oss 100 kroner!
24. juli 2014 gikk Benedicte Bjørnland, sjef for Politiets sikkerhetstjeneste ut med følgende advarsel til det norske folk: «PST mottok nylig informasjon om at personer med tilknytning til en ekstrem islamistisk gruppe i Syria kan ha til hensikt å gjennomføre en terrorhandling i Norge.» Og i løpet av kort tid var væpnet politi på plass i en grad som er ukjent i Norge. Er trusselen reell, eller er det et påskudd for å teste beredskapen?
Syner ikke kortene
PST har ikke lagt fram noen data som underbygger varselet, men har sagt at de sitter med informasjon som er «uspesifikk og lite konkret, men samtidig troverdig». Det blir dermed totalt umulig for en utenforstående å vurdere innholdet i varselet. Nasjonen er satt i beredskap på et svært uklart grunnlag og der det hele til slutt koker ned til hva du velger å tro på. Bjørnland og minister Anundsen sier: Stol på oss, og forutsetter at vi gjør det.
Terrorister finnes – og de er stort sett «våre» allierte
PST peker på Syria og viser til at eventuelle terrorister har tilknytning til ei ekstrem islamistisk gruppe i Syria. Det er ikke usannsynlig. Gruppa IS (Islamic State, eller Islamic State of Iraq and the Levant) er den dominerende islamistgruppa i Syria og Irak. IS har mye våpen og penger og er kjent for å være ekstremt brutal. Det er også kjent at nordmenn har vært og er med i IS-styrkene. Denne gruppa har som erklært mål å opprette kalifatet hvor det måte ønske, og er fullstendig troende til å gjennomføre angrep som rammer så mange sivile som mulig. Det var sannsynligvis denne gruppa som brukte giftgassen sarin i Syria som en falsk flagg-aksjon for å utløse et vestlig angrep på Syria. Så de har vist før at menneskeliv ikke betyr noe for dem. Så hvorfor skulle de ikke bombe oss «vantro» i Norge?
Men det PST og mediene underslår er at IS er skapt, finansiert og væpnet av Vesten. Som den sterkeste gruppa som fører en blodig krig for å ødelegge Syria er IS de facto alliert med USA og NATO, og dermed også med Norge. Akkurat som vi var allierte med de ekstreme jihadistene i Libya og norske bombefly bombet det landet i stykker og dermed ryddet veien for den jihadistiske militsen, bidrar Vesten til det samme i Syria.
Det er altså «våre» allierte som nå, i følge PST, skal ha truet oss med en terroraksjon. Det er helt parallelt til hvordan USA skapte al-Qaida og Pakistan skapte Taliban. FBI skal også ha betalt folk for å begå terrorhandlinger. Man skaper et hensynsløst monster basert på en forkvaklet og ekstrem islamism, og så – surprise, surprise – vender de seg mot oss.
Mediene totalt servile
Hvis det er sånn at norske (eller andre) Syria-farere som har fått opplæring av jihadistene i Syria nå utgjør en seriøs trussel mot det norske samfunnet, hvorfor setter ikke da mediene et kritisk søkelys på hele den norske Syria-politikken?
Da NATO bestemte seg for å utplassere Patriot-raketter på grensa til Syria uttalte daværende forsvarminister Espen Barth Eide: – Vi er svært positive til det. 9. desember 2012 uttalte samme Eide at Norge nå anser den syriske opposisjonsgruppa Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket. Dette er jo det samme som en krigserklæring mot den FN-anerkjente regjeringa i Damaskus. Den rødgrønne regjeringa videreførte med dette det den begynte med i Libya.
Norske medier har med svært få unntak enten vært heiagjeng eller har passivt godtatt denne politikken. Og sjøl overfor en eventuell trussel om et alvorlig terroranslag fra syriske jihadister mot Norge klarer norske medier å se dette i sammenheng våre alliertes, og dermed Norges, politikk i Syria.
Faktum er at gjennom sin støtte til jihadistene i Syria har Vesten med USA i spissen bidratt aktiv til å skape en videregående utdanningsinstitusjon i internasjonal terror. Det er nå angivelig 11.000 utenlandske krigere i Syria, i følge Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence (PDF). Mer enn en fjerdepart av disse kommer fra vestlige land som Norge, Sverige, Storbritannia, Frankrike, Belgia og Australia.
Gjør det samme i Ukraina
Gjennom sin støtte til det fokerettsstridige statskuppet i Ukraina 22. mars 2014 og sin støtte til Kiev-juntaens hensynsløse krig mot sitt eget folk, har Vesten nok en gang skapt rom for fascistiske terrorgrupper. Ukrainske fascister og nazister samarbeider med NATO og USA. De er en integrert del av regjerings- og voldsapparetet i Kiev, og de har til og med opprettet en egen bataljon som rekrutterer hvite nazister fra hele Europa.
Så mens de fanatiske islamistene har sin terrorskole i Syria, har de hvite nazistene sin egen videregående utdanning i drap og terror gjennom Azov-bataljonen i Ukraina. Der lærer de å hate og drepe og blir profesjonelle terrorister. Og en dag kommer de også hjem.
Krigspolitikk avler terror
Det kan som sagt godt hende at terrortusselen er reell, sjøl om vi ikke har fått noen dokumentasjon på den. Men i så fall er den et produkt av en feilslått politikk som både den forrige og den nåværende regjeringa har stått bak. Norges krigspolitikk og samarbeid med ekstremistiske grupper avler terror. Kan det være så vanskelig å forstå?
Et langt skritt mot politistaten
Men enten trusselen er reell eller en bløff så har regjeringa tatt et langt skritt i retning av politistaten. Det har vært et dogme i norsk politikk at militære styrker ikke skal operere innenriks i fredstid. Politiet skal ta seg av politioppgaver. Den eneste norske justisministeren som fram til nå har brutt dette dogmet er Vidun Quisling,som sendte et gardekompani og firemarinefartøyer mot fagorganiserte på Menstad i 1931. (Riktignok var AP-regjeringa på nippet til å sende et geværkompani mot demonstranter i Alta i 1979, men ble reddet i siste lite.)
Etter 22. juli 2011 ble det snakket mye om kjærlighet og åpenhet, men den konklusjonen som står igjen er at vi vil få en støre grad av militarisering av politiet og at grensene mellom politi og militære styrker vil bli revet ned. Og det skjedde på et blunk etter at PST slapp terrortrusselen. Plutselig ble det i politisjefens makt å innkalle militære styrker. Og knapt noen protesterte. (Dette har jeg skrevet om i bloggen Kjærlighetsministeriet, som dessverre ikke er blitt mindre aktuell i dag.)
