I boka En folkefiende forteller jeg en historie fra virkeligheten som kunne ha vært tatt ut av en spionroman. Det er en grell historie om de hemmelige tjenestene i Norge, og den reiser svært alvorlige prinsippspørsmål. Jeg siterer fra boka:
I 1975 fikk AKP besøk av en nederlender som kalte seg Chris Petersen og sa at han representerte det lille hollandske ml-partiet MLPN. Han hadde møter med Tron Øgrim og én til fra internasjonalt utvalg. Vi var generelt svært skeptiske til nederlandske ml-ere. De gjorde ikke noe godt inntrykk, og denne Petersen var ikke noe unntak. Han prata en masse og skrøt av kontaktene sine i Kina og Albania, men Nederland hadde han lite peiling på. Vi så på MLPN som et typisk postboksparti, det vil si et parti som hadde en postboks til å motta utenlandske aviser, og som knapt hadde noen forankring i sitt eget land.
Trons konklusjon var klar:
– Den mannen stinker. Jeg tror ikke på ham. Vi bør holde oss langt unna ham.
Og slik ble det. Historien kunne ha slutta der.
Men så kom Lund-kommisjonens rapport og åpning av mappene. I kommisjonens rapport sto det: «Ifølge brev av 29. august 1980 fra overvåkingssjef Gunnar Haarstad til Justisdepartementet forelå det ’begrunnet mistanke om at AKP (m-l) har mottatt økonomisk støtte fra Kina’ (strl. § 97 A)».
I mappene til flere AKP-ere ble nettopp § 97 A brukt som argument for videre overvåking av dem. I flere tilfeller brukte POT møtet med «Chris Petersen» som argument for at det forelå begrunnet mistanke om brudd på straffeloven, og at en person som på vegne av et «parti eller organisasjon her i landet tar imot økonomisk støtte for å påvirke almenhetens mening om statens styreform eller utenrikspolitikk eller til partiformål, eller som medvirker hertil, straffes med hefte eller fengsel inntil 2 år». Dette ble brukt for å overvåke Jon Michelet, forlaget Oktober, Oktoberbokhandelen, plateselskapet Mai og Klassekampen. Og det ble brukt for å overvåke Kjersti Ericsson. I det siste tilfellet ble hun forvekslet med en annen Kjersti, som var sekretær for internasjonalt utvalg og var med på møtet med Petersen.
POT må ha sagt til forhørsdommeren at Petersen var kjent for å motta støtte fra Kina og Albania, og siden han hadde møter med AKP, var det skjellig grunn til å mistenke oss for det samme. Det POT ikke kan ha sagt til forhørsdommeren, men som de opplagt må ha visst, var at Petersen var agent for den nederlandske etterretningstjenesten Binnenlandse Veiligheidsdienst (BVD), og at hele partiet hans var opprettet og drevet av hollandsk etterretning i samarbeid med CIA. Han het dessuten ikke Petersen, men Pieter Boevé.
Denne hemmelige operasjonen kom for en dag i 2004 da Frits Hoekstra, en tidligere leder i hollandsk etterretning, utga ei bok om det som ble kalt Operation Mongol. Der gikk det fram at BVD opprettet, finansierte og dreiv, ikke bare én, men tre falske radikale organisasjoner. Foruten MLPN, var det organisasjonene Nederland-Albania og Nederland-Kampuchea. Pieter Boevé, alias Chris Petersen, ble satt til å lede MLPN for BVD og reiste verden rundt og poserte som maoist. Han lyktes i å bli mottatt som æresgjest i Kina et tjuetalls ganger. Han fikk møte Mao Zedong og ble vartet opp med banketter i Folkets store hall. Og han fikk bunkevis med penger fra både kineserne og albanerne. MLPN utga avisa De Kommunist som ble redigert av etterretningssjef Hoekstra og finansiert av BVD. «Chris Petersen» hadde tittelen generalsekretær. Partiet hadde en formann, som også var agent, og en sentralkomité, som var full av agenter. De påsto at de hadde 600 medlemmer, men ifølge Boevé hadde de på det meste et dusin stykker, og ingen av dem ante at de var med i et parti drevet av etterretningstjenesten. Etter hver reise hadde Boevé møte med sine føringsoffiserer i et hemmelig hus i Amsterdam der han ble de-briefet. CIA fikk jevnlig rapporter om virksomheten og hadde sitt eget navn på den, nemlig Operation Red Herring.
