Oljen som bekymring

Thor Solheim

Thor Solheim

Jorda er 4,6 milliarder år gammel, og har antagelig nådd halvveis i sin levealder. Allerede etter en milliard år, så oppsto det liv her. Etterhvert har det utviklet seg mer og mer avanserte livsformer. Mangfoldet er stort, det finnes mange millioner ulike livsformer. Mennesker er noe nytt. Vi fikk vår nåværende genetiske utforming for bare 150 000 år siden. Det finnes for tiden bare én menneskerase, og alle nålevende mennesker er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Nesten hele den tida det har vært mennesker på jorda, så har det vært steinalder. Vi er genetisk tilpasset et liv som jegere og sankere. For 10 000 år siden hadde menneskene sitt store gjennombrudd. Da oppsto det som kalles sivilisasjon. I praksis betydde sivilisasjonen at menneskene begynte å dyrke jorda, og å holde husdyr. Dette gjennombruddet skjedde flere steder omtrent på samme tida. Konsekvensene var enorme både for oss og for jorda.

For 200 år siden så startet karbonalderen. Den store oppfinnelsen var dampmaskinen. Dampskipene og damplokomotivene forandret verden. Kull var det viktigste drivstoffet. Oljen ble viktigst først 100 år senere. Da kom den andre industrielle revolusjon. Spørsmålet er når og hvordan den vil slutte. For det går mot slutten.

I Norge fant vi olje og produserte den fra 1972. Fra år 2000 har oljeproduksjonen i Nordsjøen gått ned. Oljeproduksjonen på norsk sokkel har avtatt med gjennomsnittlig fire prosent per år siden 2000, da den lå på 3,1 millioner fat per dag. 83% av den norske olja er pumpet opp. Svaret på denne utfordringen, har vært å øke letingen og å investere mer. Det er statlig subsidiering som gjør at det i år investeres 230 milliarder i oljesektoren. Dette er en helt utrolig mengde penger. Oljeselskapene foretrekker dette framfor å betale skatt. Men nå er det slutt, fra 2015 faller også investeringene i norsk olje og gass.

Verdens oljereserver vil holde i 54,2 år fra utgangen av 2011, ifølge BPs årlige statistikk. I mellomtiden brukes det mye olje. Nå har Saudi-Arabia økt produksjonen og dumpet prisene. Dette skjer etter press fra USA, og hensikten er å ramme russisk eksport. En utilsiktet bivirkning er at også en del norske oljefunn blir ulønnsomme, i hvertfall på kortere sikt. Eller så lenge som den nye, kalde krigen skal fortsette.

Klimatrusselen handler ikke om tro. Det er ikke en politisk meningsytring. Det er naturvitenskap. Konklusjonene er usedvanlig godt kvalitetssikret. Og svært ubehagelige. Spørsmålet er om vi har et økonomisk system som klarer å forholde seg til realitetene. Mye tyder på at det ikke er tilfellet. Den menneskeskapte globale oppvarmingen vil fortsette da den i mindre grad rammer maktelitene i verden. Klimaendringene er ikke politisk nøytrale. De fattigste rammes først.

Mange tror at ny teknologi vil bringe oss ut av energikrisa. At det går an å finne alternative og bærekraftige erstatninger for den karbonbaserte veksten. Dette er sannsynligvis feil. Det finnes ikke alternative teknologier som kan levere energi i tilstrekkelig volum og til en pris som sikrer fortsatt økonomisk vekst. Det er allerede økonomisk krise både i EU og i USA.

Kapitalismen slik vi kjenner den i dag vil kollapse fordi vekstmodellen den et basert på, ikke lar seg opprettholde. Det totale energiforbruket må reduseres kraftig og fordeles på en rettferdig måte. En ny økonomisk verdensorden er derfor en nødvendighet. Organisasjonen Attac sier at en ny verden er mulig. Fortsatt er det håp for menneskeheten. Men enkelt blir det ikke.

Artikkelen ble først publisert på Thors blogg

Les også:

Om dommedagsprofetier og den lille gangetabellen

Det kommende sammenbruddet i norsk oljeproduksjon

 

  21 kommentarer til “Oljen som bekymring

  1. 19. november 2014 klokka 08:56

    Når det gjelder det nest siste punktet skrev Gail Tverberg et innlegg om dette i går.

    – Eight Pitfalls in Evaluating Green Energy Solutions: http://ourfiniteworld.com/2014/11/18/eight-pitfalls-in-evaluating-green-energy-solutions/

    Hun gir en meget treffende kommentar i kommentarfeltet: «Most greens don’t seem to be aware of real issues. They read a short list of propaganda pieces, and assume that they have the TRUTH. No point to research issues further. (That is probably true of a lot of other folks too, though.)»

    Personlig er jeg møkka lei av at folk har tro på ditt og datt, det være seg solenergi, ny batteriteknologi, hydrogen, vindmøller, biodiesel fra skog eller hva det måtte være.

    Vi må nok bare innse at vi må klare oss med en energiproduksjon på ca 25 % av nåværende i løpet av få år: http://2.bp.blogspot.com/-TXke8w4y0zA/VFta1FFxzaI/AAAAAAAADIg/lRCE00gdy2Q/s1600/Tverberg-estimate-of-future-energy-production.png

    Vi må også regne med at personlige computere snart blir en saga blott. De få vi vil ha kapasitet til å drive vil måtte prioriteres strengt. Vi må også forberede oss på en fremtid uten mer gull. Som Greer sier det i siste ukes essay:

    «Chris, I wonder what’ll happen in the deindustrial future, when the accessible gold mines are played out and what veins of ore remain are so far beneath the surface and/or so poor in quality that, lacking fossil fuels and the technology that depends on them, it no longer makes any economic sense to mine and smelt them. When the gold we have is all the gold that humanity will ever get to play with, what then?»

    Personlig deler jeg troen på InnGruppe-Demokratiet (IGD) sammen med Steigan og Bongard. En fin ting ved IGD er at det legger godt til rette for en uformell gaveøkonomi, noe som er tilnærmet umulig under kapitalismen.

    I tillegg må vi tilbake til en tradisjonell urbanisme. Selv mener jeg også at det er utrolig viktig å raskest mulig få etablert en mengde natursamfunn rundt omkring i Norge, Scandinavia og verden. Disse vil kunne fungere som livbåter og kunnskapssentre for permakultur og lokale kretsløpsløsninger. Håper ATTAC vil understøtte natursamfunnsbevegelsen: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

  2. Dagfinn Arne Klausen
    19. november 2014 klokka 10:25

    Er påstanden at «Crude Oil» stammer fra planterester kun en «story», myte eller skremselspropaganda? Studier i regi av NASA kan tyde på det. Er dette korrekt, er såkalt abiotic olje regenererende, slik at Verden ikke noen gang vil slippe opp for olje.

    http://www.wnd.com/2005/12/33678/

    Sammenholder man dette med forskningsresultatene til den delen av Vitenskapen som mener å kunne føre bevis for at Klimaendringene ikke er menneskeskapt, må Verdens-Eliten finne andre måter å skattlegge oss. I tillegg blir de tvunget til å dikte opp andre farlige forhold, for å spre frykt hos befolkningen.

    https://www.youtube.com/watch?v=JUdgiehz9dU

    • Ullern
      21. november 2014 klokka 21:18

      Wow…

      Olje skaper seg selv av å bli brukt opp, og 2014 er det varmeste året målt globalt noensinne fordi noen vil spre frykt og skattlegge oss…

      Og platt science fiction er en helt annen genre enn artikkelen til Thor Solheim.

