Det norske Kartellpartiet

Over hele den vestlige verden pågår det en uthuling av det tradisjonelle demokratiet. Partiene blir mer og mer like hverandre, fører mer eller mindre den samme politikken og viser at de egentlig forakter vanlige folk, som de bare trenger som passive velgere. Norge er ikke noe unntak.

Uthulingen

I boka Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, skrev Peter Mair (1951–2011):

 ”Partidemokratiets epoke er over. Sjøl om partiene fortesetter å eksistere, har de blitt så koplet vekk fra samfunnet som helhet og driver en form for konkurranse som er så til de grader uten betydning, at de ikke lenger er i stand til å opprettholde demokratiet i sin nåværende form.”

 Boka er en fortsettelse av en vitenskapelig artikkel Mair publiserte i 1995 sammen med Richard S. Katz, med tittelen “The Emergence of a Cartel Party”, framveksten av et kartellparti.

Mair viser til hvordan det er en tendens over hele Europa at medlemstallet og deltakelsen i de politiske partiene faller drastisk. Det britiske Tory-partiet hadde på femtitallet 3 millioner medlemmer, og har i dag knapt 100.000, en nedgang på 97%. Det samme ser vi i hele Europa.

Den samme tendensen har vi sett i Norge. Medlemstallet i de politiske partiene faller, og faller raskt.

29 prosent av medlemmene i de politiske partiene her til lands har forlatt organisasjonen siden 1980. Norske studier har vist at Høyre har mistet hele 80 prosent av medlemmene sine siden 1990. Også for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går det lukt nedover: De har halvparten så mange medlemmer i dag som for 20 år siden.

Bare 5% av velgerne i Norge er medlemmer av et politisk parti, og samtidig har medlemmenes betydning i partienes beslutningsprosesser blitt redusert til bare å klappe for ledernes ferdigproduserte vedtak.

Arbeiderpartiet var en gang et stort parti der medlemmer og grunnorganisasjoner spilte en stor rolle. Debattene innad i partiet hadde stor innvirkning på store sosiale reformer som innføring av Folketrygden og utforming av Arbeidsmiljøloven. Typisk nok har ikke medlemmene hatt noe de skulle ha sagt om norsk deltakelse i NATOs kriger, norsk tilslutning til EØS, den gradvise privatiseringa og omdannelsen av statsbedrifter til imperialistiske konserner. Alt dette er politikk som er utformet av eliten og seinere tredd ned over hodene på motvillige partimedlemmer.

Det finnes et interessant norsk forskningsprosjekt som studerer utviklinga av det norske partisystemet der professor Elin Haugsgjerd Allern er sentral. Forskerne refererer til arbeidene til Peter Mair. Det gjenstår å se om de våger å trekke like skarpe konklusjoner som det han gjør.

EU- byråkratiet erstatter nasjonal politikk

Mair peker på at den politiske eliten har løst sitt eget problem når det gjelder å gjennomføre mange upopulære tiltak, og det er ved å overføre makt og myndighet til EU-kommisjonen. Kommisjonen er ikke valgt av noen og opptrer som en junta som trer tusentalls av politiske beslutinger ned over medlemslandas velgere, uten at det foregår noen form for politisk debatt eller vedtak. Beslutninger som får stor virkning på folks liv tas av et ansiktsløst byråkrati, som ikke kan motsies og ikke stilles til ansvar. Det gjør at de nasjonale politiske eliten kan late som om de ikke har noe ansvar for dette og vise til direktivene til en form for naturlover man bare har å forholde seg til. Det kan gjelde innvandring, anbudsregler, regler for trailertransport eller privatisering av nasjonale ressurser.

Norge er som kjent underlagt dette systemet gjennom EØS. EØS var Gro Harlem Brundtlands hevn mot det norske folk, fordi folket var så nesevist at det stemte nei til EU. Gjennom EØS sørget hun for at vi ble påtvunget alle beslutninger i EU-kommisjonen, uten at norske velgere har hatt noe de skal ha sagt.

Alexis de Tocqueville, som regnes til en av de store teoretiskerne for moderne demokrati, sa at det aristokratiet i det før-revolusjonære Frankrike mistet folkets tillit fordi de ikke lenger kunne utøve de funksjonene de bygde sine privilegier på. Mair mener at den europeiske politiske klassen er i samme situsjonen som det franske aristokratiet i siste halvdel av søttenhundretallet.

dokketeater_edited-1

Indonesisk dokketeater

Det norske Kartellpartiet

Anført av Jens Stoltenberg har den politiske eliten i Norge gjort akkurat det samme som det Mair beskriver. En del av de aller største politiske sakene er overført til EU-byråkratiet uten at partienes medlemmer eller velgere kan påvirke så mye som et komma. Resten av de vesentlige sakene er utformet som såkalte nasjonale forlik. Stoltenberg har dratt kartellpartiet tettere sammen gjennom å få de ulike lederne til å forplikte seg på en hel rekke saker. Det gjelder pensjonsforliket, handlingsregelen, flykjøpet, EØS og NATOs krigspolitikk, for å nevne noen av de viktigste.

Det gjør at Det norske Kartellpartiet nå har et felles program, som ikke noe landsmøte kan rokke ved. Hva det har å si har SV fått merke. I regjering har SV vært for alt dette, det var prisen for å få sitte ved kongens bord og få fete ministerposter. Men SVs medlemmer er ikke spurt om dette.

Som Hans Ebbing har pekt på, var det Erik Solheim og Kristin Halvorsen som omdannet SV fra et parti basert på medlemsdemokrati til et parti der medlemmenes oppgave var å klappe for partiledernes utspill. En parodisk illustrasjon på dette var da SV skulle oppsummere sitt største valgnederlag noensinne. En skulle tro at dette hadde vært en sak for medlemmene, men det ble satt bort til en ”havarikommisjon” av ansatte byråkrater som mekket sammen en rapport i all hast.

