Tyrkias krig i Syria er ulovlig og farlig

0

Da Tyrkia gikk til angrep på kurdiske områder i Nord-Syria 24. juli 2015 og innledet sin «krig mot terrorismen» gjorde ikke president Recep Erdoğan en gang et forsøk på å forankre angrepet i internasjonal lov. Syria er et sjølsetendig land som er medlem av FN, og er dermed i prinsippet beskyttet av FN-pakten. Det har riktignok NATO, med USA i spissen, oljediktaturene og Tyrkia for lengst bestemt seg til å se bort fra. Hastemøtet i NATO, som ble innkalt av Tyrkia med henvisning til NATO-paktens artikkel 4, har heller ingen henvisning til FN-pakten eller folkeretten. Denne farlige galeien er Norge med på 100%, også uten at noen av de ansvarlige lederne i Norge ser ut til å skjønne hva de holder på med. Og mediene opptrer som vanlig som mikrofonstativer.

tyrkia angrep syria

I strid med folkeretten

I FN-paktens paragraf 2 er det slått helt klart fast at medlemslands integritet og suverenitet skal respekteres og at medlemsland i FN skal avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot et annet medlemsland:

3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.

4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

Det er bare Sikkerhetsrådet som kan sette i verk maktbruk mot et medlemsland. Når Tyrkia går til angrep på Syria, er det et krystallklart brudd på folkeretten, slik den er uttrykt i FN-pakten. Det går også fram av Tyrkias egne erklæringer at man ønsker å etablere en tyrkiskkontrollert sone i Nord-Syria, som man for anledningen kaller en «sikker sone». Dette forsterker ytterligere bruddet på folkeretten.

Nå har riktignok USAs og «koalisjonen av de villiges» krig mot Syria siden 2011 vært i strid med folkeretten. USA ser seg som the indespensable nation og mener at landet har rett til å bombe hvem de vil, hvor de vil og når de vil. Jens Stoltenberg, den kjente lederen på den «rødgrønne venstresida» i Norge, også sagt at at «NATO kan sende styrker hvor vi vil!

Etter NATO-møtet påsto Stoltenberg at «Tyrkia var kommet under angrep», åpenbart med henvisning til terroraksjonen i Suruç. Men Syria har ikke angrepet Tyrkia, og hvem som egentlig står bak terroraksjonen er ikke nødvendigvis så avklart som Stoltenberg gir inntrykk av.

Det NATO gjør er å rive folkeretten i stykker og lage sine egne regler. Det ble da også demonstrert på NATO-møtet. Det er ingenting i NATO-vedtaket som er i nærheten av folkerettens bestemmelser.. Begrunnelsen lyder slik:

We strongly condemn the terrorist attacks against Turkey, and express our condolences to the Turkish government and the families of the victims in Suruç and other attacks against police and military officers.

Terrorism poses a direct threat to the security of NATO countries and to international stability and prosperity. It is a global threat that knows no border, nationality, or religion – a challenge that the international community must fight and tackle together.

Igjen snakker NATO om det internasjonale samfunnet, men NATOs medlemsland utgjør bare 13,4% av verdens befolkning. Det er vesentlig mindre enn både Kina og India hver for seg.

De er ikke det internasjonale samfunnet, og de har ingen myndighet til å opptre som om de var det.

tyrkia angrep nord-syria

En farlig kurs

Som jeg har vist tidligere, har Tyrkia lenge vært en viktig støttespiller for Den islamske staten. Og da landet gikk til angrep i Nord-Syria og Irak, ble angrepene først og fremst rettet mot Det kurdiske arbeiderpartiet PKKs baser.

Det er stor enighet om at Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) fører en innbitt kamp mot IS, og at det nettopp utmerker seg i denne krigen. Nettavisa AlMonitor skriver at «PKK imponerer i kampen mot den islamske staten.»

Financial Times skrev i august 2014 at sjøl om PKK regnes som «terrorister» i Vesten, må det innrømmes at de er helt avgjørende i kampen mot IS.

Så hvis Tyrkia var virkelig seriøst opptatt av å bekjempe IS, så ville det være fullstendig meningsløst å bombe de styrkene som imponerer i sin helt avgjørende kamp mot jihadistene, ikke sant?

Dette henger jo ikke på greip. I et land med ei presse og journalister verd navnet, ville NATO og Stoltenberg blitt grillet på direkte TV og servert i småbiter til seerne. Men våre medier synes å være beæret over å få lov til å holde mikrofonen.

I tillegg er det farlig. Denne krigen kan fort spre seg ytterligere. Det skal ikke mye til at NATO blir trukket direkte inn i krigen som organisasjon, og i så fall er Norge i krig.

Et nærliggende scenario er at IS sprer krigen inn i Tyrkia og retter større terroroperasjoner mot sivile og militære mål der. Da vil Erdoğan kunne påberope seg NATO-paktens paragraf 5, og så ville det hele bli en NATO-krig.

Verken politikere eller medier tar denne trusselen alvorlig. Det norske folket holdes i uvitenhet om hva slags spill vi er i ferd med å bli dratt inn i. Jeg tror ikke det norske folket ønsker denne krigen, men krigsmotstanden er så svak, at politikerne glatt kan overse den.

Forrige artikkelMH17 – ”False flag”-operation!?
Neste artikkelTysk toppøkonom: – USA er verdensøkonomiens sjuke mann
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).