Ukraina åpner seg for Monsanto og landgrabbing

8
Signing of th association agreement, EU, Ukraine, Moldova

Det ukrainske svartjordsbeltet er blant den mest fruktbare jorda på planeten. Det er kalt Europas brødkurv og internasjonal agrobusiness sikler etter å slå klørne i den. Kombinasjonen av økonomisk katastrofe og et korrupt lederskap i Kiev åpner veien for Monsanto, GMO og storstilt landbrabbing.

EU Porosjenko
Nei, det er ikke en begravelse, det bare ser sånn ut. Fra undertegnelsen av EUs assosieringsavtaler med Ukraina og Moldova.

Kampen om ressursene

Konflikten i Ukraina dreier seg blant annet om landets naturressurser. Det omfatter uran og andre mineraler, og ikke minst om Ukrainas fruktbare jord. Landet har vært verdens tredje største eksportør av mais og femte største eksportør av hvete. Det ukrainske svartjordsbeltet har djup og næringsrik matjord. Bedre dyrkingsjord skal man lete lenge etter. Denne jorda er internasjonal storkapital på jakt etter å få kontrollen over. Denne kampen er ikke ny. Mer enn 1,6 millioner hektar (omtrent som Hordalands areal) er allerede solgt til utenlandsk agro-business. De største kontraktene har gått til selskaper i Luxemburg, Kypros (kanskje cover for russiske eller ukrainske oligarker) og Frankrike. Kina undertegnet en avtale i 2013 om å kjøpe 3 millioner hektar jord (omtrent på størrelse med Belgia, eller 5% av all matjord i Ukraina), men det er ennå uklart om denne avtalen blir iverksatt. (Les Land Grabs in the Black Earth: Ukrainian Oligarchs and International Investors.

Oligarkene ser landbruket som enda en kilde til profitt, og det er de som til nå i størst grad har tatt kontrollen over jorda. Ukrainas rikeste mann Rinat Achmetov eier store landområder, og det samme gjør oligarken Oleg Bachmatjuk, som er en av verdens største eggprodusenter. Hans selskap er registrert i skatteparadiset Kypros. Blant de største utenlandske eierne er US NCH Capital (400,000 ha) og Russian Ukrainian Agrarian Investments (260,000 ha). (Les: Land concentration, land grabbing and people’s struggles in Europe. (pdf))

Drastiske reformer for å legge til rette for utenlandsk agro-business

Med USAs foretrukne mannskap ved roret i Kiev er veien lagt åpen for internasjonal agro-business. Til nå har lovverket vært et hinder for et selskap som Monsanto, med det kommer høyreekstremistene i Kiev snart til å gjøre noe med, sterkt presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og sine amerikanske «rådgivere». Ukrainsk lov tillater for eksempel ikke genmanipulerte produkter (GMO), men i integrasjonsavtalen med EU er det en passus som sier at begge parter skal «samarbeide for å utvide bruken av bioteknologi». Denne vil bli brukt for å få inn GMO. Eller som Michael Cox, forskningssjef i investeringsbanken Piper Jaffray: «Ukraina, og i et videre perspektiv, Øst-Europa er blant de mest lovende vekstmarkedene for produsenter av landbruksmaskiner som John Deere og frøproduenter som Monsanto og DuPont

Verdensbanken har allerede i flere år krevd i Ukraina må legge til rette for internasjonale investeringer i landbruket. I 2013 ble Ukraina valgt ut av banken som ett av ti land som skulle følges opp spesielt i det som kalles Benchmarking the Business of Agriculture. Sentral her er deregulering av frø- og kunstgjødselmarkedet. Nye lån fra Verdensbanken og IMF blir knyttet opp mot at Ukraina gjennomfører reformer som gjør det lettere for utlendinger å kjøpe jord, reduserer skattene fo slike investeringer og reduserer inspeksjonene (!). I mai 2014 ga Verdensbanken et lån på 1,5 milliarder dollar der en del av beløpet er rettet mot å skape omfattende reformer i landbruket. Banken sier sjøl om disse reformene:

… en del av de sosiale virkningene vil være vanskelige å kvantifisere. På kort sikt kan justeringene … komme til å ha negative virkninger på inntekter og sysselsetting og skape sjokk som kan ramme de fattige.