  3. Ein bygdis
    19. november 2014 klokka 10:55

    Kva er rett pris på Olje? Eg har aldri høyrt Steigan eller andre på venstresida sei noko om dette. Kommunisme eller sosialisme i seg sjølv seier heller kkje noko om kor høgt forbruk ein får. I Sovjet hadde dei tildømes eit nokså høgt forbruk av olje.

    • 19. november 2014 klokka 12:41

      Jeg ser det slik at du forsøker å opprettholde høyre/venstre-polariteten. I disse tider ser jeg dette som gammelt, ja endog som farlig tankegods. Den industrielle sivilisasjon går mot en slutt, vi kan derfor ikke spille våre krefter på denne gammeldagse tankegangen. Nikos Salingaros sier det slik: http://permaculturenews.org/2012/02/07/peer-to-peer-themes-and-urban-priorities-for-the-self-organizing-society/

      «These two polarities Left/Right, and P2P/Global-mass-society are split in their basic attitudes towards the past, towards authority, and towards religion. I argue that the concerns that have divided Left from Right are less important now than formerly, and that the P2P/Global-mass-society polarity is a better way to understand many important issues today. I then propose that the concerns that have motivated both Left and Right suggest the possibility of enlisting both on the side of P2P. We can overcome the traditional Left/Right distinctions in the name of a new political humanism.»

      «I hope to have helped make clear part of what is required for a P2P society. Doubtless, we are only at the beginning of thinking about this effort, making plans for the first implementations, and there is much more that will need to evolve and develop. But we can summarize the first steps to take towards this goal. My discussion has been ranging between urbanism and politics, and certainly does not include the other significant components that are crucial for a P2P restructuring of institutions into a self-organizing society.

      The conclusion is obvious: a consumerist frenzy driven by a massively global economic-political establishment is eating up the earth’s resources. In order to function, it had to create a groupthink society, and it continues to do so through its absolute control of the global media. This much is immediately grasped by part of the Left, which eagerly embraces P2P ideas because it sees in them an alignment with its own anti-establishment ideals. Nevertheless, while these points are necessary they are not sufficient to develop a new P2P society.

      The other component of P2P is the re-utilization of patterns of geometry, of socio-economic actions, of tradition, which have worked in the past. Most (though certainly not all) of these traditional patterns are intrinsically sustainable because they arose out of necessity, and apply on the human scale. Here we are in the traditional domain of the Right. The Right preserves the essential respect of traditions by making them sacred. The cultural baggage of conservatives includes not only an essential understanding of what is worth saving, but also the worldview that gives an individual the strength of character to oppose the massive brainwashing that is converting the world into a groupthink population. The Left might be surprised to realize that it needs essential tools from the Right in order to complete the basic requirements for a P2P society.

      We can profitably argue the viewpoint that the world has been divided according to a new partitioning, which is non-political. The old Left/Right partitioning is not very useful in implementing a new P2P society. Any component of either side of the old political divide that supports P2P can and should be incorporated into a new worldview. As soon as the world realizes this, it will become easier to cross over the old political divide in order to implement new ideas towards a sustainable society.»

      Hovedskillet i dag går mellom P2P (peer to peer) og det globale massesamfunn, eller massekonsumerisme. P2P er selvorganisering og anti-konsumerisme, slik dette kommer til uttrykk i der representative inngruppe-demokratiet og A Pattern Language, gaveøkonomier etc. Disse gamle skillelinjene duger ikke i dag!

    • Ullern
      21. november 2014 klokka 21:58

      Rett pris på olje er den som trengs for at bruken av olje holdes innenfor CO2-utslipp som Biosfæren kan ta opp med atmosfærisk ppm holdt på ca. 300.

      Pr. i dag betyr det den prisen som skal til for at oljebruken stort sett slutter rundt år 1950. Så langt og lenge på avveie er vi, menneskestammen. Husk at det tar ca. 40 år fra utslipp til klimaforstyrring fra de utslippene.

      2014 er året med høyest målt temperatur noensinne, og 2014 er år med mest CO2-utslipp noensinne, og 2014 er året med størst folkevekst noensinne. Så sinnssyke er vi sammen. – «Dess mere vi er sammen, dess sprøere vi er…».

      Det ser ut til at alle verdens mennesker nå har flyttet til Hadet-land…

      Men det gjør ikke noe, for nå er jul igjen (sa mannen, han falt under toget…), og vi skal alle glede oss over at julehandelen øker med 7 % i år igjen – iflg. DNBs prognoser. Vi tror på julenissen, for vi vet helt sikkert at han kommer i år igjen…

      Av det kan vi slutte at Julenissen kommer fra Hadet-land.

      Ha det.

  4. Ein bygdis
    19. november 2014 klokka 12:50

    kommunistar har faktisk ansvar for mykje av Co 2 utsleppa? Kvar finn ein kommunistparta med god miljøpolitikk? Vonar Thor Solheim kan svara på det.

    Until the 1960s, the government encouraged families to have as many children as possible

    http://en.wikipedia.org/wiki/One-child_policy

    http://www.mpg.de/6679711/zoom.jpg

  5. Ein bygdis
    19. november 2014 klokka 13:56

    Til Øvind Holmstad. Eg ueinig med høgresida, men og venstresida i fleire ting. Politisk er vel mest samd med Sp og Mdg trureg. Ein bør prøve å koma vekk frå konsumerismen, det er eg einig med deg i. Eg trur ein må få dette til innafor grunnlova og eit moderne demokrati. Tildømes med grøne avgifter og satsing på økologisk og dyrevenleg matproduksjon. Ein kan og satse på solkraft, vindkraft og bylgjekraft. Kommunisme trur eg er eskapisme. Dei som vil leva og jobbe i kollektiv er også frie til å gjera det no om dei ynskjer. Kvifor lever ikkje kommunistar som dei lærer?

    • 19. november 2014 klokka 14:55

      Du har ikke fått med deg poenget. Opp gjennom alle tider har folk levd i kollektiver, dvs. tradisjonell urbanisme og landsbyer. Her har folk vært vevd tett sammen gjennom formspråk og mønsterspråk. «A Pattern Language» er hovedboka, men det finnes også andre bøker, som «Principles of Urban Structure» av Salingaros.

