Statoils salg varsler røffe tider

0

De siste fire årene har Statoil solgt andeler i olje- og gassfelter for 110 millarder kroner. Statoilsjef Helge Lund begrunner salgene med at inntjening på investert kapital ikke er høy nok til at selskapet kan fortsette å utvikle dem. Dette er skriften på veggen for hele bransjen. Men norske politikere er ikke i stand til å lese skriften.

Salg for 110 milliarder

  • I desember 2013 solgte Statoil seg ned i Shah Deniz 2-feltet i Aserbajdsjan.
  • I august 2013 solgte Statoil seg ned på Gudrun- og Gullfaks-feltene i Nordsjøen.
  • I oktober 2012 handlet Statoil med Wintershall, og solgte Brage-lisensene, solgte seg ned i Gjøa og Vega.
  • I 2012 fullførte Statoil salget av bensinstasjonene til det canadiske selskapet Couche-Tard.
  • I november 2011 solgte Statoil seg ned i tre felt og gikk ut av fem felt på norsk sokkel.
  • I juni 2011 solgte Statoil deler av Gassled. Gassled er eieren av det integrerte gasstransporterings- og prosesseringssystemet på norsk kontinentalsokkel.
  • I 2010 solgte Statoil deler av den omstridte oljesandsvirksomheten.
  • I mai 2010 solgte Statoil andeler i det lovende Peregrino-feltet i Brasil. Kilde: DN

Statoilsjef Helge Lund begrunner salget med at investeringskostnadene nå er for store i forhold til inntjening. Selv med en oljepris på 110 dollar per fat er profitten for liten til at selskapet vil satse videre på disse feltene.

Dette bekrefter det jeg har skrevet tidligere. I 2003 var den marginale kostnaden for ikke-OPEC-olje 30$ per fat. I 2012 var de marginale kostnadene per fat 104,50 $ per fat.

– Dette forteller en dramatisk historie for hele industrien. Det viser at Statoil trenger en oljepris som er vesentlig høyere for å finansiere leting og utbytte, og samtidig skape vekst og betale utbytte, sier Trond Omdal, analytiker i Arctic Securities.

Selv for store og effektive selskaper som Statoil forsvinner profittmarginene. Det aksjonærene ser etter er fortjenesten de får: Hva er profitten på investert kapital? Når selv ikke Statoil finner det lønnsomt å videreutvikle disse feltene, så er det ganske riktig meget dramatisk.

Ny bok på Spartacus forlag
I boka Sammenbruddet (2011) har jeg vist hvor kritisk verdens energisituasjon er.

Desperat jakt etter den siste olje

I 2013 ble investert over 210 milliarder kroner på norsk sokkel. Lete- og utviklingskostnadene har eksplodert siden 2000. Investeringene i leting og utvinning av olje og gass stiller alle andre satsningsområder i Norge fullstendig i skyggen. Fra de «rødgrønne» tok over i 2005 er investeringene mer enn doblet, og i 2013 ble alle rekorder blåst over ende med en økning på over 20 milliarder fra året før. (Bare økninga fra 2012 til 2013 er fire ganger så mye som hele Miljøverndepartementets budsjett, eller dobbelt så mye som Kulturdepartementets budsjett.) Det investeres 10 ganger så mye på norsk sokkel som på land. Og likevel er produksjonen mer enn halvert siden toppen i 2000.

Den rødgrønne oljeministeren Ola Borten Moe snakket om at oljeproduksjonen på norsk sokkel skulle vare i mange tiår framover:

«Jubelstemninga er til å ta og føle på i oljebransjen, etter at Statoil har funnet olje som vil holde petroleumsalderen levende i mange tiår til.» – Klassekampen, 14. oktober 2011

Og journalistene fulgte opp. De forsynte seg av kanapeene og sprudlevinen, og skrev avskrifter av Statoils pressemeldinger. Kritisk oljejournalistikk skal du lete lenge etter i Norge.

Det Borten Moe og de veldresserte journalistene ikke forsto er at det hjelper ikke om det finnes massevis av olje dersom det koster like mye å få den opp som det du får for den på markedet. Og i Norges tilfelle må det legges til: Av den totale mengden råolje som fantes på norske felt har vi pumpet opp 83%.

Rekordhøy oljepris likevel for lav

I norske kroner har oljeprisen knapt vært høyere enn den er nå. Likevel er den for lav til at Statoil vil satse videre. Og den oljeprisen som altså er for lav for Statoil er så høy at den kveler nasjonaløkonomien i land etter land og for eksempel gjør luftfarten til en høyst risikabel bransje.

Det er grunn til å stoppe opp ved dette, fordi dette er skriften på veggen, ikke bare for norsk oljeøkonomi, men for hele den globale økonomien slik vi kjenner den. Olje og gass utgjør 57% av verdens primære energi (BP, 2012). Kull står for 30%, så total utgjør de fossile energikildene 87% av verdens energiforsyning.

De lett tilgjengelige oljekildene ble funnet for mange  tiår siden. 75% av den oljen som pumpes i dag ble funnet på 70-tallet eller før!

Nå leter man etter olje som ligger djupere, fjernere og vanskeligere tilgjengelig – og olje som har langt dårligere kvalitet, som tjæresand og skiferolje. Profittraten faller og den energimengden som trengs for å skaffe ny energi øker.

Sammenbrudd i sikte?

Når Statoil ikke finner det lønnsomt å fortsette med disse prosjektene, hvem vil da gå videre med dem? Eller sagt på en annen måte: Kan nyutviklinga av oljefelt stoppe helt opp? 

Statoil har brukt deler av inntektene fra salget til å pynte på regnskapet for å holde aksjekursen oppe. Betydelige summer er også brukt på å kjøpe seg opp i skiferoljeutvinning. At det kan vise seg å være en svært kortsiktig glede, har jeg vært inne på før. Alle de store operatørene på de amerikanske skiferfeltene taper penger og de små forsvinner.

«De svært høye fallratene for skifergass krever kontinuerlig tilførsel av kapital – anslått til 42 milliarder dollar per år for å bore mer enn 7000 brønner, bare for å opprettholde produksjonen. Til sammenlikning var verdien av skifergassen i 2012 anslått til bare 32,5 milliarder dollar.»

Et ikke-tema i den politiske debatten

De herskende elitene i verden er fullt klar over at vi er oppe i ei energikrise som de ikke ser noen løsning på. En nylig rapport fra CIA sier at de kommende krigene kommer til å handle om energi, vann og mat.

Men hvorfor er ikke dette noe tema i den politiske debatten? Yrkespolitikerne er nok like uvitende som de virker. De sier det de tror gjør at de blir gjenvalgt. Men de som sitter med den økonomiske makta, hvorfor gjør ikke de dette til et tema? Hvis jeg skal gjette, vil jeg stille det slik: Hva ville skjedd dersom det ble kjent for folk flest at det ikke finnes noen plan for hvordan samfunnet slik vi kjenner det skal kunne sikre seg nok energi til oppvarming, transport og produksjon, ti eller tjue år fra nå?

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.