en tilslutning til Hitler. Denne talen hadde nemlig flere formål. For det første ville han bringe sine mer enn 45.000 tilhengere «i dekning». Hans avis «Samfundsliv» hadde siden 1933 gått hardt ut mot Hitler i hvert eneste nummer, og han hadde trykket en rekke lite flatterende karrikaturtegninger av den tyske føreren. Samtidig forsøkte han å formane nordmennene til å stå sammen og kreve av tyskerne at de ikke gjorde noe annet enn hva de selv hevdet å være i landet for: nemlig å verne Norges nøytralitet. Etter at Terboven forbød alle partier bortsett fra NS, trakk Brochmann seg tilbake for resten av okkupasjonstiden.

        Etter krigen ble Brochmann på nytt en kritisk røst i offentligheten, da han og flere av hans nærmeste partifrender kritiserte det frigjorte Norges bruk av lover med tilbakevirkende kraft og gjeninnførselen av dødsstraffen. I tillegg påpekte de at flere av «de store krigsforbryterne» gikk fri, mens man dømte «passive» NS-medlemmer som landssvikere – bøtelagt med noen hundrelapper, men stigmatisert for alltid . kanskje i flere generasjoner. De manet til rasjonalitet og modenhet i oppgjøret – på lik linje med folk som Johs. Andenæs og Johann Scharffenberg – men ble hardt slått ned på. Høsten 1945 blir Brochmann arrestert, og etter anbefaling fra politikontoret i Bergen ble han utsatt for mental undersøkelse (politimannen som utskrev orderen var forøvrig NS-mann under krigen, men slapp enhver form for tiltale). Etter hans fengsling tar karrikaturtegneren Odd Einarson og avismannen Toralv Fanebust over som «silkefrontens» mest «irriterende» menn, og begynner å fungere som en slags wikileaks anno 1946. Så blir også Fanebust arrester, og underlagt mentalundersøkelse, etter et privat injurie-søksmål fra nylig avgåtte riksadvokat Sven Arntzen. Brochmann (66 år på det tidspunktet) ble til slutt dømt til 3,5 års fengsel (aktoratet la ned påstand om 5 års straffearbeid, og 10 års tap av endel borgerplikter og -rettigheter), mens Fanebust fikk 9 mnd. Brochmann slapp riktignok ut like etterat dommen var stadfestet, men var for alltid død i norsk politikk, etter at aviser fra alle politiske leire hadde kommet med falske påstander og anklager om ham i de 2 årene han satt innesperret i påvente av rettsaken. (Forøvrig ble verken Fanebust eller Brochmann erklært sinnsyke – snarere tvert imot. Brochmann fikk passet påskrevet som noe irriterende og masete, men eller svært intelligent og som en slags «profet-type» av personlighet, mens Fanebust blir omtalt som «anti-nazist», «logisk og rasjonell» og «en kompromissløs sannhetssøker),

        Etter krigen ble partiet oppløst. Folk som Arne Næss og Herman Wildenvey snakket ikke lenger høyt om sin tidligere store helt og inspirasjonskilde. Men i nordland holdt bevegelsen sammen i enkelte bygder, og da Sosialistisk Folkeparti ble dannet, gikk de nærmest til kollektiv innmelding, hvilket var med på å gi SF den ene av sine to representanter fra nettopp Nordland, hvilket gjorde at partiet kom på vippen i stortinget. Ellers kan det jo også nevnes at arven fra Brochmann også synes å ha påvirket Miljøpartiet de Grønne til en viss grad.

        Håper dette var med på å klargjøre litt ift hva denne mannen sto for, og hvorvidt det er nazi-propaganda eller ei, hva denne Ola Henriksen argumenterer for. Forøvrig synes jeg det er en meget god og informativ side du driver her, Steigan, hvilket i stor grad – som denne Henriksen påpekte – er helt i denne Brochmanns ånd. Så keep up the good work! 🙂

        Mvh
        Knut Straume,
        MA Historie, MA Religion, etikk og samfunn, samt generelt nysgjerrig på det meste her i verden.