      Den suburbane atomismen av i dag er innført av overmakta for å rasere alle former for fellesskap og samhandling, for slik å ufarliggjøre og maktesløshetsgjøre oss som individualister. Douglas Rushkoff beskriver dette slik: http://hilobrow.com/2011/11/04/douglas-rushkoff/

      «DR: They had to do that in order to prevent things from getting out of control. The significant points in the development of public relations were all at crisis moments. For example, labor movements; it’s not just that labor was revolting but that people were seeing that labor was revolting. There was a need to re-fashion the stories so that people would think that labor activists were bad scary people, so that people would think they should move to the suburbs and insulate themselves from these throngs of laborers, from “the masses.” Or to return to the Quaker Oats example, people used to look at long-distance-shipped factory products with distrust. Here’s a plain brown box, it’s being shipped from far away, why am I supposed to buy this instead of something from a person I’ve known all my life? A mass media is necessary to make you distrust your neighbor and transfer your trust to an abstract entity, the corporation, and believe it will usher in a better tomorrow and all that.

      DR: Everything’s got to be individual, this was all planned! Any man that has a mortgage to pay is not going to be a revolutionary. With that amount to pay back, he’s got a stake in the system. True, he’s on the short end of the stick of the interest economy, but in 30 years he could own his own home.
      It got the most crafty after WWII when all the soldiers were coming home. FDR was in cahoots with the PR people. Traumatized vets were coming back from WWII, and everyone knew these guys were freaked out and fucked up. We had enough psychology and psychiatry by then to know that these guys were badly off, they knew how to use weapons, and — this was bad! If the vets came back into the same labor movement that they left before WWII, it would have been all over. So the idea was that we should provide houses for these guys, make them feel good, and we get the creation of Levittown and other carefully planned developments designed with psychologists and social scientists. Let’s put these vets in a house, let’s celebrate the nuclear family.

      PN: So home becomes a thing, rather than a series of relationships?

      DR: The definition of home as people use the word now means “my house,” rather than what it had been previously, which was “where I’m from.’” My home’s New York, what’s your home?
      PN: Right, my town.

      DR: Where are you from? Not that “structure.” But they had to redefine home, and they used a lot of government money to do it. They created houses in neighborhoods specifically designed to isolate people from one another, and prevent men in particular from congregating and organizing — there are no social halls, no beer halls in these developments. They wanted men to be busy with their front lawns, with three fruit trees in every garden, with home fix-it-up projects; for the women, the kitchen will be in the back where they can see the kids playing in the back yard.

      PN: So you don’t see the neighbors going by. No front porch.»

      Les også Bjørn Grindes intervju om intensjonelle bofellesskap: http://leveveg.blogspot.no/2014/03/intervju-med-bjrn-grinde-om.html

      Hadde du sett Adam Curtis «The Century of the Self» ville du sett at hele konseptet med konsumerismen bygger på individualisme og å koble mennesket opp mot de destruktive kreftene i handikapprinsippet. Som hos atlaskgartnerfuglen. Å få til et bærekraftig samfunn gjennom å dyrke utgruppekonkurranse og pengefølelsen er absolutt utenkelig. Frelsen finner vi i Negevørkenen, hos araberskriketrosten, ikke i den australske villmarka.

      Ønsker du å kalle araberskriketrosten kommunistisk, gjerne for meg. Selv regner jeg meg for permakulturist, og ønsker å designe bærekraftige menneskesamfunn gjennom å skjele til naturen. Handikapprinsippet og inngruppa er to megamønstre, å ikke utnytte disse til vårt felles beste er tåpelig og anti-permakultur.

  6. 19. november 2014 klokka 18:51

    Det var et essay på Resilience i dag med den treffende tittelen «Do We Live on a One-Party Planet?»: http://www.resilience.org/stories/2014-11-19/do-we-live-on-a-one-party-planet

    Selv har jeg ikke tenkt på det slik før. Jeg har ofte sett folk skrive at «the party is over», men har ikke tenkt på at det er over for all framtid. I det siste har jeg vært litt satt ut fordi jeg har blitt overøst med et slags raseri over mitt engasjement fra noen jeg trodde satte pris på det. Det blir nok for tøft å ta innover seg dette her, at festen er over. Det er ingenting som kan holde festen i gang, lysene vil slokne ett for ett og musikken stilne.

    Gail Tverberg skriver i sitt siste essay: «Given the problems with scalability, there is no way that all current uses of fossil fuels can all be converted to run on renewables. According to BP data, in 2013 renewable energy (including biofuels and hydroelectric) amounted to only 9.4% of total energy use. Wind amounted to 1.1% of world energy use; solar amounted to 0.2% of world energy use.»

    F.eks. har utvinningsgraden for kobber falt fra 18-20% på begynnelsen av den industrielle revolusjon, til 0,2-0,4% i dag:

    Det går den samme vegen med alle mineraler. Vi vil aldri kunne drive gruvedrift med solenergi, særlig ikke med den lave kvaliteten som er på gjenværende felt. Fjellet som utnyttes blir også hardere og hardere. Stålet i framtida vil komme fra skrapmetall og myrer.

    Vi i den rike del av verden har hatt et vanvittig party, ryddejobben blir ikke hyggelig. Mennesket vil aldri oppleve noe lignende igjen.

    Vi, politikerne, næringslivslederne, må alle ta innover seg dette. Framtida er ikke usikker, den er garantert farlig. Det haster med å organisere oss for ei post-industriell framtid.

    Først og fremst må vi slutte å snakke om vekst og velstand. Dette finnes ikke lenger og kommer aldri tilbake. I et post-industrielt samfunn vil det heller ikke være rom for individualisme. Men det finnes livskvaliteter vi kan dyrke fram, som er uavhengige av forbruk. Mennesket trives best i inngrupper, så vi kan dyrke fram inngruppa i alle aspekt av samfunnslivet. Og ved å relokalisere maksimalt vil vi alle få mer innflytelse over våre liv og nærmiljøer, noe mange savner i dag. Pluss at vi kan dyrke fram biofilia eller naturkjærligheten.

    Husene våre kan vi bygge av halm og leire. Og istedenfor å reise verden rundt kan vi integrere hele livet, arbeid, hjem, atspredelse, tilbedelse, der vi bor.

    Men det haster nå, og ingen av partiene har gode løsninger. Partiene burde heller kalle sag «partyene», for det er det de er, alle sammen. De tror vi kan feste videre på oljefondet til evig tid. Nei, det blir aldri noen ny fest. Ikke engang om 100.000 år. For et vanvidd. En fest på 100 år hvor vi drakk og spilte vekk alt vi hadde, så lar vi våre etterkommere i stikken de neste 100.000 år. Tro om de da vil minnes vår galskap? Likesom vi i dag minnes syndefloden?

  7. 19. november 2014 klokka 21:16

    Det er bra at flere bekymrer seg for oljen. Jeg takker for oppmerksomheten og debatten så langt, selv om jeg ikke forstår alt som skrives. Konsekvensene av global oppvarming har åpenbart en sosial dimensjon. Ikke alle rammes like hardt. Til Ein bygdis vil jeg si: Kommunistene kan sikkert svare for seg selv. Jeg har ikke fullmakt til å svare på deres vegne.

