Libya var “Hillarys krig”

Hemmelige opptak viser at Hillary Clinton, som da var utenriksminister i USA, drev sitt eget spill for å sette i gang krigen mot Libya i 2011, samtidig som toppfolk fra Pentagon tok direkte kontakt med Gaddafis regjering for å prøve å få til en fredelig løsning. Den katastrofale krigen ødela Libya og gjorde landet til et fristed for jihadistisk militia. Som kjent gikk den rødgrønne regjeringa i spissen for den bombekrigen Hillary Clinton ville ha.

hillary libya

Libya-opptakene

Det er avisa Washington Times som har fått tak i opptakene som viser at sentrale folk i Pentagon ikke stolte på de informasjonene de fikk fra utenriksminister Clinton og hennes departement. De tok derfor direkte kontakt med Gaddafis regime for å prøve å hindre situasjonen i å eskalere.

I følge avisa er opptakene verifisert av deltakerne og de gjengir samtaler mellom folk fra Pentagon og Gaddafis sønn Seif Gaddafi og en annen libysk toppleder. Den amerikanske overkommandoen Joint Chiefs of staff stolte heller ikke på rapportene fra State department, og en toppfunksjonær derfra sa noe seinere til en representant for Gaddafi: “Du skulle ha sett de rapportene State Department sender til kongressen. De er fulle av dumme, dumme fakta.

Hillary Clinton spredde den oppfatninga at Gaddafi forberedte et folkemord på sitt eget folk, og med denne narrativen lyktes hun i å overbevise Barack Obama og NATO om at det var riktig å gå til krig for å hindre folkemord. Hun og State Department trakk flere ganger en parallell med folkemordet i Rwanda der nærmere en million mennesker ble drept. Men det forelå ingen etterretningsrapporter som skulle tilsi at noe folkemord var på trappene.

Seif Gaddafi hadde flere telefonsamtaler med amerikanske representanter og han sammenliknet Clintons kampanje med George W. Bush og de angivelige masseødeleggelsesvåpnene i Irak, som heller ikke fantes, men som ble brukt som påskudd for den katastrofale krigen mot Irak.

I mai 2011 sa Gaddafi til Dennis J. Kucinich, en demokrat fra Ohio og kongressmedlem: “Dette er masseødeleggelsesvåpnene i Irak om igjen. Det er ingen libyske fly som bomber demonstranter eller distrikter i Tripoli eller som dreper tusener. Dette er falske rapporter.”

Seif Gaddafi advarte amerikanerne om at det ikke var libyske opprørere de støttet, men jihadistiske “gangstere og terrorister”.

Kucinich sier sier i et intervju med Washington Times at han “hadde fakta som indikerte at USA enda en gang var på vei inn i en intervensjon som kom til å bli katastrofal.” 24. august 2011 skrev han et brev til Clinton og Obama der han sa at han gjennom mellommann i Libya hadde fått et forslag fra Gaddafi om å få til en forhandlingsløsning. Det hvite hus og State department svarte aldri på brevet.

Hillary Clinton, John McCain og Nicolas Sarkozy

Innenfor Obama-administrasjonen var Hillary Clinton den mest aktive pådriveren for en krig for å avsette Gaddafi. Med seg på laget hadde hun John McCain, republikaner fra Arizona (som seinere spilte en aktivistrolle i kuppet i Kiev) og Frankrikes president Nicolas Sarkozy. (Og som kjent meldte Jens Stoltenberg seg som førstemann til å utføre denne gruppas prosjekt gjennom bruk av norske bombefly.)

Clinton brukte som argument for krigen at Gaddafi angivelig skulle være i ferd med å gjennomføre “et folkemord i Benghazi” (et argument som ukritisk ble gjentatt i Stortinget av SVs Bård Vegar Solhjell.)

Men USAs forsvarsdepartement kunne ikke bekrefte Clintons påstander. Deres etterretningsrapporter tydet på det motsatte. Derfor gikk forsvarsminister Robert M. Gates og formannen for Joint Chiefs of Staff, admiral Mike Mullen sterkt i rette med Clintons krigskampanje.

Washington Times skriver at avisa har vært i kontakt med tallrike kilder som sier at det var Clinton og ikke Obama som var pådriver for krigen mot Libya. Med seg hadde hun to andre mektige kvinner, nemlig FN-ambassadør Susan E. Rice og medlem av National Security Council  Samantha Power. Alle tre brukte den totalt uriktige parallellen med Rwanda som argument for krig. Og de fikk sin vilje gjennom. 17. mars 2011 fikk USA igjennom resolusjon 1973 i FNs sikkerhetsråd. Det er all grunn til å merke seg at denne resolusjonen bygger på påstanden om at det forelå en umiddelbar og alvorlig trussel om betydelige overgrep mot sivile. Resolusjonen gir fulmakt til å bruke “alle nødvendige midler for å beskytte sivile liv”. Dette tøyde USA til en bombekrig og en væpning av de jihadistiske militsene som til slutt førte til drapet på Gaddafi, regimeskifte og den libyske statens sammenbrudd.

