oss 100 kroner!
Fabelen om «sivilsamfunnet»
I den nye boka When Google Met WikiLeaks forteller Julian Assange om sitt møte med Google-sjefen Erik Schmidt. Der avslører han blant annet de svært tette forbindelsene mellom Google og State Department og NSA/CIA. Og han har denne interessante observasjonen:
Den gjengse oppfatningen i utviklede kapitalistiske samfunn er at det fortsatt finnes en organisk «sivilsamfunnssektor» der institusjoner oppstår autonomt og samler seg for å uttrykke interessene og ønskene til borgerne. Denne fabelen vil ha det til at grensene til denne sektoren blir respektert av regjeringene og «den private sektoren», slik at det oppstår et sikkert rom der NGOer og nonprofit-organisasjoner kan fremme saker som menneskerettigheter, ytringsfrihet og kontrollerbar regjering.
Dette høres jo ut som en flott tanke. Men hvis den noen gang var sann, må det være flere tiår siden. Minst siden 1970-tallet har oppriktige aktører som fagforeninger og kirker bukket under for et vedvarende angrep fra frimarkeds-statisme, som har omdannet «sivilsamfunnet» til et kjøpers marked for politiske fraksjoner og forretningsinteresser for å kunne utøve innflytelse på armlengdes avstand. De siste førti åra har vi sett er voldsom framvekst av tenketanker og politiske NGOer som har hatt til formål, under alle frasene, å fremme politiske agendaer gjennom stedfortredere.
Det gjelder ikke bare sånne opplagte neocon-grupper som Foreign Policy Initiative. det omfatter også selvtilfredse vestlige NGOer som Freedom House, hvor velmenende karrierebevisste nonprofit-folk blir vridd til knuter gjennom politiske pengestrømmer til å fordømme ikkevestlige overgrep mot menneskerettighetene, mens de holder tett om de overgrepene som skjer der de befinner seg.
Dette sivilsamfunnets konferansesirkus, som flyr aktivister fra rike land verden rundt hundrevis av ganger i året for å velsigne det uhellige samrøret mellom regjeringene og private «stakeholders» på globaliserte eventer som “Stockholm Internet Forum”, kunne simpelthen ikke eksistere hvis det ikke hadde vært holdt i gang ved hjelp av millioner av dollar i politisk finansiering hvert år.
Er det noen NGOer som kjenner seg igjen der ute? Hvis ikke, er tilstanden verre enn antatt.