    Økonomisk vekst ser ut til å henge sammen med rikelig tilgang på billig energi. Den er snart mangelvare. Ny teknologi vil neppe løse problemet. Slutten på karbonalderen betyr en helt annen verden enn den vi kjenner fram til nå. Det er behov for en ny økonomisk verdensorden uten at jeg vet hvordan vi skal komme dit. Min konklusjon står foreløpig fast: Det er fortsatt håp for menneskeheten, men enkelt blir det ikke.

    • KZ
      21. november 2014 klokka 01:33

      Er vannkraft snart mangelvare? Er solkraft snart mangelvare? Er vindkraft snart mangelvare? Hva med atomkraft? Snart mangelvare, det også?

      «Håp for menneskeheten» = resten av det biologiske mangfoldet er dømt til å forsvinne.

      La oss derfor inderlig håpe at det IKKE er håp for menneskeheten. Dessverre har vi allerede plenty av teknologier som vil la oss fortsette akselerasjonen i artsutryddelsen i uoverskuelig fremtid. Alt går på skinner. Så jo, det er håp for menneskeheten, noe som betyr at denne sjette masseutryddelsen fortsetter ufortrødent, til de aller fleste dyrearter er borte (fra naturen) for godt. Det kommer ikke til å ta mange tiår.

  8. 20. november 2014 klokka 07:38

    I dagens post hos The Archdruid Report ble jeg virkelig klar over hvor viktig det er å finne fram til og løfte fram de kvalitetene vi tross alt kan dyrke fram i et post-industrielt samfunn, for å inspirere til endring. Jeg nevnte noe av dette i min siste kommentar ovenfor, og er glad fordi Greer følger opp mine tanker i dagens essay:

    Utgangspunktet er en kommentar fra en av hans italienske følgere, som nok setter ord på hva mange tenker.

    – Facts, Values, and Dark Beer: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2014/11/facts-values-and-dark-beer.html

    «“All considered (the amount of weapons—personal and of MD—around today; the population numbers; the environmental pollution; the level of lawlessness we are about to face; the difficulty to have a secure form of life in the coming years; etc.) plus the ‘low’ technical level of possible development of the future societies (I mean: no more space flight? no more scientific discovery about the ultimate structure of the Universe? no genetic engineering to modify the human genome?) the question I ask to myself is: why bother?

    “Seriously: why one should wish to plan for his/her long term survival in the future that await us? Why, when all goes belly up, don’t join the first warlord band available and go off with a bang, pillaging and raping till one drops dead?

    “If the possibilities for a new stable civilization are very low, and it’s very probable that such a civilization, even if created, will NEVER be able to reach even the technical level of today, not to mention to surpass it, why one should want to try to survive some more years in a situation that becomes every day less bright, without ANY possibilities to get better in his/her lifetime, and with, as the best objective, only some low-tech rural/feudal state waaay along the way?

    “Dunno you, but for me the idea that this is the last stop for the technological civilization, that things as a syncrothron or a manned space flight are doomed and never to repeat, and that the max at which we, as a species and as individuals, can aspire from now on is to have a good harvest and to ‘enjoy’ the same level of knowledge of the structure of the Universe of our flock of sheeps, doesen’t makes for a good enough incentive to want to live more, or to give a darn if anybody other lives on.

    “Apologies if my word could seem blunt (and for my far than good English: I’m Italian), but, as Dante said:

    “Considerate la vostra semenza:
    fatti non foste a viver come bruti,
    ma per seguir virtute e canoscenza.”
    (Inferno – Canto XXVI – vv. 112-120)

    “If our future is not this (and unfortunately I too agree with you that at this point the things seems irreversibles) I, for one, don’t see any reason to be anymore compelled by any moral imperative… 🙁

    “PS: Yes, I know, I pose some absolutes: that a high-tech/scientific civilization is the only kind of civilization that enpowers us to gain any form of ‘real’ knowledge of the Universe, that this knowledge is a ‘plus’ and that a life made only of ‘birth-reproduction-death’ is a life of no more ‘meaning’ than the one of an a plant.

    “Cheers, Ervino.”»

    Håper mange tar seg tid til å lese denne ukas Archdruid-post, hvor Greer tar seg tid til å gå inn på hvilke verdier vi må prioritere, verdsette og dyrke fram i ei post-industriell framtid. Livet består av mer enn nye I-phoner, måneferder, spaniaferder, filmer og biler. Så mye mer!

  9. 20. november 2014 klokka 20:10

    Hei Thor!

    Så innlegget ditt i OA nå nettopp. Ble litt overrasket. Så har jeg da i det minste en meningsfelle her i byen, i alle fall når det gjelder vår energiframtid.

    Hyggelig at OA tok inn innlegget ditt!

    Øyvind

  10. KZ
    21. november 2014 klokka 01:15

    Det kommer erstatninger for petroleum, dette stoffet som inntil nylig var regnet som helt uviktig — betegnende nok. (Menneskene klarte seg godt uten olje før «oljealderen» — så hvorfor skulle de ikke kunne klare seg godt uten olje også etter oljealderen? En verden uten olje kan bli en fin verden som kanskje kan gi oss en ny renessanse.)
    For å forstå hva fremtiden vil bringe, må man ha kjennskap til arbeidet til folk som Drexler og Freitas og gutta i Zyvex. Det nytter ikke å bare oppholde seg i ekkokammeret til Greer, Tverberg, McPherson og andre doomere som tjener seg rike på å spre skremselspropaganda til uvitende preppere, survivalister og gold bugs. Utvid horisonten deres, se de større perspektivene, og prøv å forstå verdien av menneskelig skaperkraft og teknologisk innovasjon. Skaff dere litt kunnskap om ny teknologi som er under utvikling.

    Husk også at når isen eventuelt blir borte i Antarktis og på Grønland, så frigjøres det enorme områder med fruktbar, dyrkbar jord som kan bli kornåkre og blomsterenger.

    Men vil dere ha en løsning på global oppvarming og desimeringen av biologisk mangfold? Bare slutt å få barn. Slutt å bidra til at menneskeheten vokser med en kvart million individer hver eneste dag. Da kan masseutryddelsen kanskje bremses en smule. Alt annet (inkludert det Attac og Steigan står for) er bare nytteløst prat som vil bidra til en videre akselerasjon i klimaendringene og artsutryddelsen.

    • Pål Steigan
      21. november 2014 klokka 05:47

      Nye teknologier er under utvikling. Men ingen av dem har til nå vist at de kan erstatte oljen slik økonomien og produksjonen vår er lagt opp. Alt vi gjør bygger på olje (+ kull og gass). Å brødfø 8 milliarder uten olje er noe ingen har gjort før, og som ingen aner hvordan skal gjøres. Derfor må det både utvikles nye løsninger og energiforbruket må ned.