Resolusjonen ga ingen fullmakt til bombekrig, til væpning av jihadistene eller til å avsette og myrde Gaddafi.

Presidentvalgkampen

Så langt Washington Times. Siden det nærmer seg presidentvalgkamp i USA og siden Hillary Clinton ser ut til å kunne bli demokratenes kandidat er det naturligvis vanskelig å ikke sette offentliggjøringa av de hemmelige Libya-opptakene i forbindelse med valgkampen. Det finnes etter hvert en betydelig motstand mot kyllinghaukene til Clinton og deres gjeng av regimeskiftere i State Department. Det er jo også de som har vært arkitekter for det katastrofale kuppet i Ukraina og den nye kalde krigen mot Russland.

Opptakene bekrefter annen informasjon

Det som styrker troverdigheten til disse opptakene er at de bekrefter annen informasjon som har vært tilgjengelig lenge. CIA visste at de allierte seg med Al-Qaida i kampen mot Gaddafi. Dette kom for eksempel fram i en rapport fra USAs militærakademi West Point fra 2007. Rapporten peker på at islamistgrupper fa Damah og Benghazi i Øst-Libya utgjorde den nest største rekrutteringskilden for jihadistnettverk.

Allerede i april 2011 offentliggjorde Boston Globe informasjoner som viste at det ikke var snakk om noe massedrap fra Gaddafis side, og avisa kaller dette “et falskt påskudd for krig”.

7. april 2011 skriver Foreign Policy at påstandene om at Gaddafi ville drepe titusener av mennesker ikke tåler kritisk undersøkelse.

Det ble påstått at NATO hadde ryggdekning for sin krig fra Den arabiske liga. Det er ikke sant. Den arabiske liga gikk inn for å beskytte sivile. Da NATOs massive bombing satte igang, fordømte generalsekretær Amr Moussa i Den arabiske liga dette og sa han var sjokkert over den måten NATO brukte FN-resolusjonen på.

Resolusjon 1973 tok til orde for en umiddelbar våpenhvile, men da Sør-afrikas president Jacob Zuma på vegne av Den afrikanske union tok et initiativ for å få til en våpenhvile, ble dette aktivt hindret av NATO.

De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing. Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.

 

Et samlet storting ansvarlig

Den norske deltakelsen, svært aktive deltakelsen, i Libya-krigen var først og fremst Jens Stoltenbergs verk (og han er da også blitt belønnet for dette ved å bli generalsekretær i NATO), men både Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (SP) støttet ham fullt og helt og samtlige stortingsrepresentanter fra samtlige partier støttet krigsvedtaket i etterkant.

Halvorsen beklager fortsatt ingenting og forsvarsminister Eriksen Søreide sier at hun er stolt sv Norges innsats i Libya.

 

  25 kommentarer til “Libya var “Hillarys krig”

  1. Ola Henriksen
    31. januar 2015 klokka 17:29

    “Du skulle ha sett de rapportene State Department sender til kongressen. De er fulle av dumme, dumme fakta”

    -og som også påpekt; det samme som skjedde før ødeleggelsen av Irak.

    Litt utenfor saken, men dessverre er det nok mulig at start av 2 verdenskrig og “invasjonen i Polen som årsak” som vinnerne har skrevet selv, også bør omskrives.
    Her er det folk som har ( og har hatt) en langsiktig agenda.

    Lærer man ikke av historien, fordi deler av den er forbudt å diskutere, gjøres samme feil ( og overgrep) på ny.

  2. Ullern
    1. februar 2015 klokka 03:30

    “Jens Stoltenbergs krig”. – Det er et korrekt navn for Norges deltakelse i Libya-knusingen.

    Samt utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremos krig. Og resten av Stortingets medlemmer som ikke har protestert.

    Norge slapp ca. 10 % av bombene over Libya, 588 norske bomber. Uten stortingsvedtak, og dermed i strid med Grunnlovens § 25.

    Dette grunnlovsbruddet legitimeres med at “Det var en unison politisk enighet…” (Ine Eriksen Søreide, nå forsvarsminister, i boken “Norsk luftmakt over Libya – suksess uten innflytelse?”, Akademika 2012). Men slik ignoreres det norske folkets rett til innsyn og deltakelse, ved at vedtak skjer åpent i Stortinget. Altså er dette et grunnlovsbrudd som sterkt skader det norske demokratiet: Det er skapt presedens for at Norge kan gå til krig i utlandet uten stortingsvedtak. Det er veldig farlig, for Norge.