        • Jeg har sjøl vært fascinert av Brochmann, men har et mer problematisk forhold til enkelte «frelste» brochmannianere. Jeg finner mye interessant hos Brochmann, men også ting som er problematiske. F.eks at Brochmann, uten at han sjøl bruker denne vendinga, kan tolkes som at han ser for seg en slags «sosialisme uten klassekamp». Det nærmeste en kommer en slik modell, må være peronismen i Argentina, som jo er en autoritær retning inspirert av fascismen. (Jeg tenker da på den opprinnelige peronismen; senere har jo peronistbevegelsen splittet seg opp i alt fra nyliberalister til syndikalister). Jeg sier ikke dermed at Brochmann var fascist, men han var på enkelte punkter svært naiv; og det førte igjen til noen alvorlige feilsteg. Denne erkjennelsen mangler dessverre hos en del Brochmann-tilhengere, og konsekvensen blir en slags ukritisk tilbedelse. Det er problematisk. Også Brochmann må kritiseres.

          • Ja, kritikk er viktig. Og/men for at man kan komme med kritikk, og samtale, må man åpne opp for fri diskusjon.
            Det skumle med dagens media er den manglende tillatelsen til fri diskusjon. Enten stoppet av bakmenn med egen agenda, reklameinteresser, eller fasttømrede ideologiske bokser som man helst ikke skal pirke på.
            Det er ikke «trolling» som er farlig i media og nettdebatter. Det farlige er at folk er frustrerte, ikke bryr seg, og godtar sensur av meninger.
            «først tok de, så tok….» og bålbrenning/lenkebrennin har vi fordømt og latterliggjort i 80 år.
            Så fortsetter vi allikevel. ( «Ja, men DE meningene er farlige….») Men mener sannsynlig at fri samtale er farlig. (?)

            At de som leser Borchmanns tanker får en opplevelse av å bli «frelst» er ikke så rart. Hans tanker bryter med det meste. Så er det da også mange som får en overflatisk forståelse av hans synspunkter, blir «svermere» og går seg så bort i tåka og samtiden igjen. Noen våkner opp, og ser hva det hele dreier seg om, og bærer med seg denne vinklingen hele livet. Noen få greier å formidle dette videre. ( Jeg har svært vanskelig for dette.)

            Men kritikk er viktig. Brochmann mente at kritikk av det bestående var essensielt. ikke for å bryte ned og ødelegge, men for å bygge opp. Jens Bjørneboe sa noe liknende; «Man må pløye før man kan så».

            Brochmann hadde da også som overskrift på «Samfunnsliv», avisen han drev noen år:

            VÅRT MÅL: Et fritt levende selvvirksomt samfunn.

            VÅR METODE: Selvkontroll og hensynsløs, men objektiv kritikk.

            VÅRT MIDDEL: Ny livsorientering bygget på Kristusimpulsen MOTTO:
            Riv ned alle gjerder som skiller menneskene og hindrer dem fra å oppleve og erkjenne våre dype fellesinteresser innenfor vårt felles samfunn. Frem med helhetsfølelsen og totalitetsbevisstheten. Ned med partipolitikken og klassekampen. Frem med det frie levende selvvirksomme samfunn.

          • Ja. Men jeg vil ikke kalle ham så naiv på dette punktet, så lenge han var fullt klar over dette selv.

