Hva skjer i Venezuela? Er folk i ferd med å bli lei av den bolivarske revolusjonen? Eller er protestene og demonstrasjonene i det siste bare enda et eksempel på USAs forsøk på å tvinge fra et regimeskifte?
Protestene
Den siste protestbølgen begynte i februar 2014, og siden da har 650 mennesker blitt skadd og 40 mennesker blitt drept, i følge myndighetene. Nettavisen skriver:
Forfatter og Venezuela-ekspert Eirik Vold sier at det er mye misnøye i landet over den økonomiske situasjonen. I 2013 var det 50% inflasjon og det er knapphet på mat og lange køer i butikkene for å skaffe seg basisvarer.
– Så begynte studentene å protestere. Men så skjedde det noe. Den høyreradikale opposisjonslederen Leopold Lopez går ut og sier at de skal styrte regjeringen til Nicolás Maduro. Siden da har det vært voldelige konfrontasjoner, sier Vold.
Kampanjen mot folkestyret i Venezuela
USA og amerikanskstøttede organisasjoner har lenge drevet en internasjonal kampanje mot Venezuela, Hugo Chavez og nå hans etterfølger Nicolás Maduro. Det som går igjen i kampanjen er at Venezuela angivelig er et diktatur, at regjeringa undertrykker folket, at økonomien er elendig og at ulikheten mellom rik og fattig er stor og økende. Disse påstandene blir gjengitt av mer eller mindre liberale skribenter, som for eksempel Jon Lee Anderson i The New Yorker.
Her hjemme er det blant annet Minerva som har ført an i kampanjen mot Venezuela. Tidsskriftet, som ikke en gang har klart å ta avstand fra statskuppet i Ukraina og de åpenbare fascistiske kreftene i landet, har derimot brukt ordet diktatur regelmessig om Venezuela. Men Minerva gjør bare det de politiske ledestjernene deres i USA gjør. Minerva er ubetydelig i denne sammenhengen. Det er CIA og State Department som leder denne kampanjen.
Den skitne kampanjen for «demokrati»
I 2002 gjennomførte høyresida et statskupp mot den folkevalgte presidenten Hugo Chavez. Kuppet, som riktignok ble svært kortvarig, var finansiert av USA. 2,9 millioner dollar ble brukt på å bygge opp de gruppene som sto bak kuppet. Så opprettet USAID og National Endowment for Democracy (NED) et koordineringskontor i Caracas. Wikileaks avslørte hemmelige dokumenter der USAID sa:
I alt har USA brukt over 100 millioner dollar på destabilisering i Venezuela. I tillegg kommer tilskudd fra EU og Canada. Tyske Konrad Adenauer Stiftung (KAS)og Friedrich Ebert Stiftung har gitt direkte tilskudd til politiske opposisjonspartier, KAS med 500.000 € årlig.
I Norge ville man ha blitt sett på som lovbryter om man tok imot økonomisk støtte fra utenlandske makter «for å påvirke almenhetens mening om statens styreform eller utenrikspolitikk eller til partiformål,» vil kunne straffes med fengsel inntil 2 år etter straffelovens § 97a.
Usannheter om Venezuela
Venezuela har absolutt sine problemer. Eirik Vold nevnte den voldsomme inflasjonen og vareknappheten, og dette er reelt. Men USAs kampanje mot landet inneholder mange usannheter, halvsannheter og direkte løgner.
- Påstanden om «diktatur». Chavez ble lovlig valgt tre ganger. Tidligere president Jimmy Carter sa i 2012 at «av de 92 valgene som vi har observert, vil jeg si at valgprosessen i Venezuela er den beste i verden.»
- Påstanden om ulikhet. I følge The World Factbook utgitt av CIA har Venezuela en GINI-koeffisient på 39,0 (lav GINI = større likhet). Storbritannia har 40,0 og USA 45,0. Venezuela har fortsatt et langt stykke å gå for å redusere ulikheter mellom rik og fattig, men den bolivariske revolusjonen har redusert ulikhetene ganske mye (se plansje), mens USA går raskt i motsatt retning. (Forskere: USA er et oligarki.) (De rikeste av de rike er i en klasse for seg.)
- Påstanden om dårlig økonomi. Da Chavez ble valgt første gang (2001) var Venezuelas BNP per capita. 5255 $. I 2013 var den 5406 $. De første par åra med Chavez økte arbeidsløsheten til over 20%, men fra 2008 og fram til i dag har den ligget under 10%. Antall sysselsatte har økt med 3 millioner. For USAs del ar 49 millioner på sultegrensa og den sysselsatte delen av arbeidsfør befolkning synker dramatisk.
Så hvis det skulle være noen sammenhenger mellom premiss og konklusjon, burde verden subsidiere Occupy Wall Street for å styrte oligarkdiktaturet og sørge for omfordeling og reelt demokrati.
Det som egentlig plager USA er naturligvis at Chavez-regjeringa har eksproriert landeiendommer og sørget for en likere fordeling av eiendom. Regjeringa har også tatt kontrollen over den strategisk viktige oljeindustrien og bruker inntektene derfra til omfordeling. Og regjeringa har gjennomført en rekke ekspropriasjoner av kapitalistisk eiendom i landet. Her er klagelista til What’s Next Venezuela. Det er neppe riktig å kalle Den bolivariske republikken Venezuela for et sosialistisk land, men det er et land på en sosialistisk kurs. Rafael Enciso Patiño har skrevet en interessant drøfting av dette.
Opptrapping til regimeskifte
USA vil ha kontroll over petroleumsressursene i Venezuela. Som Dick Cheney sa: Vi må dra dit Gud har plassert olje. Venezuela er nr. 9 i verden når det gjelder oljeproduksjon, med en produksjon som er 50% større enn Norges. Men det er jo ikke en sak å mobilisere middelklassen på. Du får ikke folk til å lage teltleire og bygge barrikader for å sikre USA et lands olje. Derfor kalles det kamp for demokrati og menneskerettigheter. Og man bruker National Endowment for Democracy for å finansiere en hærskare av NGOer som skal bygge opp til regimeskiftet.
For å gi et inntrykk av hvor demokratisk NED er, kan man jo nevne noen av dens styremedlemmer opp gjennom tidene: Henry Kissinger, Madeleine Albright, Zbigniew Brzezinski, Frank Carlucci, General Wesley K. Clark, og Paul Wolfowitz.
NEDs offentlige oversikter viser at stiftelsen har bevilget $1,338,331 til organisasjoner og prosjekter i Venezuela bare i 2012, som er den siste oversikten som er tilgjengelig.
Etter «fargerevolusjonene» og Ukraina begynner vi jo å kunne regien til NED og USAID: finansiering og organisering av NGOer, oppbygging av infrastruktur for sosiale medier og psykologiske krigføring, teltleire som utnytter faktisk misnøye, men vrir den mot regimeskifte, opprtapping av vold fram til «Hitler-øyeblikket» da provokatører framprovoserer vold som kan vises på TV og legge grunnlag til at «det internasjonale samfunnet» må gripe inn.
Og de korporative mediene vil vite nøyaktig hvilken rolle de skal spille.