    Det gjør Stoltenberg, Støre og Faremo til krigsforbrytere og grunnlovsbrytere. De bør klart stilles for Riksrett. Og etterpå for Den internasjonale straffedomstolen i Haag.

    Nå som fakta om desinformasjonen om fare for massakre samt om misbruket av FN-resolusjonen om Libya også kommer frem i Washington Post, forsvinner dekket bak påskuddet om hastverk for å få norske F-16 til å bombe Tripoli. Grunnlovsbruddet står da enda klarere frem.

    Som før bemerket: Akkurat i tiden rundt da Breiviks bombe gikk av i Oslo 22.07.11, til heller stor oppstandelse i Norge, deltok Norge i tre måneder og en uke i bombing av Tripoli – en by på størrelse med Oslo – med sprengkraft tilsvarende 75 Oslo-bomber. Det vil si nær en Breivik-bombe (størrelse som ett tonn TNT) hver dag i tre måneder.

    Det er hva vi utførte, samtidig som vi var forferdet over den enslige bomben vi selv ble utsatt for.

    I Libya var det ikke tid til “Rosetog” eller proporsjonsfjerne minnestunder, for nye bomber fra oss falt hele tiden. Hykleriet er direkte, rått og hjerteskjærende. Hykleriet demonstrerer hvor rasistisk Norge er i praksis. Libyere anses åpenbart for mindre verdt.

    Dessverre ser denne typen paradoksalitet ut til å være en slags teknikk til å dekke over egne dårlige forhold og handlinger: F. eks. akkurat når vi, og resten av Europa, snakker om å støtte ytringsfrihet etter Hebdo-affæren, snevres ytringsfriheten ytterligere inn. Når det ropes høyest på fred, starter de ropende krig. Fredsoperasjoner som starter krig. Orwells “1984” brukt som instruksjonsbok istedenfor advarsel.

    I Ukraina ser vi det samme: Når vår side (USA-NATO) er aggressor, beskyldes andre (Russland) for aggresjon.

    Prinsippet ser ut til å være at akkurat når mediene sterkest forfekter forsvar for et emne, praktiseres det motsatte mest. Slik forledes publikum til å tro at når mediene snakker om bedring kan ikke noen forverring skje, i en dekkoperasjon som aktivt og sannsynligvis helt bevisst utnytter paradokset. Selvmotsigelse som kamuflasjesystem. Man må ha en sterkt etablert mistillit til myndighetene for å se det når realitetene er nøyaktig motsatt av det beskrevne – og så mye mistillit makter de færreste å mønstre.

    Tilbake til Washington Post-avsløringene må vi nå spørre hvorfor ingen norske medier har rettet eller retter tilsvarende søkelys mot Norges deltakelse i knusingen av Libya. Det trenges.

    Takk til Steigan som tar opp emnene.

    • Rolf E. Pedersen
      1. februar 2015 klokka 07:27

      Enda mer motbydelig er det når nåværende forsvarsminister mener seg å være “stolt av Norges krig i Libya”. Skal ikke påstå at det skyldes kunnskapsløs eller dumhet, men heller en grenseløs vilje til å slikke skoa til en viss supermakt.

    • 1. februar 2015 klokka 09:20

      Dine kommentarer er svært gode Ullern! Tenker også på raseringen av Algiers, hvor man planerte gamlebyen og gjennomførte Le Corbusiers byplan. Et av få steder hvor Corbusiers prosjekter ble gjennomført i stor skala, riktignok etter hans død. Nok et eksempel på vestlig arroganse.

      Når det gjelder medienes innflytelse, ser jeg denne i egen stue. Min kone har absolutt ingen interesse for politikk, men hun hater Putin. Hva jeg skulle mene har ingen innflytelse på henne. Så gjennomgripende er medienes demonisering av Putin. For henne er Putin en demon, punktum!

    • Ola Henriksen
      1. februar 2015 klokka 23:24

      “med sprengkraft tilsvarende 75 Oslo-bomber. Det vil si nær en Breivik-bombe (størrelse som ett tonn TNT) hver dag i tre måneder.”

      Stoltenberg uttalte jo også på TV, FØR Utøya-drapene: “Dette er ondskap”

      En skummelt manglende evne & vilje til å se bjelken i eget øye.

      ABB ble, som riktig, dømt. Stoltenberg fikk kontroll ( nåja- som puddel- men enda skumlere) over enda flere bombefly.