    • 21. november 2014 klokka 11:25

      Poenget er at alle disse grønne teknologiene du nevner fremdeles utgjør under 10% av den totale energiproduksjonen, og disse igjen er avhengige av petroleum for å produseres, fraktes og vedlikeholdes. Ellers tror jeg du har sett litt for mye på Discovery. Hverken Greer eller Tverberg oppmuntrer til prepping, men til å opprettholde og spre kunnskap for ei deindustrialisert framtid. Ellers er bloggen til p2p-foundation generelt teknologioptimistisk, med bidragsytere som Kevin Carson, som mener teknologien vil relokalisere produksjonen. Michel Bauwens var så vidt jeg husker IT-ansvarlig hos BP i mange år, og laget en dokumentar om IT-revolusjonen.

      Ellers har du rett i all all energi vil bidra til en ytterligere ødeleggelse av biosfæren under et kapitalistisk system.

      Men hovedpoenget er at gruvedrift kan ikke fortsette med solenergi, og uten gruvedrift kan vi ikke lage PCer. Hadde du lest ukas essay av Tverberg ville du sett at nesten hele det periodiske systemet inngår i en vanlig laptop.

      Ellers bør du se forelesningen av Simon Michaux. Det var denne forelesningen som dette året fikk teknologioptimisten Eivind Berge, som var fast overbevist om at Singulariteten stod for døra inntil for noen måneder siden, snudde tvert og ble «peak-oiler». Hans omvendelsesessay kan leses her: http://eivindberge.blogspot.no/2014/09/the-problem-with-low-oil-prices.html

      Å stå fram som «peak-oiler» krever sin mann, da man med dette erklærer seg som kjetter i et samfunn bygd på fremskrittstroen, som i hele sin form er en forvrengning av kristendommen: http://www.kulturverk.com/2014/10/30/polybios-de-politiske-systemers-evige-syklus/#comments

      Fremskrittstroen er både en parallel til, men også en forvrengning av kristendommen. Det moderne samfunns rådende ideologi er slik sett på mange måter satanistisk:

      – Gud ble menneske er blitt til Mennesket ble Gud.

      – Frelse gjennom lidelse har blitt til frelse gjennom nytelse.

      Singulariteten som et speilbilde av Guds by er åpenbar, og spiller samme rolle i dag som Guds by spilte under romerrikets fall. Nå faller den industrielle sivilisasjon.

      Måneferdene har overtatt plassen for Kristi himmelfart.

      Det er haugevis av paralleler, og når Greers bok slippes i februar tenker jeg å skrive et essay med tittelen: Fra kristendom til fremskrittstro: http://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

      Essayserien boka tar utgangspunkt i startet i fjor med essayet «The Religion of Progress»: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2013/04/the-religion-of-progress.html

      Men som sagt, jeg følger bloggen til p2p-foundation, hvor de har haugevis med teknologioptimisme: http://blog.p2pfoundation.net/

      • KZ
        21. november 2014 klokka 19:19

        Jeg leser også folk som Greer, Tverberg og Heinberg. Men i tillegg til disse skjønnlitterære skribentene, leser jeg fagfolk, altså fysikere, matematikere, teknologer, ingeniører og kjemikere — altså folk som, i motsetning til doomerne/peak oilerne, faktisk har greie på hva de prater om, siden de har utdannelse og skjønner at verden ikke er så svart/hvit og ukomplisert at alt plutselig går til helvete hvis oljen blir «borte». (Ja, Greer & co snakker om «gradvis kollaps» og en «ny mørk middelalder», ikke plutselig doom & gloom — men de ignorerer innovasjonen som allerede finner sted og som vil finne sted i de kommende årene og tiårene. Derfor fabler de om en fremtid hvor brorparten av verdens varetransport skjer med seilskip o.l.)

        Og uansett: Hva er problemet hvis oljen gradvis forsvinner? Vi klarte oss helt fint uten raffinert petroleum frem til for ca 150 år siden, så hvorfor skulle vi ikke nå kunne klare oss? Hvorfor skulle vi ikke klare å finne erstatninger, eller bare tilpasse oss et noe lavere forbruk, hvis erstatninger mot formodning viser seg umulige å oppdrive? Jeg er helt enig i at det blir noen ressurskriger og -konflikter i årene fremover, men ting går seg til, nød lærer naken kvinne å spinne, nye generasjoner vil finne løsninger. De brukte ikke raffinert petroleum eller dampmaskiner eller kullkraftverk i Italia under Renessansen — likevel virket det som at de hadde det ganske greit. De lagde fin arkitektur og stor kunst, og det fantes innovative polyhistorer, som Leonardo.

        Greer og resten av teknologipessimistene følger ikke med på utviklingen innen f.eks. nanoteknologi, så de aner ikke hva fremtiden vil bringe. Dessverre vil ikke noen eventuell mangel på olje gjøre drastiske innhugg i menneskebestanden. Borte er tiden da mennesker døde i hopetall under kriger. I absolutte tall dør det fortsatt en del, men per capita lever vi i den desidert fredeligste og rikeste tid i menneskeartens historie. Det er synd at vi trolig har klart å utrydde nesten alle andre pattedyr når menneskebestanden passerer 10 mrd. individer om noen få tiår, men det er ingenting å gjøre med det. Selvbestaltede miljøvernere våger ikke engang å nevne overbefolkningsproblemet, og de fleste av dem har både barn og barnebarn selv — eller planlegger å få det — så, av frykt for å bli stemplet som hyklere, tør de ikke be den gemene hop om å vurdere adopsjon. Overbefolkning er elefanten i rommet, det er selve sykdommen. I stedet for å snakke om denne sykdommen, snakker vi om symptomer som klimaendringer og masseutryddelsen av arter — og prøver å finne «løsninger» på disse problemene, uten å engang ville erkjenne at selve roten til alle problemene er det faktum at det hver eneste dag er en nettotilvekst på en kvart million mennesker — og at 7,3 milliarder allerede er 7,3 milliarder for mange til å i det hele tatt kunne håpe å ivareta en brøkdel av det gjenværende biologiske mangfoldet på denne planeten.

        Tvangssteriliser alle mennesker først, så kan vi begynne å løse peak oil-problematikken, masseutryddelsen og klimaendringene etterpå. Når alle mennesker er sterile, kan vi bosette oss i «miljøvennlige» økolandsbyer, holde hender og synge Kumbaya sammen.

        • 21. november 2014 klokka 20:55

          Ja, ja, det er nå også ingeniører, matematikere, kjemikere, fysikere etc. som leser Greer og co. Tverberg er da også utdannet matematiker selv. Michaux er erfaren gruveingeniør. Det er da også underlig hvor uhemmet du tilber modernismen, som tvert igjennom er basert på ideologi og er totalt uvitenskapelig, noe bl.a. Nikos Salingaros har vist i en mengde artikler, forelesninger og bøker. Som Salingaros sier det: «I am convinced that humanity’s salvation lies in the correct application of scientific theory to architecture. Furthermore, I argue that the so-called «theory» used up until now is just cult doctrine and ideology, which is what has destroyed our culture.»