MLPN og Boevé hadde tre oppgaver: De skulle skaffe etterretningsinformasjon fra Kina og Albania, de skulle skaffe informasjon om ml-bevegelsen i Europa, og de skulle bidra til å splitte ml-bevegelsen i Nederland. Etter møtet med Tron Øgrim og AKPs internasjonale utvalg ble Boevé utvilsomt de-briefet av BVD. Det er rimelig å anta at BVD informerte POT om hva de hadde fått vite om AKP. Ja, det er ikke bare rimelig å anta; hele besøket blir meningsløst hvis de ikke informerte POT. BVD hadde jo ingen spesiell interesse av Norge. Vi snakker her om to samarbeidende tjenester i land med svært gode forbindelser seg imellom. Samarbeidende tjenester driver ikke med hemmelige operasjoner i hverandres land uten å informere hverandre.
I mappa til Jon Michelet står det:
Grunnlaget for mistanken er: Ovennevnte personer har under konspirative omstendigheter den 1. april 1975 ca. kl 1445 hatt kontakt/møte på AKP(m-l)’s kontor i Tollbugt. 7 og senere i Dovrehallen restaurant i Storgaten i Oslo med en nederlender som det er på det rene fra 1966 jevnlig har mottatt betydelige beløp fra Den kinesiske ambassade i Haag til subsidiering av marxist-leninistisk partigruppe. For denne partigruppe har han likeledes gjentatte ganger reist til Kina og flere land i Vest-Europa.
«Konspiratoriske omstendigheter»? Møte på et offentlig partikontor og deretter på en svært offentlig brun bule i Oslo sentrum. Hvor konspiratorisk går det an å bli?
Hva var Boevés oppdrag i Norge? Han kom jo ikke for å treffe kommunistiske kolleger. Husk, han var agent. Han var på oppdrag som agent. Vi hadde ikke bedt om å treffe ham. Han ville treffe oss. Hvorfor ville en hollandsk agent møte AKP? Hva var oppdraget hans? Det mest sannsynlige var at det gikk ut på å «klebe» kinesiske penger på AKP. Han kom som agent, og det satt en agent fra POT klar til å registrere møtet. POT visste at han kom. De hadde sjølsagt fått vite det av sine kolleger i Nederland. Hvem visste at Boevé hadde noe med kinesiske penger å gjøre? BVD visste det. Hvor fikk POT opplysninga fra? De må ha fått den fra BVD, og da må de også ha fått vite at Boevé var en bløff.
Det er Eirik Rossen som har funnet fram disse opplysningene. I hans mappe er Boevé omtalt ved sitt rette navn, og ikke med navnet Chris Petersen, som han brukte i politikken. Men hans virkelige identitet var jo hemmelig. Den var det bare BVD som kjente. Hvordan visste POT om det?
Denne historien er ikke først og fremst en historie om ulovlig overvåking av AKP, sjøl om den er det også. Det er først og fremst en historie om at Politiets overvåkingstjeneste i samarbeid med en utenlandsk provokatør arrangerer et falsk bevis som gang på gang legges fram for domstolen for å få et vedtak om hemmelig overvåking. POT har altså opptrådt som en stat i staten, krenket domstolens uavhengighet og ført en serie dommere bak lyset. Dette er en forbrytelse mot Norge som stat.
Hvis politiet kan svindle domstolen, hva er da igjen av domstolenes integritet og uavhengighet?
Nå er det fjorten dager siden jeg publiserte denne historien. Den er bare tatt seriøst av ABC-nyheter. Ingen av de store mediene har tatt i den.
Hvorfor? Er redaktørene likegyldige med om politiet svindler domstolen?
Og hva med de politikerne og liberale intellektuelle som vanligvis framstiller seg som rettsstatens og demokratiets forsvarere? Hvorfor er de fullstendig tause?
Jeg har sendt denne saka til Riksadvokaten, og det er opplagt Riksadvokatens plikt å reagere. Hvis så ikke skjer, hva er det så vil skal feire under grunnlovsjubileet i 2014?