Byråkratenes inntog

SVs havarikommisjon illusterer et annet trekk ved utviklinga av Det norske Kartellpartiet, nemlig byråkratenes inntog. For et par tiår siden var det én ansatt per 10 folkevalgte i Stortinget. I dag er forholdet en til en. Dessuten er det vokst fram et apparat av politiske rådgivere og medierådgivere. De brukes til dels av alle kartellpartiene. Deres oppgave er å trimme skuespillerne, æh politikerne, slik at de framstår bra i media og framfører meninger som kan sikre gjenvalg.

Og dette er gjort mulig gjennom partistøtten, som nå løper opp i en halv milliard i året. Så Kartellpartiet er på statsbudsjettet, og kan kanskje oppfattes som en ytre etat?

For oss som ikke har makt, men bare betrakter dette sirkuset utenfra, er det morsomt å oppleve hvordan politikerne har begynt å snakke likt. De gjør til og med de samme språklige blemmene. Stort og bredt fokus, sier de, for å gi inntrykk av at de mener noe veldig sterkt. Dette gjør de antakelig fordi rådgiverne ikke har peiling på realfag og ikke aner at fokus betyr brennpunkt, og at et punkt ikke har noen utstrekning i det hele tatt, verken stort eller bredt. Og det som er gøy er at de sier det alle sammen! Og nå har de begynt å uttale sammensatte ord som om de var delt. Pensjons REFORMEN, sier de, og vi skal skjønne at her er det jenta si/ gutten sin som kan sine saker.

Og når de er ferdige i politikken går mange av politikerne over i denne rådgivingsbransjen, i First House eller hva de måtte kalle seg. First House rekrutterer politikere som nylig har gått ut av partipolitikken, slik som Bjarne Håkon Hansen (Ap) og Tor Mikkel Wara (FRP) til å påvirke storting og regjering til å fatte vedtak som tjener deres kunders interesser. De kapitaliserer sine kunnskaper om de indre mekanismene i det politiske systemet og ikke minst sine forbindelser og personkunnskaper og selger denne kompetansen til kapitalsterke kunder. Slik kan for eksempel et privat helseforetak kjøpe Bjarne Håkon Hansen (tidligere helseminister) og hans kompetanse for 5500 kroner timen for å påvirke vedtak om helsepolitikken her til lands.

Elisabeth Skarsbø Moen skriver i VG 24.08.2013:

«First House er store på helse. Tre av selskapets rådgivere har vært byråkrater i helse- og omsorgsdepartementet, Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og Ketil Lindseth var statssekretæren hans. Det er store penger i helsesektoren og mange private aktører som ønsker en del av kaka. Det politikerne lover i helsepolitikken i denne valgkampen, kan bli mindre viktig når First House setter inn trøkket etter valget.»

På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne.

I andre land kaller man sånt korrupsjon.

I Italia kaller man denne politiske eliten for La Casta Politica, den politiske kasten. I en meningsmåling som gjøres hvert år i Italia om hva italienerne har tillit til i samfunnet var det i 2013 7,1% som hadde tillit til parlamentet og 5,1% som hadde tillit til partiene. (Ordensmakta hadde 70% tillit og kirken, med den nye paven, 54%.)

Kartellpartiet og internasjonal storfinans

Gro Harlem Brundtland, Tormod Hermansen og Jens Stoltenberg er de tre personene i Norge som har gjort mest for å omdanne de statlige nøkkelbedriftene i Norge til multinasjonale imperialistiske selskaper. Arbeiderpartiet skapte også Oljefondet og har dermed stilt den norske oljeformuen til disposisjon for den aller mektigste finanskapitalen i verden.

Det er Arbeiderpartiet vi har å takke for at Statoil er i Aserbajdsjan, Algerie og Angola og for at Yara (tidligere Norsk Hydros divisjon for kunstgjødsel) har drevet og driver sine omfattende utenlandseventyr. Med denne internasjonaliseringa følger lønninger og privilegier på et eventyrlig nivå, titalls av millioner i året for de enkelte lederne.

Rune Bjerke, konserndirektør i DNB og medlem av Arbeiderpartiet, er typisk for dette sjiktet med sin lønn på 7,2 millioner og makt over Norges største finanskonsern. Mindre kjent, men like typisk er den gruppa av statssubsidierte oljemillionærer som bygges opp i tilknytning til oljeleting og utvinning. De får 78% statstilskudd for leteaktivitet, og lykkes de, går de på børs eller selger seg til et utenlandsk konsern og kan sope inn hundretalls millioner.

Mediene slutter opp

Mediene bygger opp om Kartellpartiet. De konsentrerer seg om spillet og går nesten aldri til de realitetene som ligger under. (Behøver jeg å nevne medienes uverdige rolle i forbindelse med ikke-saka Navarsete?) Og de har hermet amerikanske medier med deres pundits, politiske kommentatorer, som er den moderne politikkens hoppdommere. De gir stilkarakterer, analyse holder de seg langt unna.

Høyre og venstre liten mening

Nå har vi fått ei blå regjering, og den kommer naturligvis til å gjøre en del ting annerledes. Men når den privatiserer Posten, NSB og Entra, så vit at alt dette er forberedt og tilrettelagt av Stoltenberg. Og like lite som SV fikk lov til å stå for sitt program kommer FRP til å få stå for de mer ytterliggående sakene i sitt program. Handlingsregelen, EØS osv. ligger fast. Det vi har fått er den blå versjonen av Kartellpartiet.

Men denne tilsynelatende forskjellen mellom blå og rødgrønn må være der, ellers mister velgerne det lille de måtte ha igjen av interesse for spillet. Nordmenn går ikke på skøyteløp hvis norske løpere aldri vinner. Ingen gidder å stemme hvis politikerne sa som sant var, at de egentlig står for 97% den samme politikken. Derfor må mediene si at vi står overfor ”skjebnevalg” og hva det måtte være, slik at velgerne bevarer illusjonen om at de har noe de skulle ha sagt.

Det finnes et folkelig raseri mot dette byråkratveldet, Rage Against the Machine, mot korrupsjonen og mot elitens helt åpenbare forakt for folket. Men det kommer til uttrykk som uartikulerte utbrudd i nettavisenes kommentarfelter, og brukes av eliten som bevis på hvor dumme og primitive folket er.