    • 28. desember 2015 klokka 20:25

      NRK har samme rolle i dagens norske samfunn som Sannhetsministeriet’ i det Orwellske 1984. “War is Peace, Freedom is Slavery, Ignorance is Strength” NRKs oppgave er å bla. dikte om historien, desinformere om virkeligheten og propagandere iht til sosialistiske og politiske korrekte vrangforestillinger. Vrangforestillingene som deles av eliten som styrer landet. I 1984 utgjorde the inner party’ 2 % av befolkningen og de blindt adlydende lakeiene i the outer party’ 13 % – mens den store hop på 85 % – prolene – ikke hadde noe somhelst å si. Nokså lik maktfordeling som hos oss, altså, der den politiske makteliten og deres lakeier utkrystalliseres fra 5 % av landets stemmeberettigede – de som er medlemmer i politiske partier.

    • Amund Garfors
      27. juli 2016 klokka 21:34

      Jeg Har forlengst oppdaget bedraget som Jens og Jonas var med på der de hjalp Al Qaida og IS på plass i Libya. Skamme seg skulle de!

    • Hugo Munthe-Kaas
      27. juli 2016 klokka 22:44

      Bra skrevet. Synd vi har en gjennom dobbelmoralistisk presse.

  3. Terje Omestad
    1. februar 2015 klokka 16:27

    Dr Ibrahim Moussa (han som var Gadaffis pressetalsmann. 15.jan. 2015. Han hevdet at det er to millioner libyske flyktninger i Egypt, Tunis og andre omkringliggende land. Altså EN TREDJEDEL av Libyas befolkning.

    Dette er flyktninger det snakkes lite om i Vesten. Antagelig fordi det er, la meg bruke ordet flaut, at dette også er et resultat av Vestens krig mot Libya.

    2 millioner flyktninger bekreftes delvis også i denne wikipedia-artikkelen
    http://en.wikipedia.org/…/Refugees_of_the_2011_Libyan…

  4. Oddbjørn Hornemann Hansen
    6. februar 2015 klokka 11:23

    Et meget viktig poeng er at state department og CIA på en side har en agenda, mens Pentagon har en annen. Pentagon har egne utsendinger som vil forhandle om fred i Libya, mens krigsretorikken ble intensivert fra andre deler av USAs myndigheter. Det ser vi med ISIL. Isil er CIAs arabiske fremmedhær ment å destabilisere state departement fiender, mens Pentagon nå bomber dem. Der er vitterlig meget pussig. CIA og Pentagon er i krig med hverandre. Hvem kan finne på slik?

    Et annet poeng er det svært høye antall amerikanske generaler som spares, trekker seg eller pensjonere seg. Hvor mange er det? Flere hundre.300? Hvem vet. Det skyldes nok mistilit mellom Pentagon og state departement/CIA duoen. Pentagon generalene utfører ikke ordre som Obama vil iverksette.

  5. Fredrik
    6. februar 2015 klokka 16:13

    Her antyder du et svært splittet maktapparat i USA .
    Er det det samme vi ser når det gjelder skifergass/oljeproduksjon. Hvordan den blir rammet av en oljepriskrig rettet mot Russland?
    Ser at Statoil har puttet masse penger til forråtnelse i dette svarte hølet.

  6. 6. juli 2015 klokka 09:33

    For en gjeng vi har. Hvis jeg blir valgt inn på Stortinget i 2017, er det ikke umulig at jeg ringer deg for utenrikspolitiske råd av og til 🙂

  7. John I Henriksen
    28. desember 2015 klokka 17:09

    Hillary Clinton kan som kjent bli USAs nye president i 2016. I 1915 utkom i USA Diana Johnstons bok Queen of Chaos, vinner av National Book Awards – non fiction, som kaster et ubehagelig lys over Hillary Clintons utenrikspolitiske meritter (og en rekke andre viktige politiske emner). Meget velskrevet. Boken kan bestilles på Amazonuk.com (har ikke fått treff på norske nettbokhandler), hvor paperbackutgaven (ca 200 sider) kostet meg under 200,- inklusive porto. En eller annen med slike forbindelser burde forsøke å få den utgitt på norsk.

  8. 14. november 2016 klokka 10:39

    Vi ska inte heller glömma att ALLA partier i Sveriges Riksdag, stödde förslaget att sända sju(7) svenska JAS Gripenplan, till stöd för USAs målsökning för bombning av Libyen.

  9. 12. januar 2017 klokka 21:05

    Her er det mye amerikanerhat.
    Jeg lurer på hvordan det var i verden før Amerika ble”oppdaget”og befolket ?
    Hvem var den store syndebokken i verden
    da ? Vi må jo alltid ha noen syndebokker.

Legg inn en kommentar