I Kiev har internasjonal agro-business og finanskapital en regjering som ikke viker tilbake for negative sosiale virkninger. I mai 2014 lovpriste Verdensbankens Jim Yong Kim Yatsenyuks regjering for å være «dedikert til å gjennomføre omfattende reformprogrammer i samarbeid med Verdensbanken.»

27. mai 2014 avslørte New York Times sannheten om den «generøse» kreditten fra IMF. «Vestlige interesser presser på for forandringer, store multinasjonale selskaper har uttrykt interesse for landbrukssektoren i Ukraina.» Og avisa avslørte at reformer i landbrukssektoren er en av forutsetningene for kreditten på 17 milliarder dollar, og at IMF tok sikte på «å øke investorenes tillit til Ukraina gjennom å fjerne byråkrati og ineffektivitet.»
J.P. Sottile skrev i artikkelen Corporate Interests Behind Ukraine Putsch om hvordan spesielt amerikanske multinasjonale selskaper har vært med på å støtte og drive fram statskuppet i Kiev i februar 2014. I artikkelen nevnes også U.S.-Ukraine Business Council. Eksekutivkomiteen i dette rådet er som en hvem er hvem i amerikansk agro-business og olje-, og våpenindustri: John Deere, Monsanto, Chevron, Westinghouse, Chevron, DuPont og Cargill.

 

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. Dette syner vel og kor farleg det er at staten eig all matjorda? Politikerane vil då kunne skalte å valte med denne. Det ein såg i mange av kommunislanda var at staten eigde jorda. Og at kommunistpartia i praksis eigde staten. Kommunisme har faktisk synt seg som ein motorveg til oligarki.

    • Vel, nå går det fra statsmonopol via kjeltringmonopol til imperialistisk monopol, så hva sier det om kapitalismen, mon tro?

      • I allefall er kapitalismen, slik den fungerer i praksis, basert på kompromissløs profitt, helt klart nr.1 trussel for livet, og en balansert, rettferdig utvikling her på jorda. Man snakker om at man må ha vekst i økonomien for alles beste..men man lar ikke en kreftsvulst vokse, man sørger for at den fjernes. Vi må ha PROUT.

  2. Ein stor del av motsetnadene mellom Ukraina og Russland har truleg røter frå sovjettida. Vistnok mista nær 10 millionar ukrainerar livet i 1920 og 1930 åra.

    Og også kommunistane samarbeida med vestleg storindustri:

    GAZ or Gorkovsky Avtomobilny Zavod (Russia, Nizhny Novgorod), translated as Gorky Automobile Plant (Russian: ГАЗ or Го́рьковский автомоби́льный заво́д), started in 1932 as NAZ, a cooperative enterprise between Ford and the Soviet Union, as a result of a Five year plan.

    http://en.wikipedia.org/wiki/GAZ

    Ford licensed the manufacture of the Model A and AA to a variety of nations, notably the Soviet Union. More than 985,000 GAZ AAs were built in USSR from 1932 to 1950. The GAZ version had a cargo capacity of 1,500 kg (3,300 lb).

    http://en.wikipedia.org/wiki/Kirov_Plant

  3. Når jeg leser dette er det nesten så jeg håper Russerne tar hele svartjordsbeltet og Øst-Ukraina. Tross alt ser jeg dette som bedre enn at verdens mest fruktbare jord okkuperes av Monsanto og deres allierte. Vet ikke om det ville hjulpet, men i det minste har den ortodokse kirke en viss innflytelse i Russland, og jeg vil tro de ikke akkurat ser positivt på GMO.

