Finnes det en svensk kultur?

0
Strindberg i 1905, malt av Richard Bergh. Bonnierska Porträttsamlingen

Finnes det en svensk kultur? Det er absurd å måtte stille dette spørsmålet. Men enda mer absurd er det at spørsmålet stilles i Sverige, og at så mange svensker ikke klarer å gi et vettugt svar.

…jag kan inte komma på vad svensk kultur är…

Da Mona Sahlin var integrasjonsminister spurte det tyrkiske ungdomsforbundets tidskrift Euroturk hva som er svensk kultur. Hun svarte:

Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.

Altså, en svensk sosialdemokratisk minister visste ikke hva svensk kultur er! Da er det ikke så underlig at svensker som blir spurt på gata ikke klarer å komme opp med noe bedre. Sverigedemokraterna sier seg å ville forsvare svensk kultur, men når partiets representanter blir spurt om hva det er for noe, så kommer de opp med «julen och midsommarafton». De har ikke peiling de heller.

Da Fredrik Reinfeldt hadde dannet sin første regjering i 2006 fikk han et tilsvarende spørsmål, og ga et tilsvarende svar: ”Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån.» (Barbar var forresten det nedsettende navnet greske aristokrater brukte i antikken på alle utlendinger som ikke snakket gresk.)

Dette å fornekte at det finnes en svensk kultur er altså blitt den svenske elitens meme. Og det blir naturligvis gjentatt til kjedsommelighet av de systemlojale mediene og av alle tomtønnene i den skravlende klassen. Men det er naturligvis en himmelropende løgn – og det er meget farlig.

En hyllest til den svenske kulturen

Jeg har det ikke med å bli deprimert, men jeg kunne lett bli det når jeg leser slike uttalelser. Enda jeg ikke er svensk ville det ikke koste meg noe å reise meg opp i en forsamling å snakke i tjue minutter uten forberedelser om hva jeg liker – og litt om hva jeg misliker med svensk kultur.

Da jeg var seksten-søtten år og svært nybakt marxist, hadde jeg mye kontakt med svenske kamerater. Jeg besøkte kongressene til Clarté og var på mange møter med De förenade FNL-grupperna og KFML. For oss unge norske ml-ere var Sverige i praksis et større forbilde enn Kina. De svenske kameratene lærte oss å skaffe oss et eget trykkeri, egen avis, egne bokhandler, eget plateselskap. Fria Proteatern ble forbilde for den store norske teaterbevegelsen på søttitallet og påvirket Teatret Vårt i Molde, Hålogaland teater og en drøss med andre teatre og prosjekter. Vi hørte på Hoola Bandoola Band med Mikael Wiehe og Björn Afzelius.  Da jeg var guttunge leste muttern Selma Lagerlöf for meg, og hvem har vel ikke vokst opp med Astrid Lindgrens fabelaktige univers?

De norske Oktoberbokhandlene importerte massevis av svensk litteratur. Slik ble vi kjent med August Strindberg, Ivar Lo-Johansson og Vilhelm Moberg. Vi hadde ikke skjønt bæret hvis noen hadde sagt til oss at førti-femti år seinere ville eliten blant deres landsmenn benekte at det finnes en svensk kultur. Som litt rølpete ungdommer fra Oslo ble vi litt imponerte over det vi oppfattet som den svenske seriøsiteten og den svenske sansen for kvalitet og nøyaktighet. Vi tillot oss også å fleipe over vår revolusjonære svenske venner som gjerne ville styrte statsmakta, men som ventet på grønt lys når det ikke var biler i nærheten når vi rusla gjennom Stockholm på natta.

Men dette har også noe med svensk kultur å gjøre. Lydigheten til autoriteter er større enn vi er vant til i Norge, og det er noe med påvikninga fra fransk etatisme, som vi ikke har i Norge. Er jeg essensialist nå? Ikke verre enn Karl Marx som forklarte hvorfor det norske småborgerskapet kunne skape så stor litteratur som Henrik Ibsen gjorde, når det tyske småborgerskapet ikke kunne det, med å vise til at mens den tyske småborgeren var barn av en livegen, så var den norske småborgeren barn av en fri bonde. Jeg har ikke forsket på dette, så dette blir synsing, men kanskje har dette noe med det svenske statarvesenet, som Ivar-Lo skriver om, å gjøre. Kanskje har det noe å gjøre med at Sverige har hatt en sterk adel, som fortsatt finnes, mens vår adel var liten og svak, og for en stor del ble avskaffet i 1821?