Det finnes ikke noe rom for noen egentlig opposisjon innenfor Kartellpartiet. Å bli Kartellpartiets ytre venstre er totalt uten mening. Det store spørsmålet er egentlig ikke høyre eller venstre, men innenfor eller utenfor. Framtidas opposisjon må bygges utenfor Kartellpartiet i kamp mot det systemet det står for. Da ville man være omtrent like radikal som eidsvoldsmennene var i 1814.

 

 

  72 kommentarer til “Det norske Kartellpartiet

  1. 19. januar 2014 klokka 09:40

    Jeg må si at din kritiske sans er imponerende. Å snu denne utvilkingen som Vesten tar hvor makten konsentreres og propaganda (de store medieaktørene) lar det gjøres under vanvittige påskudd, er antageligvis noe av det viktigste en kan bidra til. Aldri slutt å skrive på denne bloggen, innsatsen du gjør er sårt nødvendig!

    • Pål Steigan
      19. januar 2014 klokka 09:50

      Vær trygg. Jeg holder kruttet tørt, og har ikke tenkt å gi meg. (Takk for oppmuntringen, forresten.)

  2. Rolf-E
    19. januar 2014 klokka 09:41

    «Stortinget fylles opp av broilere» skrev Dagbladet 13. juli 2013. Som om det skulle være noe nytt da utviklinga starta med stortingsrepresentanter som hadde trådd gjennom hele partiorganisasjonen fra de lå i vugga, og som aldri har hatt en «vanlig» jobb ute i virkelighetens verden. Politikken er for det meste forsvunnet i Norge; det er kun markedsføring som gjelder. Det blir noe hyklersk når man liksom er «bekymra» for synkende valgdeltagelse når man innerst inne flirer av idiotene som stemmer og nesten blir fornærma når man minner om store ord og valgløfter. Stikkord: Aker sykehus.

    • Pål Steigan
      19. januar 2014 klokka 09:51

      Nemlig!

  3. Sverre Munthe
    19. januar 2014 klokka 10:23

    Enig, eller uenig, så er det alltid godt arbeid du kommer med Pål! Og denne gangen er jeg så enig at det gjør vondt.

    • Pål Steigan
      19. januar 2014 klokka 10:45

      Takk skal du ha. Det er hyggelig når folk er enig med meg. Men det aller viktigste for meg er at folk begynner å tenke sjøl. Uenighet lever jeg godt med så lenge folk tenker sjøl og bruker argumenter.
      (Denne kommentaren har jobba i huet mitt i noen måneder, og mye falt på plass da jeg fant arbeidet til Mair.)

  4. Tor Kalleberg
    19. januar 2014 klokka 12:04

    Som valgansvarlig i en større kommune gjennom mange år har jeg fulgt godt med i den utviklingen Pål her beskriver. Jeg kan bare si: En fulltreffer – gratulerer!

    • Pål Steigan
      20. januar 2014 klokka 03:01

      Takk! 🙂

  5. 19. januar 2014 klokka 14:49

    Något som slår mig när jag läser din artikel är just dilemmat att när politiken förvärras då minskar människors intresse för att engagera sig, fast man hade önskat att det vore tvärtom. Eller så är det så att politiken förvärras när människor inte engagerar sig så längre. Hönan och ägget går ju liksom inte att skilja från varandra. Och tyvärr uppmuntrar vårt skolsystem inte direkt till att engagera sig och ta ansvar för vår värld, hela undervisningssystemet borde genomgå en total revolution. Men under tiden så får vi som vill något stödja varandra och göra så gott vi kan. Tack Pål för dina informativa viktiga texter.

    • Pål Steigan
      20. januar 2014 klokka 03:01

      Eliten frykter folket, det skal du ikke være i tvil om. Eliten vet at knappheten på energi, mat og vann kommer og at klimakatastrofene kommer. Derfor jobber de på spreng med militarisering, overvåking, crowd control – og altså avvikling av det parlamentariske demokratiet. Det er viktig å undersøke alt dette og avsløre det. Dette står ikke i den servile pressa og kommer ikke opp på TV. Vi må hjelpe hverandre med å grave og analysere.

      • 5. mai 2016 klokka 10:52

        Jeg er enig i det meste,men når du sier knapphet på mat og vann er årsaken til økt overvåking og kontroll,da mener jeg du ikke bare bommer,du er helt utenfor blinken.Mat og vann er våpen,og det blir brukt flittig for å gavne noen få.Vi har så mange ressurser og vi har så mye dyrkbar mark,at mat og vann ikke burde nevnes eller argumenteres som årsak.Når det kommer til energi og klima,da er vi alle på ukjent mark,alt for mye grums må graves opp og analyseres før en kan mene noe som helst.Eliten ønsker ganske enkelt kontroll.

    • 29. desember 2014 klokka 12:21

      Jeg tror også at skolesystemet er fundamentalt viktig. Se gjerne min artikkel om det konforme samfunn der jeg forsøker å forklare det; http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html

  6. Frode Bakken
    19. januar 2014 klokka 17:05

    Hei Steigan – du tar opp viktige saker

    Et spørsmål: Dreier ikke dette seg om kameraderi – kretser samarbeider for å skaffe fordeler til seg selv?

    Hvis en forenkler dette slik – som noe dypt menneskelig, så er dette kanskje noe som dreier seg om en utfordring i alle tidsaldre, i alle kretser og partier og grupper og sammenslutninger av mennesker – og dette er det vi må kkjempe mot – men det har fint lite å gjøre med vår tidsalder eller Norge?

    Bare et spørsmål?

    Frode Bakken

    • Pål Steigan
      20. januar 2014 klokka 02:58

      Kameraderi har skjedd til alle tider og vil skje til alle tider. Den borgerlige revolusjonen og den amerikanske og franske konstitusjonen med sine checks and ballances tok sikte på å motvirke dette. Nå har vi fått et parlament som er strippet for egentlig makt og der deltakerne er integrert i et fellesprogram og betalt av oljepenger. Dette er noe helt nytt som fortjener å bli analysert for seg.

