Den stille krigen om vannet

0

De første høykulturene i verden ble skapt rundt de store elvene, Indus, Nilen, Ganges, Eufrat, Tigris, Hoangho. Der det var rikelig med vann kunne man fø på mange mennesker. Nå bor halve verdens befolkning i byer, og de har ikke nok reint vann. Og det vannet som trengs til å skaffe den maten de trenger, forsvinner i faretruende tempo. Velkommen til det 21. århundre – vannkrigenes tid.

Elva når ikke fram til havet

Kinas Hoangho, Den gule elva, som skapte mye av fundamentet for den kinesiske kulturen blir nå brukt opp underveis, slik at den regelmessig ikke når fram til havet. Det har skjedd hvert år de siste 35 årene. Den samme skjer med den mektige Coloradoelva som en gang i tida gravde ut Grand Canyon. Det en gang så frodige og artsrike Coloradodeltaet likner nå mer på en ørken enn et elvedelta. Vannet er blitt brukt opp i byene langs elva og til landbruket. Og siden elvevannet ikke er nok for å holde landbruket i gang, pumpes grunnvannet opp i mye større tempo enn det fylles opp igjen. Og nå har jorbruket fått kamp om vannet fra en skifergassindustri som bruker 3–12 fat vann for hvert fat olje de utvinner. Den stolte Rio Grande, som danner grensa mellom USA og Mexico – no rio, no grande! Den stopper ved El Paso, 1200 km fra utløpet, der den ganske enkelt blir brukt opp. Nilen, som er hovedpulsåra til 84 millioner egyptere, pleide å føre 32 milliarder kubikkmeter vann i året ut i deltaet. Nå er vannmengden nede i 2 milliarder kubikkmeter, 6% av hva det var! Og over hele verden minker isbreene som i uminnelige tider har matet elvene med smeltevann.

Colorado River delta (National Geographic)

Og hva er årsakene?

Uten vann, ingen mat. 70% av ferskvannet brukes til jordbruket. Å produsere ett tonn korn krever 1000 tonn vann, men å produsere ett tonn oksekjøtt krever 12.000 tonn vann. (FAO) Saudi-Arabia, et land med 30 millioner innbyggere og ingen elver har hatt en kornproduksjon med en topp på 4 millioner tonn i året, basert på grunnvann. De grunnvannskildene er nå brukt opp, og landet har bestemt seg for å avvikle kornproduksjonen helt i 2016. I Jemens hovedstad Sana’a, en by med to millioner innbyggere, er det bare vann i kranene hver fjerde dag. 

Området rundt Eurfrat og Tigris, som la grunnlaget for Babylon og Mesopotamia og hele den rike elvedalskulturen, ble kalt den fruktbare halvmånen. Nå tørker elvene Eufrat og Tirgris ut, noe som skaper store problemer for Tyrkia, Syria og Irak, som er avhengige av vannet derfra. Kornproduksjonen i Syria og Irak har falt med over 20% på ti år.

Den sterke urbaniseringa er også en av årsakene til å ferskvannet brukes opp i så høyt tempo. Og i byene blandes drikkevannet med kloakk og giftstoffer og blir nærmest ubrukelig. I Kina er 80% av de store elvene så forurenset at fisken ikke kan leve der.

Varmere klima og mer tørke fører også til at vannet fordamper fortere. Både USA, Russland, Australia og India har opplevd ekstremtørke de siste åra og det har tært stygt på vannreservene. I India, et land som snart tar igjen Kina i folkemengde, pumper ut grunnvannet dobbelt så fort som det fylles opp, slik at grunnvannsspeilet faller med 1–3 meter i året.

Landgrabbing

Når mange land, slik som Kina, Sør-Korea, Saudi-Arabia, Qatar med flere nå kjøper opp jorbruksland for å sikre framtidige matvareleveranser til sin egen befolkning, så er det naturligvis ikke bare landgrabbing, men i like stor grad også vanngrabbing. Kampen om vannet, kampen om dyrkingsjord blir garantert årsak til kriger i dette århundre, jaden er det allerede.

Privatisering

Når et gode blir knapt ser kapitalen muligheter til å gjøre fortjeneste. Den økende vannkrisa har derfor ført til en bølge av privatisering av vannet over hele jorda. Det internasjonale pengefondet (IMF) er en pådriver for denne privatiseringa, og legger krav til privatiserig av vann inn i sine såkalte «redningspakker» for land i krise. I 2010 ga IMF 100 millioner euro i finansiering til selskapet Veolia for å gjennomføre privatisering av vann i Øst-Europa. Veolia er sammen med Suez to selskaper med fransk opphav som er ledende i den globale kampen for å privatisere vannet. Nå har også Qatar kjøpt seg inn.

Vann er et felles gode, står det på disse bannerne.

Folket sier nei

Silvio Berlusconi prøvde å få italienerne til å godta privatisering av vannet og la dette ut i en folkeavstemning han følte seg sikker på å vinne. Alle politikerne i parlamentet fra høyre til «venstre» hadde gitt sitt ja i en eller annet form. Men folket stemte 94% nei!

En gammel Donald-klassiker av Carl Barks er Donald Duck og gullhjelmen. I følge myten skulle den som skaffet seg Leiv Eirikssons gullhjelm bli enehersker over Amerika. Etter mye viderverdigheter klarte Donald å skaffe seg hjelmen og erklærte at han som Amerikas keiser ville avskaffe alle skatter og bare innføre en eneste avgift: pusteskatten – fem øre pustet og ti øre sukket. Carl Barks, du var mer klarsynt enn du sjøl var klar over.

Forrige artikkelSlaver? I Italia? Nå? Du tuller!
Neste artikkelTostatsløsninga er død – hva med enstatsløsning?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).