– Vi trenger en ny krig!

26

For enhver som følger litt med er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: – Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig – en stor en.

horrors of war

Det militær-industrielle kompleks

Det var president Dwight D. Eisenhower som lanserte begrepet «det militær-industrielle kompleks» i sin avskjedstale som president i 1961:

Arbeidet vårt, ressursene og levebrødet vårt er knyttet til dette, ja hele samfunnsstrukturen med. I regjeringsorganene må vi være på vakt mot at det militær-industrielle komplekset, enten villet eller ved tilfeldighet, skaffer seg en for stor innflytelse. Potensialet for et katastrofal vekst av maktmisbruk eksisterer og vil vedvare. Vi må aldri la vekten av dette komplekse sette vår frihet og våre demokratiske prosesser i fare.

Fra tidlig på femtitallet har det militær-industrielle komplekset vært bærebjelken framfor noen i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme», der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private industrien, og på den måten sikre fortjeneste, jobber og sosial stabilitet.

Eller som U.S. News and World Report skrev 14. mai 1950: «Regjeringas planleggere mener at de har funnet en magisk formel for nærmest evigvarende gode tider.» Og den magiske formelen var intet annet enn permanent opprustning. Republikanerne, som stort sett er imot offentlige utgifter, er nærmest religiøst opptatt av å sikre de offentlige militærutgiftene. De er virkelig militære keynesianere.

Styrker korporasjonene

Blant de 0,01% som soper til seg det meste av inntjeninga i det amerikanske samfunnet er det bare ei gruppe som står over banktoppene, og det er toppene i rustningsindustrien. Det dreier seg om sjefene for Northrop Grumman, Lockheed Martin og Boeing. (Tall fra 2010.)

Krigsindustrien er også de som bruker mest penger på å få Kongressen til å gjøre som den ønsker, også kalt lobbying:

Rustningsindustrien er ikke noen separat arm av den amerikanske monopolkapitalismen, men djupt integrert i den. Blant de største eierne i Lockheed Martin finner vi de største eierne i bankene, som State Street, Capital World, Vanguard og BlackRock. (Kilde: morningstar.com) Dem finner vi igjen blant de største eierne i Northrop Grumman og Boeing. Vi snakker om en ekstremt sammenvevd gruppe av ekstremt rike selskaper, som sammen utgjør de amerikanske korporasjonene. De tjener på alt; dagligvarer, slavearbeid, miljøødeleggelser, gjeldskrise – og krig.

Prosjekt for et nytt amerikansk århundre

I 1997 var det ei gruppe amerikanske nykonservative, neocons, som samlet seg bak et initiativ det kalte Project for e New American Century (PNAC).Blant initiativtakerne var folk som William Kristol og Robert Kagan. Blant underskriverne var folk som Jeb Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. I oppropet stilte de spørsmålet:

Har USA den beslutningsevnen som er nødvendig for å skape et nytt århundre som er gunstig for amerikanske prinsipper og interesser?

Deres viktigste prosjekt ble kampen for å få til krigen mot Irak. Bare ni dager etter 11. september 2001 sendte de et brev til president Goerge Bush der de sa at

…selv om bevisene ikke krytter Irak direkte til angrepet, så må enhver strategi som tar sikte på å utrydde terrorismen og den støttespillere omfatte besluttsomme handlinger som tar sikte på å fjerne Saddam Hussein fra makta i Irak.

Og som kjent lyktes de, og krigen ble en katastrofe for USA, og dermed et tilsvarende nederlag for neocons, eller chicken-hawks, som de også ble kalt fordi de fleste av disse krigshisserne ikke hadde gjort militærtjeneste, og dersom de hadde gjort det, hadde de aldri vært i kamp. Obama vant valget blant annet med løftet om å trekke USA ut av Irak.

Comeback for the chicken-hawks

I sin andre periode har Obama tatt disse neocons inn i varmen igjen. I mellomtida har de lagt ned PNAC og omgruppert seg. De kontrollerer CIA-fronten National Endowment for Democracy (NED), som spiller en sentral rolle i alle USAs regimeendringsprosjekter, som i Ukraina og Venezuela. De har sentrale posisjoner i viktige tenketanker som American Enterprise Institute, det mektige Council on Foreign Relations og den kvasiliberale Brookings Institution. Og de er godt plassert i viktge TV-programmer og i Washington Post. Og med Hillary Clinton (neocon lite) er de inne igjen i State Department, ikke minst ved at Robert Kagans kone, Victoria «Fuck the EU» Nuland er assisterende viseutenriksminister. Og Obama har offentlig uttalt seg svært rosende om Robert Kagans bok The Myth of American Decline, som er enda et haukeprosjekt fra hans hånd.
Det er disse folkene som igjen slår på krigstrommene for «et nytt amerikansk århundre», som driver demoniseringa av Putin og som gjør alt de kan for å få til nye kriger.