          Så ditt ubegrensede hat til tradisjonell urbanisme og landsbystrukturer er rein kultdoktrine. Salingaros selv sier da også at vi kommer til å bli forbløffet over de fremskrittene som vil komme innen ny miljøteknologi i årene som kommer, bl.a. i et intervju jeg har oversatt for Kulturverk: http://www.kulturverk.com/2013/04/07/tenk-langsiktig-og-lokalt-intervju-med-nikos-salingaros/

          Uansett finnes det ingen teknologi som kan redde sivilisasjonen. Skal vi få til dette må vi organisere oss på en helt ny måte, dvs. i et InnGruppe-Demokrati. Teknologiske løsninger vil aldri bli annet enn nok ei teknologifelle, slik det har vært nærmest sidenes tidenes morgen. Får vi derimot tatt demokratisk kontroll over produksjonen kan vi for første gang i menneskehetens historie ha mulighet til å komme oss ut av teknologifella. Jeg vil sitere fra Terje Bongard: http://www.kulturverk.com/2012/11/10/pa-parti-med-den-naere-framtida/

          «Menneskets forbruk av den totale fotosyntesen på jorda er beregnet til mellom 30 og 50 % [1]. Det fører til at de fleste arter utenom mais, hvete, ris og en håndfull andre lever på lånt tid. Det ser ut til at forbruket av global planteproduksjon vil nå 100 % på 40 år. Det er imidlertid umulig. Da er det ikke noe mat igjen til andre arter enn oss, og vi vil dø ut fordi omsetningen i naturen vil bryte sammen. I løpet av denne tiden vil vi være flere milliarder mennesker mer, og olje og gassforbruket ha økt. Klimaendringene vil ha uante, men negative effekter på for eksempel plankton i havet. På denne bakgrunn publiserer Aftenposten 6.11.2012 en «innsikt»-artikkel som forteller at ved å gange lakseoppdrett og sjømatfangst med seks kan «verdiene» økes fra 90 til 550 milliarder. En industri som er avhengig av olje, og bruker mer mat til fór enn det kommer ut, anbefales å vokse til den skaller hodet i ressursveggen. Hvordan kan det være mulig å publisere denne oppdrettsreklamen som «innsikt»?

          Svaret er fordi det produseres penger. Politikere, forskningsråd og gründertiltak er enige om at verdiskaping er basert på lønnsomhet, det vil si produksjon av penger. Vi har skrevet flere kronikker om økonomi og ressurser, provosert fram av finanskomiteens leder Torgeir Micaelsens utsagn i TV for noen år siden: «Nå har vi så mye penger at vi kan leve av dem til evig tid» (Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi). Dagens økonomi og kapitaleiere jobber i et vakuum, frikoblet fra virkelighetens matproduksjon, ressursmengder, arters resirkuleringer og livsviktig abiotisk gjendannelse av luft og vann. Framtidens mat, fiber, vann, fisk og kjøtt kan imidlertid verken måles i eller byttes i dagens penger. Det vi skal leve av må rett og slett finnes til stede i framtida. Nå tømmes disse ressursene i en ufattelig hastighet, og omdannes til harddisker med pengedata som vi pensjonister og våre barnebarn skal ete om noen tiår. Dette er et pyramidespill hvor alle vil tape. Det hjelper ikke å salte ned familieformuer i kunst eller eiendom: Når det blir tomt for det grunnleggende er det ingen som bytter Munch mot mat.

          Å forholde seg til slike perspektiver er et daglig ubehag for stadig flere, ikke bare biologer. Svært få journalister har våknet, merkelig nok. Vi har i boken «Det biologiske mennesket» (Akademika 2010) beskrevet denne galskapens bakgrunn i menneskeatferd og hvorfor den kan gå sin gang, og samtidig pekt på en demokratisk organisasjonsmodell som kan være en mulig udramatisk vei ut av hva som venter oss de neste tiårene. Neste høst skal det stemmes, men ingen partier har forstått alvoret. Venstresida er nesten borte, og de verdikonservative som er antikapitalister har heller ingen å stemme på. Det er på tide å danne et nytt parti nå.

          1. Vitousek, P.M., et al., Human domination of Earth’s ecosystems. Science, 1997. 277(5325): p. 494-499.»

          Det er rett og slett ikke sant at mennesket aldri har vært sunnere etc enn i dag, vi var sunnest, høyest og levde lengst i steinalderen: http://harvest.as/artikkel/dark-ecology#When:21:52:00Z

          «Jegere og samlere som levde i steinalderen, mellom 30 000 og 9 000 før moderne tid, var gjennomsnittlig høyere – noe som indikerer at de var sunnere – enn noe folk siden, inkludert mennesker som levde i det sene 20.århundres Amerika. Deres forventede livsløp var lenger enn i noen annen periode på nesten seks tusen år, og deres helse, beregnet ut fra karakteristika ved skjelettrestene, synes å ha vært bedre enn i noen periode siden – inkludert vår egen tid. Dette fallet i helsetilstand var trolig knyttet til det faktum at permanent jordbruk er fysisk hardere og mer sykdomsutsatt enn livet i et omstreifende jeger/samler-samfunn.»

          At aldri færre har blitt drept i forhold til befolkningsmengden er helt sikkert rett, men personlig foretrekker jeg å dø lykkelig heller enn å kun eksistere som levende død: http://harvest.as/artikkel/dark-ecology#When:21:52:00Z

          ”… drevet av kjernekraft, datastyrt, helt og fullstendig underlagt styresmaktenes kontroll. Kall det maurtuesamfunnet, bikubestaten, teknokratisk despotisme – kanskje vennligsinnet, kanskje ikke, men uansett fiendtlig innstilt til personlig frihet og lokalt selvstyre. I lang tid vil friheten til å kunne velge alternative livsstiler være utelukket. Herredømme over naturen, muliggjort av misbruk av vitenskapens innsikter, vil lede til herredømme over menneskene. En dyster og totalitær likhetsstat”.

          Det er mulig at nanoteknologi kan erstatte det meste av det periodiske systemet, det har jeg ikke peiling på, annet enn at jeg synes det høres underlig ut.

          Vil til slutt minne om at teknologi simpelthen betyr «kunnskapen om å gjøre». I så måte er Greers økoteknologiske fremtid minst like god teknologi som dagens fremmedgjorte og upersonlige høgteknologi.

          Men la oss glemme all denne teknologien og konsentrere oss om det viktigste: Å ORGANISERE OSS FOR EI RESSURSKNAPP FRAMTID!

          «Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt.» – Terje Bongard

          Men kunnskapen om hvordan å organisere oss er også «kunnskapen om å gjøre». Her snakker vi virkelig om teknologioptimisme! Dessverre er det falske teknologioptimister som deg som har tatt knekken på Bongards optimisme.

          Jeg vil derfor på det sterkeste oppmode alle som leser dette om å kjøpe Bongards bok «Det biologiske mennesket» og Steigans bok «Sammenbruddet», da de begge er proponenter for InnGruppe-Demokratiet. La oss skape en folkebevegelse for IGD og hylle og løfte fram Bongard og Steigan for de folkeheltene de er!

  11. 21. november 2014 klokka 10:44

    Harvest har en meget relevant artikkel i dag, som setter ord på den lengselen jeg tross alt må innrømme å ha for en post-industriell verden og de kvaliteter den har.

