FN og Israel

17
Jon Børge Hansen
Jon Børge Hansen

Staten Israel blei oppretta av FN. Det lærer vi på skolen. Men hva foregikk egentlig da FN fatta sitt vedtak i 1947?

Bakgrunnen var slik: Storbritannia og Frankrike hadde erobret Midtøsten fra det Ottomanske riket under 1. verdenskrig. De to europeiske kolonimaktene delte regionen mellom seg, tegnet et nytt kart og skapte statene Syria, Libanon, Irak, Transjordania (seinere Jordan), og restområdet Palestina. I tre av disse statene satte de inn egne konger, alle henta fra en vennligsinnet brødreflokk i det som i dag er Saudi-Arabia.

I Libanon lagde franskmennene et intrikat regjeringssystem for å sikre innflytelsen sin der. Men i Palestina var det oppstått et problem — under krigen hadde engelskmennene lovd europeiske sionister at de skulle få kolonisere dette arabiske området. De skulle få bygge et ”jødisk nasjonalhjem” der.

Den europeiske innvandringa skapte etter hvert store konflikter. Mer enn 90 prosent av befolkninga i Palestina var arabere da britene tok kontroll over området. I 1947, etter storstilt innvandring under og rett etter 2. verdenskrig, utgjorde den arabiske befolkninga fortsatt over to tredeler. Og 94 prosent av jorda der var i palestinsk arabisk eie.

De sionistiske innvandrerne pressa på, politisk og med våpen, for å få oppretta en jødisk stat i Palestina, og palestinerne sloss i mot det.

I 1947 hadde britene gitt opp å løse konflikten, og overlot saken til det nyoppretta FN.

FN, som i dag har 192 medlemsland, hadde den gang 57. Dette FN satte i gang en prosess for å utrede løsninger, og i november fatta Generalforsamlinga vedtak.

Først var det prøvevotering, 22. og 26. november. Der fikk ikke forslaget om å dele Palestina i to stater nødvendig flertall. Et voldsomt press, med trusler om økonomiske sanksjoner, blei satt inn mot de som var mot eller avholdende. Og ved den endelige avstemninga 29. november blei resultatet 33 for, 13 mot, og 10 avholdne. Det trengtes to tredels flertall. Med knappest mulig margin — 1 stemme — vedtok FN at det skulle opprettes to stater på palestinsk område.

Den arabiske befolkninga i Palestina og alle arabiske land var sterkt i mot vedtaket. De argumenterte blant annet med at det brøt med et av hovedprinsippene i FN-pakten, retten til sjølbestemmelse, og viste til at det i paktens kapittel 11 om avvikling av koloniveldet slås fast at innbyggerne i landet skal ha det avgjørende ordet. Og det store flertallet av innbyggerne var som sagt mot denne delinga. Et forslag i FN om å få prøvd saken for Den Internasjonale Domstolen i Haag, som er FNs høyeste dømmende organ, var blitt nedstemt med 21 mot 20 stemmer, og med 13 avholdende.

FN-vedtaket i november -47 gikk ikke ut på å opprette en, men to nye stater. Den palestinske staten er aldri blitt etablert. Og Israel blei etablert på et annet territorium enn det FN hadde vedtatt.

I det området FN hadde gitt til Israel, bodde det omtrent like mange arabere som jøder. I det området palestinerne satt igjen med til sin stat, bodde det 750 000 arabere og bare 10 000 jøder. I Jerusalem, som skulle være en egen internasjonal sone, bodde det om lag 100 000 av hver folkegruppe.

Det uttalte målet for sionistene har alltid vært — og er fortsatt — en jødisk stat, ikke en stat for alle som bor i landet. Det demografiske bildet måtte altså endres. Og det er det blitt. Først gjennom etnisk rensning i 1947 og 1948. 531 palestinske landsbyer blei ødelagt, 11 byer blei tømt for palestinere, og 750 000 blei drevet på flukt. Siden har ekspansjonen fortsatt, gjennom okkupasjonen av store områder i 1949, og av alle de palestinske områdene i 1967. De okkuperte områdene er systematisk blitt kolonisering. 450 000 jødiske israelske statsborgere har blitt bosatt der, på jord som er beslaglagt fra palestinerne.

FN har vedtatt — første gang i resolusjon 194 i 1948, og siden hvert eneste år — at flyktningene har krav på å få vende tilbake.