  7. Jon Rognlien
    19. januar 2014 klokka 19:19

    bare en liten kommentar, du skriver: «EØS var Gro Harlem Brundtlands hevn mot det norske folk, fordi folket var så nesevist at det stemte nei til EU.» Her har du muligens stokket litt om på ting. EØS-avtalen ble forhandlet fram i 89-92, mens nei-avstemningen først kom i 94. Planen med EØS var at Norge skulle bli de facto-medlem av unionen, og at avstemningen om medlemsskapet først skulle komme når dette var en realitet de fleste var blitt klar over. Folket skulle få en aha-opplevelse av at man var bundet på alle måter, så dermed var jo det eneste naturlige å gå inn og delta i beslutningsprosessene. Dessverre for denne kløktige planen, hadde Sverige og Finland hastverk, så de ville ha avstemning så fort som mulig, altså – i 94. Da var ikke nordmennene modne ennå, særlig ikke etter den nasjonalsjåvinistiske Lillehammer OL-rusen. Strategien for å redde prosjektet ble da å time de nordiske folkeavstemningene slik at det skulle oppstå en domino-effekt – først Finland, som man var sikre på ville si ja, deretter Sverige som av et Finland-ja kunne få styrket sin egen ja-side, og til slutt Norge som etter en 2-0-seier muligens ikke ville våge å bli igjen utenfor. Men det gjorde man – eller rettere sagt, trodde man at man gjorde. Isteden ble man hengende i EØS-klisteret – den egentlig verste av alle løsninger.

    • Pål Steigan
      20. januar 2014 klokka 02:55

      Takk for korreksjon på kronologien. Jeg ble litt for forelsket i formuleringa om Gros hevn mot det norske folk. Det foregikk slik du skriver, og hensikten var den samme. Og vi har fått den situasjonen jeg beskriver der EU-kommisjonen tar tusenvis av politiske standpunkter som vanligvis skulle ha vært deler av en nasjonal politisk debatt.

    • 12. august 2014 klokka 13:39

      For ordens skyld: vi hadde en folkeavstemning om tilslutning til EF i 1972 også…

  8. 19. januar 2014 klokka 19:27

    «Parlamentarismen er bare forskjellige ja til det samme fremført av statsfinansierte partier». Jan Myrdal.

    • Pål Steigan
      20. januar 2014 klokka 02:53

      Ja, det er sant, men det kunne man ha sagt å to generasjoner. Det som skjer nå er nytt, og det går fort. Det borgerlige demokratiet er raskt i ferd med å avvikles. EU-kommisjonens diktatur er ingen form for parlamentarisme. Vi er nødt til å utvikle analysen og begrepene videre.

  9. holahopp
    19. januar 2014 klokka 23:25

    ja.
    men.
    klarer ikke å fri meg fra også å klandre det bevisstløse folket.
    Kan de ikke i det minste stemme på et parti som er motstander av EØS-avtalen?
    neida.
    Ap, H, V, Krf og Frp vil de ha.
    De aller, aller fleste .
    Og nominasjonsprosessene i partiene blir som de er, inntil folk melder seg inn i et parti og endrer på det.
    Det skjer ikke før det oppstår en krise.
    Inntil videre ser vi på Netflix, går tur og koser oss.

    • Pål Steigan
      20. januar 2014 klokka 02:51

      Politikken er redusert til et slags Skal vi danse med dommere og utstemming. Hvem serverer folket en alternativ fortelling? Sv ønsker bare å få flere taburetter og rådgivere. De står ikke for noe alternativ. Og Rødt erklærte seg som støtteparti for «de rødgrønne».

  10. Lars Hektoen
    20. januar 2014 klokka 08:59

    Hei,
    Mangelen på engasjement skyldes i stor grad at det ikke lenger er markante saker å kjempe for. Den eneste medlemsveksten oppleves i MDG som har nettopp en slik sak å profilere seg på, selv om andre partier, f.eks. SV prater mye om det samme. dette. Resten er en grøt der det politiske arbeidet stort sett går ut på å opprettholde status quo.

    • Pål Steigan
      20. januar 2014 klokka 09:10

      Det er masse markante saker å kjempe for, utmeldelse av EØS er den viktigste. Nei til NATOs out-of-area er en annen.

  11. 20. januar 2014 klokka 13:19

    Hei Pål,
    Du skriver:
    «Norge er som kjent underlagt dette systemet gjennom EØS. EØS var Gro Harlem Brundtlands hevn mot det norske folk, fordi folket var så nesevist at det stemte nei til EU. Gjennom EØS sørget hun for at vi ble påtvunget alle beslutninger i EU-kommisjonen, uten at norske velgere har hatt noe de skal ha sagt.»

    EØS-avtalen ble undertegna i 1992 og gjaldt fra 1/1-93. Folkeavstemninga var i 1994.

    Mitt syn er at borgerskapet ikke kunne ta sjansen på en folkeavstemning om innholdet i EØS-avtalen. Innholdet var, på det tidspunktet, for viktig.

    EØS-avtalen blir framstilt som en slags utvida handelsavtale. Men det er den jo ikke. Den sikrer en slags gjensidig utbyttingsrett i EØS-området for monopolkapitalen. De fire frihetene handler nettopp om at Statoil, Hydro, Statkraft osv skal ha noenlunde samme betingelser i Norge som i resten av EØS-området. At det ikke skal være diskriminering til fordel for egne lands monopoler. Dette igjen henger sammen med at det ikke er det enkelte land som er hjemmemarkedet for monopolene, men at det er EØS-området som er hjemmemarkedet. En annen side ved EØS-avtalen er at det er fri flyt av tjenester kopla sammen med fri flyt av arbeidskraft. Dette sikrer en større reservearme av arbeidskraft som har til hensikt å svekke arbeiderklassens kampkraft og holde lønningene nede. Jeg tenker at EØS-avtalen kom på et tidspunkt der sentraliseringa av kapitalen hadde nådd et nivå der nasjonalstaten ble for trang som reguleringsmakt. Det borgerlige demokratiet er basert på nasjonalstaten. EU/EØS innebærer stadiug mer svekking av det borgerlige demokratiet i retning et europeisk byråkratisk diktatur med visse borgerligdemokratiske trekk.