    – MASKINENE KAN IKKE REDDE OSS DENNE GANG: http://harvest.as/artikkel/dark-ecology#When:21:52:00Z

    Når jeg leser dette essayet er det nærmest så det gleder meg at en ny industriell revolusjon ikke kan gjenoppstå på flere hundre millioner år, når jordskorpa er totalt omformet og nye intelligente vesener har tatt menneskets plass.

  12. 22. november 2014 klokka 10:40

    Etter å ha lest ferdig og grunnet på Harvest sitt storslagne essay av Paul Kingsnorth, ser jeg at det er ny-miljøvernerne eller de ny-grønne som utgjør den største trusselen for naturvernet i dag. De er også den største trusselen for menneskets framtid. Egentlig er det jo nyliberalisme i grønn forkledning. Fremst av ny-miljøvernerne er vel Bill Gates: http://steigan.no/2014/11/16/bill-gates-milde-gaver-til-hvem/

    Men vi ser vel denne ny-grønne ideologien også hos Zero og Bellona, i alle fall til en viss grad. Steigan har sikkert gjennomskuet dem for lenge siden, personlig må jeg innrømme at jeg ikke har det før artikkelen hos Harvest. Nå vet jeg at jeg har hørt argumentasjonen deres lenge, men at de ser seg som de nye «miljøvernerne» eller «de nye grønne», og at de ser det som sin hovedoppgave å velte over ende hele det tradisjonelle naturvernet og dypøkologien, har jeg ikke vært klar over.

    Artikkelen i Harvest var derfor virkelig en vekker for meg. Denne kampen som i dag utkjempes mellom de tradisjonelle naturvernerne fra 70-tallet og de nygrønne, er et av de avgjørende slag i vår tid. I denne sammenheng er det en stor oppmuntring å se at Steigan slår tilbake mot ny-miljøvernerne og deres markedsliberalistiske ideologi.

    Håper mange tar seg tid til å studere dette svært viktige essayet hos Harvest i helga: http://harvest.as/artikkel/dark-ecology#When:21:52:00Z

    Det viktigste avsnittet om de ny-grønne og deres ideologiske fundament gjengir jeg nedenfor:

    «Illich’ og Schumachers pipe-røykende, stråtekte og hjemmekoselige visjoner tar oss tilbake til det vi liker å tenke på som en vennligere tid, en tid da ingen sendte brevbomber i kampen for en bedre verden. Dette var fødselen til det som senere skulle bli kjent som den ”grønne” bevegelsen. Jeg liker å si at bevegelsen ble født samme år som meg – i 1972, året da den berømte Limits to Growths-rapporten ble publisert av Club of Rome – og dette er nær nok sannheten til å bli et utgangspunkt for en fortelling.
    Om den grønne bevegelsen ble født tidlig på 1970-tallet, var 1980-årene, da hvaler skulle reddes og regnskoger bevares, dens ungdomstid. Etter hvert kom bevegelsen til skjels år og alder, i 1992, i Rio de Janeiro. Rio-konferansen i 1992 var som en speiderleir full av løfter om å takle klimaendringene, beskytte skoger, beskytte biologisk mangfold og å skape såkalt ”bærekraftig utvikling”, et nytt konsept som skulle bli det mest moteriktige i global politikk og økonomi i årene som fulgte. Framtiden så lys ut for de grønne den gangen. Den gjør gjerne det når man er rundt de tjue.

    To tiår senere så ting ganske annerledes ut. I 2012 var aktivister og ministre igjen samlet i Rio for å gjøre opp status gjennom en øvelse kalt ”Rio+20”. Ledsaget av de vanlige høylytte kravene om optimisme og håp, men det var umulig å skjule hulheten i budskapet. Hvert eneste miljøproblem som ble identifisert på den opprinnelige Rio-konferansen hadde vokst seg større i løpet av de tjue årene som var gått, i mange tilfeller svært mye større, og det var ingen tegn til endring.

    Den grønne bevegelsen, som så ut til å ha tiden foran seg på begynnelsen av 1990-tallet, har skåret ut i en fullblods midtlivskrise. Den er ute av stand til å endre verken systemet eller befolkningens adferd, under press fra ”skeptikere” og fra et publikum som er gått lei av å bli fortalt at deres forbruk er moralsk forkastelig. En ny type opportunistiske forretningsfolk ser ”bærekraftig” kun som en hvilken som helst annen mulighet for å selge ting, de grønne ser nå realiteten i øynene; tross alt arbeid, all lidenskap, alt engasjement og det faktum at det meste av det de sa har vist seg å være riktig – de holder på å tape. Det er lite sannsynlig at verden går deres vei. Før eller siden må man ta stilling til spørsmålet; hva i helvete skal vi finne på nå?

    Det finnes plenty av folk som mener å ha svar på det spørsmålet. En av dem er Peter Kareiva, som liker å tro at han og hans tilhengere representerer framtidens miljøforkjempere, og han kan komme til å få rett. Kareiva er vitenskapelig leder i ”The Nature Conservatory”, en amerikansk NGO som hevder å være verdens største miljøvernorganisasjon. Han er vitenskapsmann, revisjonist og representerer en voksende gruppe tidligere aktivister som best kan kalles ny-miljøvernere.

    Kareiva’s ideer er et bra startpunkt for å forstå denne gruppen. Han er en frittalende tidligere naturverner som nå mener at de grønne har tatt feil i stort sett alt de hittil har trodd. Naturen, sier han, er mer motstandsdyktig enn skjør; vitenskapen har bevis for det. ”Menneskene ødelegger naturmiljøene”, sier han, ”men i 80 prosent av tilfellene greier naturen å reparere seg selv temmelig bra”.

    Vill natur finnes ikke; all natur har på et eller annet tidspunkt blitt påvirket av mennesker. Å forsøke å beskytte store fungerende økosystemer fra menneskelig utvikling er stort sett fåfengt. Naturen er tøff og vil tilpasse seg:

    ”I dag vandrer coyoter rundt i downtown Chicago, og vandrefalker overrasker San Fransiscos innbyggere i glideflukt over skyskraperdalene … mens vi ødelegger habitater, skaper vi også ny”.

    Nå som vitenskapen har vist oss at ingenting er hellig og at naturen tilpasser seg, er det ingen grunn til å bekymre seg over mange av de tradisjonelle grønne fanesakene, som for eksempel beskyttelse av regnskogens og dens innbyggere.

    ”Er det mulig å stoppe avskogingen av Amazonas?” spør han. ”Er det nødvendig?”

    Merkelig nok vet man hva svaret blir før han uttaler det.

    Hvis du synes dette høres ut som noe en republikansk presidentkandidat kunne lire av seg, er det helt riktig. Men Kareiva er ikke den eneste. Argumentasjon av samme kaliber har blitt framsatt av den amerikanske tenkeren Stewart Brand, den britiske skribenten Mark Lynas, dansken Bjorn Lomborg, de amerikanske skribentene Emma Marris, Ted Nordhaus og Michael Schellenberger. Disse bygger i sin tur på tidligere arbeid fra andre selverklærte ”vantro” som Richard D. North, Brian Clegg og Wilfred Beckerman.