– Stagnasjonen skyldes mangel på krig

Og samtidig med dette kommer krigsargumentene fra et litt annet hold. En del skribenter har begynt å argumentere for at krig øker produktiviteten og veksten. I en artikkel i New York Times kommer spaltisten Tyler Cowen med en ny teori om hvorfor veksten uteblir i de rike landa:

Fraværet av store kriger kan skade den økonomiske veksten… Verden har ikke hatt så mye krigføring i det siste, i hvert fall ikke etter historiske standarder. Noen overskrifter om Irak eller Sør-Sudan kan få vår verden til å virke som et svært blodig sted, men dagens tap blekner i forhold til de titalls millioner som ble drept t de to verdenskrigene i første halvdel av det tjuende århundre. Og selv Vietnamkrigen hadde mange flere drepte enn noen av dagens kriger.

Så noen titalls millioner (hundretalls?) drepte kunne kanskje gjort susen? Cowen fortsetter:

Det kan virke frastøtende å peke på den positive sida ved krig på denne måten, men et blikk på amerikansk historie viser at vi ikke kan avvise tanken så lett. Grunnleggende oppfinnelser som kjernekraften, datamaskinen og det moderne flyet ble drevet fram av USAs anstrengelser for å beseire aksemaktene og seinere for å vinne den kalde krigen.

 Så nå er serven slått, og det mangler bare noen som tar det neste logiske skrittet – å smashe på serven – altså direkte anbefale en storkrig for å få fart på kapitalismen igjen. For Cowen stopper rett før den konklusjonen. En spaltist har allerede satt ord på det, riktignok med en ironisk vri: Amerika trenger en ny krig ellers dør kapitalismen.

Annen verdenskrig ga kapitalismen en gullalder

Det er godt belagt at det ikke ble skikkelig fart på økonomien før krigsforberedelsene skjøt fart. Aller tydeligst er dette naturligvis i Tyskland, da en planmessig satsing på opprustning og krig fikk hjula i gang og arbeidsløsheten ned. Også i USA er det klart at det var opprustninga og deretter krigen som fikk kapitalismen i sving for alvor. Marxisten Michael Roberts har vist (The Great Depression and the war) at sjøl om det var en svak oppgang i profittraten etter 1933, så var den i 1938 fortsatt bare halvparten av hva den hadde vært i 1929.

I 1938 var fortsatt profittraten i USA under halvparten av hva den hadde vært i 1929, og det var først med krigen at den nådde nye høyder.

Med krigsøkonomien fra 1940 økte profittaten derimot voldsomt og nådde i løpet av krigen det dobbelte av hva den hadde vært i 1929. Det var altså verken Roosevelts New Deal eller den organiserte arbeiderklassen som fikk fart på kapitalismen. Det var krigsøkonomien. Med mobiliseringa for krigsinnsatsen kunne arbeiderklassen settes under nærmest militær kommando og det tette samarbeidet mellom den amerikanske staten og rustningsindustrien som Eisenhower seinere kalte «det militær-industrielle kompleks» kunne for alvor styre milliarder av skattedollar over til storkapitalen. Dette er den brutale sannheten om kapitalismens tilpasningsevne, som Civita vil ha oss til å glemme. Kapitalismen trives og blomstrer med krig.

I 1945 var store deler av industrien og produksjonsapparatet i Europa i ruiner. Krigen hadde rasert enorme mengder kapital. Arbeidslønningene var svært lave, profittraten var skyhøy. Gjenoppbygginga ga rom for den raskeste veksten i Europas industrihistorie. Mellom 1948 og 1973 var veksten mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittet for perioden 1820–2000.

(Til sammenlikning var veksten 2001–2010 i EU 1,3% og i eurosonen 1,1%.)