            Selvsagt var han idealist, men han hadde samtidig såpass tro på at mennesket hadde vilje til å gjøre godt, men gang på gang feilet ved å gjøre onde ting med de beste intensjoner. Defor var den mentale oppvåkningen han snakket om, selve nøkkelen til å gjennomføre «åndsrevolusjonen», som han kalte det. Rent pragmatisk ville han ikke gjennomføre reformasjoner som direkte innførte et «brochmanniansk» system, men han ville gradvis legge tilrette for individets frigjøring – både økonomisk, religiøst og politisk. Ingen vil omfavne noe som påtvinges dem, sa Brochmann til stadighet. Men om folket var opplyste og bevisste nok, mente Brochmann at ethvert individ ville se at individet selv og individets nærmeste ville være avhengig av et velfungerende kollektiv som sikrer den individenes friheter og rettigheter – og at direktedemokrati, offentlig innsyn og frihandel innenfor et syndikalt økonomisk system ville være noen av de mekanismene som ville kunne begrense politisk, økonomisk og sosial undertrykkelse. Således ønsket han å endre mennesket «iboende egoisme», som ofte er egosentrisk, med en mer «holistisk egoisme» – altså bevisstheten av at ens egen lykke også er avhengig av andres lykke – for noen i enda større grad enn andre. Dette er således særlig påvirket Kant, og mye av det Brochmann sier om samfunnsetiske utfordringer kan sammenlignes med hva f. eks John Rawls har argumentert for senere. Brochmanns «sosialisme uten klassekamp», som du sier, er således ikke en avvisning av alle de utfordingene som klassekampen står ovenfor, men snarere en måte å omdefinere problemet. For målet for kommunistenes klassekamp er jo det klasseløse samfunn. Men hvordan vil man kunne oppnå noe ved å sette klassene mot hverande, annet enn tilspissing av problemet og mer mistenkliggjøring og generalisering av hverandre? Hat avler hat, og vold avler vold, sier Brochmann. Derimot må man komme hverandre i møte. Kapitalistene må forstå at det er arbeiderne som er selve verdien i produksjonskjeden – og kapitalen en symbolsk manifestasjon av arbeidernes virke. Men arbeiderne må også forstå at uten entrepenørene ville mye av samfunnets mangfold og fremskritt svinne hen. Det alle ønsker er jo retten til å leve et fullverdig liv med både fritid, økonomi og frihet til selv å kunne forme sin fremtid -uten å være hemmet av klasse, etnisitet, religion eller kjønn. Når det er sagt, så innså også Brochmann at kapitalen satt med voldsmidlene og at en eskalering av klassekampen – uten samtidig å endre både systemet og mentaliteten til det enkelte individ – enten ville føre til blodbad og større undertrykkelse av arbeiderklassen (borgerskapet tar fascistisk form og staten blir mer totalitær), eller at det samfunnet arbeiderklassen eventuelt vant frem, bare ville bli et nytt lagdelt samfunn, med en ny elite på toppen, men denne gang en sosialistisk parole. Så Brochmann fremmet virkemidler som strek og demonstrasjoner. Men han ønsket å få både middelklassen og deler av overklassen til å ta del kampen for arbeidernes, kvinnenes og barnas rettigheter og mot den sosiale nøden som fantes, gjennom store generalstreiker der man også bruker forbrukerboikott mot enkelte varer og prudukter, at man boikotter partiske og uetiske aviser, og at man tar barna ut av skolen som protest. En solidaritet på tvers av klasser, kjønn og nasjoner er den eneste veien til et klasseløst samfunn, mente Brochmann. Og man måtte bruke fredlige og siviliserte midler, og ramme «fienden» (staten og oligarkene) der det virkelig sved – i økonomien og hegemoniet.

            Når det er sagt, så er det selvsagt at Brochmann også må leses og drøftes kritisk, som ethvert annet menneskets utsagn. Det var han også meget opptatt av selv. Derfor inviterte han både politikere, pressemenn og ledende forskere – økonomier, teologer og psykologer – til offentlige debatter gjennom hele mellomkrigstiden, men forvinnende få av dem var villige til å stille opp. Dessuten har ofte mye av kritikken som har blitt rettet mot ham vært preget av at kritikeren ikke selv har forstått Brochmanns tanker fullt ut. Det var jo ingenting Brochmann heller ville enn å få gjennomført en skikkelig offentlig disputas rundt sitt arbeide. De brevvekslingene han hadde med ulike diskusjonspartnere, hvorav mange er dyktige og skarpe debattanter, lot han med glede offentliggjøre. Han så jo ikke på seg selv som en politiker, men som en sosiologisk forsker. Dessuten uttrykket Brochmann gjennom hele sitt liv en frustrasjon over at det blant hans følgere var så mange som ikke forsto ham, og dertil gjorde ham til sin profetiske Guru. Briochmanns prosjekt var jo å få mennesker til å tenke selv og finne ut av sitt eget unike mål i livet, og ta sitt ansvar i verden som et kristent individ. Men i stedet ble slik at flere tilhengere tok til seg Brochmann som sin ledende fører, og tilba ham som både seer og profet – som du sier, nokså kritikkløst. Men vis meg én politisk eller religiøs bevegelse der ikke dette er tilfellet på et eller annet nivå? Som ethvert annet menneske, så ble jo Brochmann både inspirert og smigret av alle de som hyllet ham som et geni, men han uttrykket også bekymring for at han selv var blitt en «avgud» for mange, og at hans egen person ofte sto i veien for de «objektive sannhetene» hans «forskning» hadde frembrakt. Derfor var han også svært fornøyd når han møtte unge, radikale og intellektuelle mennesker som klarte å skille sak og person, og dessuten videreformidle hans tanker med egne ord, uten bare å være «papegøyer», «gramafonplater» og «etterapere». Han skrev allerede på 20-tallet at han motsatte seg tilhengernes ønsker om å danne et parti, fordi det ville redusere prosjektet hans til å bli en parodi på seg selv. Men når han så endelig gikk med på å stille liste i 1933, var nok det utslagsgivende nettopp det at han visste at stortingsdebattene ble publisert, og at stortingssalen således var et ypperlig sted å vise folket hvordan keiseren så ut under de imaginære klærne.