    Det er god grunn til å frykte Putin, men mot Monsanto blekner selv han. Frøallmenningen har fulgt menneskeheten siden vi først grep om sigden, og er helt sentral for gjenreisningen av allmenningheten: http://bollier.org/blog/corporate-enclosure-seeds-intensifies

    Fra David Bolliers artikkel:

    «In a sign of how far the forces of enclosure have come, the US Supreme Court ruled unanimously on Monday that re-using seeds that are patented, knowingly or not, amounts to an act of piracy. Of course, re-using seeds has been the tradition in agriculture for millennia, just as re-using songs and text is an essential element of culture.

    No matter. The masters of «intellectual property» hold the whip hand, and they don’t want us to re-use and share seeds as the natural course of things. If you think that a farmer ought to be able to use the seeds from one crop in the next season, you are entertaining illegal ideas. (Just be happy that Google doesn’t have access to your mind yet — although Google Glass may be a leading gambit!)

    The Supreme Court case involved 75-year-old farmer Hugh Bowman, who bought bean seeds from a grain elevator and planted them in his fields. Since nearly all soybeans are now genetically engineered to be pesticide resistant, Bowman suspected, correctly, that the beans he bought might also be Roundup-resistant like the earlier generation of seeds. It turns out they were – and so Bowman grew them several seasons, using the next generation of seeds each time. But here’s the catch – the original generation of seeds are patented, and he didn’t pay Monsanto for the right to use the second-generation of seeds for planting.

    This amounts to an act of intellectual property theft, according to the Court, because farmers should not presume to have the right to re-plant seeds from prior harvests. Companies like Monsanto now hold property rights in seeds, and they don’t like the competition from the commons. The commons is the radical idea that the abundance of nature (self-reproducing plants) ought to be shareable.

    It is a sign of the bankruptcy of liberalism that it now joins the Court’s pro-business majority in sanctifying the propertization of life itself. Writing for the Court, Justice Elena Kagan wrote that Monsanto’s patents extend into future generations of seeds. In effect, the very generativity of the seeds can be owned. She said that without this reach-through protection of property rights, farmers could get something for nothing – and Monsanto would not get its due rewards for its innovation.

    Funny, I didn’t realize that Monsanto had invented the regenerative properties of seeds. Did Justice Kagan stop to think that without the gifts of nature or the innovations of millions of farmers acting as commoners, Monsanto would never have had a new seed to “invent”? Isn’t something due to the commons in return? Apparently not.»

    Vesten med Monsanto i spissen spiller ikke her kun russisk rulett med Ukraina, men med hele vår sivilisasjon. GMO er en sikker veg mot ruin: http://resourceinsights.blogspot.co.uk/2014/08/ruin-is-forever-when-precautionary.html

    Fra Kurt Cobbs artikkel:

    «GMOs, however, offer a classic case of unforeseeable systemic ruin. We will know we are ruined by this untried technology after the ruin happens (perhaps in the form of famine or widespread human health and/or environmental effects). The authors categorically reject the notion that modern genetic engineering of plants is no more dangerous than traditional selective breeding.

    This is because traditional methods are tried on a small scale and only achieve large scale acceptance and use over time if they are successful, that is, demonstrate no drastic side-effects or failures. This mimics nature’s bottom-up approach to evolution; the changes affected this way are gradual, not drastic–and, of course, they don’t involve transferring genetic material from completely different species, say, from a fish into a tomato.

    Proponents will say that cross-species transfer of genetic material takes place in nature as well. But its scope is limited and its survivability and evolutionary fitness are tested over long periods during which these changes either thrive or disappear.
    The top-down approach of the GMO industry introduces GMO crops everywhere across the world in a short period and combines one risk–untested genetic combinations–with another grave risk–monoculture. The long-term product of these two risks is unknown. But it is rightly categorized as systemic. GMO crops are now deployed worldwide and they can and do also contaminate non-GMO crops and wild plants through pollination.

    Crops created through selective breeding have long histories of success and toxicities that are well understood and unlikely to change suddenly. As each new GMO crop is deployed, we cannot know ahead of time whether it will lead to systemic health and/or environment problems because there is little testing and, in any case, the amount of experience we have with GMO crops is far, far shorter than for the products of traditional selective breeding.