Og FNs Sikkerhetsråd krevde i 1967 i resolusjon 242 at Israels skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene. Dette er gjentatt i et utall resolusjonsvedtak etter dette. I 2004 fastslo FN-domstolen, Den Internasjonale Domstolen i Haag, at muren Israel bygger på okkupert palestinsk område er ulovlig, den er et brudd på Folkeretten om anneksjoner.

Men ingen av disse vedtakene har ført til noen form for sanksjoner mot Israel fra FNs side. Israel har dermed kunne opptre som om staten er hevet over Folkerett og internasjonale forpliktelser — inkludert de forpliktelsene det å ha undertegna FN-pakten og være medlem av FN pålegger landet.

Heller ikke at Israel bombet FNs hovedkvarter, FNs skoler og FNs lagre av mat og medisiner i Gaza har ført til noen sanksjoner, bare til formell protest.

Problemet med dette er at FNs truverdighet og legitimitet som politisk aktør smuldrer bort blant store deler av verdens folk. Det store, store flertallet av befolkninga i verden bor i stater som enten stemte i mot eller ikke var medlem av FN da Generalforsamlinga i 1947 fatta vedtaket om å dele Palestina og opprette to stater der. De har fått erfare at FNs organer er svært selektive når det gjelder hvilke vedtak som blir fulgt opp med handling, og hvilke brudd på Folkeretten det blir reagert mot og hvilke det blir sett gjennom fingrene med.

Det styrker heller ikke FNs prestisje at verdensorganisasjonen de siste årene også formelt er blitt redusert til en av fire aktører, likestilt med USA, EU og Russland som partner i den såkalte ”Kvartetten” som har tatt på seg oppgaven med å finne løsninger på Palestinaproblemet. Et problem som ikke er nærmere noen løsning nå enn det var i 1947.

Kanskje bør vi forlate hele prosjektet med to stater, og se nærmere på forslaget mindretallet i FN sto på i 1947: en stat for hele befolkninga i det som den gang var det palestinske området, eventuelt en føderasjon av to folk innafor en felles stat. — verken jødisk, muslimsk eller kristen, men demokratisk og åpen for mange kulturer.

Det vil være en lang vei å gå for å nå dit. Men i dag — snart 62 år etter FN-vedtaket – fortoner også ideen om tostatsløsning seg som en ugjennomførlig utopi.

 

(Opprinnelig trykt som kronikk i Nordlys)

KampanjeStøtt oss

17 KOMMENTARER

  1. Men vi må nok lenger tilbake enn til andre verdenskrig og FN. Vi må tilbake til 1896 og Theodor Herzl sin bok «Der Judenstaat». Boka som
    også Winston Churchill fant det opportunt å bruke når posisjoner skulle flyttes fram mot de nye oljerikdommene i Midtøsten. Meg bekjent blei Palestinsk jord kjøpt opp av bl a engelske bissnissmenn allerede fra forrige århundreskifte. Og ettersom dette da skjedde drøyt 30 år før Hitler kom til makta var nok disse transaksjonene knappast av hensyn til ‘de stakkars jødene’. Det var nok heller av hensyn til ‘de stakkars vestlige bissnissmenna’.

    • Uten å bli tillagt det ene eller det andre, er dette en lang historie. Jødene hadde over mange år før 1947 innvandret til Palestina. I siste halvdel av 1800-tallet økte innvandringen, og en sionistisk bevegelse begynte å ta form. I den britiske Balffour-erklæringen i 1917 fremkom et løfte om om en mulig jødisk stat. Opprettelsen av Israel var blant annet et resultat av et stormaktsspill, hvor USA kom på banen, på jødenes side etter 2.verdenskrig. President Trumann erkjente at skulle han kunne bli gjenvalgt i 1946, måtte han stille seg på de amerikanske jødenes side. På denne tiden utgjorde jødene godt over 30% av befolkningen i Palestine. Britene som da var i tvil om opprettelse av en jødisk stat, da de ikke ønsket å støte fra seg sine arabiske venner, så på det nyopprettede FN som en redningsplanke. Dette da britene sammen med Frankrike, etter 1. Verdenskrig, hadde kontrollen over store deler av Midtøsten. Britene fikk bl a kontroll over Palestina. Dette etter at Osmanerne trakk seg ut. Historikerne er i dag stort sett enige om at den nazistiske holocaust var den utløsende faktor for opprettelsen av Israel. Stormaktene ønsket å «bøte på» de lidelsene som jødene hadde vært utsatt for under 2. verdenskrig. Israel ble skapt av krig, og har vært i krig siden staten ble opprettet i mai 1947. Kilder: Gudleiv Forr, Dagbladet, 26.07.2014. Karl Emil Hagelund: Drømmen om Israel (1984). Hilde Henriksen Waage: Da staten Israel ble til (1989).
      Gudmund R. Johansen