            I det store og hele opererer Brochmann i et såpass «alternativt univers» der denne «mentale endringen» han hevder oppstår i menneskets møte med «den objektive virkeligheten» som er fra Gud spiller en så stor rolle, at man således ikke har så mye annet valg enn å se alle hans tanker som del av et større «utopiske eventyr». Likevel er det slettes ikke lite klarsyn og logikk bak hans tanker, dog det krever en nøye lesning av hans verk for å fatte helheten av hva han postulerer. Underveis finnes det nok av paradokser og selvmotsigelser, som likevel blir klare dersom man forstår terminologien og de referansene han bruker – særlig teologisk. I retrospeskt synes jeg det er fascinerende å studere denne mannens tanker, da en rekke av hans «gale tanker» i senere tid er blitt en integrert del av akademia, både inne vitenskapsfilosofi, innen sosiologi, økonomi og teologi – særlig etter de post-modernistiske vendingene innen akademia utover 60- og 70-tallet. Og sannheten er kanskje den, at hadde vi hørt litt bedre på denne «plagsomme profeten» for snart 100 år siden, hadde vi kanskje hatt litt mindre klimaproblemer, økonomisk kaos og kulturkonflikt i dag, men desto mer varme, åpenhet og fremskritt 🙂 Mye av hva våre fremtredende økonomer, statsvitere og avgåtte eller sittende statsledere i dag sier med kritisk røst, sa Brochmann for allerede 100 år siden. Han var en «hippie» i besteborgerlig kledning, et halvt århundre før sin tid – og han hadde nok kanskje fått større politisk gjennomslag, om han ikke samtidig var så glødende opptatt av å hevde at det han preket var rett fra selve Bibelen. Men det var jo hans Kristus-tro som drev ham – en tro som i korte trekk handler om at Jesus var sendt til jorden for å oppheve all overtro, gruppetenking og verdslige fristelser, for at mennesket selv skal finne sammen i et universalt brorskap av frivillig kollektivisme og rettferdig fordeling av plikter og goder på tvers av alle landegrenser.

            Dette er kun ment som informasjon til det som her ellers ble diskutert. Brochmanns tankeverden er et lite belyst tema som jeg de siste årene har jobbet mye med, og som også ble tema for min masteravhandlig i Historie. Da denne mannen så til de grader er blitt mistolket av så mange (han satte seg jo selv lagelig til hugg, da) – både av tilhengere, kritikere og «nøytrale» observatører, finner jeg det desto mer fascinerende og meningsfylt å studere både hans tanker og handlinger, og ikke minst også tankene og handlingene til dem som forholdt (og forholder) seg til ham på et eller annet nivå.

            Knut Straume

          • «Kapitalistene må forstå at det er arbeiderne som er selve verdien i produksjonskjeden – og kapitalen en symbolsk manifestasjon av arbeidernes virke. Men arbeiderne må også forstå at uten entrepenørene ville mye av samfunnets mangfold og fremskritt svinne hen.»

            Dette mente Brochmann vel også at Hitler forstod, men at Hitler ikke forstod at «Hat avler hat, og vold avler vold. Derimot må man komme hverandre i møte. »
            Den oppbyggingen av velferd som foregikk i Tyskland i 1930-39 var da også sterk og spesiell. Under mottoet «Arbeid macht frei»
            ( ikke kapitalisering og «leve av rentene»). -For alle gruppe, spesielt arbeidere. Bortsett fra for de som ble sett på som femtekolonister ( verdensborgere som ikke så at en nasjon skulle styre over egen nasjon), -og styrere av det ødeleggende økonomiske systemet.
            Brochmann mente at det var vår/menigmanns tro på pengemakten/det økonomiske systemet som var både problem og løsning.
            Den dagen vi så dette, forsvant eventuelle bakmenns makt som «troll for solen».

  5. Den nye venstreregjeringa står overfor formidable utfordringer. Den er nødt til å trenge inn i alle porer og åpninger i fiendens leir og utnytte mulighetene de rommer. Det innebærer bl a taktiske allianser med aktører på høyresida. Både i Hellas (regjeringssamarbeid med Independent Greeks) og på europeisk nivå. Chavez opptrådte på samme måte i Venezuela etter seieren i det første presidentvalget i 1998. Det gjaldt å konsolidere maktbasisen. Å fjerne møkka krever at vi graver i møkka og blir møkkete på henda. Det er ikke folk med reine hender som forandrer verden.