Federal Reserve har prøvd å få fart på økonomien siden 2008 gjennom å trykke tusenvis av milliarder dollar, uten å lykkes. Den kapitalistiske motoren ar kald og har store startvansker. USAs posisjon som ledende økonomi smuldrer.

Dette er kyllinghaukene i State Department og deres sponsorer i det militær-industrielle komplekset svært klar over. Og det er liten tvil om at de ser en ny krig som noe som kan endre spillet på nytt.

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

KampanjeStøtt oss

26 KOMMENTARER

  1. Igjen en solid og god artikkel fra deg Pål. Skulle ønske du fikk den inn i en eller annen avis. Forøvrig er vel et av de største problemene med finanskrisa at kapitalen nå stort sett ligger død, ingen tør å gjøre store og dristige investeringer lenger og alle venter på at staten skal gjøre det, re. rustningsindustrien.
    Forøvrig synes jeg monopol blir feil og ville heller brukt oligopol. Det er jo, i det minste på papiret, et antall, om lite, bedrifter som kontrollerer de forskjellige varegruppene, om man kan si det slik.

    • Takk Sverre. Ja, formelt er kanskje oligopol et riktigere ord. Problemet er at disse kapitalene er så sammenvevd av krysseierskap og personalunion at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. De utgjør mer eller mindre en korporasjon.

  2. Men vil en ny krig redde dem?

    Situasjonen er annerledes i dag. Ikke bare opplever vi en akselererende klimakrise, men også en resurs krise. Oljekrisa er velkjent. Jordas rest av en rekke vitale stoffer som er nødvendige for utvikling minker med rekord fart. ( årsaken til at gjenvinning har blitt viktig) Krig med dagens våpen vil få den andre verdenskrigen til å virke puslete. En storkrig vil også etter all sannsynlighet dra atomvåpen inn. Kort sagt et inferno hvor utradering av alt liv kan bli resultatet.

    Vi vet vi har å gjøre med folk uten samvittighet. Mennesker som tenderer i retning av samme tenkemåte som nazistene. Naomi Klein som blant annet har skrevet boka : Sjokk doktrinen viser oss en mennesketype hvor kynismen er som et prinsipp. Det er all grunn til å være på vakt overfor disse. Takk til Pål for å følge godt med og å holde oss orientert. Du gjør ven flott jobb!

    • Takk skal du ha, Øivind. Jeg gjør det jeg synes jeg må gjøre, og jeg er glad for å ha lesere som fortsetter å stille høye krav og som sprer artiklene mine videre.

  3. Rustningsindustrien kan alltids presse på for å involvere USA i en ny krig, og på kort sikt ville den nok tjene på den. Men Obama har ikke penger å krige for. Statsgjelda i USA er på omtrent 17 000 milliarder $. USA kan bare føre krig ved å låne enda mer. Men å finansiere en ny krig med enda mer lån ville være et gigantisk økonomisk sjansespill. Folk i USA slett ikke er tilhengere av nye krigseventyr. Obama kan prøve å få andre NATO-land til å betale for en krig. Men de europeiske NATO-landene har ingen interesse av det. For EU er det mye viktige å utvikle samarbeidet med Russland og Kina enn å være med på å starte en ny kald krig. Dessuten går økonomien i EU-landene også på sparebluss.

    Den amerikanske statsgjelda er allerede så høy at den er umulig å betale uten at det først har blitt en skyhøy inflasjon som reduserer verdien av dollaren til lite eller ingenting. Kina, Japan og andre land eier omlag 1/3 av gjelda. Offentlige trygde- og pensjonsordninger er blant de store innenlandske kreditorene. Den dagen dollaren ryker vil det bli en enorm krise, både i USA og globalt. Kina, Russland og de andre BRICS-landene gjør lurt i å bygge opp et nytt valutasystem som ikke bygger på dollaren, slik de allerede er i gang med.

    Man kan undres over hvordan det ligger an med realismen hos krigshissserne i USA. En offentlig økonomi bygd på aksellererende gjeld, fadesene i Irak og Afghanistan og den mislykte Ukraina-politikken burde vise dem at den tida da USAs dominerende økonomi og krigsmaskin kunne dirigere verden, er forbi.