  2. Sovjets holdning til opprettelsen av Israel har vært diskutert. P. M. Lysestøl skriver i boka «Palestinerne, historie og frigjøringskamp» (1973-utgava) s 138 at Lenin i 1903 slo fast «…idéen at jødene danner en separat nasjon er politisk reaksjonær». Likevel støttet Sovjet i 1948 vedtaket om delingsplanen for Palestina som ga grunnlag for å si at staten Israel blei oppretta. Bjørn Ditlef Nistad skriver i boka «Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917-1991» om «Den sovjetiske anerkjennelsen [av Israel] var ikke bare de facto, men også de jure.». Videre: «Grunnen til at den sovjetiske ledelsen støttet opprettelsen av Israel var, slik Galia Golan overbevisende argumenter for, at Midtøsten var et område kontrollert av de vestlige stormaktene Storbritannia og Frankrike der Sovjetunionen hadde liten innflytelse. Sovjetlederne betraktet derfor involveringen av FN i den jødisk-arabiske konflikten og beslutningen om å opprette en jødisk stat i Palestina som et middel til å svekke britenes posisjon i Midtøsten og samtidig skaffe innpass i dette strategisk viktige området. Derfor oppmuntret den sovjetiske ledelsen storstilt jødisk utvandring til Palestina allerede før opprettelsen av staten Israel – og bidrog dermed i vesentlig grad til krisen i Palstina som tvang britene til å oppgi kontrollen over mandatområdet.» Nistad baserer seg etter det jeg kan forstå vesentlig på boka til Galia Golia fra 1990 om denne Sovjet-posisjonen: Soviet Politics in the Middle East from World War Two to Gorbachev. Cambridge University Press.

  3. Det er en blodig historisk ironi at samtidig som det fortsatt fins folk med tunnelsyn som benekter holocaust, fins det sionister som benekter den etniske rensinga i Palestina. Og det er ikke slik at sionist=jøde. Det fins ikke-jødiske sionister, og det fins jødiske anti-sionister.

  4. Eg har ikkje bøker og tilvisingar tilgjengeleg, men kjem likevel med nokre strøkommentarar etter minnet. Utgangspunktet for det som skjedde seinare er den anglosionistiske alliansen under første verdskrig. Denne alliansen vart inngått etter at Frankrike og Storbritannia hadde vorte samde om korleis dei skulle dela Midt-Austen mellom seg – og greip inn i tidlegare avtalar. Målet med den anglosionistiske alliansen var å bryta den amerikanske nøytraliteten avdi ententen var i ferd med å gå konkurs. Londons finanssystem vakla, og berre den amerikanske staten kunne i røynda finansiera vidare krig. På grunn av tilhøva i Russland var amerikanske jødar massivt mot intervensjon, og leiande i antikrigs- og sosialistrørsla. Løftet om Palestina gav legitimitet til intervensjon i jødiske miljø, og hjalp Wilson i kampen for å få USA inn i krigen. Alliansen vart ståande, både avdi Storbritannia ikkje ønskte å risikera veike band til jødiske miljø i USA på grunn av løftebrot i mellomkrigstida, men også avdi Storbritannia såg sionismen som ein nyttig «moteld» i ein periode der ein heil generasjon jødar ulike stader i verda var mellom dei mest entusiastiske tilhengarane av Sovjetunionen. Dette spelet om politisk fotfeste i jødiske miljø var også ein del av årsaka til at Sovjet støtta opprettinga av staten Israel. Mange aktivistar i den «Jødiske, antifascistiske komiteen», som hadde vore ein av dei viktige frontorganisasjonane for å mobilisera støtte til Sovjet i USA under krigen, reiste etterpå som friviljuge til den etniske reinsingskrigen i Palestina. Det var mange som ønskte pølser på denne grillen – det antisovjetiske, britiske Labour diskuterte etnisk reinsing av heile Palestina som programpunkt under andre verdskrigen. Dei «liberale» og «radikale» var stort sett meir positive til etnisk reinsing enn dei offiserane og den konservative eliten som var ryggrad for imperiepolitikken. Ola Bog har rett i at Israel alltid har vore ein sentral del av vestleg imperialisme. Men ikkje først og fremst i Midt-Austen. Målet har vore å integrera dei jødiske elitane – i Frankrike, Storbritannia, USA m.m. – i ein pro-imperialistisk dagsorden. Dette har skjedd, og dei jødiske elitane har vore heilt sentrale i den nykonservative revolusjonen som gav oss «Krigen mot terror» m.m.