    Disse såkalte ny-miljøvernerne har så å si alle en positiv holdning til ny teknologi. Sivilisasjon, natur og mennesker kan bare ”reddes” dersom man omfavner bioteknologi, syntetisk biologi, atomkraft, geo-engineering og alt annet med prefikset ”ny” som kan irritere Greenpeace. Det tradisjonelle grønne fokuset på ”grenser” blir avslått som naivt. Vi er nå, med Brands ord, som guder, og vi må våkne opp og akseptere det ansvaret vi har for å styre planeten rasjonelt gjennom bruk av ny teknologi utviklet av en opplyst vitenskap.

    Ny-miljøvernerne er gjerne svært entusiastisk innstilt til markedstankegangen. De liker å sette en pris på ting som trær, innsjøer, tåke, krokodiller, regnskog og fossefall, alt som kan levere ”økosystem-tjenester” som kan kjøpes og selges, måles og veies. Innvevd i dette er en nesten religiøs holdning til vitenskapelig metode. Alt som har betydning kan måles vitenskapelig og pris-settes i markedet, og alle krav som ikke kan tallfestes kan enkelt avvises. Dette blir presentert som ”pragmatisme”, men er egentlig noe ganske annet: et forsøk på å utelukke alt som har med moral, følelse, intuisjon, åndelig samhørighet og ganske enkelt menneskelig følsomhet fra den grønne debatten.

    Noe av dette er kanskje sjokkerende for den gamle, grønne garde – og det er også poenget – men det er knapt noe nytt i budskapet. Tvert i mot; det er gammelt nytt, en variant av den gamle Wellsianske tekno-optimismen som har lovet oss overflod og lykke i over et århundre. Det er den velkjente big-science, big-tech og big-money fortellingen, filtrert gjennom internett og pyntet med skinnhellig snakk om å redde de fattige og fø verdens sultne.

    Tross sin nyfrelste, feberhete retorikk har ny-miljøvernerne i det minste rett i noe. De har rett i at den menneskenære, samhørighet-med-jorda-tilnærmingen til 1970-talls tenkerne aldri kommer til å virke dersom verden fortsetter å bøye seg etter den sen-kapitalistiske industrialismens krav. De har rett når de sier at en verden med ni millioner middelklasse-forbrukere ikke kan opprettholdes med småskala industri og kortreist matproduksjon. De har rett når de sier at menneskenes fotavtrykk på planeten er enormt og irreversibelt. De har rett når de sier at tradisjonelt naturvern i blant idealiserer en før-industriell natur. De har rett når de sier at grønne NGO’ers kampanjer ofte overdriver og feilinformerer. Og de har rett når de sier at den grønne bevegelsen har møtt veggen, og at den ikke kommer til å falle fordi de fortsetter å dunke hodet i den.

    Det som er interessant, er hvordan de bygger videre på disse premissene. Det første tegnet på at dette ikke er enkel ”øko-pragmatisme” men noe ganske annet, ser man ved å lese avsnitt som dette:

    ”I årtier har folk stilltiende akseptert ideen om å bevare natur i sin opprinnelige, før-menneskelige tilstand. Men mange vitenskapsfolk har begynt å se dette som en utdatert drøm som står i veien for nye, storslåtte planer om å redde miljøet og som forhindrer oss fra å ha et rikere forhold til naturen”.

    Dette er PR-blurb’en for Emma Marris’ bok Rambunctious Garden: Saving Nature in a Post-Wild World. Den kunne like gjerne være hentet fra hvor som helst ellers i ny-miljøvernernes kanon.

    Men hvem er ”folk” som ”stilltiende har akseptert” denne setningen? Jeg har møtt en mengde naturvernere og miljøforkjempere i min tid og jeg tror aldri jeg noen gang har møtt noen som mente at det fantes noe slikt som ”opprinnelig, før-menneskelig” natur. Det de riktignok trodde på, var at det fortsatt fantes store, fungerende økosystemer vel verdt å kjempe for, for å redde fra ødeleggelse.

    For å forstå dette, tenk på tilfellet Amazonas. Hva verdsetter vi med Amazonas skogen? Søker folk å beskytte den fordi de tror den er ”opprinnelig” og ”før-menneskelig”? Åpenbart ikke, ettersom den har vært bebodd og høstet fra av et stort antall stammefolk, noen av dem har bodd der i årtusener. Amazonas er ikke viktig fordi den er ”urørt”; den er viktig fordi den er vill, i betydningen selvstendig. Den har vært bebodd av mennesker, men er ikke skapt eller kontrollert av dem. Den syder av et veldig, skiftende, komplekst mangfold av både menneskelig og ikke-menneskelig liv, og ingen arter dominerer miksen. Det er et komplekst, virksomt øko-system som også er et menneske-kultur-system, for i en verden som er i balanse henger de to systemene sammen.

    Det er dette intelligent, grønn tenkning alltid har etterspurt; menneskelig og ikke-menneskelig natur som fungerer harmonisk sammen, i alle fall til en viss grad, for selv i en moderne verden full av endring og kompromisser, står likevel enkelte prinsipper fast. ”Natur” er en ressurs for menneskene, og har alltid vært det; vi må alle spise, skaffe oss tak over hodet, jakte, leve av grøden som ethvert annet vesen. Men det hindrer oss ikke i å forstå at naturen også har en praktisk, kulturell, følelsesmessig og også åndelig verdi utover det, som er like nødvendig for vår helse.

    Ny-miljøvernerne har ikke tid til den slags tåkeprat. De har en diger stråmann å bygge opp og slå ned, og når de har det unnagjort, kan de gå videre til den virkelig viktige delen av budskapet sitt. Her er Kareia i et utdrag fra Breakthrough Journal med kollegaene Michelle Marvier og Robert Lalasz:

    I stedet for å strebe mot biologisk mangfold for det biologiske mangfoldets skyld, burde det nye naturvernet søke å forsterke de naturlige systemene som kommer flest mulig mennesker til gode…hvorvidt naturvern lykkes eller ei vil i stor grad måles etter hvor relevant det er for folk…

    Der står det, svart på hvitt: den ville naturen er død, og det som er igjen er til for menneskene. Vi kan dermed gjøre som vi vil, og det bør vi. Vitenskapen sier det! Sirkelen er sluttet, de grønne har blitt begravet av sine egne, og deres naive, romantiske og anti-vitenskapelige tro på at ikke-menneskelig liv har en verdi utover hva moderne mennesker kan få ut av den, har gått under jorda sammen med dem.

    ”Vill natur kan bare få et permanent vern”, hevder Ted Kaczynski, ”dersom det tekno-industrielle systemet blir eliminert”. Jeg begynner å tro at ny-miljøvernerne kan etterlate seg en herlig ironisk arv: Bevise at Unabomberen har rett.»

Legg inn en kommentar