    Jeg var veldig glad for det uttrykket du innførte i forbindelse med valgkampen i 2013: «de systembærende partiene». «Kartellpartiet» handler kanskje mer om hvordan de store partiene har bygd opp et økonomisk system som sikrer deres dominans. Den offentlige støtten til de politiske partiene fungerer helt sikkert til å undergrave demokratiet, til tross for at det er det motsatte som blir påstått. Et lite spørsmålstegn blir da: Hvordan påvirkes Rødt av at det er 95 % avhengig av offentlig støtte for å drifte sin organisasjon? Mener du at Rødt inngår i Kartellpartiet?

  12. Jon Erland Madsen
    20. januar 2014 klokka 13:20

    At partiene er like, skyldes nok helst at de konkurrerer om de få sentrumsvelgerne som av og til bytter parti. Disse fristes av omtrent de samme tilbudene.

    Det var en liknende ting som skjedde da vi fikk TV2. Én av begrunnelsene for å oppløse kringkastingsmonopolet var større mangfold i eteren. Til manges overraskelse slo TV2 til med en nyhetssending som var en nøyaktig kopi av Dagsrevyen, attpåtil med samme sendetid. Dette kunne Hotelling sagt på forhånd:

    http://en.wikipedia.org/wiki/Hotelling%27s_law

  13. Henrik Slagsvold.
    22. januar 2014 klokka 18:45

    Stort og bredt fokus, sier de, for å gi inntrykk av at de mener noe veldig sterkt. Dette gjør de antakelig fordi rådgiverne ikke har peiling på realfag og ikke aner at fokus betyr brennpunkt, og at et punkt ikke har noen utstrekning i det hele tatt, verken stort eller bredt. Og det som er gøy er at de sier det alle sammen! Og nå har de begynt å uttale sammensatte ord som om de var delt. Pensjons REFORMEN, sier de, og vi skal skjønne at her er det jenta si/ gutten sin som kan sine saker.

    Artig at du begynner å legge merke til kommunikasjonsformer. Her ligger store muligheter for avsløringer.

  14. Pål Steigan
    23. januar 2014 klokka 00:56

    🙂

  15. Roy
    23. januar 2014 klokka 12:15

    Har sikkert nevnt det før, men politikk er business er to sider av samme sak: begge handler om bedrag.
    Det som skiller dem ad er at de som er involvert i det førstnevnte har mindre sannsynlighet for å havne i fengsel.

  16. 23. januar 2014 klokka 16:13

    Jeg likte spesielt din kommentar om at EØS er Gro H. Brundtlands hevn fordi vi stemte imot EU. Akkurat det samme har jeg også sagt. Nore må ut av tvangstrøya EØS og skaffe eg en frihandelsavtale ala Sveits. ellers så er det meste korrekt – politikken til de fleste partiene er så lik at det er nesten umulig å se forskjell – kun kosmetiske forskjeller. Selv frP er en skygge av seg selv – og svelger den ene Høyre-kamelen etter den andre.

    • Pål Steigan
      24. januar 2014 klokka 00:30

      FRP får nå erfare hva det vil si å være en del av Kartellpartiet i maktposisjon. Da er det kartellets politikk som gjelder.

  17. DAC
    30. januar 2014 klokka 23:54

    Hei, dette var en interessant blogg. Jeg fant den ved at et googlesøk tilfeldigvis brakte meg til en artikkel på dagsavisen, hvorpå jeg igjen så en relevant kommentar fra deg ang. Snowden. Du treffer spikeren på hodet bra og artikulerer velformulert det som også er mitt eget synspunkt ang dagens politiske system, som kun har blitt et spill for galleriet. Det er dessverre for få av oss som mener dette, virker det som, mtp at staus quo stadig opprettholdes. Tør jeg spørre om du stemte ved forrige valg? Kan feks De grønne være et friskt pust, eller er det en illusjon? Jeg er sannelig ikke sikker. De skilte seg i alle fall ut fra valgkampen med at de hadde en helt annen retorikk enn de andre partiene. Det kan være et godt tegn, men kan også bety at de bare ennå ikke har blitt fanget opp i det poltiske spillet. Selv fulgte jeg med på piratpartiet en stund, bl.a pga Snowden saken osv., men jeg fant at piratpartiet ikke skiller seg ut nok. Finnes det noen partier per i dag som du mener taler » vår sak» som det kanskje kan være vert å melde seg inn i? Hva slags løsning finnes bortsett fra å vente på at flere » våkner opp» ?

  18. Åsbjørn
    31. januar 2014 klokka 18:09

    Her er en veldig bra artikkel, skrevet av Charles Stross, som peker på samme: http://www.antipope.org/charlie/blog-static/2013/02/political-failure-modes-and-th.html

  19. Thor Olav Brattensborg
    7. februar 2014 klokka 11:52

    Hei, Pål. Var iverksettelsen og vedtaket om EØS-avtalen i virkeligheten et statskupp av Gro? Er det overhodet noen som har påstått det? Ble avtalen vedtatt med vanlig flertall i Stortinget? Ja, selv SV har sluttet å bry seg om norsk demokrati.

    Et annet spørsmål: Hva kalles skatteinntektene og avgiftene fra oljen? Ja, hvordan beregnes de? Det står aldri skrevet noe direkte om dette i pressen, eller har du en artikkel å lenke? Hilsen thor

  20. Paleososialist
    8. juli 2014 klokka 16:34

    Veldig godt og riktig oberservert med få ord! Demokratiet forstått som et folkestyre er en farse, men det er óg interessant å merke seg at majoriteten egentlig ikke bryr seg så lenge de har utsikter til en bedre materiell fremtid (illusorisk eller ikke), det er lite i samtiden som tyder på en før-revolusjonær tilstand enn så lenge. Men det er viktig å demaskere oligarkene, så gjerne mer av dette, takk!