  5. Israel har jo umuliggjort en tostatsløsning. I praksis står valget mellom israelsk-palestinsk integrering i en felles stat/føderasjon med like rettigheter og plikter for alle, eller et israelsk apartheidregime.

    • Jeg har tro på en enstatsløsning bygget på demokrati. To stater, hvor den palistinske er delt i to separate regioner (Gaza og Vestbredden) har ikke fungert og lite tyder på at en noen gang vil fungere. I en overgangsfase bør staten styres av like mange sionister som palestinere, uavhengig av antall i befolkningen, fordi det er to parter med like viktige interesser. Overgangsfasen vil måtte bestå i noen år, men klart være interim.
      Man må enes om retningslinjer for hvordan håndtere tilbakevending av palestinere og ved ytterligere immigrasjon av sionister. Mange palestinere vil tilbake, men kanskje ikke alle. De er andre og tredje generasjon av de som ble fordrevet. Begge sider må stagge de ekstreme kreftene som ikke vil få til en slik løsning, og det må gjøres i felleskap.
      Man må også bruke modellen fra Sør-Afrika hvor an tilgav tidligere urett og startet med blanke ark. Vanskelig, men et stor offer/innsats i potten til et nytt land med nye og like muligheter.

      • For ei tid tilbake så jeg faktisk en tv-dokumentar om palestinske ungdommer som ikke ønska seg noen stat hvor de var innesperra på Vestbredden. De ønska å være en del av en statsdannelse hvor de fritt kunne reise til byer som Haifa og Tel Aviv og omgås jødiske ungdommer som likeverdige borgere av en jødisk-palestinsk stat. Interessant perspektiv. Har glemt hva denne dokumentaren het, men jeg mener å huske at den gikk på NRK.

  6. Sionistene ønsker en jødisk stat. Det triste er at Hamas ønsker en muslimsk stat, et kalifat og at det skal styres etter ei gammel bok, Koranen. Å bygge en stat på gamle religiøse dogmer er jo helt ubrukelig enten boka heter Tora eller Koran (eller Bibel).

    Om realpolitikerne i Hamas virkelig mener alt som står i deres charter kan jo diskuteres. Noe av det er jo direkte genocidalt. I charter kan vi blant annet lese: “O Muslim, there’s a Jew hiding behind me. Come and kill him.”

    http://avalon.law.yale.edu/20th_century/hamas.asp

  7. Både sionistenes ide om en stat bygd på etno-religiøs eksklusivitet og islamistenes ide om en stat bygd på ren religiøs eksklusivitet er sjølsagt begge ubrukelige i en moderne verden. Derfor trur jeg en enstatsløsning med fullt likeverd for alle innbyggere er den mest fornuftige løsningen, sjøl om det nok er langt fram dit.

  8. Det du skriver er ikke noe annet enn en mildere versjon av løgnene (nytale) som det globale imperiet sprer for å forvirre og gjøre alle annerledes tenkning umulig. Da (1948) som nå fantes det ikke noe som heter FN. Det som finnes i denne verden er rå, savage og barbarisk makt, det vil si rå vold, ikke noe annet og den som besitter mest av det er den som bestemmer hvordan ting skal være og hvordan folk skal tenke, alt annet er en del av forvirringsapparatet og nytale.

    Det globale imperiet (som fortsatt er dominert av en «europeisk» global terror organisasjon, i våre dager kalles den nato), som navnet indikerer, er totalt avhengig av å integrere hele verden i sitt imperiert. Grunnlaget for det globale imperiets makt (savage voldelig opptreden) er kapital (global kapital), jo større kontroll over markeder og ressurser, jo større er imperiets volds- og drapsapparat. Som george soros og mange av hans like har uttrykt, et kapitalistisk system basert på nasjonal staten er ikke lenger levedyktig. Den euro-amerikanske kapitalistiske klassen som fortsetter å vinne klassekrigen (som warren buffet sa) ønsker hele denne stygge jordkloden som sitt arena, sin egen privat eiendom og menneskene som sine egene slaver. All annen konkurranse skal knuses være det russisk, kinesisk, arabisk osv.