    • Realisme og neocon er vel to ord som vel ikke bør forekomme i samme setning. Det var jo disse kyllinghaukene som drev fram Irak-krigen, som i følge Dick Cheney skulle bli sjølfinansierende.
      Og det er ganske riktig: USA har ikke råd. Men krigsfantastene har råd mot det: I en krigssituasjon settes økonomien under militær kommando og da kan man tvinge fram de løsningene man vil ha.

  4. At det har vært nedgangstider siden 2008 er feil å si. De fattigste delene av verden som Afrika og deler av Asia har begynt å spise av luksussen til den vestlige verden.

    • Det er delvis riktig. Det jeg snakker om er de rike, kapitalistiske landa. Men vi ser også tendenser til stagnasjon og til dels faktisk stagnasjon blant de fattigere landa.

  5. Takk for nok en god analyse. Makta i de rike, kapitalistiske landa i krise trenger krig for å bevare kapitalismen og sin rikdom. Folket trenger revolusjon for å avskaffe kapitalismen og redde livet på jorda!

    • Takk. Gitt dagens maktforhold og ekstreme forskjeller og økofiendtlig økonomi, er det åpenbart at det trengs en revolusjon, altså omveltning. Å bevare staus quo er det mest urealistiske og ekstreme. Personlig ønsker jeg at kapitalismen avskaffes så raskt og fredelig som mulig.

  6. Dette er skremmende perspektiver, og at det finns krefter innad i vestlig kapitalisme som driver verden mot krig, bestrider jeg ikke, men jeg har en innvending mot hypotesen om at det var andre verdenskrig direkte som skapte oppgangsperioden fra 1950 til 1970. Hvis ødeleggelsene etter andre verdenskrig skulle hatt en slik effekt, hvorfor hadde ikke ødeleggelsene etter første verdenskrig en tilsvarende effekt, eller i hvert fall en tilsvarende effekt sett i forhold til det noe mindre omfanget av krigen? Perioden 1870-1913 er jo som statistikken viser, betraktelig bedre enn 1913-1950, på tross av at krigene i denne perioden var relativt små, sammenlignbare med krigene etter 1970, hvis vi ser bort fra den andre Kongokrigen 1997-2003, som var vesentlig blodigere enn noen av krigene i perioden 1870-1913.

    Jeg har mer tro på hypotesen om at det var Den kalde krigen som skapte den langvarige oppgangen. Den kalde krigen og rivaliseringa fra den sosialistiske blokken skapte et behov for samarbeid mellom kapitalistiske stater under en hegemonisk lederstat, som under andre omstendigheter vanskelig kan forestilles, samtidig som kapitalen måtte inngå kompromisser med organisert arbeid som i betydelig grad motvirka kapitalismens iboende tendens til overakkumulasjon og underforbruk. Kapitalismens tese om at konkurranse er bra, gjelder altså i større grad når det er snakk om konkurranse mellom samfunnssystemer enn når det bare er snakk om konkurranse mellom bedrifter innad i et hegemonisk kapitalistisk verdenssystem

    • Dette må studeres grundigere for å trekke konklusjoner. Jeg la fram tall fra perioden 1913-1950, og derfor er det naturlig at du kommenterer dem. Men vi må huske på at den perioden omfatter to ødeleggende kriger, så dette tallet kan ikke brukes til å måle effekten av første verdenskrig på økonomien. Da må vi se på perioden 1919-1939, og da finner vi «the roaring twenties», som nettopp var den generasjonens gullalder. Den brøt sammen med krakket i 1929, og det ble ikke fart på sakene igjen før krigsmaskineriet kom i sving. Her er en graf som viser USAs utvikling i denne perioden, og der ser du nettopp den «gullalderen» på tjuetallet: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/da/Gdp20-40.jpg
      Den kalde krigen må drøftes i et bredere perspektiv, for da hadde kapitalismen et behov for å konkurrere med den sosialistiske blokka om arbeidernes gunst, så å si. Og det var en reell konkurranse. Husk på kommunistpartienes styrke i Italia og Frankrike som eksempler. Men du ser også fra tallene til Roberts at profittraten faller etter annen verdenskrig, altså under den kalde krigen. Så jeg tror nok jeg opprettholder min hypotese om krigens rolle som vekstpusjer for kapitalismen. I dag er det hopet opp så mye kapital at det må en mye større ødeleggelse til for å gi samme effekt.