    Anbefaler denne gode kritikken av «demokratiet» hos Kulturverk:

    http://www.kulturverk.com/2011/09/11/demokrati-eller-folkestyre-har-vi-noe-valg/

  21. 14. august 2014 klokka 10:03

    Hei Pål! – Jeg satte akkurat inn en av artiklene dine på bloggen min. Håper det er ok. 🙂 Ragnar
    Det norske Kartellpartiet

  22. 8. mars 2015 klokka 21:04

    Hei Pål! Nydelig skrevet 😀 Så glad for å lese reflekterte, gode kloke innlegg. Men jeg må spørre om noe informasjon jeg ikke har. Du skriver:

    «Mindre kjent, men like typisk er den gruppa av statssubsidierte oljemillionærer som bygges opp i tilknytning til oljeleting og utvinning. De får 78% statstilskudd for leteaktivitet, og lykkes de, går de på børs eller selger seg til et utenlandsk konsern og kan sope inn hundretalls millioner».

    Har du noen linker eller noe info jeg kan lese om dette, for hvem er disse oljemillionærene? Og jeg er klar over denne statssubsidieringen for oljeleting (og oppbygging av platformer? mener jeg og huske) noe som er galskap i seg selv. Men ikke at denne gjengen kan selge det de har funnet til utenlandske konsern! Det var nytt for meg. Kan du dokumentere det! På forhånd takk!

    Hvis du vil og om du kan så må jeg spørre om du kan hjelpe meg og finne ut hvem som eier First House! Infoen er tatt bort, og jeg er sterkt bekymret for at selskaper som Goldmansachs kan være eier! De har gått inn i land som Helles og ruinert landet, ikke ulikt slik First House selger sine ansatte til ministerposter i Norge, (Listige Listhaug)! Setter pris på gode svar 😀

    Vegar.

    • Pål Steigan
      8. mars 2015 klokka 21:52

      Takk for hyggelig kommentar.
      Hvem er disse oljemillionærene? Siden jeg følger med på en del av artiklene i Dagens næringsliv har jeg fått med meg noen sånne suksesshistorier. Dessverre har jeg ikke tatt vare på dem. Men det er de selskapene som kalles «oljemygger» og som bygges opp gjennom 78% statssubsidier og så kan cashe inn når de evt finner olje. Jeg vil tro Noreco er en av disse suksesshistoriene: http://no.wikipedia.org/wiki/Noreco#2005-2010
      Det jeg skulle ha hatt er Skatteetatens liste over de cirka 40 selskapene som får slikt skattefritak, samt aksjonærlistene deres. Da ville jeg kunne svart deg mer presist.

      Når det gjelder First House, så sier de at de eies av partnerne. Men jeg synes det er mer interessant at de er med i et internasjonalt nettverk som heter FIPRA, og som virkelig er på innsida av the 0,01% community: http://steigan.no/2014/10/28/kronprins-haakons-nettverk/

  23. Arne Leonhardsen
    9. mars 2015 klokka 13:17

    Glimrende analyse, Pål Steigan! Skulle ønske du tok feil av FrP sine muligheter i regjering, men du har sannsynligvis rett. Selv om det etter min mening er FrP som er nærmest i sitt program og grunnholdning til å jobbe for et samfunn som lar folk få etter behov, og yte etter evne, og ser individet uten klasse (altså grunnleggende sosialistisk!), i motsetning til AP som bruker fascistiske metoder får å få rett når de ikke har det. For hele samfunnet er blitt preget av at det er et statsbærende parti med en tiljublet leder, og de går alle i samme skjorte (tømrerskjorte, kalt), marsjerer ut i gata på ordre og de eier media – den korporative stat til Mussolini. Dessverre bruker man også gatas parlament for å undergrave den smule demokrati vi har ved stortingsvalg, og ønsker at meningsmålinger skal få regjeringen til og gå bort fra sine valgløfter. Hitler tapte krigen, men vant freden!
    Sosialisme krever individer og søken etter (individuelt) det gode liv! Det er ikke det samme for deg som for meg. Dette blir drept sammen med den individuelle tanke av den «varme felleskaps tvangen» i det politiske korrekte, og støttes av alle klakørpartiene. Kun FrP – og kanskje Rødt(?) – er ekte opposisjonspartier med et alternativ syn på virkeligheten!

    • Pål Steigan
      9. mars 2015 klokka 18:33

      Takk, Arne. Det norske systemet er fantastisk dyktig til å disiplinere dem som kommer i posisjon.

  24. Jon Helge Vaeng
    9. mars 2015 klokka 20:00

    Noe av det beste jeg har lest på lang, lang tid. Terningkast 6!

    • Pål Steigan
      10. mars 2015 klokka 05:26

      Takk! 🙂

  25. 6. august 2015 klokka 07:09

    JMG har et essay i dag om det amerikanske kartellpartiet, som vel det norske er en avlegger av:

    «Regular readers of this blog know that I generally avoid partisan politics in the essays posted here. There are several reasons for that unpopular habit, but the most important of them is that we don’t actually have partisan politics in today’s America, except in a purely nominal sense. It’s true that politicians by and large group themselves into one of two parties, which make a great show of their rivalry on a narrow range of issues. Get past the handful of culture-war hot buttons that give them their favorite opportunities for grandstanding, though, and you’ll find an ironclad consensus, especially on those issues that have the most to say about the future of the United States and the world.

    It’s popular on the disaffected fringes of both parties to insist that the consensus in question comes solely from the other side; dissident Democrats claim that Democratic politicians have basically adopted the GOP platform, while disgruntled Republicans claim that their politicians have capitulated to the Democratic agenda. Neither of these claims, as it happens, are true. Back when the two parties still stood for something, for example, Democrats in Congress could be counted on to back organized labor and family farmers against their corporate adversaries and to fight attempts on the part of bankers to get back into the speculation business, while their opposite numbers in the GOP were ferocious in their opposition to military adventurism overseas and government expansion at home.»