Sangtradisjon og industrikultur

Er du som nordmann i lag med svensker, i hvert fall var det slik, så blir du fort forlegen fordi svensker kan en masse sanger, og de kan synge dem. Det finnes en sterk svensk sang- og visetradisjon fra Bellman og oppover, som fortsatt slår inn i norsk og svensk musikk av i dag. I nyere tid har folkparkerna og konsertene der betydd mye for å spre sangen og musikken over hele landet. (Så får man heller bære over med kostymene til svenske danseband.)

Sverige har en mye lengre industrikultur enn vi har i Norge, faktisk en av de sterkeste og beste industrikulturene i verden. Svensk stålindustri, bilindustri og flyindustri har betydd kvalitet, båret oppe av både en ingeniørkunst av høyt nivå og av fagarbeidere som har kunnet sitt fag.

Fagbevegelsen og Norge

Som nordmann vil jeg være evig takknemlig overfor svensk arbeiderbevegelse som hindret den svenske overklassen å gå til krig mot Norge i 1905. Og som sønn av to motstandsfolk fra kampen mot den tyske okkupasjonen vet jeg hva det betydde for den norske motstandsbevegelsen at folk kunne stikke til Sverige når de hadde nazistene i hælene. Og jeg var ikke gamle karen før muttern og fattern fortalte meg hva Torgny Segerstedt som redaktør av Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning betydde for motstanden mot nazismen.

La globalistene abdisere

Jeg stopper der. jeg kan ikke dra hele foredraget mitt her. Men poenget burde være klart: Ikke bare har Sverige en rik og verdifull kultur, men det er grunn for svensker til å være stolte av den og forsvare den. Ikke la noen inkompetente duster av noen høyreekstremister ta beslag på den eiendommen. (Det kan dessuten komme noen begavede høyreekstremister som skjønner hva slags gave de da har fått i hendene, og som vet å bruke den.)

Naturligvis er det noe sant i at de fleste kulturer er påvirket utenfra, og at det stort sett ikke finnes noen «rene» nasjonal kulturer. Men det er en tautologi, å si dette er å snakke uten å si noe. Sjølsagt tok Kalle dussin med seg de tyrkiske dolmades hjem slik at de kunne bli svenske kåldolmar. Og sjølsagt brukte Hulda Garborg utenlandske forbilder da hun skapte den store kvinnebevegelsen for å utvikle norske bunader. Og så da? Spør en iraner om det finnes en persisk kultur, når den jo er påvirket både fra arabisk, kinesisk, mongolsk og indisk kultur. Men vær forberedt på hennes eller hans hånlige raseri. Spør en italiener om det kan finnes noen italiensk kultur når Italia først oppsto i 1860 og både pastaen, tomaten og kaffen kommer utenfra. Og vær forberedt på ei skyllebøtte eller noen meget talende håndbevegelser. Borgerlige politikere skjønner naturligvis ikke dialektikk, men det burde i det minste arbeiderbevegelsen forstå. Det er faktisk sånn at skal man kunne ta imot impulser på en skikkelig måte, må man være trygg på seg sjøl og kjenne sine egne verdier.

Det denne fornektinga av skandinavisk kultur (for vi har dette i Norge også) er ikke noe annet enn globalistenes forsøk på å knekke nasjonalstatene og gjøre oss til enda mer lettmanipulert kveg.

Nasjonalstatene har oppstått historisk og de er naturligvis omspunnet med både uholdbare myter og sjåvinisme. Men demokratiet av i dag er faktisk forankret i nasjonalstaten, i folkesuvereniteten, og uten nasjonalstaten – intet demokrati. Og det er jo faktisk det som skjer i EU. Nasjonalstatene gjøres irrelevante. De nasjonale parlamentene tømmes for innhold og makt. Denne makta overføres så til Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen. Den ideologien som forsvarer denne avskaffelsen av demokratiet er nettopp den globalistiske fornektelsen av nasjonen.

Så mine svenske venner burde svare Reinfeldt & co: Javel, så dere veit ikke hva svensk kultur er? Så er dere uskikket til å styre dette landet. Dere har ikke noe her å gjøre, dere har å abdisere. Finn dere en plass i Brussel og la den svenske arbeiderklassen ta over.

Forrige artikkelHva er det «Super-Mario» gjør?
Neste artikkelViolence is the real provocation, not speech
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).