Kontrollkomiteen – et supperåd

12

Så fikk mediene og kommentariatet det som de ville, Senterpartileder Liv Signe Navarsete måtte gå, og naturligvis kom det på en ikke-sak. De hadde ikke en gang en stabbursvegg å henge hatten på. Men det er vel så interessant å se på kontrollkomiteens rolle i det hele.

En ikke-sak

Hvis man ønsker å grave i kameraderi og tvilsom behandling i norsk forvaltning, er det nok å ta tak i. Men akkurat i dette tilfellet fantes det ikke en gang ei fjær å lage fem høns av. Et enstemmig kommunestyre går hele den formelle saksgange for å fremme ei sak, i dette tilfelle et krav om tunnel for E16 gjennom Lærdal. Liv Signe Navarsete, som er valg til Stortinget fra Sogn og Fjordane gjorde sin statsrådskollega Bård Vegar Solhjell oppmerksom på lokalsamfunnets syn. Det er ikke bare i orden, det må vel regnes blant de pliktene en folkevalgt har.

Michael Tetzschner (H)

Men Michael Tetzschner (H), som er nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og Abid Raja (V) som er medlem i komiteen, la ansiktene i alvorlige folder og sa at dette var en alvorlig sak, og at den måtte tas opp i komiteen.

– Jeg ser ikke noe lovstridig i dette, og det likner veldig på en ikke-sak, sier Eivind Smith, jusprofessor ved Universitetet i Oslo til Klassekampen.

– Såvidt jeg kan se helt vanlig politisk framgangsmåte. Jeg er på ingen måte imponert over kritikken mot Navarsete, fortsetter jusprofessor i Bergen, Jan Frithjof Bernt.

Ikke imponert, det er vel ukas understatement. Jeg skulle til å si tåpelig, men jeg innser at ikke imponert uttrykker det samme på en langt mer elegant måte. Gi de folkene en rangle!

Leder av kontrollkomiteen, Martin Kolberg, slo da også fast at denne saka ikke hadde noe i komiteen å gjøre.

I prinsippet en viktig komité

Kontrollkomiteen skal i prinsippet kontrollere om regjeringas vedtak er i henhold til grunnloven og stortingets vedtak. I alvorlige saker kan den innstille på at regjeringa eller enkeltstatsråder stilles for riksrett. Og den skal kontrollere regjeringas protokoller.

Regjeringa Stoltenberg brøt grunnloven

19. mars 2011 uttalte Jens Stoltenberg:

– Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973.

Det går fram av uttalelsen at han hadde sendt en formell meddelelse til NATO om at Norge var klar til å sende styrker.

Grunnlovens paragraf 25 er svært klar på hva som kreves dersom norske styrker skal settes under fremmed kommando eller delta i krig i utlandet:

Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.

Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han og hans innerste krets gjorde. Seinere har det vist seg at det ikke en gang fantes et formelt vedtak i regjeringa om dette, og at hele beslutninga var tatt via sms og mobiltelefonsamtaler til enkelte regjeringsmedlemmer og til lederne av opposisjonen.

Daværende utdanningsminister Kristin Halvorsen forklarte i sin sjølbiografi hvordan dette hadde foregått. Det hun forteller viser at hele saksbehandlinga var under enhver kritikk, og milevidt fra det grunnloven forutsetter i et så alvorlig spørsmpl som å sende Norge i krig. «– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.

Dette hadde vært en sak for kontrolkomiteen

Hadde det vært noe tak i kontrollkomiteen, så skulle den naturligvis ha tatt opp Libya-krigen. Der ble grunnloven brutt, og hadde komiteen forlangt å få utlevert regjeringas protokoller om saka, ville den sett at saksbehandlinga var under enhver kritikk. Det finnes nemlig ingen protokoller! Hvis komiteen videre hadde sett på regjeringas informasjon til Stortinget, så vil en se at Stortinget ble feilinformert. Stoltenberg påsto at norske styrker deltok i Libya-krigen for å redde sivilbefolkningen. Fakta viser at Norge gikk inn på den ene sida i en borgerkrig og bidro svært aktivt til å styrte landets regjering og legge viktige deler av landets infrastruktur i grus.

sirte støre
Med støtte fra NATOs overlegne luftstyrker sørget våre allierte i Libya for å ødelegge byen Sirte.

I stortingsdebatten 29. mars 2011 sa statsminister Stoltenberg:

Derfor har mange land sagt at de mener at Gaddafi bør gå av. Jeg har sagt, og utenriksministeren har sagt, at vi er enig i det. Han bør tre tilbake, men vi mener at det ikke er del av det mandatet vi nå har fra FN. Det vil være i strid med det mandatet å bruke militære maktmidler for det.

Vel, våre allierte ikke bare styrtet Gaddafi, de slaktet ham som en gris. Skal vi ta Stoltneberg på alvor, så var dette et brudd på mandatet. (Dessuten var det en krigsforbrytelse og et brudd på folkeretten.)