    Israel er ikke en jødisk stat, israel er ikke noe annet enn natos største militær base i utkanten av verdens største olje reserver. OLJE er imperiets blod og det som kalles for midtøsten er imperiets hjerte. Det er dermed ikke rart at terror organisasjonen nato har den største delen av sitt volds- og drapsapparat nettop i dette området. Mye av USAs flåter er i området, usa, frankrike og england har militære baser i hele gulf området, til og med norske mordere driver og myrder Somaliske og andre ekstremt uheldige mennesker ustraffet.

    Israel er plantet midt i området og som en britisk general kommenterte at de arabiske landene (som han liker å kalle området) har aldri før vært delt i to områder som følge av at det eksisterer en fiendtlig stat mellom de to delene (spesielt mellom Syria og Egypt).

    Opprettelsen av denne savage enheten israel var opprinnelig for å sikre suez kanalen, hvor det meste av britisk handel passerte på vei til den rikeste delen av verden nemlig ASIA. Hvor de savage britere drev med narkotika smugling og myrding av millioner av mennesker, og som de savage vestlige regimene og deres akademikere aldri nevner. Flere britiske savages (også kalt politikere) har blitt sittert ift. hensikten med å etnisk rense jødene i europa og sende dem til et sted i nærheten av suez kanlen, slik at de blir gjort til levende skjold for å sikre området for imperiet.

    Til og med nazisten Theodor herzl skrev i boka sin jødestaten følgende: «For europa ville vi i palestina utgjøre et stykke av bolverket mot Asia. Som stat ville vi fortsatt stå i forbindelse med europa, som måtte garantere vår eksistens» side 42. Israel kan ikke eksistere et sekund uten europas (usa inkludert, usa er ikke noe annent enn et europeisk land) støtte, militær, økonomisk osv. Den største mottaker av Amerikansk uhjelp i hele verden er israel. Israel har enorme handels fordeler i europa og nato land.

    Det sier seg selv at da oljen ble oppdaget i Vest Asia (også kalt midtøsten) ble israel enda mer strategisk viktig for de savage vestlige regimene.

    Dialektikk er et meget nyttig begrep for å forstå begrepet Domino effekten som er et meget kjent begrep, det kan både brukes med positivt og/eller negativt fortegn. Å holde hele midtøsten fange av kriger, kriger, kriger og atter nye kriger er å holde området utstabilt, noe som har følger for både menneskenes selv bildet og deres mulighet til å kunne bygge et stabilt og godt fungerende «samfunn». Du kan lese dette i bøkene til Machiavelli, så dette er eld gammel tenkning, som bare rafineres til det ytterste.

    Machiavelli skriver i fyrsten:»Det er i de tilfelle hvor det er tale om å erobre land og etablere stater i provinser med svært ulik språk og andre ordninger at vanskene virkelig tar til. Enten anlegger man kolonier, eller så må det opprettes store garisoner med rytteri og fotsoldater. Kolonier koster ikke meget. De belaster knapt fyrstens midler og vil for det meste være selvgående. Koloniene krenker bare dem som koloniseringen fordriver fra hus og hjem for å skaffe kolonistene husvære. Dette rammer likevel de færreste, og de som rammes er få og fattige. Spredt rundt om kring vil de ikke være en trussel».

    Den tyske presidenten Horst Köhler måtte gå av etter meget avslørende uttalelse i 2010 hvor han sa:«A country of our size, with its focus on exports and thus reliance on foreign trade, must be aware that … military deployments are necessary in an emergency to protect our interests — for example when it comes to trade routes, for example when it comes to preventing regional instabilities that could negatively influence our trade, jobs and incomes».

    Imperiet besitter mye kunnskap og enorm makt til å kunne kontrollere tankevirksomheten i verden. I kraft av å kunne eie og følgelig nyttiggjøre seg en arme av forsvarere (akademikere, politikere, journalister osv.), som har egen interesse (belønning), til å forvirre og gjøre en enkel sak til en uforståelig og ubegripelig gåte. A riddle wrapped in a mystery inside an enigma. Dialektikk er et meget nyttig begrep for å forstå det foranstående jo flere fortolkninger jo bedre, ingen skjønner bæra av det som blir sagt, Det er til og med slik at gjennom undervisning kan man skape taushet og uvitenhet ved å gi elevene ord og synsvinkler som er misvisende eller irrelevante.

  9. Jeg skjønner hva du mener, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du sier det jeg mener er bygd på løgner. Det må du forklare nærmere.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.