    At Syriza slår ring om den greske nasjonen og propagerer gresk patriotisme har ingenting med den nasjonale sjåvinismen som de høyrepopulistiske partiene bedriver. Deres ideologiske plattform henter impulser fra folkelig konservatisme og fascistisk tankegods. Styrkeforholdet mellom disse idetradisjonene veksler ulike partier innbyrdes. Felles er allikevel at tenkninga deres er forankra i den tyske nasjonalismetradisjonen. «Blut und Boden»-normen.

    • Takk for innleggene, Kjetil. Sjøl om jeg har mine tvil om SYRIZAs strategi og politikk, står det stor respekt av det de har fått til så langt, og det har oppstått en uhyre interessant situasjon. Og jeg er enig med deg, det går ikke an å ta partiets innsats for å forsvare Hellas til inntekt for noen form for nasjonal sjåvinisme. Dette er to grunnleggende forskjellige saker.

  6. Den definerer nasjonen (og folket) som en organisk enhet. Elitene defineres som unasjonale utfra sin «kosmopolitisme» og bånd til «folkets fiender» som inkluderer både internasjonal finanskapital og innvandringsregimer.

    Syrizas «nasjonalisme» er modellert etter den franske nasjonalismetradisjonen. Den franske revolusjonen utropte tredjestanden som nasjonen og definerte den som «fellesskap av likeberettiga». Det er bakteppet når en av lederne for partiet erklærer at «en albansk migrant som er mot troikaen er bedre gresk patriot enn en greker i 15. generasjon som støtter nedskjæringsprogrammer».

    Hellas moderne historie rommer fruktbar grunn for høyreekstreme krefter: Metaxas-diktaturet på 1930-tallet, den tyske okkupasjonen og borgerkrigen, som leda til at nazikollaboratørene kom ut av krigen som «vinnere» og oberstjuntaen fra 1967 til -74 er noen av vilkårene de kan trekke veksler på. Det har bidratt til at f eks Gyllent Daggry har tette forbindelser til djupe strukturer i det greske statsapparatet. Undersøkelser etter valgene i 2012 avdekka at halvparten

  7. av alle polititjenestemenn i Athen og Pireus stemte for partiet. Sjøl har jeg bodd rett over gata for GDs hovedkvarter i den greske hovedstaden og vært vitne til at det lå vegg i vegg med den lokale politistasjonen. – «Sånn er det overalt», fortalte lokale grekere.

    Når venstrekreftene har erobra hegemoniet i den sosiale kampen, forent nasjonale og sosiale spørsmål og knytta dem til europeisk og internasjonal solidaritet er det en av de viktigste grunnene til at de høyreekstreme kreftene ikke står sterkere i det mest kriseramma europeiske landet.

    Solidaritet er ei tosidig greie og vi har mye å lære av grekerne.

    • Jeg ser at du deler opp innlegget ditt, antakelig ut fra hvordan feltet ser ut på skjermen. Men det er plass. Jeg likte følgende formulering godt:
      «Når venstrekreftene har erobra hegemoniet i den sosiale kampen, forent nasjonale og sosiale spørsmål og knytta dem til europeisk og internasjonal solidaritet er det en av de viktigste grunnene til at de høyreekstreme kreftene ikke står sterkere i det mest kriseramma europeiske landet.» Erobre hegemoniet i den sosiale kampen og forene nasjonale og sosiale spørsmål og knytte dem til internasjonal solidaritet. Dette er helt grunnleggende, og noe jeg prøver å bidra til med mitt arbeid.

      • «Jeg ser at du deler opp innlegget ditt, antakelig ut fra hvordan feltet ser ut på skjermen. Men det er plass».

        Jeg har nevnt dette tidligere, men:
        Når jeg brukte Opera som nettleser ( på PC) forsvant «send»-feltet hvis innlegget ble for langt.
        Når jeg skiftet til Chrome forsvant denne begrensingen. (- Og antok at det var en sammenheng.)

  8. bare en kort og avsluttende bemerkning:

    At blant anna Front Nacional og Alternative für Deutschland fryder seg over Syrizas seier i det greske valget har flere grunner. Men det kan også tjene som en kommentar til kommentariatet. Det har gang på gang erklært at når Merkel og Hollande ikke kan komme grekerne i møte henger det sammen med frykt for høyrekreftene i eiga land.

    Det er – mildt sagt – en svært snever analyse

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.