Jeg henvendte meg til kontrollkomiteen for å få den til å granske regjeringas behandling av Libya-krigen, men den avviste dette og ga meg et svar som unnviker hele essensen i saka, nemlig at Norge gikk til krig uten at det var forankret i Stortinget.

Dette viser at det norske samfunnet ikke har noen kontrollinstans som griper inn dersom regjeringa bryter grunnloven. Kontrollkomiteen er ikke noe annet et et supperåd og Michael Tetzschner er vår tids Balle Clorin.

 

 

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Tetzschner, som aldri har tenkt én eneste original tanke, trodde han liksom skulle lage en stor sak og «avsløre venstresidas kameraderi og korrupsjon og fandens oldemor….». Det er nok annet den fyren burde henge seg opp i, men det tror jeg ikke han er i stand til. Men når kontrollkomiteen ikke engang leer et øyelokk av den forrige regjeringas handlinger i forbindelse med Libya så burde hele greia vært avviklet. Balle Clorin var tross alt morsom. Tetzschner er bare tragisk.

  2. Det kan være greit med en kort oversikt over historikken i marsdagene 2011.
    18. mars: Regjeringen ga uttrykk for Norges støtte til Sikkerhetsrådets vedtak om Libya, ifølge et brev du har sitert tidligere fra Børre Rikardsen, oberstløytnant i Forsvarsdepartementet. «Rett etterpå ringte Støre til opposisjonslederne. Ingen protesterte. Ingen forlangte at saken måtte behandles formelt, i den utvidede utenrikskomiteen eller i plenum.» (Kristin Halvorsen i sjølbiografien)
    19. mars: På et internasjonalt toppmøte i Paris om Libya meldte Stoltenberg at Norge var klar til å sende inntil seks jagerfly til Libya. Noe formelt vedtak om dette hadde ikke blitt fatta, verken av Regjeringa eller Stortinget. Likevel sendte Stoltenberg en formell henvendelse til NATO om jagerflyene.
    21. mars: Seks jagerfly dro med kurs for Kreta (Aftenposten 22. mars).
    22. mars: Stortinget ble orientert ved et møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomitéen. Etter det jeg kan finne ut ble det ikke fatta noe vedtak.
    23. mars: Det formelle vedtaket om å gi forsvarsministeren fullmakt til å stille til rådighet en styrke på seks kampfly med støttekapasiteter ble fattet ved kongelig resolusjon i ekstraordinært statsråd. Senere samme dag ble seks norske F-16 kampfly avgitt til operasjonen i Libya. Alt ifølge samme brev fra Børre Rikardsen. Da var det i virkeligheten to dager siden flyene hadde dratt.

    Dette viser grovheten i et nøtteskall. Ikke bare ble beslutninga tatt uten noe formelt vedtak. Stortinget behandla overhodet ikke saka, det ble bare orientert. Stoltenberg annonserte det til NATO og på et internasjonalt toppmøte, noe som forplikta og bandt Norge. Det var derfor det hasta så fælt. Stoltenberg ville vise på Paris-møtet at han var flink gutt. Her gjaldt det å kuppe både Stortinget og opinionen.

    Stortinget møttes forresten 21. mars, da det bl.a. brukte ca en time på å diskutere om statsråden burde starte arbeidet med en stortingsmelding om avfallspolitikken. Sikkert viktig nok, men kunne kanskje vært utsatt litt for å diskutere en enda viktigere sak.

    • Denne kronologien er helt riktig. Og den viser at Stoltenberg gjennomførte et kupp mot Stortinget og Norge. Soleklar sak for riksrett. Men fordi resten av den politiske kasten er så korrupte kan alt passere.

      • Stoltenberg hadde jo flertall i Stortinget for å delta i Libya-krigen. Så en korrekt saksgang ville neppe gitt noe annet resultat. Bortsett fra at Stoltenberg da ikke hadde framstått som en handlekraftig USA-lakei, men som en statsminister som lojalt utførte den politikken Stortinget hadde fastlagt. Men det er en viktigere forskjell. Ved å kuppe avgjørelsen slik han gjorde, ville nok Stoltenberg unngå å komme i samme situasjon som Bondevik da USA angrep Irak. En massiv antikrigsbevegelse gjorde det den gangen umulig for den norske regjeringa å gå inn i koalisjonen av «villige» som deltok i angrepet.

        I mars 2011 ble alle tatt på senga, avgjørelsen var tatt og annonsert overfor NATO og toppmøtet i Paris, flyene hadde dratt, før noen rakk å reagere. Det ble sagt at det hasta for å forhindre Saddam å angripe sitt eget folk. Men da flyene kom til Kreta, ble de stående på bakken i dagevis (husker ikke hvor lenge) i påvente av at kommandoforholdene ble avklart og drivstoff m.m. ble skaffa til veie. Hastverket hadde helt andre årsaker. I et virkelig demokrati ville ikke spørsmålet om å delta i en krig mot et land som verken trua oss eller andre NATO-land, blitt avgjort før det hadde blitt grundig diskutert i offentligheten.