  7. Jeg kan ikke si jeg blir noe særlig mer overbevist av Steigans «beviser» for at amerikanske kapitalister og president Obama planlegger en storkrig enn av hans «beviser» for at USA styrer og regisserer borgerkrigen i Syria.
    Forøvrig er vel en viktig årsak til arbeidsløshet i vestlige land at mye produksjon er overtatt av fattige land. Hva vil Steigan gjøre med dette? Flytte produksjonen ut av de fattige landene?

    • Hva Obama planlegger har jeg ikke uttalt meg om. Det er mulig at han er så naiv at han tror han kan drive brinmanship og true to av verdens største militærmakter i det uendelige, uten at det får noen konsekvenser. Men at neocons ønsker krig, er ingen hemmelighet. Detter har de agitert for, skrevet bøker for og lobbyet for i hvert fall siden de opprettet Project for a New American Century.
      Men jeg takker for tilliten, at hva jeg skulle mene om hvor produksjonen skal legges er noe som vil påvirke verden. Vestlig kapital har gjort lavkostlanda til verdens nye fabrikker og samtidig slått beina under den vestlige arbeiderklassen. Det er én og samme fiende som står bak begge deler. Slavearbeidet i sør er et speilbilde av arbeidsløsheten i nord. Mitt forslag: avskaff kapitalismen, bygg et ikke-kapitalistisk samfunn bygd på fellesskap og solidaritet.

      • Innlegget er en insinuerende smørje om at kapitalismen trenger krig for å holde det gående og at president Obama blir mer og mer påvirket av tankegangen til krigshissige neocons. Mener du her å impliserer noe annet enn at Obama snart vil gi etter og gå til krig for å redde amerikansk kapitalisme?

        Svaret på spørsmålet mitt om produksjonsfordeling mellom rike og fattige land er altså en slags verdenskommunisme. Vel, vel.

        • Du bør være klar over at jeg har sett flere skjellsord enn de fleste, og det er lenge siden de har gjort inntrykk på meg. Skal du gjøre inntrykk må du komme med argumenter. Du er tydeligvis ikke klar over at dette er et tema som drøftes i en lang rekke aviser, tidsskrifter og tenketanker i USA. Folk som Ron Paul og Paul Craig Roberts har vært mye skarpere i kritikken enn jeg er her, og de er langt fra alene. Det er mulig du mener at de driver med smørje, men kommunister er de nå i hvert fall ikke. Jeg driver nå og leser en kritikk i The Yale Journal om forberedelser av krig mot Kina, og deler den gjerne med deg og andre: http://yalejournal.org/2013/06/12/who-authorized-preparations-for-war-with-china/
          Litteraturen om dette er som sagt overveldende, og siden jeg er en ubetalt skribent som gjør dette på fritida, så kommer jeg ikke over alt. Men det jeg har kommet over er så urovekkende at jeg velger å dele det med mine medmennesker som kanskje kan bidra til å utvide undersøkelsene. Så får jeg heller leve med at noen få lesere ikke gidder å grave sjøl, men foretrekker å komme med skjellsord.

  8. Jeg brukte karakteristikken «insinuerende smørje», vel vitende om at Steigan både er hardhudet og selv en flittig bruker av sterke karakteristikker. Etter min oppfatning har Steigan nok en gang kommet med beskyldninger om at USA planlegger krig (forrige gang var det at USA styrer og regisserer det som skjer i Syria) uten å ha noen slags dekning for det. Leserne er åpenbart ment å oppfatte insinuasjonene hans som fullgode erstatninger for bevis. Det gjør ingen forskjell om Ron Paul driver med samme type insinuasjoner. Bevis er bevis og tendensiøse insinuasjoner er tendensiøse insinuasjoner.

  9. Det er vel mer enn tydelig enn noen gang at den amerikanske presidentrollen bekles av marionettfigurer. Obama har like selvstendige tanker som hvilken som helst nyhetsoppleser. Manus blir plassert foran ham. USA er akkurat like demokratisk som Kina, bare med andre metoder for plassering av de(n) utkårede. En vesentlig forskjell er dog at de utvalgte i Kina besitter og utøver adskillig mer selvstendig makt. I USA er det oligarkene på Wall Street som har regien på dukketeateret i «Det hvite hus». Nå disse kreftene finner det opportunt å marsjere, så har historien utallige ganger vist at det er den enkleste sak å forføre en hel verden med de «riktige» grunnene. Steigan avkreves bevis – hvis krav i realiteten sier det som er å sies om kravstillers tilstedeværelse.
    Det er å tro at kravstiller vil finne nok og tilfredsstillende dekning av sitt livs mysterier ved regelmessig lesning av VG. Uten dog det fnugg av bevis.