    With each step we take in the production and deployment of new GMO seeds, we are playing a game of Russian roulette. The first few times we’ve pulled the trigger, we did not get catastrophic systemic effects–not yet, at least. But, since there is a nonzero risk of such effects, the probability of creating catastrophic outcomes becomes certain over time. The risk is virtually 100 percent that we will ultimately reach the chamber in the Russian roulette gene gun that causes catastrophic and widespread damage to humans and/or the environment.

    Saying that there is no evidence so far that this will happen is a failure to understand that hidden systemic risk can often only show up on very long time scales. And, of course, when that risk does show up, it’s too late to do anything. Remember: when we manipulate a gene or genes inside a plant, we are not doing just one thing. Without knowing it, we are affecting multiple systems in the plant and in the environment the plant lives in. We are creating multiple possible pathways to ruin.»

    Som Geoff Lawton sier det, så er det hele sinnssvakt:

    https://www.youtube.com/watch?v=E6u2kY8WOAA

    Ellers er av de få stedene med like godt jordsmonn som svartjordsbeltet i Ukraina å finne i mjøsbygdene og på Toten. På hedmarkssida skal deler av dette legges under asfalt ved bygging av ny E6 og nytt IKEA-varehus. Og vi som allerede har verdens minste landbruksareal og av den vestlige verdens største befolkningsvekst. Så bygger vi ned det lille vi har av prima matjord.

  4. Jeg ble denne morgenen klar over Gunnar Rundgren. Steigan kjenner sikkert til ham, men for meg er han ny, og jeg kan allerede se også en ny inspirasjonskilde. Han har to blogger:

    http://gardenearth.blogspot.no/

    http://tradgardenjorden.blogspot.no/

    Den siste artikkelen går rett inn i diskusjonen her.

    – Rethinking food and farming as a commons: http://gardenearth.blogspot.no/2014/11/rethinking-food-and-farming-as-commons.html

    Utdrag fra artikkelen:

    «The market in food is totally dysfunctional for shaping the farming system in the best way for its role of planetary stewardship, a role that is increasingly important as agriculture occupies more and more of the surface of the planet and natural resources are under immense pres­sure. There are almost no market mechanisms in place for undertaking this important task, and there is a limited potential for them to emerge. Even if they did they will never reach the extent required, considering that the value of agricultural ecosystem services might well be as high as the total value of agricultural production. At present the market is still driving farmers the other way; into more and more specialization and monocultures and less stewardship of nature resources. Already today massive government interventions are directed to compensating for market failure. We need to look in other directions if we wish to sustainably manage the agriculture landscape.

    ‘Agriculture and food systems, with their associated nature and landscapes, are a common heritage and thus, also a form of common property’ according to Professor Jules Pretty[i] at the University of Essex. Stepping away from market imperatives frees our minds and thinking about food and farm production. This of course has implica­tions for land and other resources needed for farming and food production. The more food is viewed as a public good, the less appropri­ate it is that the productive factors needed to produce foods, seeds, land, water etc, are provided by the market. When food is a right, and the production and distribution of food takes place in the commons instead of in the market and new ways of addressing the unfair distribution of food can emerge.

    The Universal Declaration of Human Rights of 1948 already defines food as a human right: “Everyone has the right to a standard of living adequate for the health and well-being of himself and of his family, including food, clothing, housing and medical care and necessary social services, and the right to security in the event of unemployment, sickness, disability, widowhood, old age or other lack of livelihood in circumstances beyond his control” (Article 25). The right to food has been re-asserted ever since, for example at the 2009 World Summit on Food Security in Rome. There, world leaders agreed on ‘the right of everyone to have access to safe, sufficient and nutritious food’.[ii] The new constitution of Kenya, approved by a popular referendum in 2010, states the right of every person “to be free from hunger and to have adequate food of acceptable quality” and imposes a duty on the State to respect, protect, promote and fulfill that right. A study in 2011 identified twenty-four countries in which the right to food was explic­itly recognized, many of them in Latin America. Of course, it is one thing to proclaim a right and another one to enact it. Rights need a guarantor, duties and obligations, and an enforcer of some kind. Increasingly courts are using the constitutions or international treaties as a basis to safeguard people’s right to food.[iii] The Special Rappor­teur on the Right to Food for the United Nations, Olivier De Schutter, writes in the report to the General Assembly in August 2013: ‘The right to food has come to the fore as Governments realize that their efforts to combat food insecurity and hunger have been failing and realize the urgent need to strengthen national legal, institutional and policy frameworks’.[iv]