    – The Suicide of the American Left: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/08/the-suicide-of-american-left.html

  26. Tore B. Krudtaa
    6. august 2015 klokka 22:54

    Takk for en knivskarp kronikk om hvordan den politiske eliten rundlurte seg selv og det norske folket. Det er en fryd å se at det finnes skribenter som tør å avsløre hva som nå skjer i stadig økende tempo, men dessverre svært trist å se at denne politiske eliten får lov til å gjør det de gjør, uten at befolkningen yter massiv motstand (en fredelig sådan). Privatiseringsbølgen har feid over dette landet i lang tid. Med regjeringers og vår politiske elite sin «trang» til å signere nye internasjonale avtaler som gjør både nasjoner og innbyggere til treller i uoverskuelig fremtid, og privatisering av ressurser og tjenester som burde være allemannseie, ser det unektelig meget mørkt ut i den politiske horisonten.

  27. 7. august 2015 klokka 00:27

    Meget bra skrevet… For utviklingen som foregår, i hemmelighet er skremmende! Tusen takk for ditt engasjement.

  28. Gro Sevle
    17. oktober 2015 klokka 10:26

    Takk for en glimrende og nyttig analyse! Godt å se det svart på hvitt hvordan alt er blitt som det er blitt. Burde det ikke snart ligge til rette for et helt nytt og annerledes parti forresten? Jeg har et spørsmål til det å gå ut av EØS, som også jeg tror vi bør gjøre for å unngå at alt skal bli ennå mye verre – med TISA og TTIP bl.a. Men er vi sikre på at alt blir så meget bedre? Jeg er Ikke bekymret for at vi ikke får solgt varene våre, slik som mange er. Uten at jeg har noen reell kunnskap om dette, så har jeg tro på at det å gå tilbake til den opprinnelige handelsavtalen vil duge. Min bekymring ligger på EU-systemets dominans, om det allikevel vil ha stor makt over oss og påvirke våre beslutninger i betydelig grad? Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har latt meg fortelle av sveitsere at det ikke er enkelt for dem å unngå EU’s innflytelse til tross for at de ikke er verken EU- eller EØS-medlem. De hevdet at i de store og viktige sakene var det Forbundsrådet som tok avgjørelser over hodet på befolkningen, avgjørelser som oftest var i tråd med EU’s bestemmelser. Mens det var kun i små, mer ubetydelige saker at befolkningen nådde frem med sitt syn gjennom folkeavstemminger. (De har vel også folkeavstemminger om svært mye….). Vet du om dette stemmer, og i så fall – tror du det vil bli slik for Norges del også? Og hva da?! Vi står uansett friere selvsagt – og er på papiret selvstendig, og det er selvsagt av uvurderlig betydning i seg selv. Spent på ditt svar. For øvrig – jeg har stor glede av å lese alt du skriver! Tusen takk! 🙂

    • Pål Steigan
      17. oktober 2015 klokka 16:38

      Takk! Jeg er glad for at du skriver et engasjert svar. Når det gjelder parti: Jeg er jo en organisasjonsmann og jeg er kommunist, men jeg tror at vi nå må tenke mye breiere enn parti. Det kan godt hende at det oppstår et kommunistparti igjen (forhåpentlig etter min KOmmunisme 5.0-modell), men det er faktisk bare en flik av bildet. Vi må faktisk begynne å tenke i retning av å begynne å organisere det kommende etter-kapitalistiske samfunnet. Og da trengs alle gode krefter. De parlamentariske partiene låser oss inne i en båstenkning og får oss til å glemme at det faktisk er bare 0,1% av menneskeheten som virkelig tjener stort på den rådende orden.
      Jeg har lesere fra alle partier, og alle finner noe godt i det jeg skriver. De fleste har sikkert også noe kritikk. Men slik bør det være. Hundre blomster! I første omgang handler det om kampen mot krigen og imperialismen, men også mot den globaliserte kapitalismen som driver det hele. Det er den som kjører oss i rasende fart mot avgrunnen.
      Kall det en folkefront, en enhetsfront, kall det en motstandsbevegelse og en kamp for framtida. Problemet med disse politikerne vi har er at de er sånne dokketeaterfigurer som illustrasjonen viser. De gjør det dokkemestrene vil at de skal gjøre. Vi må bryte med dem. Vi må bygge noe nytt, vakkert og allsidig. 🙂

  29. 18. oktober 2015 klokka 03:31

    Utrolig mye viktig informasjon her. Det er en skummel utvikling rundt om i verden, men det skjer også noe positivt og det er internett med full tilgjengelighet på informasjon som gjør at vi kan lese blogger som denne, som avdekker det som helst vil være i mørket. Så veldig bra. Vi har facebook hvor likesinnede kan utveksle tanker, men vær obs at det er ikke sikkert vi har det for alltid. Facebookgrunderen Zuckerberg har begynt arbeide for å sensure kritikk mot flyktningskrisen, og det er skummelt, for hva er neste?

    • Pål Steigan
      18. oktober 2015 klokka 06:58

      Facebook er ei honningfelle. Zuckerberg eier oss der og han deler alt med CIA. Men det er et vindu som er åpent akkurat nå og som kan brukes en stund. Men det må bygges nye medier. steigan.no er et bidrag til dette arbeidet.

  30. Bjørn M
    18. oktober 2015 klokka 17:55

    Jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne skulle være enig med deg i noe som helst, men her er det bare å krype til korset og gi deg 100% rett.

    • Pål Steigan
      18. oktober 2015 klokka 19:22

      Kult! Tøft av deg.
      Dette er noe jeg har tenkt mye på og der arbeidene til Mair ga meg de nøklene jeg trengte til å komme videre.

  31. Rosanna Padoin
    30. november 2015 klokka 13:38

    Ditt innlegg ble skrevet for snart 2 år siden. Jeg deler mange av dine refleksjoner, og at partier slik vi ser dem i dag er på vei ut av tiden, så jeg for lenge siden. Jeg er meget interessert i MoVimento5Stelle, og jeg ser at du har et våkent øye mot Italia. Jeg tror de er et viktig skritt til å virkeliggjøre den nye politikken. De har enorm motstand, særlig pressen har gitt dem juling, vi ser små tegn til endring. De har vært, og blir stadig infiltrert for å sabotere deres arbeidsmetoder. Er det mulig overhodet å få folk til å våkne og til å åpne seg for endringer?