        All ære til deg Pål som har gravd fram så mye om bruddet på grunnloven. Jeg synes likevel det var mye viktigere at Stoltenberg, støtta av alle partilederne på Stortinget, tråkka på demokratiet (som også grunnloven forsvarer, iallfall i dette tilfellet) i en så viktig sak. Det var, som du skreiv i den siste kommentaren, et kupp mot Norge (= folket i Norge). Men det er jo ikke noe nytt at politikerne hater å måtte rette seg etter folkeflertallet. Jo viktigere saka er, desto verre er det visst for dem. Slike saker blir alltid effektivt holdt unna valgkampen.

        • Stoltenberg hadde flertall. Men han kunne ikke ha gjort dette uten SV. Og Kristin Halvorsen hadde ikke noe flertall i sitt parti for krigen. Og det fantes ikke noe flertall i folket. Ved å kuppe i helga når folk knasker taco, mediene er i koma og Dagsrevyen kjører likegyldigheter, ble derfor et viktig tiltak for Stoltenberg. Noen dagers ventetid, reell stortingsbehandling osv. kunne ha brakt opp motforestillinger, og det hadde han ikke råd til. Ved at det ikke finnes noe formelt vedtak eller noe formelt mandat er det også vanskelig å stille dem til ansvar for det de har gjort.
          Det at eliten bryter grunnloven så systematisk som de gjør, viser også mye om hvem de er og hvem de tjener.
          Det er kanskje på tide å innkalle en ny riksforsamling på Eidsvold og kvitte seg med en elite som ikke respekterer folket.

          • Det spørs om SV hadde vært sterkt nok til å stå imot (om de hadde villet). Hadde de stått imot, ville forholdet til Arbeiderpartiet blitt surere enn SV-ledelsen hadde satt pris på og sikkert gjort samarbeidet i regjeringa temmelig vanskelig. Jeg tipper de ble hardt pressa. I tillegg til Arbeiderpartiets sedvanlige servile holdning overfor USA kom antakelig Stoltenbergs personlige motiver. Det er ikke utenkelig at han allerede da var trøtt av det rød-grønne samarbeidet og sikla etter en internasjonal toppjobb. Da gjaldt det å stå på god fot med USA. Det var mye som stod på spill.

            Klimajobben til Stoltenberg ble kjent ca to måneder etter valget. Lenge nok til at det for menigmann kunne se ut som det var noe som kom opp etter valget. Men så kort at dette må ha vært klart lang tid i forveien. Minst et år før valget var det klart at de rød-grønne ville miste flertallet, så Stoltenberg kunne trygt jobbe for å få en FN-jobb. Innsatsen hans i valgkampen var merkelig laber og tyda ikke akkurat på noen stor entusiasme for å fortsette som statsminister. Det ville sjølsagt vært uforenelig med en FN-jobb. Han var åpenbart villig til å gå over lik (libyske) for å få det til. Når en slipper bomber, må en regne med at det går med noen. Norge ble utsatt for én bombe sommeren 2011. De seks norske flyene slapp ca 800 bomber over Libya.

  3. Fikk ikke Stoltenberg, omsider, møte en amerikansk president, i etterkant av dette? Var det ikke isfront mellom Det Hvite Hus og Høyblokka, i en årrekke, grunnet manglende oppbakking av amerikansk vedtak om aggresjon mot andre stater? Det er fullt ut forståelig at Stoltenberg her så en sjanse til å bedre forholdet til Washington og samtidig legge inn en åpen jobbsøknad, der hvor ingen vedtak fattes og ingen spørsmål stilles. Nå er mannen på god vei inn i FN-dyret, og der kommer han til å klare seg meget bra.

    • Stoltenberg er tatt opp i den internasjonale eliten etter bestått eksamen. Han har også stilt oljefondet til deres disposisjon, så han klarer seg nok.

  4. Håkon Lie var spion for USA, Norge under AP-styre solgte tungtvann til Israel vel vitende om bruken av det, Gro solgte oss til EU med EØS-avtalen. Jens ordnet norsk statsborgerskap på dagen til Ramin-Osmundsen, ordnet spesial-lov til Ameli og forsøkte snike seg unna en påkjørsel. Som de to forannevnte vil vel også jens forlate landet når han ikke lenger kan korrumpere og styre til egen vinning. SV ble grunnlagt først som SF i en protest mot denne maktkorrupsjonen, men etter å selv ha fått smaken av maktens frukter, er de blitt «tannløse» i sin streben etter taburetter. Per Olav Lundteigen har fått min stemme ved de siste valg. Om SP fjerner Borten Moe og lover å si opp EØS-avtalen, vil de få en massiv tilslutning.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.