  10. I boka Den amerikanske fred Tiden 1945-62 skrev Lars Hedegaard Jensen om krigens løsning på sammenbruddet i 1930-årene.
    «Omkring 1938 var det klart at de forskjellige typer av New Deal-inngrep i økonomien ikke hadde løst verdenskrisen … Tyskland, og i noen grad de andre fascistiske stater, fulgte en annen kurs, som så ut til føre til bedre resultater. … Det må understrekes at nazismen og fascismen er et mulig svar på den kapitalistiske krisen. En økonomisk krise med massearbeidsløshet og fattigdom kan ikke fortsette i det uendelige. … De fascistiske og militaristiske stormakter, Tyskland og Japan, tapte militært 2. verdenskrig. Vil det si at fascisme og imperialisme var feilgrep? Konklusjonen er nærliggende hvis man betragter nasjonal motsetninger som den viktigste
    årsak til krigen. … Men det kan også anlegges en annen synsvinkel. Man kan betrakte hele perioden 1929-45 som en tid hvor den kapitalistiske produksjonsmåtes overlevelse stod på spil og hvor det historien dreide seg om var at kapitalsimen enten måtte finne
    en løsning på sine alvorlige indre problemer eller å se et totalt sammenbrudd i øynene. Hvis man anlegger det siste perspektivet,
    som vi har gjort i denne boken, må man anskue verdenskrigen som en fortsettelse av verdenskrisen i en annen form, og så kan man
    ikke betrakte nazismen eller den japanske imperialisme som feilgrep.»

    Jensen beskriver inngående ekstremt forsterket utbytting i den tyske industri (utvidelse til 24 timers arbeidstid), kapitalkonsentrasjon hvor den nazistiske stat utelukkende favoriserte storindustrien og krigens «rensende» virkninger i form av nedleggelse av den industrien som ikke var produktiv nok. Problemet var avsetningen når det store flertall opplevde sterke fall i lønningene som følge av terroren mot arbeiderklassen. Den logiske utvei av dette var krig. Det er selvsagt sant at stor pengetrykking i USA, England og Japan
    ikke har påvist noen særlig bedring etter krisens utbrudd, som i virkeligheten begynte i august 2007. Vi kan aldri avskrive muligheten
    for krig som en siste utvei, men jeg mener bestemt at krisen i 1930-årene var mye verre. Men USA kan bruke enhver begrunnelse
    til å gå til krig og opprustning. Det har de alltid planer om, enten det er 2.5 krig eller 1.5. Så hvordan isolere landet?

  11. Navn: Pål Hartvig Forbergskog
    Epost: [email protected]
    Nettsted:
    Kommentar: Meget utfyllende og god artikkel Pål. oligopolistene gir seg vel ikke før de har overbevist the gouvernment of US til å iverksette krig mot erkefienden, Putin og Russlands oligarker. Men tør de å gjøre dette? Utfallet vil jo mest sansynlig bli, at de får bombet oss tilbake til en selvlysende, radioaktiv steinalder, og dette kun for å få fart på «pengegaloppen»! galskap satt i system, med andre ord. Man får håpet at når dette skjer, så befinner man seg på et øde sted, som ikke ligger hverken i nedslagsfeltet Deres, eller for den saks skyld i vindrettningen, til nedslagsfeltene og det «glorifiserte» avfallet deres.

    • Effekten av denne krigen du beskriver er dobbelt opp for USA. De leverer for tiden masse miliærutstyr til eropeiske land og bygge konfrontasionen her der vi lever. Og smeller det så er dette her i Europa, USA kan sitte i solstol langt vekk og venter at både erkefienden går i dass og Europa som industrimakt ligger i aske. Hoper bare at folk er ikke så dumme å være med på denne galskapen.Men da fins jo subjekte som synger :Whe are the World

  12. […] Fra tidlig på femtitallet har det militær-industrielle komplekset vært bærebjelken framfor noen i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme», der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private industrien, og på den måten sikre fortjeneste, jobber og sosial stabilitet.” https://steigan.no/2014/06/vi-trenger-en-ny-krig/ […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.