  32. I. Couradin
    1. desember 2015 klokka 17:10

    Jeg ser alt dette utenfra Norge, jeg, siden jeg bor i Frankrike, men har levd noen år i Norge. Gro Harlem Brundland har skrevet en veldig viktig dokument om Sustainable Developpement (Rio, 1997), som blir tatt veldig alvorlig nå, særlig nå med COP21 i Paris. Alt dette dreier seg om vår (Verden) utvikling i årene fremover, som tar vare på de neste generasjonene, miljøvern, sosial økonomi…Punktum er akkurat at vi skal prøve å komme til en slags konsensus, slik at vi blir alle enige for å stille dette sporsmålet : hvilken Verden vill vi ha i fremtiden ? Og nøkkel ord er Solidaritet! At vi kan ha forskjellige synspunkter er greit, men vi er alle avhengige av hverandre på Jorden, og vi må en dag eller senere begynne å arbeide med hverandre i en konstruktiv måte, synes jeg i hvertfall! EU kan spille denne rollen for oss som bor i Europa…Det håper jeg!

  33. Øystein
    18. desember 2015 klokka 13:25

    Ikke helt oppdatert, men likevel: fremstilling av de politiske partiene og alle deres likheter: http://www.nyhetsspeilet.no/2011/08/det-er-valg-har-vi-noen-valg/ og http://www.nyhetsspeilet.no/2011/09/det-er-valg-har-vi-noen-valg-del-2/

  34. 28. februar 2016 klokka 14:44

    Tusen takk Pål for en innsiktsfull redegjørelse over «rikets tilstand»
    Jeg har igrunnen ikke noe partitilhørighet lenger, men «faktorer» fra flere partier som jeg synes er viktig, føler at jeg på en måte faller mellom mange stoler, frustrerende!

    Det falt plutselig en del brikker sammen i det rotete puslespillet oppe i hodet mitt. En av de tingene jeg ser for meg er en type «Fransk Revolusjon» med et «urenforparti» som får stor oppslutning ved et valg. Da kan vi ha sjansen til å snu noe av denne galskapen.

  35. 5. mai 2016 klokka 03:39

    Det finnes en makt,ett system,som er så infiltrert i samfunnet,de bruker og har kontrollen med så mange verktøy og virkemidler at jeg tror neppe endringer skjer ved å snu menneskene ved opplysning.Makta kommer til å nekte det.

  36. Thor Olav Brattensborg
    28. juli 2016 klokka 22:09

    Politikerforakten og kritikken i gamle dager bestod gjerne i å påvise at poltikerne ikke holdt sine valgløfter. Det var ikke noe mer enn det. Men de kom fra en hjemstavn og et lokalt feste, som de aldri glemte. Dette gjaldt Johan Nygårdsvold, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Oscar Torp, Trygve Bratteli, John Lyng, Otto Lyng, Per Borten, Kjell Bondevik, Finn Gustavsen, Asbjørn Holm for å nevne de mest kjente.
    Derfor ble alle partier også mer eller mindre sosialdemokratiske i praksis, om ikke i programmet. Svaret på en grufull krig ble derfor velferdsstaten og full sysselsetting. Men det krevde også en veldig sterk fagorganisering nedenfra.

    Så skjedde at politikerne ble sittende så og si t til evig tid. De bestemte og bestemmer selv når de vil gå av. Det var nedlatenhet for vel-
    gerne, vi-alene-vite, tildeling av en rekke privilegier og høye lønninger og en helt usedvanlig villighet til å gå rikes ærend på alle områder. og etter hvert valg er vi velgere blitt for lengst en klamp om foten. Dette gjaldt Kåre og Gro og Carl. Det gjelder selvfølgelig Jens, Jonas,
    Siv, Erna, Anniken. osv, Erik og Kristin, tro ikke at de ikke var lærenemme. Så har vi Knut Arild, selvfølgelig Trine og nesten alle andre også. Nå nevner de ikke engang kampen mot terrorismen. For den kampen har for lengst gjort hele verden svært ustabil på nær sagt ethvert område. Men alle makthavere er klar over en ting. De ser at kapitalismen og imperialismen er inne i sitt siste stadie. men de kan selvfølgelig ikke si sannheten. (Ja, et av resultatene er hva jeg vil kalle hverdagsfascisme.)
    En av de ytterst få til å stole på i Stortinget er Per Olaf Lundteigen. Odd Einar Dørum var en annen. Det er lenge siden, men i valget 2009
    gjorde den temmelig konservative Lars Sponheim en viktig ting helt klar, ikke noe som helst samarbeid var aktuelt med Fremskritts-
    partiet. Det tapte han valget på, men dette samarbeidet gikk Trine rett inn i uten noen skrupler.

  37. 20. november 2016 klokka 11:15

    Jeg tror det er et tidsspörsmål når det norske folket våkner. Så lenge det finns nok mat på bordet, öl i sofakroken foran TV`n, og nok propaganda om hvor godt vi har det, skjer det ingen ting. «Gi folket bröd og sirkus» var parolen i Roma, den gjelder fortsatt. Det hjelper ikke om alle beslutninger er delegert til et EU som er utenfor politisk styring av norske velgere. Og bestemor Erna som forteller eventyr om hvor godt vi har det. De fleste i Norge har det uten tvil bra. Både idag og i morgen! Tiljublede politikere gjör som de vil. De kan til og med involvere Norge i andre lands kriger uten å spörre folket. Selv om resultatet blir enorme flyktningeströmmer inn i Europa. Det hadde ikke Stoltenberg hjerne til å forstå, tenk om han hadde hört på Gadaffi`s advarsel. For folk flest betyr det höyere skatter for å fore NAV-kassa. Når rentene er tilbake på normalt nivå, 6 til 8 % kommer noen til å våkne. Nyheter og analyser, heter det i Pravda, Russlands störste avis. Her hjemme er det nesten bare Steigan som forteller det vi ikke skal vite og analyserer innholdet!

  38. Aasmund Haugen
    20. november 2016 klokka 11:27

    Jeg ønsker å vite hvorfor Statoilstasjonene ble solgt.

Legg inn en kommentar