    Brazil has been successful in the fight against hunger and in pro­moting the right to food. The Fome Zero (zero hunger) program was initiated during Lula’s presidency. Its most important component is Bolsa Família, whereby poor families get a basic income tied to condi­tions such that the children go to school and are vaccinated. The cost of the whole program is just 0.5% of Brazilian GDP but it reaches 44 million people, more than a fifth of the population. Malnutrition in Brazil decreased from 13% to below 2% between 1994 and 2006. The program also includes the purchasing of local food, often organic, to schools and other support measures to small farmers.[v]

    Rethinking food as a right, farming as a management system of the planet and the food system as a commons necessitates the building of new institutions fit for these purposes; Jose Luis Vivero Pol, a food governance researcher describes these as “a third force of governance and resource management by the people as a compliment to the market and the state”.[vi] This will require experimentation at the personal, local, national and international levels. This doesn’t rule out markets as one of several mechanisms for food distribu­tion, but does it reject market hegemony over our food supplies, and rejects the view that market forces are the best way of allocating food producing resources, such as land, water, knowledge and seeds.»

    De kreftene som nå slår klørne i verdens beste matjord er garantister for et landbruk som totalt underslår tanken på landbruket som et forvalteransvar for biologisk mangfold og levende økosystemer, og som vår felles arv. Svartjorda i Ukraina er like verdifull som oljefeltene i Midtøsten, og gir mulighet for enorm profitt med økende befolkning og utpiningen av landbruksjord på verdensbasis. At krefter som kun er ute etter å mele sin egen kake skal få eierskapet til et av nøkkelområdene for sivilisasjonens overlevelse, er ille.

    Vestens og Norges rolle i det som nå skjer i Ukraina er ikke annet enn grusomt, det hele er så demonisk at Putin nærmest trer fram som en reddende engel og en helgen mot dette bakteppet. Noe han selvsagt ikke er, det er kun det at vestens hykleri og grådighet er så ufattelig at det får alt annet til å blekne. Vi er kun ute etter å grafse til oss av Ukrainas ressurser, enten dette er skiferolje, svartjord eller hva det nå er. Vi har mistet alle skrupler, all moral og ethvert snev av selvransakelse og kritisk tenkning. Tilbake står rent hovmod.

    Til slutt vil jeg opplyse om at det har kommet en ny film om hva slags jordbruk vi må ha hvis vi skal ha håp om noen fremtid.

    – Inspiring New Film, “Voices of Transition,” on the Agriculture That We Need: http://www.bollier.org/blog/inspiring-new-film-%E2%80%9Cvoices-transition%E2%80%9D-agriculture-we-need

    Fra artikkelen av David Bollier:

    «Farmer Jean-Pierre Berlan explains the problem with contemporary agriculture: “Our society is organized in such a way that everything is turned into a commodity. How can such a society develop farming methods that are free of cost? Agronomy should be looking for better methods, but our current farming policy is opposed to that.”

    Once processing and transport are taken into account, industrial agriculture is responsible for around 40% of greenhouse gas emissions, the film explains. To produce on single calorie of food, ten to twenty times that amount of energy are needed. Almost all government subsidies and R&D budgets are focused on this unsustainable agricultural model – and worse, most of these subsides go to the biggest, most polluting farms.

    The results: Heavy chemical use literally kills valuable organisms in the soil, causing a cascade of ecological disruptions. The use of monoculture crops over vast areas of land means that wildlife and biodiversity are declining. And the centralized distribution of food makes the entire system highly vulnerable to the costs of oil and potential disruptions of supply. If trucks were to stop arriving at supermarkets, they would empty within three days.»

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.